Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Usynlighetens historie er romandebuten til Martha Batalha. Boka handler om søstrene Euridice og Guida som bor i Rio de Janeiro på 1940-50- tallet. Faren er portugiser og grønnsakhandler, moren arbeider sammen med ham og av og til er hele familien i virksomhet i butikken. Euridice er en usedvanlig begavet jente. Hun spiller fløyte og da de får besøk av den store Heitor Villa-Lobos og han inviterer henne til å studere sammen med ham, setter hun i gang en langvarig krig overfor foreldrene for å få lov. Forledrene mener at fløytespilling bare er og skal være en hobby og de nekter. De mener at det viktigste for henne er å bli gift og få barn. Euridice holder på, men en dag blir hun stupforelsket i en gutt og glemmer alt om musikk. Neste gang hun ser gutten er han sammen med en annen og verden går i knas for henne. Heldigvis har hun storesøsteren Guida som setter det hele i perspektiv og får tankene hennes over på noe annet. Guida har ikke de samme intellektuelle ambisjonene som Euridice, men de to er svært gode venner og bruker mye tid sammen. Guida treffer Marco, en ustyrtelig rik student som skal bli lege. De forelsker seg og etter mye om og men tar Marco henne med til familien sin, for å presentere henne som sin kommende brud. Dette går heller dårlig og de ender opp med å gifte seg hos byfogden og Marco leier et hus til dem. Han begynner praksisen sin som lege, men han har lurt seg unna det meste av forelesninger og innleveringer, så hans sterkeste kort i behandlingen av syke er paracet. Det hangler også med ekteskapet og en dag ligger ringen igjen og Marco har forduftet. Guida er ikke den som gir seg, men ved fantasi og medmenneskelig omsorg får hun et nytt grunnlag å gå videre på. Når det igjen blir forandringer ser hun seg nødt til å oppsøke Euridice igjen og søstrene blir forent.

Euridice på sin side, ble rystet i sine grunnvoller når søsteren forsvant. Hvem skulle hun nå snakke med? Hun gifter seg med Antenor en tørrpinne av en bankmann og de får to barn. Hun kjeder seg snart som husmor, men finner ut at hun kan begynne å eksprimentere med nye retter. Hun koker og braser, skriver opp oppskrifter hun finner på og serverer de deiligste måltider til mannen og barna. Hun samler alle oppskriftene i en bok og en dag da hun har laget alle yndlingsrettene til mannen, sier hun at hun vil gi ut en kokebok. Antenor blir rasende! Han vil ikke høre noe om at hun skal gi ut en bok. Det er han som tjener penger i familien og slik skal det forbli. Euridice kaster boka i søpla, men tar den senere opp igjen. Hun mister helt lysten på å lage mat og blir ganske deprimert. Antenor savner de gode rettene hennes, men ser ikke sammenhengen. Etter en stund kommer Euridice på at hun kan sy. Hun øver seg på egne klær og disse vekker oppsikt i nærmiljøet. Noen spør om hun kan sy til en kjole til dem og så er hun igang med å lage systue i sin egen stue. Dette går helt fint helt til mannen bryter en av sine vanlige rutiner og oppdager hva hun holder på med. Han går igjen i taket og forbyr henne å drive butikk i hans stue. Euridice går inn i en dyp depresjon. Hun sitter hele dagen og ser inn i veggen, hun lager ikke mat, for nå har de fått hushjelp, hun gjør ingenting. Mannen skjønner ikke hvorfor hun er slik, han vil bare han en kone som er hjemme, lager mat, passer barn og ikke gjør noe oppstuss av seg. Når Guida kommer tilbake, livner Euridice til igjen, men det tar tid før hun er igang med nye prosjekt. Guida på sin side tenker på at det er på tide å få en ny mann i sitt liv og kaster sine øyne på Antonio, den enslige bokhandleren som bor sammen med sin mor. Antonio er dypt og inderlig forelsket i Guida, men vil moren tillate at hennes trofaste sønn knytter seg til en annen kvinne? Den som leser får se.

Dette er en bok som kastet meg mellom latter og raseri. Latter fordi det er flere kostelige bipersoner og episoder i boka, raseri fordi denne flinke, intelligente, arbeidssomme Euridice stadig blir stanset i sine utviklingsmuligheter og spennende prosjekter. Forfatteren klarer å få meg med på at dette handler om levende mennesker og byen blir mer enn en kulisse. Det går et rykte om at forfatteren skriver på bok nummer to. Det er bare å glede seg og i mellomtiden – les denne, anbefales!

Orhan Pamuk er en av mine favorittforfattere. Jeg blir hver gang begeistret for skrivemåten, miljøbeskrivelsen og hvordan han skriver om så mye mer enn en rettfram historie. Kvinnen med rødt hår fikk jeg som lese-eksemplar fra Gyldendal og dessverre eller heldigvis har jeg hatt denne liggende i «skal-lese-stabelen» siden den kom ut i 2017.

Romanens hovedperson er Cem, han bor sammen med sin mor, faren har forlatt dem og økonomien er dårlig. Han vil studere, og for å få penger til dette jobber han i bokhandelen nær universitetet. Cem har en drøm om å bli forfatter, men penger må skaffes. Han får jobb som hjelpemann hos brønnmesteren Mahmut som skal grave ut en brønn i landsbyen Öngören rett utenfor Istanbul. Han lover moren at han ikke skal gå ned i brønnen, men bare være oppe på bakken. De to reiser til landsbyen, gravingen begynner og mester Mahmut finner ut at de må ha en hjelper til. En gutt fra landsbyen kommer og hjelper dem, men selv om mesteren har sagt at dette arbeidet bare tar to uker, trekker tiden ut og de finner ikke vann. Gutten fra landsbyen går tilbake til sitt egentlige arbeid og Cem og Mahmut er igjen for å fullføre arbeidet. Oppdragsgiveren vil at de skal gi seg, men Mahmut insisterer på at de skal fortsette. Cem er på leting etter en farsfigur og gjennom samtalene de har om kvelden etter arbeidet er ferdig, knytter han seg nærmere Mahmut. Han leser Sofokles drama Kong Oidipus og blir helt oppslukt av  handlingen i dette stykket. Mahmut forteller Cem historier om kveldene, men en kveld ber Mahmut Cem om å fortelle noe. Cem forteller en meget frisert utgave av Kong Oidipus og dette får Mahmut til å tenke på den iranske legenden om Rostam og Sohrab, der sønnen dreper faren. Disse to fortellingene skal følge Cem gjennom hele livet og bestemme flere av handlingene hans. I landsbyen er det et omreisende teater der den vakreste kvinnen Cem har sett arbeider. Han finner ut hvor hun bor og følger etter henne. Han står utenfor huset og håper på å få et glimt av henne. Hun har rødt hår, hun er høy og huden hennes er helt hvit, Cem er besatt. Han blir kjent med en av mennene i følget hennes og det viser seg å være mannen hennes. Han inviterer Cem med på teateret og der får han se en forestilling basert på Rostam og Sohrab som gjør et sterkt inntrykk på ham. En dramatisk hendelse får Cem til å forlate landsbyen i full fart og den dårlige samvittigheten han får av av denne handlingen henger ved ham gjennom årene som kommer. Cem kommer inn på universitetet, han blir ingeniør og han gifter seg med Ayse og sammen gjør de gode foretninger, blir rike og lever et godt liv, men de får ikke barn. Dette er en stor sorg hos begge. I stedet reiser de rundt i verden, går på museer, leser og blant annet fordyper de seg i Ødipus fortellingen og legenden om Rostam og Sohrab. Cem får mulighet til å reise tilbake til Ôngören som nå, etter at Istanbul har bredt seg ut i alle retninger, ligger innenfor bygrensen. Han oppsøker stedet mester Mahmut og han grov ut brønnen og han treffer igjen Kvinnen med rødt hår. Hun har ting å fortelle ham.

Dette er en bok med mange lag, for her er det mange tema som blir berørt. Cem lever seg veldig inn i fortellingen om Ødipus som dreper sin far og gifter seg med sin mor. Han gjør ikke det, men da faren forlot dem for å drive med politikk, følte han et sterkt tap. Dette prøver han å erstatte gjennom å knytte seg til Mahmut, men Cem svikter Mahmut, er dette sviktet å regne som et drap? Her er det mye å tenke på! Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Rose-Marie og Tine.

Rett før jul fikk jeg Lucy Dillon sin bok Der lyset slipper inn i postkassen. Dette var i den mest hektisk innspurten av juleforberedelser så boken ble liggende både fordi det var travelt og fordi jeg tenkte at dette er en feelgood-bok som jeg har lyst til å nyte og kose meg med. Jeg fikk rett!

Bokens hovedperson er Lorna som i det vi møter henne er besøksvenn for Betty. Hun bor på et hospice og snart skal dø. Betty er en modig gammel dame som utfordrer Lorna til å gjøre ting hun egentlig ikke tørr. Når Betty dør har hun testamentert hunden sin Rudy – en supernervøs dachs – sammen med penger til mat, forsikring og medisiner til hunden. Lorna både vil og ikke vil ha Rudy, men blir overtalt til å ta ham med. Hun har kjøpt galleriet i hjembyen Longhampton, der far, mor og søsteren Jessica bodde de siste årene foreldrene levde. Moren var en kjent bildekunstner og faren levde og åndet for moren. Søsteren Jessica ble gravid i ung alder, ga utdanningen på båten og giftet seg med solide Ryan. Lorna oppdager at mye er forandret i Longhampton, men samtidig er alt slik det var før. Hun treffer igjen Sam som hun var veldig forelsket i. Han hadde lovet at han aldri skulle bli på gården til foreldrene og arbeide der, han skulle ut i verden og lykkes. Lorna traff ham i London da hun investerte mye penger i et popupgalleri. Da fortalte han henne med rene ord hvor utrolig dumt og risikabelt dette prosjektet var, hun ble sint og såret og enda verre ble det da han fikk rett. Når hun nå treffer ham igjen er det med blanede følelser og litt undring siden han var så fast bestemt på å aldri vende hjem. Lorna oppdager at galleriet er fullt av usolgte bilder, kopper og smykker og hun prøver på ulike måter å få det til å gå rundt. Hun vil gjerne komme i kontakt med kunstneren Joyce Rothery for å få henne til å stille ut i galleriet for å få litt blest om det. Joyce vil ikke slippe inn noen i huset sitt, verken Lorna eller sosialtjenesten,hun nekter. Joyce bor i et nydelig hus med en helt spesiell hage og hun har en hund som trenger mosjon. Ved diverse misforståelser tror Joyce at Lorna er en hundepasser som skal ta hunden hennes med på tur, men slik er det ikke. Lorna er derimot en sympatisk person som prøver å overvinne sine egen redsler og følelse av å mislykkes i mange ting. Hun har gått på kunstskole, studert kunst og lett i dypet av sitt hjerte for å finne noen fnugg av kunstnergen i seg, men til ingen nytte. Hun kan se hva som er bra, men å skape selv… .

Dette er en meget lettlest, feelgood-type bok. Dessverre er den også lett å glemme. Det som er herlig med slike bøker er at de gir deg en pause. Dillon skriver ikke dårlig, men det er forutsigbart, uten store overraskelser. Så hvis du vil lese om snille mennesker, vakre omgivelser og muligheter for happy-ever-after, hvorfor ikke denne?

Gaël Faye er forfatteren bak denne romanen som henter handlingen sin fra Burundi. Faye er rapper og en kjent musiker i Frankrike, der han bor nå. Romanen Lille land er hans første bok og dette er en bok som på flere måter setter seg fast i hodet på leseren.

Hovedpersonen og fortelleren er Gabriel eller Gaby som vennene hans kaller ham. Han vokser opp i Burundi med far fra Frankrike, mor fra den etniske gruppen tutsier i Rwanda, han har en lillesøster Ana og de har to tjenere i huset. Gabys verden er blindgaten der han bor i et relativt velstående strøk av byen. Han verden er å være med vennene sine, gå på skolen, skrive brev til brevvenninnen sin i Frankrike, og av og til gå på mangoslang i hagen til naboen. Han har det fint og slik vil han det skal fortsette å være. Når han begynner på ungdomsskolen skjer det forandringer. Foreldrene skiller seg og moren reiser til familien sin i Rwanda en kort stund. Hun kommer imidlertid tilbake fordi det er store uroligheter der og hun frykter for at Gaby og Ana kan komme i fare fordi de er halvt tutsier. Gaby vil ikke ta side i urolighetene, mens vennene hans og særlig de som har fedre som er ansatt på universitetet eller i administrasjonen stadig er opptatt av slike spørsmål. Gaby vil ha tilbake sin velordnede tilværelse, men virkelighetens brutalitet rykker stadig mer inn på ham. Når morens yngre bror skal gifte seg må han bli med til Rwanda. De besøker fetteren hans og kusinene og har det fint sammen, men på bryllupsdagen må de kle seg i vanlige klær og snike seg til sermonien. De blir stanset og kontrollert og fornærmelsene fra hutier som står på postene hagler over dem. De kommer til bryllupet, tar på seg fine klær, sermonien gjennomføres og de må reise igjen med en gang. Dette er selvsagt brudd på alle tradisjoner, men nå står det om livet. Gaby puster  lettet ut når de kommer hjem igjen, men moren er fortvilet over situasjonen i hjemlandet og vil helst reise tilbake igjen…

Vi kjenner til folkemordet i Rwanda i 1994 der hutuer og tutsier prøvde å utslette hverandre. Det er foruroligende å lese om hvordan volden bredte om seg og hvor kravet om å ta side gjaldt både barn og voksne. Det gjør et sterkt inntrykk å lese om de som blir sittende igjen og skal leve videre etter at hele familien er utslettet på de mest bestialske måter.

Faye skriver levende og vakkert om barndommen, naturen og forholdet mellom ham og tjenerne. Forledrene virker distansert, de har nok med seg og sitt, mens tjenerne er de som sørger for at mat, klær og huslige aktiviteter går sin gang. Han skriver nært og fint om vennskapet mellom guttene i gata og hvordan de har det sammen. Jeg ble jo helt bløt om hjertet da jeg leste om besøket hos fru Economopoulos og hvordan det utviklet seg (s.161 – 164). Vi får i boken Lille land både en barndoms/oppvekst roman og et innblikk i hvordan en ung gutt opplevde starten på folkemordet som også spredte seg til Burundi. Det er vel verdt å bruke litt tid på denne vesle innholdsrike boka (bare 206 sider) ! Jeg lånte boka på biblioteket og Nordhordland Litterære Selskap skal ta for seg denne på neste møte. Det blir spennende – var alle like begeistret som meg???

Jeg liker så godt å strikke! Heldigvis har jeg mange å strikke til så nye prosjekt dukker stadig opp, men når det mangler ideer er strikkebøkene uvurderlige til inspirasjon og ikke minst til å gi meg mot på å prøve noe nytt. Font forlag har nå gitt ut Inspirerende norske strikkemønstre av Wenche Roald og Annichen Sibbern Bøhn. Det er en nydelig bok! Her finnes det oppskrifter til voksne kvinner og menn, til barn og et utvalg av luer, votter og sokker, ja, til og med et halsbånd til hunden! Boken bruker strikkemønstre som er samlet og utgitt av Annichen Sibbern Bøhn i 1929. Sibbern gjorde et stort innsamlingsarbeide på 1920-tallet og ga  ut boken/heftet Norske strikkemønstre. Dette heftet har blitt trykt opp mange ganger og er en skattkiste av fine gamle mønstre som vi kjenner igjen fra tradisjonsplagg og strikkeplagg vi bruker idag. Da jeg jobbet på biblioteket hadde vi et eksemplar av Sibbern sin bok. Vi lånte den noe nølende ut, jeg må vel innrømme det, for om den gikk tapt ville det bety langvarig jakt i antikvariatene. Den kom alltid tilbake, folk skjønner når det er alvor… men nå er altså heftet trykket opp igjen og ligger i en hendig lomme bak i boken.

Insprierende norske strikkemønstre inneholder et interessant innledningskapittel om arbeidet til Annichen Sibbern Bøhn, gode råd før du begynner å strikke og en oversikt over forkortelser. Dette er nyttig lesing! Så er det bare å kaste seg ut i oppskrifter på nydelig gensre og jakker. Foran hver oppskrift står det litt om hvor mønsteret er hentet fra, hva slags strikkeprosjekt dette er dvs for nybegynnere eller litt mer øvet. Jeg har funnet en nydelig småbarnsgenser her: 

Den ser litt vanskelig ut… men som en av mine søte svigerdøtre sier: «Den som gir seg er en dritt» og faktisk har dette utsagnet vært til stor hjelp når mønster, garn og mitt hode ikke er i samme modus.

Dere som strikker vet at en god oppskrift, godt garn og gode pinner, pluss litt tålmodighet er avgjørende når det gjelder å få et godt resultat. Garnet i boka er i sin helhet fra Hillesvåg Ullvarefabrikk som holder til på Leknes/Hjelmås utenfor Bergen. Dessverre eller heldigvis bor jeg ikke så langt unna, så da solen skinte og lysten på nytt garn var overveldende tok jeg turen dit. Det gjaldt å holde på bankkortet da jeg kom inn….

Jeg har strikket i en genser i Ask tidligere, det er et fast og stødig garn slik at mønsteret kommer tydelig fram. Nå holder jeg på å strikke en hals i Blåne pelsullgarn – supermykt, med en helt spesiell glans. Siden jeg ikke klarte å motstå fristelsene i butikken skal jeg strikke noen votter i Vilje (lammeullsgarn) og Sølje (pelsullgarn) når jeg er ferdig med de to prosjektene som ligger på vent. Strikking er som bøker, man må ikke gå tom! Det er kanskje ikke nødvendig å si det? Boka er superinspirerende og Hillesvåg Ullvarefabrikk er verdt et besøk!

Boka er et lesereksemplar fra Font og bildene fra butikken til Hillesvåg Ullvarefabrikk er tatt med tillatelse fra Øyvind Myhr.

Jeg ble helt betatt av Jenny Erpenbecks forrige bok Går, gikk, har gått, så da jeg oppdaget at det hadde kommet en ny bok måtte jeg bare lese denne og hvilken fasinerende bok Alle dagers ende er! Hovedpersonen i boka har ikke noe navn, men blir født og dør flere ganger. Første gangen er det som et spebarn i Galicia i 1902, hvor historien blir fortalt av en overskuende tredje person. Fortelleren både refererer og nesten unnskylder hvorfor det går slik det går altså at jentebabyen som bare er noen få uker gammel dør av et astma/krupp-anfall. I samme historie får vi høre om faren til barnet som blir drept av mobben fordi han er jøde. På slutten av denne avdelingen kommer et mellomspill som forandrer historien, for hva hadde skjedd om moren hadde tatt snø og kjølt ned brystet slik at barnet fikk puste og overlevde. Der etter kommer neste kapittel som går videre med historiens hvis om… Da har de flyktet til Wien. Hun er tenåring, det er krig og alle sulter. Faren har en funksjonær jobb på et svært lavt lønnstrinn og det er vanskelig å få mat til alle. Venninnen dør og hun er forelsket i hennes kjæreste, men han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun finner en forkommen ung mann, som har en plan om å ta sitt eget liv, men han ender opp med å skyte henne. Intermezzoet tegner et annet bilde for tenk om hun og denne unge mannen ble medlem av kommunistpartiet og reiste til Moskva og fikk et liv der? Det er heller ikke et enkelt liv, men det er boliger og det er mat. Hun må skrive sin beretning for komiteen for å forsikre dem om at hun er «rettroende» og det gjør hun når vi treffer på henne neste gang. Mannen er arrestert, men hun skriver om sin virksomhet i Wien og ser tilbake på livet der. Likevel, dette er under stalinismen, så det hjelper ikke så mye å skrive fordi alle hennes referanser er utstøtt av partiet. Siste del av boka er hun en feiret forfatter som ser tilbake på livet sitt.

Mens jeg leste boka kom jeg på filmen Sliding doors, en film der historien snur seg etter som personene beveger seg hurtige eller langsommere mot hverandre. F.eks. om en kommer ut av heisen til å treffe riktig person eller om de går om hverandre. De går i samme selskap og treffer hverandre eller de er i samme selskap og går før de har møtt hverandre. Slik er det også med denne romanen. Det er fem bøker og på slutten av hver av de fire bøkene er det et kapittel som forfatteren kaller intermezzo og som altså lager en alternativ slutt/begynnelse for neste bok. Det er så snedig gjort og gjør meg begeistret for skrivemåten. Jenny Erpenbeck har et finslipt språk og det er både overraskende og spennende å lese hvordan fortellingen snur og vender seg. Anbefales!

Mari Ann Augestad debuterer med denne romanen: Tre kvinner. Jeg har lest begeistra omtaler av denne og svært så lunkne, så det var med en viss forventning jeg gikk til lesingen.

Boken handler om den biske mormoren Maria, den såre moren og datteren Maria som har disse to kvinnelivene å måle seg opp mot. Mormorens ektemann var en sjarlatan, sjarmerende og lettlivet. Han forlot kone og barn og reiste til Amerika. Moren i fortellingen lengter alltid etter ham og ønsker så inderlig at han skal komme tilbake, noen han selvsagt ikke gjør. Mormoren styrer familien gjennom tilrettevisninger, små grynt og hevede øyebryn. Det er alltid en sur bemerkning i beredskap om datter eller datterdatter skulle finne på å gjøre noe upassende innenfor de svært strikte rammene hun har lagt for livet deres. Moren gifter seg og får datteren, mannen dør av kreft og hun blir alenemor slik som sin mor. Hun er en veikere type enn sin mor og er stort sett lei seg og savner både far og mann. Datteren forelsker seg i en gift mann som hun gjennom hele boken kaller «min elskede». Moren prøver å få Maria til å glemme ham ved å sende henne på journalistskole utenfor Oslo (langtvekkistan). Mannen hun er forelsket i har ikke tenkt å skille seg fra sin kone Hilde, men det er visst helt ok å ha en elskerinne likevel. Maria prøver å etablere et forhold til en hun kaller Erstatteren, det går en stund men hun involverer seg ikke i forholdet. De flytter sammen igjen og hun blir gravid med Rakel, men forholdet varer ikke. Hun velger stadig den gifte mannen.

Jeg ble ikke helt klok på denne boken. Hovedpersonen Maria ser ut til å klare både jobb og alenemor tilværelsen på strak arm, men når det kommer til «min elskede» virker det som hjernen kortslutter og det er bare de to.  De har en fortid, men framtiden? Fortellingen vandrer fram og tilbake i tid og gir etterhvert et bilde av tre ensomme og sårede kvinner. Vi får ikke et helt bilde av mormoren og moren, det er bare deres sår som stikker fram og gjør dem bitre, de har ikke klart å forsone seg med livet. Maria har nok en viss kjærlighet til datteren, men det er hele tiden forholdet til den gifte mannen som er i fokus. Dessuten blir en hver utfordring eller påkjenning disse tre kvinnene treffer på møtt med utsagnet : Hun er jo en Hardboger! Altså, med denne arven så må du tåle dette. Det blir ikke mye rom for individualitet her.

Andre som har skrevet om boka er Marianne og Artemisa – nesten i hver sin ende av skalaen. Slikt gjør jo litteratur interessant!

%d bloggere like this: