Publisert i bøker

Pachinko

Min Jin Lee sin roman Pachinko er en interessant og fengslende roman om en koreansk familie i tidsrommet 1911 – 1989. Vi møter familien første gang ved  Hoonie og foreldrene hans som bor i en liten by i Korea. Japanerne anekterte Korea i 1910 og det gjorde livet til koreanerne vanskelig. Foreldrene til Hoonie leier et lite pensjonat som de driver med hardt arbeid og liten fortjeneste, men det går rundt. De burde finne en kone til Hoonie, men han har hareskår og klumpfot så de regner ikke med at det vil lykkes. Matchmakeren derimot øyner en løsning og Hoonie får seg en kone Yangjin som kom fra en enda fattigere familie enn hans. De får flere barn som alle dør etter noen uker, men til slutt får de Sunja som vokser opp og er sunn og sterk. Hoonie elsker datteren sin og lærer henne alt han selv kan, blant annet regnskap. Når Sunja er tretten år dør Hoonie av tuberkolose og hun og moren må klare seg alene. De driver pensjonatet videre med hjelp av to jenter og en dag kommer presten Isak bokstavelig ramlende inn hos dem. Han er på vei til Osaka, til broren som har etablert seg der. Isak har tuberkolose og siden Sunja og moren er godt kjent med sykdommen, vet de at han kan bli bedre ved hjelp av god pleie. Han bor hos dem noen måneder og kommer seg sakte. I mellomtiden har Sunja truffet Hansu en forretningsmann som hjalp henne en gang hun ble overfalt av noen gutter. Sunja blir forelsket i Hansu og han forfører henne. Hun blir gravid og dette er en katastrofe, for Hansu er allerede gift og har tre døtre som bor i Japan, der han har et stort hus. Hansu vil gi Sunja en leilighet og betale for alle utgiftene hennes, men det vil hun ikke, da heller klare seg selv! Sunja forteller om graviditeten til moren og moren letter sitt hjerte overfor Isak. Isak er kristen og tilhører en presbyritansk kirke, han leser i Bibelen og ber til Gud og opplever at han skal gifte seg med Sunja. Han går til presten i byen og spør om råd, men presten ber han tenke seg nøye om, for Isak kommer fra en intelektuell og meget velstående familie. Isak holder fast ved sitt forsett og ber Sunja gifte seg med ham. Sunja vil det, for Isak vet om graviditeten og er en vennlig og snill mann. De blir viet og reiser til Osaka til broren Yoseb i 1933. Han på sin side har ingen barn, men er gift med Kyunghee som tar imot Sunja med begeistring og de blir som søstre. Foreldrene til Isak og Yoseb har mistet eiendommene sine og har svært lite penger. Yoseb tjener akkurat nok til å få dagliglivet til å gå rundt, men han nekter konen å arbeide utenfor huset, så alt som kommer av ekstra utgifter må de låne penger til. Det er akkurat det Yoseb har gjort for å hjelpe Isak og Sunja til Osaka. To innkrevere kommer på døren en dag bare Sunja og Kyunghee er hjemme og slik oppdager de lånet. Sunja har et gullur hun har fått av Hansu som hun selger for å tilbakebetale gjelden og her viser hun seg som en tøffing i forretningslivet. Når de kommer hjem og kan vise at gjeldsbrevet er slettet blir Yoseb rasende, for det er et stort nederlag at disse kvinnene har grepet inn i familiens økonomi. Isak må gå i mellom og prøve å roe ned broren, men det er ikke enkelt. Noa blir født og Sunja og Isak er lykkelige foreldre. Noa er som Isaks egen sønn og de bruker mye tid sammen. Etter noen år blir Mozasu født og Sunja og Isak har det godt sammen.

Kirken der Isak arbeider blir overvåket, de må hver dag erklære troskap til keiseren, han som er en guddom. En dag blir det oppdaget at kirketjeneren ber Fadervår i stedet for troskapseden. Både han, pastoren og Isak blir fengslet og ingen i familien får ta kontakt med dem eller høre noe fra dem. Sunja går hver dag og leverer rene klær og mat i fengselet og håper at det kommer fram til Isak. Etter to år blir Isak satt fri, da er både kirketjeneren og pastoren døde og Isak er alvorlig syk og dør kort tid etter. Sunja er enke med to barn som skal oppdras, men hun får bo hos Yoseb, som tross alle restriksjoner overfor koreanere i Japan, faktisk eier huset han bor i. Kyunghee og Sonja begynner å lage pickles og kimchi som Sunja sleger på markedet. Hun er et salgstalent og selger så mye kimchi som de klarer å lage, men tilgangen på råvarer er begrenset så hun må stadig finne nye ting å selge. En dag kommer Kim Chango til kjerrene hennes og tilbyr henne og Kyunghee å arbeide på kjøkkenet på en restaurant. De kan arbeide før restauranten åpner og før de andre ansatte kommer. Dette løser problemet for Kyunghee som ikke får arbeide ute blant folk. De tar imot jobben og tjener gode penger.

Noa er flink på skolen og veldig opptatt av å ikke bli sett på som koreaner. Han skriver og snakker japansk bedre enn mange, men må daglig oppleve å bli sett ned på av de japanske elevene. Krigen kommer og i 1944 blir Sunja oppsøkt av Hansu som forteller dem at de må reise fra Osaka fordi byen vil bli bombet innen kort tid. Hansu har fulgt Sunja på avstand de siste elleve årene og tilbyr henne og familien hennes å reise til en bondegård utenfor Osaka området. Der skal de bo og arbeide til krigen er over, men de er trygge og vil få mat. Suna vil helst ikke ha noe med Hansu å gjøre, men tanken på barna gjør at hun sier ja til tilbudet. Hansu får nå en mulighet til å oppsøke dem oftere og han blir svært glad i Noa og hjelper ham mye etter krigen.

Sunja har ikke fortalt noen at Hansu er far til Noa, hun prøver å ikke lyve, men en dag er det ikke mulig å holde på hemmeligheten lenger og det får voldsomme følger i familien.

Dette er en fasinerende roman både fordi det er en historie om en familie gjennom søtti år og den er rett og slett opplysende om forholdet mellom koreanere og japanere. Hva viste jeg om anekteringen av Korea? Ingenting! Og hva viste jeg om hvordan japanere behandlet koreanere som kom som flyktninger eller innvandrere til Japan? Absolutt ingenting. Forfatteren har gjort et formidabelt research arbeid og hun har faktisk brukt årtier på å skrive denne romanen. Har du lest Sneen på sedertrærne av  David Guterman? Jeg ble minnet om den da jeg leste Pachino. Pachino fortjener mange lesere og anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker

Arr

Jeg har ikke lest noen av Audur Ava Ólafsdóttir tidligere, men en ekskollega leste Stiklingen da den kom og anbefalte den sterkt. Når jeg nå har lest Arr og likt den, må jeg også lese Stiklingen, det sier seg selv.

Hovedpersonen i Arr er Jónas Ebeneser, … en mann på snart 49, fraskilt, heterofil, uten makt, uten sexliv… står det på baksiden av boken og forventningene stiger. Jónas bor på Island og har tre kvinner i sitt liv som alle heter Gudrún, moren, ekskona og datteren. Han er en handyman som reparerer alt mulig og en racer med drillen, men han har mistet livsgnisten og tenker stadig på hvordan han kan få avsluttet livet. Han vil riktignok ikke gjøre dette slik at datteren kan finne ham eller at det kan bli ubehagelig for noen av hans nærmeste. Han finner ut at han skal reise til et annet land og med en drill og noen gamle dagbøker i kofferten reiser han til et krigsherjet land der risikoen for å bli drept er stor. Han tar inn på Hotel Silence og gir seg selv en uke på å avslutte livet. På hotellet møter han Mai og Fifi, søster og bror som driver hotellet for en tante som har rømt fra landet. Hotellet er nedslitt og som den nevenyttige karen Jónas er reparerer han det han kommer over på rommet sitt. Vertskapet på hotellet synes det er mystisk at han har så lite bagasje med seg og tror han er der på et oppdrag fra en annen. Siden han ikke skal dø den første dagen, går han på Café Amsterdam der han spiser middag og møter sjefen som tydeligvis gjør alt i restauranten, maten er god og Jónas fortsetter å gå til ham og der får han vite litt mer om krigen og samfunnet han har kommet til. Det ryktes fort at hotellet har en gjest som kan reparere ting, så Jónas får stadige oppdrag fra både hotellet og andre i byen, men han hjelper bare kvinnene og dette er slikt som får misunnelsen til å blomstre. Han blir overfalt og slått ned, men han har opparbeidet seg mye velvilje og det gjør at saken vender seg til en fordel for Jónas og kvinnene.

Det er en sorgmunter fortelling om livslede, kampen for å holde seg i live, krigsødeleggelser og livsmot. Det er lett å assosiere med romanen En mann ved navn Ove, men dette er ingen komedie, men heller en refleksjon over ulike livsbetingelser der Mai, sønnen hennes Adam og broren Fifi kjemper for å overleve i krigens grusomheter og Jónas som har det materielt helt greit, men mangler livsglede. Det er en bok som jeg vil anbefale på det varmeste!

Boka er nominert til Nordisk Rådslitteraturpris og det er lett å forstå. Andre som har omtalt boka er Artemisia og Beate

Publisert i bøker

Fargene som forsvant

Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin har laget bildeboken Fargene som forsvant, den kom ut i 2017 og skulle vært med på min oversikt over 2017 bildebøkene, men først nå var den tilgjengelig på biblioteket. Det er en vakker, trist, rystende og håpefull bok.   En pike uten navn og hennes mor bor i en krigsrammet by. Det er mørkt, alt er ødelagt og hun har glemt alt som var fint, alt hun kunne glede seg over før. Moren trøster:
Snart er alt over, hvisker mor.
Og alt blir som før.
Men hvordan kan alt bli som før?

Den store fuglen som beskytter dem om natten kommer og minner piken på livet hun hadde. Den får henne til å huske de gode tingene, fargene og lydene, minner som er inne i henne og gir håp for en ny framtid.

Det er ikke mye tekst i boken, den er skrelt ned til det høyst nødvendige og det gir ekstra kraft til ordene, de får en egen poesi. Akin Duzakins illustrasjoner fyller ut teksten og gir en ekstra dimensjon gjennom fargebruk og detaljer som gir den voksne leseren assosiasjoner og som kan hjelpe den yngre leseren til å leve seg inn i pikens situasjon. Bildene viser ødelagte broer, veldig mange broer faktisk, hus i ruiner og fargebruken er mørk og dyster. Minnene som fuglen kaller fram har farger, men i en avdempet palett. Fuglens fortelling og råd om å holde sammen endrer fargene og får piken til å skimte farger igjen, både i fuglens vinger og i omgivelsene når dagen gryr.

Dette er heldigvis en bok som gir håp i en håpløs situasjon, en fin pratebok for barn som trenger å vite noe om verden utenfor oss og en bok som har et tydelig budskap til leseren både voksne og barn. Anbefales!

Publisert i bøker

Den motvillige fundamentalist

Det er av og til noen omveier som må til for å bli oppmerksom på en bok eller en forfatter. Jeg leste om forfatteren Mohsin Hamid og hans nye bok fra 2017 Exit West en roman som handler om flyktningkrisen. Jeg ble nysgjerrig på forfatteren og begynte å lete i bibliotekkatalogen om noe var oversatt til norsk og her fant jeg Den motvillige fundamentalist  som på norsk i 2007 og har vært nominert til Booker-prisen.

Denne korte romanen (160 s) handler om Changez, en ung pakistansk mann som kommer til USA og tar utdanningen sin på Princeton Universitet. Han får toppkarakterer og får jobb hos Underwood Samson, et analysefirma som sjekker den økonomiske statusen i firma verden over. Changez må flytte til New York og trives umiddelbart:

Jeg ble, på fire og et halvt år, aldri amerikaner, men newyorker ble jeg umiddelbart (s.31)

Mye av min tidlige begeistring for New York hang utvilsomt sammen med min begeistring for Underwood Samson (s. 32)

Changez treffer Erica en vakker, hvit, rik og populær pike som bærer på sorgen etter sin ungdomskjæreste som døde av kreft. Changez blir en nær venn av henne, men han ønsker mer, men Erica er bedøvet av melankoli og er ikke i stand til å ta imot annet enn vennskap.

Changez og hans team er på oppdrag utenlands da flyene krasjer inn i tvillingtårnene og vi får merkedagen 9/11 2001. Han ser på hendelsen på TV og opplever at han halvveis gleder seg over det som skjer, men blir forskrekket over sine egen tanker og reaksjoner. Når han er tilbake i USA opplever han at atmosfæren er anderledes. Han blir stadig kontrollert, når han er ute og reiser er det han som blir grundigst sjekket og kollegene på kontoret holder en viss avstand. Han kommer til et punkt hvor han ødelegger en stor sjanse til å bli forfremmet i firmaet og vender tilbake til Pakistan og Lahore der han underviser på universitetet og bringer sine tanker om USA og deres evne til å invadere andre land, videre til studentene.

Romanen fortelles gjennom en monolog. Changez nærmer seg en amerikaner som sitter på en kafe i Lahore og han forteller historien sin til ham. Vi hører ingenting fra amerikaneren, men hans reaksjoner blir formidlet gjennom Changez svar. Dette er en utrolig snedig måte å skrive på for spenningen opprettholdes fra første øyeblikk. Hva vil Changez med denne fortellingen, vil han bare fortelle eller har han andre planer. Er det amerikaneren som har en plan og Changez prøver å komme han i forkjøpet?

Lettlest og spennende bok med et anderledes blikk på det amerikanske.

Publisert i bøker

Lyset bak øynene

Lyset bak øynene er oppfølgeren til Der fire veie møtes av Tommi Kinnunen. I denne romanen er det Helena og hennes nevø Tuomas som er hovedpersonene, men vi får også se livene til de andre i familien fra en annen vinkel og noen flere år framover. Kinnunen er en fabelaktig forteller, jeg må bare si det med en gang! Han får personene til å tre fram og bli levende mennesker – og det er bokas styrke.

Helena må flytte fra familien for å gå på blindeskole når hun er ni år. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan hun lengter hjem, den strenge skolen og hvor hardt hun må jobbe for å klare alt. Vi får høre om Tuomas som er yngste sønn til Johannes, Helena sin bror. Han går på biblioteket for å låne en bok, en bok som kan fortelle ham om han er homofil. Han flytter fra Lopotti, en liten by i Nord-Finnland til Helsingfors, der det er enklere å leve med sin legning. Han ønsker å møte familiens forventninger, men han har også en drøm om å stifte sin egen familie.

Helena utdanner seg til pianostemmer og treffer Kari, mannen hun gifter seg med. De er stormende forelsket og de vil gjerne ha barn, men Helena aborterer flere ganger og Kari viser fram noen svært ubehagelige sider av sin personlighet.

Vi kommer tett på hele familien og får glimt av deres historie både i fortid og den de lever ut akkurat nå.

Det er en gripende roman, både livssituasjonen til den enkelte og miljøet de lever i er så godt og levende beskrevet. Jeg vil anbefale å lese Der fire veier møtes først, for ellers kan det lett bli strevsomt å få alt til å henge sammen.

Det er flere som har skrevet om boka blant andre Tine, Kleppanrova og Rose Marie

Publisert i bøker

Allmenn teori om glemsel

Hva vet jeg om Angola? Ingenting – skal jeg være ærlig. Derfor var det ekstra spennende å få denne romanen tilsendt fra Solum/Bokvennen for en stund siden. Det forfatteren José Eduardo Agualusa som har skrevet romanen Allmenn teori om glemsel,  om Angola etter at landet ble uavhengig fra Portugal i 1975. Romanen har et stort galleri av personer, selv om fortellingen stort sett sirkulere rundt Ludo, kvinnen som reiste fra Portugal til Angola sammen med sin søster og hennes mann, er det flere personer som forteller både om det brutale styret i Angola og som gir et fargerikt bilde av forholdene.

Ludo, søsteren og hennes mann lever gode dager i Luanda, men da opprøret starter forsvinner både søsteren og mannen hennes og Ludo blir alene i leiligheten sammen med hunden Skrømt. To menn kommer på besøk og vil hente «varene» søsterens mann har oppbevart. Ludo dreper den ene av mennene og begraver ham i et bed på terrassen. Hun murer seg inne og slik lever hun med hunden Skrømt i nesten tredve år. Hun klarer seg ved å plante et banantre, fange duer og samle regnvann, men hun går også løs på inventaret for å holde det varmt nok om vinteren. Hun skriver ned tanker, dikt og historier og når papiret tar slutt skriver hun på veggene. Vi møter også noen fantastiske personer slik som Monte, som er kaptein i hæren, men han liker ikke forhørene av mulige motstandere av regimet.  Jeremias Carrasco som blir henrettet, men overlever ved hjelp av Madalena som har vært nonne og arbeidet på sykehus. Hun skjuler ham og frakter ham til familien sin og der holder han seg i skjul i ti år. Eller Lille Høvding:

Lille Høvding klarte å flykte fra fengselet ved å gjemme seg i en kiste, en burlesk tildragelse som fortjener en fyldigere beskrivelse på et senere tidspunkt. Etter at han kom seg ut, ble han søkk borte. Men istedetfor å søke tilflukt i et mørkt rom, eller et skap hjemme hos en gammel tante, som enkelte av kameratene hans gjorde, valgte han motsatt løsning. Det alle kan se, ser man ikke tenkte han. Følgelig vandret han rundt i gatene lasete og uflidd, med langt og ugredd hår, dekket av skit og møkk. For å gjøre seg enda mer usynlig, og unnslippe patruljene som trålte byen dag og natt for å hanke inn folk som kunnetjene som kanonføde, spilte han gal.

Det er en roman som vandrer mellom personene, Angolas nyere historie er bakteppet og forfatteren skriver slik at varmen og luktene blir tydelige. Det er så godt skrevet at jeg blar fram og tilbake i boka og fryder meg over enkelte avsnitt. Denne romanen bør leses av mange!

Rose Marie har også skrevet om denne boka.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i bøker, lesing

Sandslottet i Aleppo

sandslottetDenne boka fikk Nordhordland Litterære Selskap tilsendt fra Pantagruel og vi skal snakke om den om noen dager, men jeg går glipp av dette – så her kommer noen ord.

Forfatteren Chris Bohjalian var på NRK- Dagsrevyen og snakket om boken og om Nansen-hjelpen i forbindelse med markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Undertittelen på boka er : en historisk kjærlighetsroman fra Syria. Og, ja her er det kjærlighet, men og hat, desperasjon, krig og med det grusomme handlinger. Historien begynner med en prolog, barndomsminne fra 1969 der Laura forteller om bestefaren som tok henne og tvillingbroren på fanget og husket dem opp og ned. Hennes bestefar var armener og bestemoren amerikansk og de møttes i 1915 da hun fulgte sin far til Aleppo med hjelpesendinger til de armenske flyktningene. Elizabeth Endicott som bestemoren het kom fra en velstående familie og faren var bankier. De kommer til Aleppo i det en flyktningtransport går igjennom byen og Elizabeth får kontakt med en armensk kvinne, Nevart som har hatt seg av en liten pike som har sluttet å snakke. Nevart var gift med en lege og snakker godt engelsk. Hun og piken får bo på ambassaden mot å hjelpe til. Elizabeth vil hjelpe til på sykehuset, hun er ivirg etter å lære armensk og mer om sykepleie. Faren synes hun er altfor ivrig, men Elizabeth er en viljesterk dame, noe som kommer godt med i dette landet som midt i tragedien også preges av korrupsjon og utnytting av godtroende vestlige. Hun møter Armen, en armensk ingeniør som har mistet kone og datter under folkemordet. Han hadde satt sin lit til en venn som skulle sørge for at konen og datteren kom seg til et trygt sted, men i stedet dør de på veien. Det oppstår sterke følelser av samhørighet og senere forelskelse mellom Elizabeth og Armen. Armen reiser for å slutte seg til den brittiske hæren og veien dit er både kronglete og farlig. Han skriver til Elizabeth og hun insisterer på å bli i Aleppo for å vente på Armen når faren anser at oppdraget han hadde der er over.

Boken hopper mellom fortelleren Laura, Elizabeth, Armen og to tyske soldater som tar bilder av de overlevende fra flyktningeleirene og deprotasjonene. Det er mange små historier som utfyller bildet av byen og tilstanden der både på sykehuset og barnehjemmet der flere av de foreldreløsa barna blir plassert.Dette kan virke ganske forvirrende til å begynne med og krever at man ikke legger boka fra seg for lenge om gangen.  Boka forteller historien om armenerne, om forholdet mellom tyrkere og armenere både i 1915 og fram gjennom de siste hundre årene. Det er tydelig at sårene langt fra er leget og mye ligger nok i at det er få land som karakteriserer det som skjedde som folkemord, blant annet Norge. Da forfatteren var i Norge under lanseringen av boka besøkte han et barnebarn av Fridtjof Nansen for å takke for hans arbeid for å hjelpe armenere.

Dette er en bok som fortjener mange lesere, den er interessant på grunn av framstillingen om armenerne og folkemordets grusomheter, men også fordi det viser hvor viktig det er å kjenne sin familie og familiens historie. Jeg synes nok ikke at kjærlighets historien er det viktigste i boka, men det er mange andre aspekt som gjør denne boka vel verd å lese. Det er flere som har skrevet om krigen som førte til folkemordet blant annet i Victoria Hislop sin bok Tråden og i Louis De Bernières Fugler uten vinger. Men altså: Sandslottet i Aleppo – kan anbefales!

 

Publisert i bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…