Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Max Estes lager delikate bildebøker. Dette har jeg sagt før, men jeg sier det igjen. Det er noe med gjennomføringen av bokprosjektene hans som er så fine og underfundige at det er en fryd å lese bøkene og se på illustrasjonene igjen og igjen. Denne gangen har han skrevet en bok som tar utgangspunkt i hans egen barndom. Han levde i et hus med mange katter og foreldrene hans hadde mer omsorg for kattene enn for ham.

Mads bor i et digert hus med foreldrene sine. De lar ham være i fred, det vil si, de er opptatt med sitt og har liten tid til Mads. Han er ensom og ønsker seg en venn. En katt dukker opp utenfor huset og endelig har Mads en venn. De gjør alt mulig kjekt i sammen. Så kommer det en katt til, og enda en, og en til, og enda en og så mange katter kommer at Mads mister oversikten. Han må mate dem, rense do-kassene deres og dele på det han har med kattene. Foreldrene er begeistret for alle kattene og har plutselig tid til kos og godnatteventyr. Kattene vokser til og flytter og en dag flytter Mads og. Endelig er han alene og det er deilig, i hvert fall for en stund…

Det er en sår fortelling dette, men Mads klarer seg fint han og det skaper en forsonlig slutt på boken. Det er mye å se på i illustrasjonene, med detaljer som styrker fortellingen og gir deg lyst til å lese boka en gang til. Les Max Estes sine bøker, de er en nytelse, jeg sier ikke mer. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Jill Moursund har laget en fargesprakende bildebok om den meget bekymrede skogmusen Murfy (jfr. Murphys lov) og hans nye nabo et stort og bråkete ekorn. Murfy samler mat og lagrer, man vet aldri hva som kan skje og det gjelder å være forberedt. Hos ham er alt sånn midt på treet. Været, der han bor, tilværelsen som sådan er: ja, midt på treet – helt til et ekorn begynner å banke og dundre. Murfy tror at verdens ende er nær og frykter det verste. Ekornet bygger en bugalow over huset til Murfy. Hun er full av liv, lyst og pågangsmot. Hun inviterer ham på fest og Murfy bruker en hel natt på å finne ut hvor ille det blir med sang og dans, så han stikker av. Etter en lang og våt vandring i skogen kommer han hjem igjen og oppdager at ekornet gråter fordi han ikke kom i selskapet hennes. Heldigvis blir ekornet superglad for å se ham og Murfy begynner å danse han og. Det blir en happy ending for de to naboene som danser seg inn i sol- ned- eller var det opp-gangen?

Moursund har laget en fin fortelling om motsetninger, der begge parter har noe å lære hverandre. Illustrasjonene er fulle av farge, bevegelse og mange kjekke detaljer. Det er mye å se på her og det er full fart når ekornet kommer på banen. Det er lett å le av Murfy, men samtidig er det ikke vanskelig å føle med ham når han blir «overfalt» av en virvelvind av en nabo, bare tenk etter selv… Boka er utgitt av Ena forlag, jeg lånte boka på biblioteket.

Bjørn F. Rørvik er en anerkjent bildebokforfatter. Denne gangen har han med seg illustratøren Alice Lima de Faria og sammen har de laget en artig bok om ridderne Bang og Rosenbusk. Ridder Bang er kjent som Kræsj-Bang og ridder Rosenbusk er mest opptatt av sko, særlig leopardmønstrede støvler. Ridderne i borgen Klampenborg er ute på oppdrag, men de to små ridderne har klart å snike seg unna denne gangen og. Det var nok ikke så lurt for kongen befaler dem til å finne prinsessen som har stukket av igjen. Kongen mener det er dragen som har tatt henne og de blir sendt av sted og må være tilbake før det blir mørkt. Ridderne snubler seg igjennom skogen og finner kjolen til prinsessen bak en stein. De kommer fram til dragens hule, men der får de ikke komme inn fordi de ikke har legitimasjon. Men de får gitt beskjed til prinsessen, hun kommer ut og sier tydelig i fra om hva hun mener om denne hentingen. Ridderne lurer på om de bare skal gi blaffen i prinsessen, men en melding på mobilen til ridder Rosenbusk fra kongen, får dem på andre tanker…

Forfatteren lager morsomme, spennende og reflekterte bildebøker, det er nok mange som en hengivne fans. I denne boka har han laget et helt nytt univers og bruker både ordspill, aktuelle problemstillinger og humor til å fortelle om at riddere kan synes at det ikke er så gøy å sloss og at prinsesser ikke nødvendigvis må reddes. Illustratøren bygger opp under teksten med enkle, men talende illustrasjoner og man kan bli ganske myk om hjertet av de to ridderne og deres personligheter. Selv om illustrasjonene er enkle får vi et fint bilde av dem og siden forlaget antyder serie, så er det bare å glede seg til neste bok. Barnebokkritikk har en grundig omtale av boka. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Cecilie Enger er kjent for sine romaner om personer som har levd og som lar seg dokumentere. Bøkene er romaner, men med et sterkt dokumentarisk tilsnitt. Himmelstormeren; en roman om Ellisif Wessel er en av dem. Himmelstormeren er en interessant roman om en sterk og markant kvinne. Vi får høre historien om Ellisif Müller som vokser opp i en velstående familie der faren er lege. Hun får gå på skole i Kristiania og der hun møter sin fetter Andreas Wessel, blir forelsket og gifter seg med ham. Han er lege og de nygifte reiser til Kirkenes hvor han har fått stilling som distriktslege. Ellisif ser for seg et liv som husmor og mor til mange barn. Hun har i ungdommen møtt mange interessante mennesker med nye ideer og en radikal livsholdning. Av en av sine venninner får hun et fotografiapparat og mens hun venter på å bli mor, tar hun med seg dette når hun er med Andreas på sykebesøk. Ellisif blir gravid, men barnet dør før det blir født og må etter den tidens skikk gravlegges utenfor kirkegården. Det blir et hardt slag for henne. Hun som til da hadde hatt en glad gudstro møter et rigid system som får forholdet til kirken til å vakle. Hun blir gravid flere ganger, men ulykken gjentar seg og barna dør før de når fram til fødsel og liv. Endelig får de et barn som blir født, men det lever bare til det er elleve måneder. Dette barnet kan begraves innenfor murene på kirkegården, men da har Ellisif forlatt kirken forgodt. Sykebesøkene til samer, fattige nordmenn og forulykkede arbeidere gjør et sterkt inntrykk på henne og hun radikaliseres. Hun er med å stifter fagforeningen Nordens klippe når gruvedriften i Sør-Varanger starter opp og rikmennene i sør utnytter arbeiderne med lave lønninger og farlig arbeid. Mannen Andreas dokumenterer ulykkene og understøtter på den måten Ellisif sitt arbeid. Hun på sin side skriver artikler og dikt. Hun er aktiv i fagforeningen og tar imot folk som flykter fra Russland på grunn av sine politiske meninger. Hun er sterk, kanskje for sterk for folk rundt seg og krevende for dem som må ha noe å leve av.

Det er en interessant bok. Jeg fikk virkelig et grundig innblikk i Ellisif Wessel sitt liv og virke og forholdene i Kirkenes og Finnmark på denne tide. Var det en god roman? Jeg har lest både bedre og mer fengende bøker, men den biografiske romanen er en vanskelig sjanger med kravet til å holde seg svært nær til fakta og da blir det noen dikteriske valg man må avstå fra. Men Enger skal virkelig ha kred for jobben med å visse fram hvordan de skrekkelige forholdene i Finnmark ble mottatt i hovedstaden og hvor hovmodig sult og utnytting ble avskrevet som latskap. Det var til å bli rasende av.

Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen har laget denne fargesprakende og lekende bildeboka. Boka handler om Bo som skal legge seg og sove og mammaen hans som gjennom en flytende samtale om dyr og hvordan dyrene forbereder seg på å sove, fører oss til det endelige målet, senga. Vi går igjennom hvordan papegøyen sover, men først må Bo spise kveldsmat. Når kveldsmaten med havregryn og blåbær er spist, blir Bo en bjørn som vil sove under bordet, men bjørner må vaske seg, og opp på badet går det. Alle kveldens ritualer blir gjennomgått med assosiasjonene som drivkraft. Bo blir stadig trettere og gjespingen øker på. Tilslutt er det bare helt herlig å få legge seg i senga sammen med alle lekedyrene og sove slik som surikatene.

Dette er en fin bok om å legge seg for natten. Bildene er fargesprakende og har en «let og finn»-tilnærming i oppslagene. Vi leter etter Bo og vi leter etter dyrene som blir omtalt i fortellingen. Teksten er enkel og poetisk, det er en langsom og rolig framdrift i historien. Bildene har et større tempo, men det er ikke noe stress her heller. Bo holder på med sitt, mens mammaen rolig styrer han mot senga og avslutning på dagen. Jeg blir imponert over mammaen, kudos for å beholde roen og humøret! Dette er en bok som kan leses mange ganger og det vil nok alltid være noe nytt å oppdage i blidene. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Rut Granli har sammen med Bård Sletvold Torkildsen laget bildebok nummer to om Reider som er hai-entusiast men ganske engstelig for mye annet. Denne gangen er det sykling. Reider er knallgod på sparkesykkel, men stor sykkel som han må ha for å kunne sykle sammen med de store guttene, den mesterer han ikke. Han går til pappa som sier at; klart han må få stor sykkel han som er en stor gutt, men Reidar føler seg liten, veldig liten. Han prøver, men er klar for å gi opp da Billy kommer susende og sykler rett inn i søppelspannet der Reidar har satt sykkelen sin. Billy vil øve sammen med Reidar og da blir alt mye gøyere. De klarer å sykle etter litt trening, men så vil Billy sykle på sykkelbanen! Reidar synes det er altfor skummelt, men han vil prøve det når Albert, en stor gutt i tredje klasse kommer. Han skal vise dem hvordan det skal gjøres. Det blir knall og fall for Albert, men da trår Reidar og Billy til og hjelper ham. Albert får se rommet til Reidar som er fullt av kule haier, og hva er vel morsommere enn å leke «Haien kommer» selv for en som går i tredje klasse?

Reidar er en fyr man lett kan bli glad i. Han er redd og engestelig for ting, og dettte er lett å leve seg inn i. Han er jo egentlig en modig fyr, når han får tenkt seg om litt og gjort ting på sin egen måte. Det er mange gode tanker å hente fra bøkene om Reidar, viktige ting å snakke om. Illustrasjonene er store, enkle og fargerike og er med på å dra handlingen framover. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Bjørn Ousland har en lett gjenkjennelig stil i sine tegninger. Han lager nye versjoner av folkeeventyrene våre slik at de blir tilgjengelige for nye generasjoner og han legger inn detaljer som øker humorfrekvensen betraktelig. I Det mørke hjertet har han tatt utdrag fra forskjellige eventyr og laget et nytt eventyr. Det er gjenkjennelig, det er uventet, det er spennende og flott gjort. Fortellingen tar utgangspunkt i den kjente kongsgården der kongefamilien regjerer og tenker på det beste for land og folk. Prinsen vokser opp og leker med gartnerens datter. Prinsen er en snill og hjertevarm person og Askhild som gartnerens datter heter, elsker ham over alt i verden. Prinsen blir konge og gifter seg med Askhild, men på bryllupsdagen kommer en vakker ung kvinne og gir ham en gave. Når han åpner gaven er det et mørkt hjerte som inntar ham og livet blir ikke det samme etter dette. Uår, mørke, den nye kongens raseri råder over landet. Askhild kjenner ikke igjen mannen hun nettopp giftet seg med og hun finner ut at hun må reise vekk for å redde mannen hun elsker. Hun møter nøkken, hun blir fanget av de underjordiske, hun må velge en gave fra de underjordiske og bruker kløkt og visdom slik at hun velger det som redder henne fra dem. Hun gir en kråke og en ulv mat og hun redder en blomst fra å fryse ihjel. Hun tar med seg blomsten tilbake og legger den på kongens bryst mens han sover og slik blir han fri det mørke hjertet. Alle blir glade og feierer friheten fra mørket og det strenge styret, men Askhild tenker på at heksa kan livne til igjen og komme tilbake. Derfor drar hun ut igjen, denne gangen for å ta heksa til fange og holde øye med henne. Hun får hjelp av kråka, ulven og blomsten og klarer å overliste heksa. Hun tar heksa med seg tilbake og setter henne i fengsel med strenge voktere. Når hun får høre historien til heksa viser det seg at hun slett ikke er så slem, men har et ønske om å hjelpe andre. Det blir en dobbelt happy ending på historien.

Det er en lang historie, men det skjer noe på hver eneste flate i boka og det er spennende og flott gjort. Det er prisverdig at Askeladden har fått et kvinnelig motstykke i Askhild og ikke minst at hun er like snill, smart, modig og omtenksom som sin modell. For den voksne leseren er det mange referanser til folkeeventyrene og det gjør det morsomt å lese med. En anmeldelse i Empirix sier at omslaget ikke yter full rettferdighet til alt det spreke som skjer i boka, det er jeg enig i. Ousland har klart å lage mange spektakulære oppslag som det er en fryd å se på. Vel verd å lese langt uten for målgruppa som er satt fra 6 – 9 år. Boka er utgitt på Ena forlag, jeg lånte den på biblioteket.

Laura Djupvik og Øyvind Torseter har sammen laget denne bildeboka om sorg, død og forsoning. Bror min;  en bror, en sønn har druknet. Søsteren har drømt om at han finnes i dypet, men da må de ut og fiske han opp. Jenta maser på faren som er nedtynget av sorg og lite villig til å dra ut på sjøen. Faren ror langt ut på sjøen og hiver ut i snøret, de får noe stort på kroken, det er broren. De ror i land og faren bærer han opp, de har funnet ham! Dagen etter går de alle tre ut i skogen, faren minnes hvordan sønnen var venner med dyrene, fuglene og kjenner at det er lenge siden han så på fugler. Faren og jenta går hjem, broren går ut i havet igjen.

Det er en vakker fortelling om sorg og om å forsone seg med sorgen. Jenta kjenner sorgen på sin måte, faren har igjen oppdaget livet og det som var fint før sønnen druknet. Det er en fortelling som berører både liten og stor. Vi er forskjellige og sorg uttrykkes på ulike måter, men vi som lever kan være der for hverandre. Illustrasjonene er lette, utrykksfulle og detaljrike. Det er som alltid en gullgruve å dykke ned i Torseter sitt univers og se grundig på hvert enkelt oppslag som har både hovedhistorie og flere sidehistorier å fortelle. En flott leseropplevelse for liten og stor. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Jeg har lest en betagende bok. Ved bredden av Crow Lake av Mary Lawson dukket opp som et boktips på Modern Mrs. Darcy sine sider. Bokens forteller og hovedperson er Kate. Da hun var sju år ble foreldrene drept i en trafikkulykke. De var fire søsken og de var helt alene.

En søster av faren dukker opp og hjelper dem noen måneder. Farsfamilien har snakket sammen og bestemt at barna skal deles, jentene, de to miste skal sendes vekk og de to guttene skal bli med tanten hjem slik at Matt den nesteldste skal arbeide på gården og Luke som har fått plass på lærerskolen skal reise dit.  Bo er den yngste av søsknene og skjønner ikke hva som foregår, men Kate er traumatisert og bryter helt sammen da hun skjønner at hun ikke skal bo sammen med brødrene sine og særlig Matt som hun elsker. Luke bestemmer derfor at de skal bli boende i huset. Han skal si fra seg plassen på lærerskolen og de skal satse på at Matt får stipend slik at han kan studere. De går inn i en vanskelig tid og omstendighetene sliter på dem alle sammen. På nærmeste gård bor familien Pye. Luke og Matt jobber der etter skolen og i feriene. Faren i huset kjefter på sønnene sine hele dagen. Den ene etter den andre stikker av fra hjemmet og kommer ikke tilbake. Til slutt er det bare en sønn og to døtre igjen og mye å gjøre på gården. Dette endrer ikke farens holdning og Matt aner at det foregår vonde ting i familien. Han får et nært forhold til Marie, den eldste datteren og hun avslører hva faren har gjort.

Det blir til slutt Kate som får studere, men hun føler hele tiden på at det egentlig var Matt som skulle gjøre dette. Hun tar doktorgraden, blir kjæreste med Daniel og møter en verden som er svært ulik den hun vokste opp i. Det blir til slutt Daniel som hjelper henne til å se Matt og hans liv i et annet lys.

Dette er en nydelig bok midt i all ulykke, ulykkelige mennesker og traumer som holder dem fast i fortiden. Det er en slik bok som du skulle ønske at den bare fortsatte og fortsatte. Dessverre gjør den ikke det, men det er en herlig stund så lenge den varer. Boka ble skrevet i 2002, den var forfatterens debutbok  og den ble oversatt til norsk i 2003. Den er utsolgt fra forlaget, men heldigvis finnes den på biblioteket! Anbefales!

Martine Grande har laget en nydelig bok om ensomhet, vennskap og det å vokse seg sterk. Sam er grønn som snørr og bor sammen med faren sin og undulaten Ørn. Far vil at Sam skal gå ut og leke, men ute er tøffingen Gorm med flokken sin og de er ikke greie med Sam. Sam later som om han går ut, men egentlig gjemmer han seg på rommet til det blir tid for å komme hjem. En dag ser han en gul jente sparkesykle forbi vinduet sitt. Han lener seg ut av vinduet for å følge med henne og plutselig har Ørn fløyet ut. Han må ut å lete etter bestevennen sin. Han leter høyt og lavt og blir nesten oppdaget av Gorm og gjengen. Han hører at de plager noen, det er den gule jenta. Han prøver å snike seg vekk, men så tenker han at han kan jo ikke la henne være alene med denne gjengen. Han roper stans, men da vende de seg mot ham. Da hører han et pip som kommer fra Ørn og Sam begynner å rope på ham. Gorm og gjengen tror det er en ordentlig ørn og går vekk, men Sam blir kjent med jenta og får en ny venn som lærer han å sparkesykle.

Dette er en fin bok å samsnakkes om. Her tas det opp både ensomhet, vennskap og det å våge noe når en egentlig ikke tørr. Illustrasjonene er enkle og store og det er lett å holde tråden i det som skjer. Boka er utgitt på Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere liker dette: