Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Så var det dette med leggetid! Hvor mange foreldre har ikke strevd med barn som synes at det å legge seg er totalt bortkastet når det er så mye annet kjekt å finne på? Frode Grytten, forfatter og Mari Kanstad Johnsen, illustratør har funnet sin fortelling om dette – for noen det daglige mareritt. Jenta og pappa leser før leggetid. Etter avtale er dette den siste boka, men jenta vil ha bare en til. Høres det kjent ut? Hun vil at noen skal skrive en bok om henne. De har huset fullt av bøker, men ingen handler om henne, det er urettferdig! Pappa lurer på hva boka skal handle om, det vet ikke jenta, men den skal være om henne. Pappa stiller mange relevante spørsmål og jenta har sine tanker og om hva den skal handle om og ikke minst at den må ha en superspennende begynnelse. Hun skal ha langt hår, men ikke som Rapunsel, det skal regne og det skal være kråker på taket. Skal det være monster i boka? Ja, men etter en liten stund blir det klart at det blir for skummelt. Alt kan skje i en bok og det blir mange forslag som blir tatt frem og diskutert, men jenta finner ut at det er mange ting som blir for skummelt når hun tenker etter. Etterhvert blir det pappa som har fantasifulle forslag til hva boka kan handle om, men da blir det for vilt for jenta og egentlig er hun trøtt og vil legge seg.

Dette er en fin og gjenkjennelig fortelling om leggetidens utfordringer for foreldre, men det er og en påminning om hvor kjekt man kan ha det med et barn som er med på fantasilek. Iluustrasjonene er fulle av detaljer og som boklesende menneske er det stas å se hvordan illustratøren har brukt kjente titler som elementer i illustrasjonene. Det er mye å se på og det er mye å snakke om, en fin bok å vende tilbake til mange ganger. Dessuten – boka er skrevet på et frisk og sprettent nynorsk og bare det gir ekstrapoeng. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Jeg er ingen stor fan av tegneserier, det må bare bekjennes med en gang. Samtidig så leser jeg jo daglig noen striper som følger med dagens avis. Blant disse er Pondus og Frode Øverli sitt fargerike persongalleri. Nå har altså den gode Øverli laget en tegneserie/barnebok om Frida, Pondus sin lille datter og hennes eventyr med hunden Bjarne som «hjelper».  De som kjenner Pondus fra tidligere vil kjenne igjen både strek og temperatur og ikke minst den ville humoren som herjer på sidene. Boka begynner med en presentasjon av Frida, en tøff og selvstendig jente.  Hun skal legge seg, men først må alle hjørner sjekkes for monstere og særlig under senga. Når det er gjort, sovner Frida, men begynner ganske fort å drømme om en ekkel type som vekker henne og ber henne bli med til Mellomlandet for kong Bob trenger hjelp. Frida må overbevises, men blir med og faller igjennom en luke i gulvet og ned til Mellomlandet. Uheldigvis eller kanskje ikke, faller Bjarne også ned gjennom denne luka og de befinner seg i Mellomlandet. Der er det iskaldt, for den som skal spille frem årstidene på harpen har spilt feil og spilt fram fem iskalde vintre istedet for en vår. Strengene til harpen er røket og disse er magiske nesehår fra Einaugetrollet. Det er ingen som tørr hente nye nesehår for ryktet forteller at trollet spiser mellomlendinger. Frida og Bjarne begir seg ut på vandring og et mye strev kommer de fram til trollet som egentlig er ganske vennlig og slett ikke har lyst på mellomlendinger. Han gir også gjerne fra seg det nødvendige antall nesehår. Frida og Bjarne begir seg lykkelig tilbake til kong Bob, men det er skjær i sjøen skal det vise seg.

Etter å ha lest og humret meg gjennom boka sitter jeg og lurer på, hvem er denne boka for? Voksne som leser Pondus og digger hans verden? De som er i den aldren da tegneserier begynner å bli en viktig faktor i leselivet? Jeg tipper at seksåringen som nå strever med bokstavinnlæringen og tiåringen som leser i rasefart begge vil more seg over denne fortellingen. Dessuten vil nok både besteforeldre og foreldre melde seg helt frivillig til høytlesing.Det er mye bra å si om boka for Øverli er en erfaren forfatter som har et godt grep om sin fortellerverden og jeg synes det er veldig stilig at han gjør Frida til en skikkelig tøff tegneseriehelt.  Boka er utgitt av Egmont, jeg lånte den på biblioteket.

Hurra! Her er bind nummer to av Lars Mytting sin historie om Søsterklokkene. Vi begynner historien i 1905 med den voksne Jehans, den eneste av tvillingsønnene til Astrid Hekne som overlevde fødselen. Han har fått hjelp av presten Kai Schweigaard, men det har kommet til et brudd mellom dem. Han bor nå på en liten husmannsplass og må gjøre tjeneste på Hekne. Jehans liker å gå på jakt og på en tur skyter han og en annen jeger samme rein. Det viser seg at denne jegeren er en engelskmann som er på jakt i Norge. Han har hatt en norsk barnepike som har fortalt ham om disse fjellene. Jehans og Victor som engelskmannen heter får god kontakt og Jehans føler en sterk samhørighet med ham. Jehans regner ut at Victor med sitt meget gode gevær må være den som faktisk skjøt reinen, men Victor betaler han likevel for dyret. Jehans kan derfor kjøpe et nytt gevær, en Krag som han har gått og tenkt på lenge. Jehans er utstøtt av slekten Hekne, men han må stadig ha noe med onkelen Osvald å gjøre fordi husmannsplassen er skyldig en viss mengde arbeid. Osvald er en hard mann og krever stor innsats fra både store og små av husmannsfolkene. Han kan bestemme hvor mye de skal arbeide og når de skal arbeide. Jehans reiser til Lillehammer for å kjøpe geværet uten å si ifra til Osvald og dette blir tatt veldig dårlig opp. Osvald truer med å si opp husmannsparet han bor sammen med om Jehans ikke innretter seg. Presten Kai Schweigaard leter fortsatt etter Hekneveven og finner endelig en kiste der det ligger to puter. De har et spesielt mønster og han reiser til Jenny Stueflaaten som er en pådriver for å finne og bevare vev og vevmønster. Han har med seg kirketjeneren Røhme, de blir godt tatt imot og presten får vite mer om søstrene og arbeidet deres. Ikke minst blir både prest og kirketjener betatt av både husfrue og kokkejente. Victor får møte presten og han får nesten sjokk når han ser ham, for her kommer Gerhard Schönauer tilbake, mannen Astrid Hekne giftet seg med, men som døde da han kom tilbake til Tyskland. Presten begynner å ane at her har det skjedd mer enn at et barn har blitt meldt dødfødt. Victor er oppvokst i England på et slott med utsikt til Cheviot-fjellene. Hans far har en teplantasje på Ceylon og en trofast hustjener derfra. Victor får høre om søsterklokkene og om hvordan Jehans har prøvd å finne den som ligger i Løsnesvatnet. Han tar med seg Victor ut dit for å gjøre et nytt forsøk, men Victor vil ikke bli en del av Jehans sin historie og kutter i reipet som er hektet i klokken. Victor reiser, presten prøver å nå ham gjennom brev, men han svarer aldri. Jehans er på jakt når han kan, men en dag går han for langt og kommer seg ikke i hus før det begynner å mørkne. Han har skutt en rein og må flå denne slik at kjøttet ikke blir ødelagt og han kan få på seg skinnet. Han strevet med dette, klarer å få med seg det meste og går på til han kommer til en seter der Kristine Messelt arbeider som budeie. Hun hjelper ham og det blir etterhvert et par av de to. Han prøver å få kjøpt husmannsplassen han bor på av Osvald, men onkelen forlanger en høy pris for plassen. I stedet kjøper han Hellorn en plass som ikke har vært bebodd på mange år. Kristine blir rasende, men de går i gang og Jehans som har vært opptatt av vannkraft og elektrisitet får igang et lite kraftverk som gir lys til noen gårder i bygda. Det er tungt arbeid og det tærer på kropp og sinn og ikke minst ekteskapet. Vi følger Victor når han reiser til Frankrike og tar flysertifikat og seinere når han deltar som flyger under første verdenskrig. Han flyr mange tokt, men blir til slutt skutt ned over Tyskland og blir tatt til fange der. Han har gjennom alle årene som har gått fått brev fra Schweigaard og endelig svarer han på dem. Etter fire år i fangenskap kommer han hjem, men da er faren død. Han får en telefon fra Norge, Jehans har fått spanskesyken og ber ham om å komme. Han reparerer flyet sitt og flyr over til ham.

Jeg var veldig begeistret for Søsterklokkene som er første bind i det som skal bli en trilogi, men denne boka er faktisk bedre enn den første. Det er et veldig driv i boka. Det er spennende å følge samfunnsutviklingen og vi blir kjent med personene som stiger fram i fortellingen på en troverdig måte. Denne romanen var det en fornøyelse å lese fra begynnelse til slutt. Jeg håper at tredje bind kommer snart, veldig snart!

Ville greier om dyr og natur og sånt er en stor bok om naturen vi har omkring oss i nærmiljøet og om naturen rundt omkring på kloden vår. Det er Ole Mathismoen, forfatter og Jenny Jordahl, illustratør som sammen har laget denne boka. Boka er som en stor tegneserie med illustrerte sider og sider med punktvis informasjon om de ulike temaene. Det er en overveldende (!) mengde informasjon her, men temainndelingen gjør dette likevel håndterlig og man kan fordype seg i sine særinteresser. Vi får høre om overtro i naturen altså om ulike naturfenomener som tidligere var knyttet til spesielle hendelser, for eksempel kattuglene sine rop som tidligere var et varsel om død. Eller narhvalenstann som ble brukt som bevis på at det finnes enhjørninger (s.25) . Vi får et oppslag om størst og minst, vi får vite om hvilke dyr som lever på havbunnen, om snyltere og blindpassasjerer. Her er det som sagt masse å fordype seg i. Dette er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av noen dager, men det er en bok det er kjekt å bla i, lese et kapittel eller ta en quiz. Selv om boka ser ut som en tegneserie og tildels er det, er det også mye tekst i boka. Mange av illustrasjonene er utstyrt med en snakkeboble som gir faktaopplysninger om dyret eller insektet. Dette er kjempeflott for faktasøkeren og for den uerfarne leseren som skal streve seg gjennom en tekst. Det er noen oppslag med oppgaven Finn 15 feil, og med svaret nederst på siden, skrevet oppned selvsagt. Disse sidene gir leseren et hvilerom fra alt som foregår på sidene, for selv om det er lett å finne mange feil, så kreves det litt å finne femten. Illustrasjonene er klare og ikke minst nøyaktige slik at det skal være mulig å kjenne igjen dyrene i det virkelige livet.

Dette er en flott og inviterende bok, du får umiddelbart lyst til å sette deg ned å bla deg gjennom boka. Jeg savner imidlertid en innholdsfortegnelse siden jeg oppfatter denne som en «bla og lese litt her og der»- bok og da hadde dette vært greit å ha. Bortsett fra det, en inspirerende og flott bok, der forfatter og illustratør fortjener stor honnør for innsatsen! Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Pariseren eller Al-Barisi som er bokas fulle tittel er skrevet av debutanten Isabella Hammad. Det er en stor roman både når det gjelder innhold og sidetall (597). Hovedpersonen i boka er Midhat Kamal fra byen Nablus. Han er 19 år og på vei til Montpellier i Frankrike for å studere medisin og – ikke uvesentlig – unngå å bli innrullert i den osmaske hæren. Året er 1914 og vi er i starten på første verdenskrig. Midhat møter Faruq på båten til Marseille, de får god montakt, noe som er til hjelp for Midhat seinere. Midhat kommer seg til Montpeillier og treffer professoren han skal bo hos, samt datteren Jeanette. Midhat har gått på fransk skole i Konstantinopel og snakker språket godt, men det er noe helt annet å studere. Han blir kjent med andre studenter  og trives etterhvert godt i miljøet. Han forelsker seg i Jeanette, men da han oppdager at faren bruker ham som objekt i en antropologisk studie bryter han av tvert og reiser til Paris. Han har da funnet ut at medisin ikke er noe for ham og studerer litteratur og filosofi istedet. Han bor hos Faruq og han kommer i kontakt med et miljø av unge palestinerere som ønsker å arbeide for en palestinsk stat. Han reiser tilbake til Nablus, men før han reiser skriver han et brev til Jeanette hvor han forteller om sine følelser for henne og hvorfor han dro så plutselig. Jeanette skriver tilbake og sender brevet til Nablus der faren får se det og leser det før Midhat kommer hjem. Dette fører til at faren pålegger bestemoren å finne en kone til Midhat og få ham gift snarest. Midhat begynner som assistent i farens klesbutikk i Basaren i Nablus og læres opp i alt som har med driften av denne å gjøre. Midhat kjeder seg, men da han oppdager den vakre Fatima får han ny glød til å lære seg yrket og bli en mann som kan forsørge en familie. Midhat er en følsom mann. Han er opptatt av klær, han er totalt frankofil og han vil helst ha et fredelig og godt forhold til alle, det er ikke enkelt. I Nablus er det slekt og venner og vi får høre om fetteren som engasjerer seg i kampene for å etablere en Palestinsk stat og om vennen Hadi som gjennom sitt politiske talent blir en nær medarbeider av emir Faisal. Vi får også høre om munken som beskriver Nablus og menneskene som bor der, men blir forledet til å dele opplysninger han sitter med til britiske myndigheter, som bruker disse til å kontrollere aktivister.

Det er et stort og mangslunget bilde vi får i denne boka. Det er innimellom vanskelig å holde personer og familier fra hverandre og om man ikke har helt oversikt over historien gir det også noen utfordringer. Dette har forfatteren forutsett slik at først i boken er det en oversikt over de omtalt familiene og bak i boka er det en liste over «Viktige begivenheter i de palestinske og syriske nasjonalbevegelsenes historie». Disse to oversiktene gjør det greit å holde oversikten og når den glipper er det godt å kunne gå tilbake til disse og sjekke.

Hammad skriver med stor innlevelse og klarer å lage levende personer som vi føler med og for. Selv om boka er stor er det en fryd å lese og den gir innsikt i en del av historien som jeg kjente lite til. Anbefales! Boka er utgitt av Pelikanen forlag, jeg lånte den på biblioteket.

 

Nordhordland Litterære Selskap holder på å lese seg Jorda rundt på 12 bøker og denne gangen skal vi lese Alicia Giménez-Bartlett sin bok Mørke netter i Barcelona; en Petra Delicado krim. Forfatteren har blitt omtalt som en av Spanias beste krimforfattere, men når det gjelder krim så er det få ting som får frontene til å reise seg som når det er snakk om hva som er god krim. Politiinspektør Petra Delicado blir omtalt som ironisk, sterk, reflektert, søkende og sårbar og bare det får meg til å lure på hva dette kan være. Hun har en assistent Fermín Garzón som er en heller fordomsfull person, men med et varmt og omsorgsfullt hjerte for Petra. Petra har vært gift to ganger og sverger til et ensomt og rolig liv, men likevel ender hun opp i et forhold til en heller eksentrisk psykiater i denne historien. Romanen begynner med at det blir varslet om et lik på en benk i en park. En utligger er blitt myrdet, men er det bare et tilfeldig drap? Petra og makkeren arbeider med saken og de ruller etterhvert opp et nettverk av svindel der veldedige organisasjoner er involvert. Pene borgere er ikke så pene som det ser ut til og voldelige metoder blir brukt for å tjene mest mulig penger. Den unge konstabelen Yolanda jobber på en lokal politistasjon, hun er nyansatt, men på grunn av sin lokalkunnskap og ikke minst iver blir hun med Petra og Fermín på å løse dette mysteriet. Teamet tråler seg gjennom mørke gater og områder som absolutt ikke ligger i turistløypa. Petra og Fermín går på bar mellom hvert oppdrag og de av oss som har vært litt i Spania vet at en del av kulturen er å gå på bar og «tomar algo». Petra reflekterer over livet, hendelser  og vi blir sakte kjent med henne. De andre kommer noe i bakgrunnen, men siden de kommer fra forskjellige sosiale lag har de noe å tilføre hverandre og de har repekt for hverandre.

Det er en morsom, men forglemmelig krim. Petra og Fermín har en kvikk dialog seg i mellom, jeg lo godt noen ganger. Forfatteren får frem at Spania har et klassedelt samfunn og at familien er en viktig hjørnestein i samfunnsstrukturen. Fermín har en sønn som er homofil og når han kommer på besøk med kjæresten har Fermín store problemer med å godta dette forholdet. Petra tilbyr ham å bo hos seg mens paret bor i hans leilighet. Etter noen runder med sterk tvil sier Fermín ja og denne ordningen fører med seg noen kostelige scener. Fermín og sønnen kommer til en forståelse, for farskjærligheten er like glødende selv om de ser forskjellig på ting. Det er en koselig krim, hvis man kan si det på den måten. Skal du slappe av med en krim, så hvorfor ikke denne?

 

Rebecca Wexelsen debuterer som bildebokforfatter med denne boka. Camilla Kuhn er en erfaren illustratør og forfatter. Ulf er uvel er en fin liten bok om å ta grep når dårlige nyheter kommer tassende. Ulf våkner og står opp, men han føler seg ikke helt bra. Han spiser frokost og går ut en tur. Han treffer tanten sin som vil at han skal bli med til stranden, men han føler seg ikke vel. Han går ned til havet der den gamle vennen hans sier at han ser litt blek ut. Kanskje han er syk? Han går til legen og legen lytter på ham og kan fortelle at han dessverre er død! Ulf synes det er veldig trist, men etter å ha tenkt seg om finner han ut at han må ha en begravelse. Han kjøper planker og spiker og kommer til å tenke på hvor godt han liker å snekre, men nå er jo det for sent å gjøre mer av det siden han er død. Han baker en kake og inviterer tanten og vennene  til begravelsen sin. Vennene kommer og alle sier kondolerer, Ulf holder en liten tale og så spiser de kake. Mens de holder på med det kommer legen og forteller at han er ikke død likevel. Doktoren får også kake sammen med de andre gjestene. Ulf inviterer dem på mer kake dagen etter for det er jo mer igjen. Alt går an når man ikke er død!

For meg ser det ut til at forfatter og illustratør har hatt et godt samarbeid og en felles forståelse av hva som er viktig i fortellingen. Det er noen lett absurde setninger her … -For en hyggelig begravelse, sier tanten. – Dette burde vi gjøre oftere…  Den voksne leseren skjønner hva tanten mener, men kanskje trengs det en forklaring her?

Camilla Kuhn lager fantasifulle og uttrykksfulle illustrasjoner som gir noe ekstra til fortellingen. Den skarpøyde leseren vil straks se at legens stetoskop er ødelagt, men samtidig er legekontoret som et skrekkabinett med løse armer, bein og tarmer som ligger slengt i bosspannene. Kuhn bruker fargene til å framheve stemningen i boka. Ulf sitt brune og grå hjem understreker følelsen av at her er det noe som ikke stemmer. Derimot er livet ute fullt av farger. Fargene kommer krypende inn til Ulf og når han finner ut at han er død og må lage til en begravelse.

Det er mye å se på og snakke om i tegningene. Kuhn har lagt inn stikkontakt i kisten slik at Ulf kan lade mobilen sin. Han har med seg puter, tepper og kosedyr og disse hverdagselementene gjør at alvoret i død og begravelse ikke blir så veldig alvorlig.  Nå vil jeg ikke anbefalt denne til lesing om noen faktisk skulle oppleve dødsfall, men den kan jo være et fint utgangspunkt for å snakke om depresjon, tap av livsmot eller at vi bare er litt lei oss en dag. Jeg vil gjerne anbefale andre bøker som Camilla Kuhn har laget, her er det mye fornøyelig! Denne boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Lars Mæhle og Odd Henning Skyllingstad har laget en serie krimbøker for barnehagebarn. Denne er den tolvte i rekken og den følger en kjent oppskrift. Det er Leon og Live som er barnehagens detektiver og de går løs på mysteriene med stor energi. Barnehagen har fått besøk av en forfatter som skal lese en bok for dem. Han trenger hjelp fra tre barn og så begynner han å lese eventyret om De tre bukkene bruse. Alt går fint til den mellomste bukken skal gå over broen, for da  er plutselig bukken borte! Det blir leteaksjon med Live og Leon i spissen. De finner både det ene og det andre og endelig finner de den mellomste bukken også. Ikke minst finner de noe som gjør dagen ekstra fin.

Det er en enkel historie, men med humoristiske elementer både i tekst og tegning. Først og fremst er det energien i uttrykket som gjør dette til en trivelig bok. Forfatteren som besøker barnehagen er en lett gjenkjennelig barnebokforfatter og det er jo litt morsomt for den voksne leser. Jeg tror at disse bøkene kan bli en hit både i barnehagen og hjemme. Bøkene er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Så mørkt det ble er en vakker bok om å være redd og om å bruke gode minner til å få mot og handlekraft igjen. De som klarer å beskrive dette gjennom tekst og bilder er forfatter Constance Ørbeck-Nilssen og illustratør Øyvind Torseter. Hovedpersonen omtales bare som Gutten. Han har vært ute og lekt, det begynner å bli mørkt og det er på tide å gå hjem. Han tar heisen, enda han vet at han ikke har lov til det uten at det er en voksen med. Heisen stanser mellom to etasjer og det blir mørkt. Gutten blir redd, han tenker på mamma som vil bli kjemperedd. Han trykker på alle knappene i heisen, men ikke den siste røde knappen. Ingenting skjer. Han kjenner det blir vanskelig å puste, veggene kryper inn på ham. Tenk om han aldri kommer ut. Han begynner å gråte, da kjenner han noen som klemmer hånden hans tre ganger. Det var bare en som klemte sånn. Pappa. Minnet om pappa fører han tilbake til det gode og trygge. De gode opplevelsene gir ham mot til å gå tilbake til virkeligheten og tykke på knappen ingen barn får røre.

Dette er en nydelig historie. Det ser så enkelt ut, men dette er en fortelling som gir mange assosiasjoner og lar meg som leser lage fortellingen om gutten, moren og den fraværende faren som likevel er så nær. Teskten klarer å formidle det klaustrofobiske ved å sitte innestengt i en heis og det vidunderlige ved det frigjørende minnet om faren og tryggheten dette minnet gir. Øyvingd Torseter lager bilder som tydeliggjør handlingen og skaper miljøer og følelser som mangfoldiggjør ordene. Teksten er så knapp som den kan bli, men det liker jeg for de gir rom til leserens tanker og bilder. Fargebruken er minimal, grått, gråblått og rødoransje, den rødoransje fargen lar hovedpunktene i bildene tre tydelig fram og understreker samtidig enkelheten i illustrasjonene. Dette er en vanskelig øvelse, men forfatter og illustratør mestrer dette på et utmerket måte. Flott bok! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag

Hans Sande har her skrevet den femte boka om Arkimedes, Evreka og oppfinnerpappaen hennes. Arkimedes er katten til Evreka og Evreka passer på pappa. Pappa ligger i badekaret og tenker ut nye oppfinnelser mens Evreka og Arkimedes er på skolen. Arkimedes er en smart katt og har nå lært å telle til fem. Når de er ferdige på skolen for dagen går de og henter pappa for å ta han med hjem til Skorpo, men denne gangen vil han til Komlefjellet for å se på vindmølleparken. De sykler opp dit og finner døde fugler og insekt på veien. Evreka mener at pappa må finne opp en annen type vindmøller som ikke ødelegger naturen og ikke dreper fuglene. Pappa legger seg i badekaret for det er der han tenker best, mens Evreka og Arkimedes rydder opp etter middagen. Midt på natten har pappa fått en kjempeidè og setter straks i gang med å lage en flygende vindmølle. Evreka og Arkimedes er med på prøveturen, men det går langt i fra etter planen, heldigvis kan Arkimedes både klatre og telle, så de overlever turen.

Hans Sande har hatt flere illustratører med på laget når han har laget bøker om Arkimedes. Denne gangen er det Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal) som lager et annet , men likevel gjenkjennelig univers i fortellingen. Hans Sande har alltid et blikk på aktuelle saker i samfunnet, denne gangen er det vindmøller. Bøkene om Arkimedes handler egentlig om pappa oppfinneren som må reddes, hjelpes og understøttes på forskjellige måter. Godt for han at han har en særdeles fornuftig datter med en hjelpsom katt. Illustratøren bidrar effektivt til det ville og vidunderlige ved å bli tatt med på store og fantastiske hendelser. Denne boka har en helt annen fargeskala og det gir hele leseropplevelsen et friskt og mer intenst uttrykk. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: