Posted in litteratur, bøker

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Posted in bøker, lesing

Orkansesongen og stillheten

orkansesongen-og-stillheten-1Anne -Cathrine Riebnitzsky har skrevet denne romanen som på sitt noe fragmenterte vis likevel henger sammen og viser hvordan mennesker berører hverandre selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er presten Monica som er «navet» i romanen, hun er lykkelig gift med Johan som er forsker og hun har sine daglige samtaler med Gud. Monica har en venninne som heter Beate, hun er forsvarsadvokat og var lykkelig gift med Thomas. Han døde i en trafikkulykke og Beate strever med livet, jobben og en krevende mor. Hun og Thomas drev jakt med bueskyting og dette har Beate fortsatt med. Her har hun venner som kjenner henne og som er til hjelp for henne, her er Henning som driver Tigerparken og Hans som arbeider i politiet. Monica skal reise til Guatemala for å treffe Søren som hun skal vie, her møter hun også Nory som jobber på hotellet der hun bor. Nory er datter til en mektig narkobaron så når Monica ser at hun stikker av for om mulig komme seg til USA, blir Monica mistenkt for å ha noe med saken å gjøre.

I Danmark møter vi Marcus og Benjamin. Begge er involvert i narkotikasalg og de vil egentlig ut av dette systemet, men hvor lett er det når gjelden bare vokser? Marcus har bekymrede foreldre som snakket med presten før hun reiste, de mistenker Marcus for å bruke pengene de sender ham på noe helt annet enn studiene. Marcus selv er virkelig svært ureflektert i forhold til hvordan han lever. Benjamin derimot er i det samme gamet, men tenker at pengene er til kjæresten Veronica, en kunstner uten selvtillit og tro på egne evner. Det er noe vakkert i den måten forfatteren omtaler disse tre unge menneskene, det er slik at jeg skulle ønske noen satte dem på rett kjøl og ga dem håp.

Riebnitzsky skriver godt, hun lager fine portretter av personene vi treffer, men det er for mange av dem. Jeg skulle ønske hun gikk litt tettere på hver enkelt og som Tine påpekte i sin omtale: hva med reisen til Guatemala? Hvorfor er den så overfladisk beskrevet? Det er så mange tema som berøres og som jeg gjerne ville vite hvordan denne forfatteren ville behandle, men kanskje en annen gang?

Når dette er sagt må jeg si at jeg likte boka svært godt. Jeg gledet meg til hver mulighet til å lese videre – var nok litt usosial igjen, ja… Kan anbefale denne!

 

Posted in bøker, bildebøker

Bo flyttar ut

bo-flyttar-ut-1Jeg har laget meg et lite prosjekt for 2017 og det er å lese norske bildebøker utgitt i 2016. Jeg skal se på tekst, illustrasjoner og om de egner seg til eventyrstund/samlingsstund på biblioteket eller som tema i barnehagen. Jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal samle dette, men foreløpig lager jeg små omtaler og slipper noen ut på bloggen med ujevne mellomrom.

Bo flyttar ut av Trude Tjensvold er utgitt på Samlaget og teksten er på nynorsk. Det er ikke mye tekst, noe som faktisk er ganske karakteristisk når forfatter og illustratør er samme person. Dette gjør at illustrasjonen får sterkere vekt i samspillet mellom ord og bilder. Det gir også større kontroll til forfatter/illustratør, men det kan jo diskuteres om spenningen mellom tekst og bilde opprettholdes på denne måten. Jeg synes ofte at teksten blir litt «flat» og at bøker der det er to samarbeidende parter er det mer å hente, men dette er slett ingen regel.

Litt om Bo flyttar ut:

Bo og mor bor sammen, mor lager mat som Bo liker og han får av og til sove i sengen hennes. En dag når Bo våkner er Viktor kommet, han skal bo hos dem sier mor. Nå lager mor mat som Viktor liker og han får sove i senga hennes, ikke Bo. Bo og Viktor krangler og mor jager dem ut for å få frisk luft. Viktor vil leke gjemsel, han skal finne Bo for han har verdens beste nese. Bo springer av sted, han vil ikke bo hjemme lenger. Han møter anda og får tilbud om å bo hos henne, men der er det for vått. Så løper han til muldvarpen, men der er det for trangt deretter løper han til ulven, men der er det for skummelt. Bo rømmer fra ulven, men blir tatt i et steinras – heldigvis har Viktor verdens beste nese og Bo blir funnet. Viktor og Bo blir venner, men av og til krangler de og da jager mor dem ut i frisk luft.

Boka er fin å snakke om når det gjelder sjalusi, å tilpasse seg nye situasjoner, ut i verden og hjem igjen, man kan være venner og likevel krangle litt.

Illustrasjonene er store og klare i en enkel naivistisk form. På oppslagene har Tjensvold moret seg med å lage referanser til andre bildebøker og kjente eventyr. Dette inviterer til lete og finne aktivitet og til å friske opp den voksne leserens hukommelse. Teksten er effektiv og nok til å få fram dramatikken både i følelsene til Bo og skape framdrift i fortellingen. Denne passer fint både i stor og liten lesergruppe og jeg kan  tenke meg at den kan bli en favoritt som kan leses mange ganger.

Posted in bøker

The keeper of lost things

the-keeper-1Jeg har begynt å følge TheModernMrsDarcy og årets «reader challenge» er bl.a. å lese en bok bare på grunn av utseende, så da jeg flakket omkring på Gatwick fant jeg The Keeper Of Lost Things av Ruth Hogan, nydelig cover og baksideteksten ga inntrykk av å kunne egne seg til lesing som ikke var altfor krevende. Jeg hadde rett, boka er koselig lesing og passer bra til lesestunder som blir avbrutt av ulike hendelser.

Hovedpersonen i boka er Laura som etter skilsmissen fra Vince ikke riktig får fart på livet sitt. Hun søker en jobb som assistent hos Anthony Peardew som er forfatter, men som også har brukt mesteparten av livet sitt til å finne glemte ting, ta vare på dem og håpe å finne den riktige eieren igjen. Anthony var forlovet med Therese og sammen hadde de huset Padua. Der lagde Anthony en nydelig rosehage til Therese og som takk ga hun ham en medaljong som han måtte love å bevare så lenge han levde. Noen dager før de skal gifte seg dør Therese og samme dag mister Anthony medaljongen. Det er Eunice som finner den og tar den med seg som en lykkemynt nå hun skal på intervju med en forlegger. Eunice får jobben hos forleggeren Bomber og livet hennes blir helt anderledes enn hun hadde forestilt seg.

Anthony dør og overlater hus, hage og alle de tapte tingene til Laura. Sunshine, en pike med Downs ringer på og sier at hun vil være Lauras nye venn. Gartneren Freddy som holder rosehagen i orden blir også en del av husholdet etterhvert og sammen lager de en nettside over ting som er mistet og som finnes i huset Padua. Det er fred og fordragelighet, men den avdøde Therese er ikke fornøyd og merkelige ting skjer.

Vi følger historien til Laura og Eunice parallellt, underveis lurte jeg litt på når disse skulle føres sammen, men til slutt så føyde det seg vakkert inn i en helhet.

Det er en lett og enkel historie, absolutt avslapping og kos.

Posted in bøker, lesing

Så ung, så kjekk, så modig

Denne romanen av Leif Enger var mitt første møte med hans bøker, det blir absolutt ikke det siste for her er det en forteller som bretter ut beskrivelse av landskap og personer slik at jeg som leser føler at jeg ser dem for meg. Handlingen i boka er satt til 1915 i Minnesota og jeg-fortelleren er Monte Becket. Han har utgitt en bok som har blitt en suksess og en periode har han prøvd å skrive oppfølgeren, men han får det ikke til. Han er gift med Susannha og de har sønnen Redstart. En dag Monte sitter på verandaen kommer Glendon Hale roende forbi, Monte blir fascinert av Glendon, evnen hans til å bygge vakre båter og hele hans personlighet. De blir kjent og Glendon forteller om Blue konen sin som har reiste fra for tjue år siden. Han drømmer om henne og finner ut at han må finne henne og be om tilgivelse for at han stakk av. Glendon ber Monte om å bli med og Susannha sier at han kan bli borte i seks uker. Det Glendon har «glemt» å fortelle er at han er ettersøkt for flere forbrytelser og den kjente menneskejegeren Siringo er etter ham. Dette fører til at Monte også kommer ut i vanskeligheter og må gjøre ting han aldri hadde tenkt seg muligheten av.  Vennskapet med Glendon fører til at Monte istedet for å skrive bøker begynner å bygge båter. Livet får en annen retning enn han hadde tenkt, han bygger mange båter som folk vil ha og » hvis jeg bare blir litt raskere, kan jeg kanskje leve av det. Men det er også noe annet: Etter lang tid, etter lang, lang tid uten å ha skrevet et eneste ord, dukket det opp en setning, fra ingensteds….» 

Romanen var en herlig opplevelse å lese, det tøffe livet, vennskap som oppstår og valg mennesker gjør. En bok som tar deg ut av tiden og gir en deilig pause.

Posted in bøker, lesing, Krim

Dragsug

Yrsa Sigurdardottir har skrevet bok nummer to om politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Vi møtte dem første gang i kriminalromanen DNA, en utrolig spennende fortelling om adopsjon og ødelagte familier. Det er her vi blir introdusert til politimannen Huldar som plutselig rykker opp som etterforskningsleder på grunn av ureint trav blant de fleste i etterforskingsavdelingen i politiet. På fritiden treffer han Freyja, men han lyver for henne og forteller at han er tømrer. Saken kommer selvsagt fram i lyset og forholdet mellom dem kommer ikke helt i vater etter dette. I boken Dragsug har både Huldar og Freyja blitt degradert etter alvorlige feil de gjorde under oppklaringen av saken i DNA. Jeg sier det bare med en gang: Les DNA – den er verdt tiden din!dragsug-1

Dragsug innledes med at åtte år gamle Vaka forsvinner etter skoletid i 2004. I 2016 oppdager rektor på skolen der Vaka gikk at det er lagt ned et spesielt brev i tidskapselen som ungdomsskoleelevene lagde i 2004. Politimannen Huldar får i oppdrag å ta for seg dette brevet. Dette er ikke et brev med framtidsvyer om hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle leve i 2016. Brevet har en liste med initialer over mennesker som skal bli drept dette året. Skal politiet virkelig ta dette på alvor?
Da det skjer to bestialske drap der initialene til de drepte stemmer overens med dem på listen, blir det nødvendig å se nærmere på denne og nøste i alle tråder de kan finne. Huldar drar en noe motvillig Freyja med seg inn i etterforskningen og sammen får de kontakt med en veldig sint ung mann Thröstur (th er i boka et islandsk tegn som jeg ikke har på mitt tastatur). Han, søsteren og moren skjuler noe mener Huldar og Freyja, men det er først når en kiste blir gravd opp og levningene i kisten blir undersøkt at de kommer nærmere en løsning på mysteriet. Her er det hevn, det er posisjonering, det er unnlatelser og samvittighetsløs behandling av barn. Yrsa Sigurdardottir skriver godt, intenst og jeg tror på personene som hun skildrer.

Bøkene er helt selvstendig avslutta romaner, men jeg personlig syntes det var en fordel å ha lest DNA, for da skjønte jeg litt mer av Freyjas noe ambivalente holdning til Huldar. Jeg håper hun følger opp med mer om Huldar og Freyja, det finnes glimt av humor her…  Liker du intens krim? Les Dragsug!

Posted in bøker, lesing

Mats & Emil graver et hull

mats-og-emil-1Det er ikke ofte jeg leser bildebøker lenger, men jeg kom over noen entusiastiske omtaler av denne boka og ble naturligvis nysgjerrig. Jon Klassen er illustratør og forfatter og mest kjent for meg gjennom bøkene Jeg vil ha tilbake hatten min og Dette er ikke min hatt. I denne boka er det Mac Barnett som er forfatter og han har samarbeidet med Klassen tidligere.

Boka handler om Mats og  Emil som bestemmer seg for å grave et hull for å finne noe noe utrolig fantastisk. De begynner på mandag og graver ivrig rett nedover.

 

mats-og-emil-1-1De graver og graver, finner ingen ting, blir slitne, men gir ikke opp. Kanskje de må endre taktikk? De graver til siden, fortsatt ingen ting.

De deler seg og graver i hver sin retning, en stund, men finner fortsatt ikke noe. De har spist opp alle bokstavkjeksene, drukket sjokolademelken, men fortsatt har ikke noe utrolig fantastisk dukket opp. De gir seg ikke, men gravingen har tatt på så de sovner. Da tar hunden over og så skjer det noe.

mats-og-emil-2-1Mats og Emil finner nesten noe utrolig fantastisk, det ser vi som sitter og leser, men disse geniale fyrene bestemmer seg for at det som skjer er utrolig fantastisk.  Dette er en bildebok der illustrasjonene forteller mer enn teksten. Hva ser vi? To iherdige karer og ikke minst hunden(!) som arbeider i herdig og ikke gir opp. De er så nær så nær, men ikke helt der likevel, kan vi ikke kejnne oss igjen i dette da?

Det er lett å bli betatt av Klassen sine duse fine tegninger, enkelheten i strek og uttrykk og nydelig fargebruk. Det er like imponerende at forfatter Mac Barnett har klart å veie sine ord på gullvekt, ikke et ord for mye. Dette gjør boka til en nydelig opplevelse som man stadig kan vende tilbake til.

Posted in bøker, lesing

I havet er det krokodiller

i-havet-er-det-krokodiller-1Jeg følger Deichmans litteraturblogg og der kom jeg over en anbefaling av denne romanen med undertittel: Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten. Det er Fabio Geda som skriver og av og til stiller spørsmål og Enaiat forteller.

Enaiatollah kom fra Ghazni provinsen i Afghanistan og fra folkegruppen hazaraer. Faren ble tvunget til å arbeide for taliban, men ble drept av en landeveisrøver. Taliban kom til huset og forlangte å få barna som erstatning for hans arbeidskraft. Moren fikk hjelp til å smugle Enaiat til byen Quetta i Pakistan.  Når de hadde vært noen dager i Quetta fikk moren han til å love tre ting: aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Han lovte henne dette og dagen etter var hun borte. Enaiat måtte fra nå av klare seg selv. Han fikk jobb i huset der han og moren hadde søkt tilflukt, men det var bare for losji og litt mat. Han skaffet seg en annen jobb og la litt penger til side for  det var andre unge hazaraere som ville reise til Iran og skaffe seg arbeid der. Han kom til Iran og fikk jobb på en byggeplass. Selv om arbeidet var hardt og de levde nærmest som slaver, kjente Enaiat seg trygg, så trygg som man kan være som papirløs i et fremmed land. Arbeidet tok slutt og noen av dem han arbeidet med prøvde å ta seg over til Tyrkia. De ble stanset, fratatt pengene de skulle betale smuglerne med, satt i fengsel, løslatt etter en stund og så var det på igjen. Til slutt lykkes de med å komme til Tyrkia, men de ville videre til Europa og igjen måtte de arbeide for å tjene penger til smuglerne og mat på turen. De fikk en liten gummibåt og skulle ro over til Lesbos. De var fire i båten, ingen hadde sett havet før, ingen hadde rodd før – var det mulig å klare seg?

Enaiat kom seg til Italia, det var en reise som tok flere år og som vil prege han resten av livet. Et sitat fra boka har satt seg fast hos meg:
I lang tid hadde jeg visket dem ut. Ikke av ond vilje, men fordi før du engasjerer deg i andre, må du finne en måte å ha det bra med deg selv på. Hvordan kan du gi kjærlighet hvis du ikke elsker ditt eget liv?

Jeg leste denne rett etter at jeg var ferdig med Nina Lykke: Nei og atter nei og jeg må si jeg fikk problemer med å svelge den norske livsleden og navlebeskuende innstillingen til livet. Selv om Lykkes bok er en satire så er noen av observasjonene ubehagelig skarpe at jeg blir litt småkvalm av oss selv.  Og ja, bøkene har totalt forskjellig siktemål og kanskje publikum, men da slår jeg meg litt på munnen, for jeg synes at denne boka burde svært mange lese. For det handler ikke så mye om å få et bedre liv, det handler om retten til å leve og leve i samsvar med sine verdier. Det er en sterk fortelling og den er lett å lese.

 

Posted in bøker, lesing

Nei og atter nei

nei-og-atter-nei-1Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?

 

 

Posted in bøker, lesing

En eventyrlig julereise

en-eventyrlig-julereise-1Corina Bomann har jeg ikke lest noe av tidligere og siden jeg har beklaget meg over litt utilgjengelig tysk samtidslitteratur i tidligere poster, får jeg hermed «eat my words» for Corina Bomann skriver feelgood i samme sjanger som Lucinda Riley/ Kate Morton/ Katherine Webb. Lett å lese og kosebøker til veldig late stunder.

En eventyrlig julereise handler om Anna som hater julen og alt som har med jul å gjøre. Hun får lyst til å spy når hun hører «Last Christmas» og denne melodien strømmer ut over alt der hun beveger seg i Leipzig. Den eneste som kan få Anna til å dra hjem for å besøke familien i julen er lillebroren Jonathan og når han skriver og spør om hun kommer, bestemmer hun seg for å reise til Berlin. Hun setter seg på toget og skal bare slappe av litt, men Anna sovner og våkner ikke før toget er i Binz som ligger ved kysten av Østersjøen. Det er seint på kvelden, snøen laver ned og det går ikke flere tog! Anna får haik med en brøytebil som skal i retning Berlin og dette innleder en strabasiøs reise. Det er strømbrudd, Anna oppdager at hun har glemt laderen til mobilen sin når strømmen kommer tilbake, slik at hun ikke får ringt familien og sagt i fra hvor hun er.
Hun får sitte på med en student, men bilen hans bryter sammen. En trailersjåfør fra Polen tar henne med et stykke før han blir tatt i kontroll og må hvile før han kan kjøre videre.  Hun treffer fire eldre damer som bor på aldershjem, men som er blitt «glemt igjen» da bussen de var med kjørte videre. Damene deler sine historier med Anna og det får henne til å tenke over hva det er som gjør at julen oppleves som en vanskelig tid for henne. Hun møter en gjeng hippier som på sin avslappede og vennlige måte hjelper henne videre.

Reisen Anna tar er ikke bare en julereise, men og en reise i fortiden. Hun tenker tilbake på episoder i barndommen og ser at folk og hendelser nødvendigvis ikke er slik de ser ut ved første møte. Hun får innblikk i andre menneskers liv og det får henne til å tenke etter og vende blikket litt mer utover enn innover.

Ser du fram til en kveld i sofaen? Kanskje du skulle prøve denne?