Publisert i bøker

Allmenn teori om glemsel

Hva vet jeg om Angola? Ingenting – skal jeg være ærlig. Derfor var det ekstra spennende å få denne romanen tilsendt fra Solum/Bokvennen for en stund siden. Det forfatteren José Eduardo Agualusa som har skrevet romanen Allmenn teori om glemsel,  om Angola etter at landet ble uavhengig fra Portugal i 1975. Romanen har et stort galleri av personer, selv om fortellingen stort sett sirkulere rundt Ludo, kvinnen som reiste fra Portugal til Angola sammen med sin søster og hennes mann, er det flere personer som forteller både om det brutale styret i Angola og som gir et fargerikt bilde av forholdene.

Ludo, søsteren og hennes mann lever gode dager i Luanda, men da opprøret starter forsvinner både søsteren og mannen hennes og Ludo blir alene i leiligheten sammen med hunden Skrømt. To menn kommer på besøk og vil hente «varene» søsterens mann har oppbevart. Ludo dreper den ene av mennene og begraver ham i et bed på terrassen. Hun murer seg inne og slik lever hun med hunden Skrømt i nesten tredve år. Hun klarer seg ved å plante et banantre, fange duer og samle regnvann, men hun går også løs på inventaret for å holde det varmt nok om vinteren. Hun skriver ned tanker, dikt og historier og når papiret tar slutt skriver hun på veggene. Vi møter også noen fantastiske personer slik som Monte, som er kaptein i hæren, men han liker ikke forhørene av mulige motstandere av regimet.  Jeremias Carrasco som blir henrettet, men overlever ved hjelp av Madalena som har vært nonne og arbeidet på sykehus. Hun skjuler ham og frakter ham til familien sin og der holder han seg i skjul i ti år. Eller Lille Høvding:

Lille Høvding klarte å flykte fra fengselet ved å gjemme seg i en kiste, en burlesk tildragelse som fortjener en fyldigere beskrivelse på et senere tidspunkt. Etter at han kom seg ut, ble han søkk borte. Men istedetfor å søke tilflukt i et mørkt rom, eller et skap hjemme hos en gammel tante, som enkelte av kameratene hans gjorde, valgte han motsatt løsning. Det alle kan se, ser man ikke tenkte han. Følgelig vandret han rundt i gatene lasete og uflidd, med langt og ugredd hår, dekket av skit og møkk. For å gjøre seg enda mer usynlig, og unnslippe patruljene som trålte byen dag og natt for å hanke inn folk som kunnetjene som kanonføde, spilte han gal.

Det er en roman som vandrer mellom personene, Angolas nyere historie er bakteppet og forfatteren skriver slik at varmen og luktene blir tydelige. Det er så godt skrevet at jeg blar fram og tilbake i boka og fryder meg over enkelte avsnitt. Denne romanen bør leses av mange!

Rose Marie har også skrevet om denne boka.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i bøker, lesing

Sandslottet i Aleppo

sandslottetDenne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen.  Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!

 

Publisert i bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…