Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

I rute med lesing er en ny serie fra Vigmostad og Bjørke som skal hjelpe de nye leserne over den første kneiken i lesetreningen. Forlaget skriver: Dette er en serie med pedagogisk tilrettelagte tegneseriebøker … Til nå er det utgitt to bøker i serien, men det planlegges flere uten at det per nå er sagt hvor mange det vil bli. Dette er bøker som ikke er på så mange sider og teksten er svært enkel. Det er tegningene som bærer det meste av historien med teksten nærmest som en veiviser i historien. Det er Henriette Nilsen som har tegnet og skrevet Skal vi bytte, en spretten historie om et ekorn som samler på pinner, men som oppdager at pinner kan være et utmerket byttemiddel. Han møter en fugl som vil bytte en blomst mot en pinne, en mus som kan tilby en sløyfe for en pinne, en frosk som gjerne bytter en pinne mot en ballong, Så treffer han en fugl med en fin hatt og den koster sannelig mer enn en pinne, hva skal han gjøre da? Det er en kjapp og artig historie og de som kjenner noen med trang til å samle pinner, vil nok nikke gjenkjennende. Jeg vil nok si at illustrasjonene er så sterke at teksten nesten er unødvendig, men samtidig så leder den til spørsmål som kan føre til mange interessante samtaler mellom leser og medleser. Den andre boken Til topps er skrevet av Nicolai Houm og illustrert av Sandra Steffensen. Boken har mer tekst og temaet er lett å kjenne seg igjen i. Det handler om å kjede seg, hva hjelper mot det og det handler om hjemlengsel og hva gjør vi da? Vi følger bjørnen og kaninen som hjelper hverandre både til å bekjempe kjedsomheten og hjemlengselen. Tekst og bilder får fram viktige aspekt ved vennskap og omsorg. Jeg synes Houm har skrevet en enkel, men veldig god tekst, den er hakket mer utfordrende sammenlignet med Skal vi bytte, samtidig er det en historie med fin flyt og mye sjarm. Jeg vil tro at en ny leser vil kjenne på en deilig mestringsfølelse når denne boken er lest. Illustrasjonene er fulle av energi og driv slik at bladvendingen går i en fei.

Bøkene er fint utstyrt og tar på den måten leseren på alvor. Disse to bøkene er en god start og så håper jeg at det kommer flere etterhvert. Jeg fikk bøkene som leseeksemplar fra forlaget.

Kari Stai fortsetter historien om de gode vennene og rake motsetningene Jakob og Neikob. Denne gangen er det tiden som har rotet seg til for dem. De har hatt en travel dag og går og legger seg. Når de våkner har det gått ti år! Hva skal de gjøre? De lager en tenkeboks og i denne boksen kommer de på at de må kjøpe tiden tilbake. Somlekob selger alt mulig også en pose med tid. Kan ti år få plass i en plastpose? Nei, her er det noe som ikke stemmer. De lager en tidsmaskin, men å styre tiden slik at de kan komme tilbake til rett tid, det er ikke enkelt. De gjør flere forsøk og endelig finner de tilbake til den rette tida, men er den egentlig det?

Dette er den sjuende boka om Jakob og Neikob. Det er fortsatt spennende å se hvordan Kari Stai klarer å gjennomføre prosjektet med de to karene som konsekvent sier ja eller nei. Illustrasjonene er enkle, men jeg synes nok at det er mer som foregår på oppslagene i denne boken enn i noen av de tidligere. Disse bøkene blir nå omtalt som bildebok klassikere og det er nok noe i det. Bruken av primærfarger gjør dem klare og tydelige, dessuten er det noen sidehistorier her som er morsomme å følge. Det er bare å følge utviklingen videre med interesse. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Trygve Skaug og Ella Okstad har sammen laget denne morsomme, fanatsifulle og oppmuntrende boken. Trygve Skaug er kanskje mest kjent som musiker og poet, men her har slått seg løs sammen med illustratør Ella Okstad og laget en bok om alle mulighetene som må ligge der hvis man bare var statsminister. Det er en fartsfylt og morsom bok med uttallige ideer til hva en statsminister kan utrette. For eksempel la bibliotekene være døgnåpne eller at det skal være lov å spørre om alt. At alle som ønsker seg hund skulle få det og dem som ønsker seg en venn skulle få to! Statsministeren skulle også bestemme at lek skulle være et fag på skolen og at: Alle voksne måtte være med i barnehager og på skoler en dag i måneden for å lære. For alle trenger å leke, selv om de har glemt bort hvordan man faktisk gjør det.

Til slutt i boka kommer forfatteren på at det kan være noe han har glemt, men da inviterer han leseren til å fortelle om det og huske godt på det til du selv kanskje blir statsminister eller gullkaptein. Dette er en fin oppfordring til å fabulere videre på hva man faktisk ville gjøre hvis man en dag fikk makt. Ella Okstad lager gjennom sine illustrasjoner en herlig visuell oppbygging og videreføring av teksten. Det er oppslag som spruter av energi og fargeglede. bakgrunnen er alltid hvit, men det gjør at personene og situasjonene blir enda tydeligere. En herlig bok som jeg tror kan leses mange ganger av både liten og stor. Boka er utgitt av Cappelen-Damm. Jeg lånte den på biblioteket.

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl har laget en ny bok om miljøvern. I følge forlaget Ena har de satt sammen de beste stripene fra de forrige bøkene de har laget om samme tema. Jeg har skrevet om Ville greier – om dyr natur og sånt og denne boka er bygd opp etter samme prinsippet, men mye mer konsentrert om miljøvern og hvordan ting henger sammen. Boka er fortsatt informasjonstung og krever nok en leser som er litt mer enn gjennomsnitlig interessert. Boka er lagt opp som en samtale mellom Ole og Jenny. Jenny stiller spørsmål og Ole svarer, men begge fundrer seg over naturen, hva som skjer der og de blir begeistret når tiltak nytter. Boka tar opp tema som klimaendringer og forklarer hva som er :nye klimadyr, blindpassasjerer, hva er miljøvern og hva er det grønne skiftet. Mange ord og uttrykk blir forklart og det gir både innsikt og en god kunnskapsbase.

Jeg vil tro at når boka er lagt opp som en tegneserie er det lettere å velge den og samtidig få vite noe kunnskapsbasert om miljøvern. Illustrasjonene er realistiske, men har samtidig et snev av humor. Det hjelper i alt alvoret. Boka er på 45 sider, noe som bør være overkomlig for de fleste. Anbefales! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Colson Whitehead har skrevet en bok om møbelhandleren Ray eller Raymond Carney og hans liv i New York. Boka er i tre deler der del 1 foregår rundt 1959, del 2 i 1961 og del 3 i 1964. Ray er gift med Elisabeth og de får etterhvert to barn. Foreldrene til Elisabeth liker ikke Ray og de liker ikke stedet der de bor like ved T-banelinjen. De forteller seg selv og andre at Elisabeth har «slått seg til tåls» med Ray og de passer på at han hele tiden husker på dette. Ray har vokst opp med fetteren Freddie, de var som brødre, men Freddie har det med å komme i vanskeligheter og da må Ray hjelpe ham ut av dem. Ray´s far var kriminell, moren var i lite stand til å ta vare på Ray, så det var Freddie´s mor, tante Millie som var et fast holdepunkt for ham. Ray ville ut av det kriminelle miljøet, tok økonomiutdanning og fikk kjøpt en møbelbutikk på 125th Street i Harlem. Butikken har to innganger, en mot gaten og en mot en bakgate der kontoret ligger. Det går kunder begge veier, noen ganger er kontorinngangen travlere enn den andre. Ray tar i mot «varer» som han distribuerer videre og det meste går bra helt til Freddie har tatt noe han burde latt ligge. Kona Elisabeth jobber i et reisebyrå som legger opp trygge ruter for kunder som vil reise til Sør-statene. Hun aner ikke noe om hva Ray holder på med og Ray gjør sitt ytterste for å holde disse verdnene fra hverandre, det er ikke lett, noen ganger helt umulig.

Jeg hadde lest Den underjordiske jernbanen av forfatteren tidligere. Den romanen fikk han Pulitzer prisen for og jeg hadde store forventninger til denne. Jeg hadde hørt at Harlem Shuffle var en lettere bok og det er den, men Whitehead er en virkelig god forteller. Han levendegjør personene han skriver om slik at uansett hva de roter seg opp i så sitter jeg der og ønsker at de skal komme seg ut av det. Forfatteren skriver om rasediskriminering, om opptøyene på 1960-tallet og drapet på en ung svart gutt som er en utløsende faktor. Det er flere elementer som gir gjenkjennelse fra dagens nyhetsbilde slik at det på ingen måte er en historietime, men heller en beskrivelse av årsakssammenhenger slik vi ser samfunnet i dag. En bok jeg virkelig anbefaler.

 

Max Estes har laget en ordløs bildebok om en regnværsdag. Jeg bor på Vestlandet og regnværsdager er ikke på noen måter ukjent, tvert imot! Denne regnværsdagen som Estes tegner fram for oss er av den heller magiske slaget. Gutten og hunden stirrer ut igjennom vinduet på regnet som strømmer ned. Gutten hiver på seg regntøy, gummistøvler og paraply og går ut i regnet sammen med hunden. De hopper fra pytt til pytt, men pyttene blir stadig dypere. Det kommer fisk i pyttene, men er det fortsatt en pytt? Kanskje det er en elv? – eller en sjø? – eller et veldig hav med alt som finnes der? De møter fisk og andre dyr, båter i forskjellige størrelser og en blekksprut som sender dem til himmels og hva skjer der? Det blir en fantasifull flukt gjennom rommet, men etter mange eventyr lander de trygt tilbake i hus og stol.

Det er spennende med ordløse bøker. Her kan fortelleren være i alle aldre og fortellingen kan gå sine egne veier for hver gang fortellingen fortelles. Max Estes lager lager delikate bilder med enkle streker. Det ser så liketil og rettfram ut med en gang boka åpnes, men så under lesingen kommer detaljer og små finurligheter fram. Det er så fint gjort! Boka er utgitt av Ena forlag. Jeg fikk den som leseeksemplar, det er vel innlysende at denne boka anbefales.

Ny bok i serien Mysteriene i Kråkeslottet barnehage og med en tittel som peker på en helt bestemt tid på året, så kan vel ikke denne utgivelsen være tilfeldig? Men det er helt uvesentlig for boka sitt publikum. Her handler det om gjenkjennelse, fart og spenning. Denne gangen har Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad laget et mysterium som nødvendigvis ikke har noe med påsken å gjøre, men en hendelse som kan finne sted når som helst på året. Leon og Live, Kråkeslottet barnehages detektivhelter er sammen med vennene sine og foreldrene på hytta. De skal legge et vanskelig puslespill med hundre  biter, de skal bare legge den siste biten, men den er borte. Denne biten er selvsagt påskeharen sin nese, hvor er den, hvordan skal de løse dette mysteriet? Leon og Line tar saken og sammen med vennene løser de mysteriet.

Jeg må vel si at jeg syntes dette var tynne greier, men fire åringen (og et halvt, farmor) som leste sammen med meg syntes dette var topp spenning! Den beste av kveldens utvalg, faktisk. Hvorfor syntes han det? Teksten er enkel, det er lett å følge med, bildene er fargerike og det er ikke så mange elementer utenfor det som skal være hovedfokus på oppslaget. Barna er flinkere enn de voksne til å lete og det er alltid de som løser saken. Dessuten er den ikke så lang slik at oppmerksomheten kan holdes oppe hele tiden, og med overbevisende argumenter kan det klemmes inn en bok til før absolutt leggetid. Kan det bli bedre? Boka er den attende (?) i serien som er utgitt på Ena forlag. Jeg fikk den som leseeksemplar.

Kaia Dahle Nyhus har laget en finurlig bildebok full av spørsmålet Hvorfor det? Hovedpersonen slår til Tiril og så begynner «moroa» med uttallige spørsmål om hvorfor det ene og det andre. Hovedpersonen er enten en gutt eller jente, det er vanskelig å se ut i fra illustrasjonene og er heller ikke så viktig. Lærerne sier at det ikke er lov å slå på skolen, men hvorfor er det ikke det? Helsesøster snakker om Tirils grenser, men hvorfor kan ikke hovedpersonen gå over dem og hvem har bestemt det? Psykologen, rektor, foreldrene, bestemor, statsministeren og til slutt kongen blir spurt sønder og sammen om hvorfor det. Netsen alle svarer: sånn er det bare og vår spørrer går frustert videre ut i mørket. Der er verdenrommet og det vender spørsmålene tilbake til spørreren og han/hun tvinges til å si sånn er det bare. Hovedpersonen erter Tiril og hun slår hovedpersonen, sirkelen er sluttet.

Hva lærte vi her? Det er ikke ende på alle spørsmål og noen må vi bare leve med, eller…

Som voksen leser kjenner jeg utmattelsen sige innover meg fordi disse spørsmålene er gjenkjennelige og når jeg har vært i dette spørsmålsreset er det lett å ty til: sånn er det bare. Samtidig er det noe forfriskende ved barnet som undrer seg og våger å stille de umulige spørsmålene. Illustrasjonene er store flater, avdempet fargebruk og tilsynelatende enkle. Likevel er det nok til at vi får et miljø omkring handlingen og vi kan lett følge hovedpersonen som beveger seg gjennom dagen. Barnebokkritikk har laget en grundig omtale her. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da P2 Lytternes romanpris for 2021 ble annonsert i desember, bestemte jeg meg for at nå i år skal jeg lese dem og virkelig ta et jafs av de nye norske bøkene. Det har vært en fornøyelse. Jeg har lånt dem på biblioteket og ja, jeg leste faktisk alle seks.  Jeg skal begynne med den første jeg leste: Hilde Susan Jægtnes: Jeg grunnla de forente stater. For en herlig og helt absurd tittel, tenkte jeg. Men så er jo dette en roman om Alexsander Hamilton som ble den første finansministeren i De forente stater. Det er en både underholdende og lærerik roman. Jægtnes skriver om Hamiltons bakgrunn, som slett ikke var bra, hans kone, elskerinne, hans venner og hans fiender. Knall bok, anbefales.

Neste bok ut var: Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. Denne boka handler om Isak som bor sammen med moren sin. Moren håndterer ikke omsorgsrollen og Isak tar på seg ansvaret for henne og sitt eget liv. Han skjuler forholdene så godt han kan, men en dag kommer det en ny nabo som har øyne for slik som ham. Det er vondt å lese, men det er godt skrevet. Det er bra med slike bøker som viser hvor lett det er å ikke bry seg. En tynn og lettlest bok, med et viktig budskap. Anbefales!

Min tredje bok var Erlend O Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. Hvordan er det mulig å ikke la seg more av denne romanen som herjer med Ibsen og Bergen på en vill og fantasifull måte? Jo, da må man være en humørløs østlending som ikke begriper hva som er Nødtvedt sitt prosjekt. Som synes at romanen er masete, som teller sider og håper at den snart er ferdig så hun kan lese noe annet. Boken fenget ikke meg, men hva skal jeg si… Jeg har ikke lest noe av Nødtvedt tidligere, kanskje jeg trenger å bli kjent med skrivestilen? Anmelderen i på nrk.no sine sider var vilt begeistret, så forskjellig kan litteraturen oppfattes.

Fjerde bok var Mattis Øybø: Den siste overlevende er død. Jeg måtte ha en pause etter Nødtvedt, leste noe tanketomt og lurte på om jeg virekleig gadd å gjennomføre prosjektet mitt. Heldigvis gjorde jeg det. Denne romanen har en person som omdreiningspunkt. Øybø har skrevet fem fortellinger som har en mann tilfelles, jøden Isak Meyer. Det er intense bilder både av krigshistorier og historier fra dagens Norge og den påvirkning krigens fortellinger fortsatt har på oss. Dette var en fryd å lese.

Femte bok: Stein Torleif Bjella: Fiskehuset. Denne boken er Bjella sin debut som romanforfatter. Jeg må si at jeg var ikke overvettes begeistret til å begynne med, men fortellingene om de to karene, den unge og den eldre som oppholder seg på denne hytta som kalles Fiskehuset en tid, ja den åt seg innpå meg. De gjør det samme hver dag, står opp, spiser frokost, drar ut med båten, sliter med garn, den eldre mobber den yngre og den unge blir forbannet og vil vekk, men blir og så drar de tilbake til hytta og slik ruller dagene. Boka tok seg med andre ord kraftig opp og når Bjella skriver en ny bok skal jeg sannelig lese den og!

Sjette bok: Linn  Ullmann: Jente 1983 Er dette den beste boka jeg har lest av Linn Ullmann? Nei, det er det ikke, men den er ikke dårlig for Ullmann skriver bra. Saken er at jeg lar meg ikke engasjere av den 16-årige Karin som er modell og har et forhold til en mye eldre mann. Jeg lar meg også i liten grad engasjere av den 55 årige Karin som ser tilbake på dette året, livet sitt slik det er nå og det hun sliter med av indre demoner og har et ganske gledesløst blikk på livet.

Jeg hørte på den siste diskusjonen blant de utvalgte jurymedlemmene, den var interessant og lignet til forveksling på samtalene vi kan ha i vår egen litteraturgruppe. Til min glede vant Brynjulf Jung Tjønn, god bok og helt fortjent! Skal jeg gjøre dette en gang til? Kanskje, det avhenger veldig av bøkene som blir valgt – de pirre nysgjerrigheten!

Anne Østgaard og Egil Nyhus har laget en gøyal bok for barn om kroppen. Her kan man faktisk lære noe også midt i alt tull og tøys for illustrasjonene levendegjør kroppens funskjoner på en svært overbevisende måte. Vi leser om nesen, bollekinn som er gode å klemme på, ørene med både hammer og ambolt, håret, tenner, drøvelen, magen, neglene, hjertet og mange andre deler av kroppen. Det er morsomt og fantasifullt, rimene sitter og gir god rytme i lesingen.

Illistrasjonene gir en ekstra dimensjon til teksten med sine livlige farger og mange detaljer i bildene. Her er det mye å se på og snakke om.

Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere liker dette: