Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

J.K. Rowling har skrevet Julegrisen, en barnebok med mye fantasi og kjærlighet, en bok til å bli skikkelig glad for, fordi den gir så mange muligheter til gode samtaler om hva som virkelig er viktig her i livet.

Jack har en kosegris som heter Gisse Gis, eller GG i det daglige. GG er myk, lukter vidunderlig og forstår alt uten at Jack må si noe. Han har store nok armer til å tørke vekk tårer og han er en trofast venn. Jack bor sammen med mamma og pappa og alt er fint til en dag pappa reiser sin vei. Jack er veldig lei seg, og GG forstår ham. Mamma vil flytte nærmere foreldrene sine på grunn av jobben og Jack sier ikke noe for å være grei. Han begynner på en ny skole og der får han Holly som lesepartner. Holly er kjempegrei, hun trener for å komme til OL. Mammaen til Jack treffer Brendan en mann som hun etterhvert gifter seg med. Brendan har en datter, det er Holly, men Holly som stesøster er noe helt annet enn Holly som lesepartner. Hun er sint og sur hver gang hun er i Jack´s hus. På en biltur med Jack´s bestefar kaster hun GG ut av vinduet mens de kjører på motorveien. Jack er knust, han vil ut og leter etter GG. Bestefar går ut og prøver å finne GG, men… Jack får en ny kosegris, men ingen kan erstatte GG. Han kaster grisen fra seg, vil rive av den hodet og dunker den i veggen. Jack er utmattet og sovner. Det er natt til julaften da han våkner og oppdager at lekene hans snakker med hverandre. Det er magi og alt kan skje. Jack får dårlig samvittighet fordi han ble så sint på Julegrisen og han ber Julegrisen om å hjelpe ham å finne GG. Det vil Julegrisen og sammen reiser de til De forsvunnes land. De kommer til Forlagt, Bruk og kast, Synd det er vekk, Dynga for de ubegråtte, De savnedes by og De høyt elskedes øy. De må passe seg for Forsvinneren for om ham oppdager dem, da er de virkelig ille ut. Forsvinneren har noen skumle medhjelpere som de også må se opp for og da er det ikke enkelt å være en liten gutt og en kosegris.

Rowling kan magi, hun er på sitt beste når de to figurene hennes vandrer rundt i De forsvunnes land og stadig treffer på nye og skumle utfordringer, men det ender aldeles vidunderlig riktig. Anbefales selvsagt til Harry Potter fans, men og til de som bare vil ha en koselig høytlesningsbok.

Vridd er Reidun Elise Foldøy sin første roman. Hun debuterte med en novellesamling Ein stad å møtast som hun fikk mye skryt for. Jeg fikk Vridd  som leseeksemplar og hadde nok noen motforestillinger, for orket jeg å lese en fortelling om handikap, sykehus og lidelser? Jeg er i sannhet en pingle når det gjelder slike tema, men boka så tiltalende ut, ikke så mange sider og jeg bladde litt fram og tilbake før jeg satte i gang. Jeg angret ikke!

Det først og fremst Hjørdis som er hovedpersonen i romanen, men også moren har sin plass i denne. Hjørdis sin mor, blir omtalt som mora og er igjennom hele romanen en klangbunn for Hjørdis. Mora går på Griegakademiet, forelsker seg og blir forført av den berømte fløytevirituosen Ortnevik. Hun blir gravid, Ortnevik er gift og har barn, men lover at han skal gi barnebidrag. Han omkommer imidlertid i en trafikkulykke og mora og Hjørdis må klare seg selv. Hjørdis er født med dobbelt klumpfot. På 1970-tallet som er tidsrammen for romanen, var det en helt annen behandling av barn på sykehus enn vi opplever i dag. Legene var gudommelige, reglene på sykehuset rigide og hensynet til barnets følelser var ikke en prioritet. Dette beskriver Foldøy godt og levende. Hun får fram både smerten mora føler over å måtte forlate Hjørdis på sykehuset. Først som spedbarn og seinere som skolejente når feilbehandlingen gjør seg gjeldende og nye, smertefulle operasjoner må tas. Hjørdis savner mora, savnet livet hjemme med besteforeldrene og skoledagene med venninnene. Hun er likevel interessert i de andre jentene som ligger på samme rom på sykehuset og heldigvis for Hjørdis er hun et åpent og imøtekommende barn. Hun klarer å se styrkene og svakhetene hos de andre og kan glede seg over små lysglimt i en ganske så traurig hverdag.

Det er noen heftige scener fra sykehuset som får meg til å sperre opp øynene.  Hjørdis blir sittende på en gang alene for å vente på at hun skal vises fram for studenter. Mora vet ingenting og Hjørdis skjønner heller ikke hva som foregår. Etter operasjonen får hun for mye morfin og går fra altfor mye til altfor lite smertelindring. Jeg tenker: Er det mulig… og så tenker jeg: Ja, det er det sikkert. Denne romanen gir oss en sterk historie som det er bra at blir fortalt. Anbefales. Tine har skrevet en fin omtale på sin blogg.

Jakob Martin Strid er forfatteren bak flere av favorittbøkene i familien. Denne gangen får vi møte Tapiren, Mimbo Jimbo, Geparden, Krokodillen, Mumbo Jumbo, Austin og Minna som alle er i bursdagsselskapet til Lille Tiger. Tapiren eter seg igjennom en uhyrlig mengde mat og er rett og slett ute av form når de skal leke, for leking må til når det er selskap. De leker gjemsel. Minna teller og alle løper og finner et gjemmested, men hva med Tapiren? Når han endelig kommer seg opp trappen er alle de gode gjemmestedene opptatt og han må dyttes ned i en eske. Minna får en lett jobb med å finne alle og de går for å drikke saft. De oppdager ikke at Tapiren er borte før de hører rop om hjelp. Da kommer krokodillen på at de dyttet ham ned i en eske. De får Tapiren ut av esken, men da er han blitt en firkant! De sleper han ut og ned trappen, men krokodillen mister taket og Tapiren dumper ned trappen. Oj, nå har han blitt til en femkant eller pentagonprisme som Geparden ser i en bok. De ruller ham over plenen for å få ham i rett tapir-form igjen, men da blir han er sylinder, så blir han rullet til en kjegle, kjeglestump, trapeshedron, ball, vase og en hel mengde ulike former. Tapiren blir lei seg, men Geparden får en ide og med den lykkes de å få fram den rette formen på Tapiren.

Mine medlesere var skikkelig imponert over mengdene mat Tapiren klarte å få i seg! Vi talte alle kakestykker, boller, kopper med kakao og nonstopp og tallene i tekst og bilde stemte! Det var vi veldig fornøyd med. Vi lo høyt flere ganger og tok starks en ny gjennomlesing av boka. Humoren til Strid er vill og vakker. Han har noen herlige sidekommentarer som nok er ment for den voksne leseren, men det er rikelig å more seg over om man ikke oppfatter dem. Jeg merket meg at Tigermamma sitter og leser «50 shades of orange» når festen dabber av og gjestene er mest opptatt av å servere Tapiren pizza og is som kompensasjon for alt han har vært igjennom. Strid bruker figurer fra sine tidligere bøker og disse gjør fortellingen gjenkjennelig. Det er enkle streker og tydelig tekst slik at andre klassingen som var på besøk, leste det meste uten problemer. Hovedhistorien er tydelig, men det er mye underliggende både karakteristikker og hentydninger til hendelser utenfor dyrenes univers. Dette er kjekt for den voksne leseren, for denne bok blir nok lest mange ganger. En frisk og fin bok, anbefales på det varmeste. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Vigmostad og Bjørke.

Pappa var nesten på Woodstock er det første romanen for voksne av Ane Barmen. Det er en roman om forholdet mellom faren Theis og datteren Ruby først og fremst, men det er også en fortelling om barndom, brutte løfter, sammenligning og presset om å bli gravid.

Theis bor alene med hunden Snuppa, men hunden er gammel og sjuk og må avlives. Dette er hardt for Theis og han har en lang historie med å ty til flaska når ting blir vanskelige. Han har holdt seg unna alkoholen en lang stund, for Snuppa likte ikke at han drakk. Nå når hunden ikke er der lenger, er det ingenting som legge bånd på ham. Han har noen bremser som sier at dette bør han ikke gjøre så mye av, men dette er noen veldig svake bremser. Han har ikke hatt kontakt med datteren Ruby på lenge, men i et anfall av sorg og sentimentalitet ringer han til henne og inviterer henne og samboeren Bjørnar på middag. Bjørnar er en stødig og snill mann, vokst opp i et ryddig hjem der tradisjonene var på plass. Ruby grøsser ved tanken på at han skal oppdage hvordan hennes oppvekst var, men Bjørnar har ingen kvaler eller fordommer med å møte faren og slik blir det. Middagen går bedre enn det Ruby frykter og Bjønar ber henne slappe av. Likevel har Ruby altfor mange dårlige erfaringer med en far som ikke møter opp, ikke holder det han lover og drikker altfor mye. Theis blir kjent med Tanja som står i kassa i butikken der han pleier å handle. Tanja har en datter, et barnebarn og et stort hjerte for hjemløse dyr. I et meget fuktig øyeblikk sier Theis ja til å ta seg av katten Alfred og dagen etter kommer Tanja med katt og utstyr og Theis må igjen ta ansvar for et levende vesen. Ruby og Bjørnar strever med å bli gravide. Ruby er omgitt av gode råd fra kollegene på lærerrommet, bloggene og forumene, det blir mye, men hun gir seg ikke. Det er nesten ikke den ting hun er villig til å gjøre for å bli gravid.

Romanen gir et inntrengende bilde av kampen for å bli gravid, hvordan det hagler med gode råd og hvor lite det faktisk hjelper Ruby og hennes oppfatning av seg selv. Theis er skyldig i mye, det er lett å sette merkelapper på menn som han, samtidig får vi vite noe om hans bakgrunn og igjen blir det klart at folk blir ikke unnavikere av seg selv, det er noen som gjør dem slik. Det er ganske sterkt å lese. Det er en flott roman! Artig nynorsk og god framdrift i fortellingen. Den er bare å anbefale!

Elisabeth Moseng lager bemerkelsesverdige bildebøker. De har alltid en underfundig tone og når hun gjør alt selv, blir det ofte morsomt, finurlig og tankevekkende – også denne gangen.

Reven finner en rød sekk, ser han ned i den? Kanskje. Han tar den på seg og vandrer gjennom landskapet som ligner en ørken. Dyrene han treffer spør: hva har du i sekken og han svarer: ingenting. For hvert spørsmål han får svarer han: ingenting. Dette er uhyre provoserende, han må vel kunne gi et annet svar! Dyrene samler seg til angrep, hva skjer da? Den som leser får se…

Dette er en meget elegant fortalt historie. Bildene er tilsynelatende store og enkle, men ser man etter så er det små figurer som dukker opp her og der og utvider historien på en subtil måte. Fargebruken er avdempet, men tydelig, flott gjort i alle ledd. Dette er en bok der leseren og medleseren vil oppdage nye ting for hver gjennomlesing, det gjorde jeg og jeg er nok ikke ferdig med å lese denne enda. Boken er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseekseplar.

Vi har vel en eller annen gang hørt om dyr som hjelper mennesker i en nødsituasjon? I denne boka Ekte dyrehelter har Camilla Otterlei skrevet om og Lars Rudebjer illustrert femten historier om dyr som har reddet mennesker i farlige situasjoner eller utført arbeid som har vært til hjelp.

Vi får høre om rotta som er minerydder, Ronja som er krefthund, og Sunny boy som er terapihest. Hvert dyr har et dobbelt oppslag med fortellingen om dyret og hva det gjør eller har gjort, en faktaboks, en boks som omtaler superegenskapene til dette dyret og litt funfacts. Illustrasjonene er store og fargerike og viser dyret i aksjon. Jeg kan tenke meg at mange barn vil synes dette er en fin bok å bla i og komme tilbake til for her kan man både lære litt historie og noe om andre land og folk.

Bak i boka er det en liste med kilder over bøker og nettsider som forfatteren har hentet historiene fra. Dette gir en mulighet for leseren til å sjekke selv, men etter å ha gjort noen forsøk så er det ikke så enkelt å finne opprinnelsen til historiene når jeg brukte nettadressene, enkel googling derimot gjorde susen. Teksten er så enkel at en fersk leser kan klare den med litt tålmodighet. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Dette er bok nummer to i serien Torsdagsmordklubben av Richard Osman. De fire pensjonistene Elisabeth, Joyce, Ron og Ibrahim som vi ble kjent med i den første boken fortsetter i samme spor, altså å oppklare mord. De bor i seniorlandsbyen Coopers Chase og har et ganske behagelig liv. Ibrahim, psykiatereren har endelig kommet seg ut av huset sitt og holder på å utforske alle mulighetene i nærmiljøet. Han tar daglige turer hit og dit og synes at han har fått dreisen på mange av de moderne dupedittene vi må forholde oss til. En dag han er ute blir han overfalt og ranet av en gjeng gutter. Han blir skadet, noe fysisk, men ikke minst blir han redd for å gå ut i tilfelle dette skulle skje igjen. De andre tre i klubben vil finne de skyldige og få dem straffet, men hvor lett er det? Den som har gjort mest skade blir funnet, men det lar seg ikke bevise at det faktisk er han som er gjerningsmannen. Må de la saken ligge?

I landsbyen flytter det inn en ny mann. Han sender en merkelig beskjed til Elisabeth og hun går på besøk til ham. Det viser seg at mannen Douglas er eksmannen til Elisabeth og han er nå ille ute og gjemmer seg i seniorlandsbyen. Han ber Elisabeth passe på at ingen oppdager at han er der, men ting skjer og han må reddes ut og plasseres et annet sted. Douglas har stjålet diamanter fra en som er mellommann for mange ulovlige transaksjoner. Han nekter selvsagt, men ingen  tror ham og det er stadig noen på jakt etter ham. Douglas er ansatt i MI5, men han er langt fra en populær mann og det vet han godt. Derfor har han altså «sørget for sin alderdom» ved dette tyveriet. Det er til slutt noen som dreper Douglas, men er han virkelig død? Han har lagt igjen kryptiske meldinger til Elisabeth og hun går løs på saken sammen med de andre tre og det lokale politiet.

Dette er fortsatt koselig krim. Passe spennende og en avvepnende humor. Forfatteren har sagt at det skal komme fire bøker i serien i følge Wikipedia, så da kan vi jo bare glede oss til mer av det samme. Anbefales!

Ragnar Aalbu har i bildeboken Georg er borte skrevet en bok om å savne noen eller miste noen. Det er gjort med innlevelse på en avdempet og fin måte.

Katten Georg har vært borte i flere dager. Gutten og faren går ut for å lete etter ham. De går til alle stedene Georg pleier å være, de leter og spør, men katten er borte. De finner en død fugl og det gir en anledning til å snakke om døden. Farmor er død, men hun var gammel; Sikkert førti år – sier gutten. Det blir mørkt og de må gå hjem, tenk om Georg er død, det er urettferdig, tenker gutten. Heldigvis har Georg kommet hjem når de avslutter letingen, men både gutten og vi har fått litt flere tanker om døden og livet.

Det er en fin bok med nydelige illustrasjoner, dette skriver jeg stadig vekk når det gjelder Aalbu sine bøker, men det er faktisk like sant hver gang, en nytelse. Det er ikke så mye å le av her som i de andre bøkene til Aalbu, men det å miste noen og døden er jo alvorlige saker. Det er mange detaljer i bildene og de inviterer til oppdagelser og samtaler med medleseren. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Max Estes lager delikate bildebøker. Dette har jeg sagt før, men jeg sier det igjen. Det er noe med gjennomføringen av bokprosjektene hans som er så fine og underfundige at det er en fryd å lese bøkene og se på illustrasjonene igjen og igjen. Denne gangen har han skrevet en bok som tar utgangspunkt i hans egen barndom. Han levde i et hus med mange katter og foreldrene hans hadde mer omsorg for kattene enn for ham.

Mads bor i et digert hus med foreldrene sine. De lar ham være i fred, det vil si, de er opptatt med sitt og har liten tid til Mads. Han er ensom og ønsker seg en venn. En katt dukker opp utenfor huset og endelig har Mads en venn. De gjør alt mulig kjekt i sammen. Så kommer det en katt til, og enda en, og en til, og enda en og så mange katter kommer at Mads mister oversikten. Han må mate dem, rense do-kassene deres og dele på det han har med kattene. Foreldrene er begeistret for alle kattene og har plutselig tid til kos og godnatteventyr. Kattene vokser til og flytter og en dag flytter Mads og. Endelig er han alene og det er deilig, i hvert fall for en stund…

Det er en sår fortelling dette, men Mads klarer seg fint han og det skaper en forsonlig slutt på boken. Det er mye å se på i illustrasjonene, med detaljer som styrker fortellingen og gir deg lyst til å lese boka en gang til. Les Max Estes sine bøker, de er en nytelse, jeg sier ikke mer. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Jill Moursund har laget en fargesprakende bildebok om den meget bekymrede skogmusen Murfy (jfr. Murphys lov) og hans nye nabo et stort og bråkete ekorn. Murfy samler mat og lagrer, man vet aldri hva som kan skje og det gjelder å være forberedt. Hos ham er alt sånn midt på treet. Været, der han bor, tilværelsen som sådan er: ja, midt på treet – helt til et ekorn begynner å banke og dundre. Murfy tror at verdens ende er nær og frykter det verste. Ekornet bygger en bugalow over huset til Murfy. Hun er full av liv, lyst og pågangsmot. Hun inviterer ham på fest og Murfy bruker en hel natt på å finne ut hvor ille det blir med sang og dans, så han stikker av. Etter en lang og våt vandring i skogen kommer han hjem igjen og oppdager at ekornet gråter fordi han ikke kom i selskapet hennes. Heldigvis blir ekornet superglad for å se ham og Murfy begynner å danse han og. Det blir en happy ending for de to naboene som danser seg inn i sol- ned- eller var det opp-gangen?

Moursund har laget en fin fortelling om motsetninger, der begge parter har noe å lære hverandre. Illustrasjonene er fulle av farge, bevegelse og mange kjekke detaljer. Det er mye å se på her og det er full fart når ekornet kommer på banen. Det er lett å le av Murfy, men samtidig er det ikke vanskelig å føle med ham når han blir «overfalt» av en virvelvind av en nabo, bare tenk etter selv… Boka er utgitt av Ena forlag, jeg lånte boka på biblioteket.

%d bloggere liker dette: