Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Jeg leste en oppglødd bokmelding av romanen til Iraj Pezeshkzad: Kjære onkel Napoleon i Klassekampen og heldigvis for meg var boka tilgjengelig på biblioteket. Denne romanen kom ut i Iran i 1973 og ble veldig populær. Den ble TV-serie og tok samfunnet og livet i Teheran på 1940-tallet på kornet. Pezeshkzad arbeidet i utenrikstjenesten i Frankrike og valgte å bosette seg der etter revolusjonen i 1979, der sluttet han seg til motstandsbevegelsen mot prestestyret. Det som gjør Kjære onkel Napoleon til en leseropplevelse er den livlige fortellermåten og det frodige språket. For meg som nesten bare leser vestlige forfattere oppleves språket og måten personene omtaler hverandre på ganske snirklete og omstendelig, men ikke utilgjengelig. Familiemedlemmene skriker til hverandre og har et kraftig temperament, men likevel er det en fornøyelse å lese om kjære onkel Napoleon, hans unge nevø og forviklingene et liv med storfamilien kan forårsake.

Den unge nevøen er forelsket i sin kusine Leyli.  Han blir forelsket den trettende august klokken kvart på tre om ettermiddagen. Etter dette dreier livet seg om henne og hvordan han kan få være mest mulig sammen med sitt hjertes utkårede. Det er ikke lett, for kjære onkel Napoleon har bestemt seg for at en annen nevø skal gifte seg med Leyli når han er ferdig med militærtjenesten. Onkel Napoleon selv har vært i krigen og kjempet tappert mot blandt andre engelskmennene, noe han gjerne forteller om så snart han får en anledning. Han blir sterkt støttet av tjeneren sin som også var med ham under kampene. Denne tjeneren begynner alle setninger med Hvorfor lyve det er bare a-a-a til graven… han har det også med å trekke frem hendinger fra hjemstedet sitt som han alltid mener har en relevans til temaer som blir omtalt. Dette irriterer både kjære onkel Napoleon og alle andre som er i nærheten, men vår helt som er forelsket i Leyli holder ut med tjeneren, for uten ham får han ikke vite noe nytt om henne. Nå har denne unge mannen en onkel som skjønner hvordan et ungt hjerte kan ha det, så han prøver på ulike måter å hjelpe ham, men lett blir det ikke. Enkelt er det heller ikke etter en ettrmiddag i den store hagen de har felles, der kjære onkel Napoleon slipper en fjert. Han nekter at han kan ha gjort noe slikt og forviklingene med å finne en passende skyldig er i gang. Kjære onkel Napoleon er fornærmet og alle prøver å blidgjøre ham, siden han nå er en eldste i familien og ikke minst er den som kan stenge av vannet som går igjennom hagen. Den unge nevøen mistenker at hans far, som er gift med onkel Napoleons søster, holder på å pønske ut noe for å irritere onkel Napoleon videre. Han sniker seg rundt i hus og hage og prøver å lfinne ut av hva som er under oppseiling. Tingene går absolutt ikke som han håper.

Har du lyst til å lese en roman fra Iran? Les Kjære onkel Napoleon!

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi snart snakke om Agnar Mykle sin roman Lasso rundt fru Luna, den første romanen i det som skulle ha blitt en trilogi, men som ikke ble fullført på grunn av den dramatiske rettssaken omkring bok nummer to, Sangen om den røde rubin. Jeg har lest Lasso rundt fru Luna tidligere og fra et ganske svakt minne synes jeg å huske at dette var en bok jeg gjerne kunne lese en gang til. Jeg anbefalte sterkt at vi skulle lese denne boka i Selskapet og i etterpåklokskapens klare lys må jeg vel innrømme at jeg angret litt til å begynne med, men etter hvert som bekjentskapet med Ask Burlefot skred fram, ble også lesing mer fornøyelig. Boken er delt i tre. Den første delen handler om Ask som etter tolv år borte fra hjembyen vender tilbake på nattoget. Disse to kapitlene om å reise med nattoget er antakeligvis det beste som noen gang er skrevet om å gjøre akkurat det. Den andre delen handler om Ask sin barndom, ungdom og livet som ung handelsskolebestyrer i Nord-Norge. I den tredje delen vender vi tilbake til togreisen som første del starter med og får lese om Ask sine refksjoner og opplevelser når han er tilbake i hjembyen. Det er den andre delen som utgjør hovedtyngden i boka.

Ask vokser opp med far som er trikkefører, mor som er hjemmeværende og broren Balder som er mange år yngre og som beundrer storebroren noe voldsomt. Ask er høy – vadefugl aktig – han er sjenert, han er narsissistisk og han vil at alt skal være vakkert og opphøyet. Han oppdager ved en tilfeldighet farens musikalitet, en musikalitet faren begraver og ikke lar komme fram i noen sammenheng. Ask derimot får seg en fiolin og spiller mye på den. Han komponerer og han ynker seg når amatører spiller piano. Han betrakter moren som en bussybody uten smak og som en etteraper av tilfeldige trender. Faren ser han på som en streng innelukket mann. Broren Balder, tenker han på ham? Ikke før det er altfor sent. Ask får tilbud fra rektor Rex om en stilling som bestyrer på en handelsskole nordpå. Vel, tilbud og tilbud, han blir vel nærmest beordret og Ask griper sjansen til å komme vekk fra hjembyen og foreldrene. Han kommer til Indrepollen og blir satt inn i arbeidet av bestyreren som ligger på sykehus. Han får heldigvis en lærerassistent Jo, som han deler undervisningen med. I flere av fagen han underviser er kunnskapsgrunnlaget hans svært tynt. Han hadde  tenkt å lese gjennom pensum på båten nordover, men ble opptatt på annet hold. Han får losji i rommene til bestyreren og kost hos familien Zebedeussen som har seksten døtre. Han blir kjent med Gunnhild og innleder et ganske så hett forhold til henne. Gunnhild er vulgær etter Ask sin oppfatning, men Ask er i grunnen mest opptatt av sex og seg selv og holder ut med Gunnhild fordi hun gir ham en fysisk tilfredsstillelse. Det viser seg at Gunnhild har hatt mange menn og går under navnet Nattstjernen. Bestyreren råder ham forsiktig til å avslutte forholdet, men for Ask er dette lettere sagt enn gjort. Gunnhild blir gravid og Ask skal prøve å ordne en abort for henne, dette mislykkes og Gunnhild mener at de bør gifte seg. Ask vakler, utsetter og tiden går. Det nærmer seg eksamen for handelsskoleelevene, konvolutten med oppgavene kommer og sannelig er en av konvoluttene svært dårlig limt igjen. Ask og Jo lirker ut et ark og vet plutselig hvor støtet skal settes inn når det gjelder forberedelsene til eksamen. Det går strålende med eksamen og Ask får tilbud om å utvide oppholdet og være bestyrer på handelsskolen i Ytrepollen. Han takker ja og kommer seg unna både Gunnhild og familien hennes. Her møter han Siv, en kvinne som er liten, slank og av et annet kaliber enn Gunnhild. De innleder også et forhold og Ask er betatt av henne på en helt annen måte enn Gunnhild, men likevel vil han ikke forplikte seg når også Siv blir gravid. Når skoleåret er over får han vite at Gunnhild har fått en datter, han lover å gifte seg med henne, men stikker av til hjembyen og kommer seg unna nok en gang. Siv reiser til Sørlandet og tar inn på et hjem for enslige mødre. Hun får også en datter, men adopterer henne vekk. Hun treffer Ask igjen, men det de hadde sammen er over. I tredje delen er Ask igjen på nattoget, han skal hjem til begravelsen til Balder. Han reflekterer over alt han har mistet ved ikke å se broren og ta del i livet hans, minnene trenger seg på og dette er kanskje den mest rørende delen av romanen.

Det er merkelig å lese en roman utgitt i 1954, språket er anderledes, drivet i handlingen går langsomt og holdninger til kjønn og seksualitet er så deffinitivt fra en annen tidsalder. Det er sjarmerende og rart, men samtidig krevende å lese for jeg har en annen forventning til driv, handling og språk og jeg trengte tid til å komme i rett tidsmodus. Den unge Ask er en narsissist, søker det opphøyede og er særdeles kritisk til sine omgivelser. Dessverre mangler han en tilsvarende ydmykhet når det gjelder sin egen person, men det igjen gjør hans sårbarhet så tydelig og på et vis tilgivelig. Romanen gir en fasinerende tidsbilde og hvis man unner seg tiden det tar å lese denne boken er det en roman som du vil huske.

 

Seint høsten 2019  fikk jeg et lese-eksemplar av boka Livsfarlig leksikon fra Ena forlag.   Jeg hadde vel ikke tenkt at det skulle ta så lang tid å få lest denne, men nå er det gjort og det var ganske så frydefullt. Dette er en flott, interessant og lærerik bok. For det første er boka nydelig utstyrt med framhevede bilder på forsiden, inni gir fargen på papiret et gammelt preg og jeg elsker innholdsfortegnelsen, ryddig og vakker. Det ser ut for meg som det er lagt stor vekt på utstyr og detaljer omkring presentasjonen og det i seg selv hever lesegleden.

Hvert dyr får et dobbelt oppslag med en detaljert tegning av dyret på den ene siden og en tekst på den andre siden der vi får vite når dyret levde, hvor det ble funnet og hvor stor kunne den bli. I en liten boks nederst på siden får vi vite hvorfor den var livsfarlig. Her er det mye informasjon og kunnskap å hente. Blant annet blir Smilodon fatalis omtalt og her får vi vite at mange tror at den heter sabeltanntiger, men det riktige navnet er sabeltannkatt. Litt stor katt altså på 1,2 meter og en vekt på 400 kilo… På noen av oppslagene stiller forfatterne interessante spørsmål til leseren slik at han eller hun kan ha noe å fundere på – og det er et stort pluss spør du meg.

De som står bak boka er Jørn H. Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen, tilsammen har de gjort fortidshistorien levende, interessant og etterrettelig gjennom denne boken. Jeg tipper at alle som er interessert i paleontologi og særlig fortidsdyr kommer til å kaste seg over denne boken. Anbefales!

Liv Gulbrandsen og Åshild Kanstad Johnsen har sammen laget bildeboka Skoleape om Ella som skal begynne på skolen. Ella har to mammaer, mamma-Lisa skal på jobb, men mamma-Sara skal være med. Ella gleder seg! Når Ella våkner er det helt stille i huset. Mamma-Lisa har gått på jobb, men mamma-Sara sover og det kan hun godt gjøre litt til tenker Ella, for hun kan klare alt selv. Ella kler på seg det mammaene har lagt fram til henne, men Ella er ikke fornøyd, hun vil være ekstra fin. Ella tar på seg brune strømpebukser, brun genser, rød badedrakt, gul lue, grønne hanske på føttene og til slutt ape-maska, nå er hun superfin! Hun vekker mamma-Sara, hun har forsovet seg, de rekker ikke frokost bare en banan i hånden. Læren hilser på alle og Ella har et fast håndtrykk. De får bok og blyant og får tegne, så går de ut og leker. Ella klarer alt. Når mammas-Sara kommer for å hente Ella vil hun ikke gå hjem, men hjemme blir det bananmilkshake og de koser seg lenge. Ella har hatt en flott dag på skolen, nå er hun skolejente – nei, skoleape.

Dette bør være en beroligende bok for alle barn som gruer seg til å begynne på skolen. Ella er full av selvtillit og hun blir godt mottatt av voksne og barn i klassen, selv om hun ankommer i et noe uvanlig antrekk og har apemaske på seg. Ella låner vekk masken sin, hun klatrer i trærne og tar klassebilde med masken på. Hun klarer altså alt, som det står i boken. Alle er hyggelige, greie og imøtekommende – det er ikke en eneste utfordring i sikte og heller ikke noe å bli utfordret av, for her er det en jente som strutter av selvtillit. Det er på en måte fint, men kanskje med en mer effektiv bruk av oppslagene ville vi ha blitt litt mer kjent med andre sider av Ella og klassen, for det var vel de som skulle være i fokus?

Jeg vet ikke om jeg tror helt på denne historien, men om jeg legger realismen til side og konsentrer meg om bildene så er de et oppkomme av farger, bevegelse, detaljer og morsomme ting som skjer. Her er det klare farger og mange fantastiske detaljer som er til fryd for både liten og stor. Jeg virkelig digger bildene til Åshild Kanstad Johnsen! For de som elsker aper vil de finne seg sin sjelevenn i Ella. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den fra biblioteket.

Det er musiker Marit Larsen og illustratør Jenny Løvlie som sammen har laget bildeboka Der Agnes bor. Dette er en estetisk vakker bok. Agnes bor i en bygård med mange leiligheter. Hun er det eneste barnet i gården helt til Anna flytter inn. Agnes vet hvem som baker, bråker og hvem som sier hysj nesten før hun åpner øynene om morgenen. Hun vet om den perfekte sølepytten, hun vet om hvilken stein hun må stå på for å være høy nok for å hente avisen til naboen. Hun vet om fuglene som trenger mat og om særegenhetene til de som bor i huset. Når Anna flytter inn har Agnes lyst til å vise henne alle hemmelighetene. Hun lager en tegning, slipper den inn i dørsprekken til Anna og så venter hun på at Anna skal si noe, gjøre noe, hvasomhelst-noe, bare noe… Men Anna er visst ikke interessert i Agnes. Anna finner både sølepytten og mater fuglene helt uten hjelp av Agnes. Plutselig en dag er Anna der, rett foran Agnes. Anna har lue, Agnes har genser og det ser ut som de kunne vært strikket av samme garnnøste. Anna tar Agnes med og det viser seg at Anna har sine egne hemmeligheter som er fine, veldig fine.

Som sagt så er dette en vakker bok med noen luftige oppslag og andre som vrimler av detaljer. Det er en fin stemning i bildene og disse sammen med teksten gir livet i byen gjenkjennelig. Hvis den voksne medleseren klarer å la være å bekymre seg for barnet Agnes som er så mye alene, så er det mye både å se på og snakke om her. Når du gjerne vil bli venner med noen, når noen ikke ser ut til å bry seg, om alt var bedre før og hvor kjekt det er når nye vennskap blir etablert. Jeg synes det ble litt i overkant fantastisk når døra forvandler seg til trapp og stige og når rommer til Anna ble en takterrasse, men på den annen side, når man har ventet så inderlig som Agnes så hvorfor ikke litt magi og… Tekst og bilde henger fint sammen, utfyller hverandre og skaper helhet . Dette er nok en bok å lese langsomt, gjerne flere ganger for her er det mye å oppdage. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Emilie Christensen og Dorte Walstad har laget denne bildeboken sammen. Den handler om storebror Henrik som skal flytte fra lillesøster Vilde, det vil ikke Vilde. Hun teller ned dagene til han skal flytte og finner på alt mulig for at han ikke skal dra. Hun limer skoene fast til gulvet med superlim, hun gjemmer tannbørsten hans, hun teiper igjen døren hans, hun hiver klærne hans ut gjennom vinduet, hun knyter han fast i sengen mens han sover, hun prøver å bevise at hun er verdens snilleste lillesøster og hun skriver med tusjen: DU FÅR IKKE FLYTTE! Når dagen kommer så sitter han bare der, han som gledet seg sånn, har Vilde ødelagt alt? Vilde hjelper Henrik med å pakke og så flytter verdens beste Henrik.

En herlig bok om søskenkjærlighet. Det er lett å irritere seg over søsken, men når de skal flytte vekk blir alt så veldig alvorlig. Vilde sin heller utagerende aktivitet for å hindre storebroren fra å flytte har noe desperat over seg. Hun går absolutt over streken, men hva skal man gjøre da, når verdens beste Henrik skal flytte?

Illustrasjonene er store og enkle, det er mange detaljer i bildene som fører fortellingen videre. Vildes alterego, sjiraffen, følger med og understreker at hele Vilde er i opprør over å «miste» storebroren. Teksten har en fin rytme og vil være flott som høytlesingsbok. Her er det mye å snakke om, både det helt konkrete og ikke minst å snakke om å miste den daglige kontakten med en du er glad i. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka. I

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

%d bloggere like this: