Posted in bøker, lesing

Når det mørkner

na%cc%8ar-det-morkner-1Jørn Lier Horst har denne gangen skrevet om William Wisting, sin krimhelt, som ung politimann og aspirerende etterforsker. Handlingen starter med den erfarne Wisting som får et brev, når han seinere på dagen tar i mot en gruppe politistudenter inviterer han dem til å være med å løse en kriminalsak som går langt tilbake i tid.

I det påfølgende kapittel blir vi satt 33 år tilbake i tid, da er Wisting en ung politimann som nettopp er blitt far til tvillingene Line og Thomas. Han får melding om et brutalt ran og drar ut for å bistå. Han rapporterer inn, men må overlate saken til etterforskerne i etasjen over – noe han gjør med en viss sorg for det er der han lengter etter å komme.
Han er en ivrig politimann som irriterer seg over å måtte koke kaffe og de litt «mette» kollegene som er mer opptatt av rutiner enn å effektivisere driften.
En venn av familien ber Wisting om en tjeneste, han skal sjekke om det står en veteranbil i en gammel låve. Det viser seg at dette er en forsvunnet bil fra 1920-tallet. Sjåfør og bil som skulle kjøre fra Kristiansand til Oslo med en pengetransport forsvant sporløst. Wisting undersøker bilen og her finner han kulehull og i låven er det spor som peker i flere retninger. Han får tillatelse fra lederen for etterforskningsavdelingen til å fortsette å undersøke saken og han løser den, men finner ikke pengene. Når Wisting igjen 33 år etter sitter med brevet er han klar til å ta det siste steget for å løse mysteriet.

Jeg synes det er en fornøyelse å lese Horst sine krimromaner. Han skriver godt, saklig og ryddig. Det god framdrift i romanen og aldri et kjedelig øyeblikk. Jeg synes vel ikke jeg fikk så mye innblikk i hvordan Wisting tenker, men på den annen side, kanskje dette er en måte å underbygge at her har vi Wisting som ung mann, refleksjonsnivået er ikke like dypt som hos den eldre og mer erfarne Wisting?

Boka var desverre altfor fort lest, men kjekt var det så lenge det varte. Anbefales!

Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Gyldendal.

Posted in bøker, lesing

Arv og miljø

arv-og-miljoDet er mange som har skrevet bejublende om denne romanen til Vigdis Hjorth , jeg kan med en gang si: de har rett! Etterhvert har jeg fått stor sans for Vigdis Hjorth sitt forfatterskap. Hun er skarp, hun er vittig og i denne romanen borer hun dypt inn i hovedpersonen sitt liv, særlig hennes barndom og voksenliv.

Det er Bergljot som er fortelleren, den nesteldste av fire søsken. Hun har brutt all kontakt med familien, men denne tas opp igjen når hun får en melding fra broren Bård som føler at de to yngre søsknene Astrid og Åsa blir forfordelt. Familien har to hytter på Hvaler, det er de to yngste som skal ha disse, mens de to eldre skal bli kompensert med penger. Det er når Bård oppdager at hyttene er svært lavt taksert at han reagerer og en lengre arvestrid er i gang. Vigdis Hjorth avdekker langsomt hvorfor Bergljot har brutt med familien, hvorfor hun ikke har hatt kontakt med noen, selv ikke Bård som hun nå allierer seg med. Det er en vond historie, for hvem forteller sannheten eller er det bare en sannhet? Er det Bergljot som forteller den ene riktige historien eller er det slik som de andre tror, rent oppspinn fra en overreagerende søster? Det er vanskelig med arv, hvem får hva og er fordelingen helt rett? Jeg opplever at boken ikke handler så mye om arv, men mer om at Bergljot vil bli trodd, få medhold i at dette har skjedd og aksept for valgene hun har tatt.

Boka har noen små innledende refleksjoner som styrer tankene videre til neste handling, slik som dette:
Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte bevirke valg som gjør at livet vårt forandrer retning. Eller er det ikke tilfeldig? Værer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å dytte oss inn på en vei vi bevisst eller ubevisst ønsker å gå? Så vi følger opp møtet. Eller fornemmer vi at mennesket vi står overfor kan komme til å forandre eller presse oss av veien vi vil vandre og derfor ønsker vi ikke å se dem igjen? Det er rart å tenke på hvor vikitg et enkelt menneske kan komme til å bli for hvordan vi handler i avgjørende situasjoner, fordi vi har konsultert akkurat det.
For Bergljot konsulterer mennesker omkring seg: kjæresten Lars (ikke så mye respons fra ham), Bo – dikteren, som setter fingeren på viktige sider av både hennes og familiens historie, Klara – venninnen, som har sine egne kamper, men som oppildner Bergljot til å gå i krigen for sine rettigheter, for å bli trodd og for å få fortalt sin historie.

Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for denne romanen, vel fortjent sier jeg. Det er en roman med godt språk, velformulert, god framdrift og ved at hun drar inn både Freud og Jung i sine refleksjoner setter hun handlingen inn i en mer allmennmenneskelig erfaring. Måtte boka få mange lesere!

Jeg leste boka som e-bok lånt fra biblioteket.

Posted in litteratur, bøker, lesing

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Posted in bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Posted in bøker

Lettvektere og annen koselesing

bak-glemselens-slor-1Etter en lengre rekke av dystre, litt tunge bøker kom jeg over Kimberley Freemans roman Bak glemselens slør på biblioteket. Dette er en av  de romanene som kommer direkte i paperback, som raskt skal konsumeres for deretter å forsvinne i glemselens hav. Forfatteren er fra Australia og romanens handling er og derfra. Romanen har to historier, den ene med handling fra 2014 om Lauren Beck som omsider har klart å reise vekk fra sin dominerende mor og sin puslete far og den andre satt til 1926 om Violet Armstrong som arbeider på spahotellet Evergreen.

Lauren arbeider på en kaffebar og treffer en dansk arkitekt. Han glemmer igjen nøklene til hotellet Evergreen som han holder på å restaurere, på kaféen. Lauren leverer dem tilbake og han inviterer henne med på en tur inne i hotellet. Der oppdager de en del gamle brev, glødende kjærlighetsbrev som peker tilbake på en historie fra vinteren 1926. De bestemmer seg for å nøste opp historien og oppdager at her finnes det forbindelser som er høyst levende i dag. Lauren har også et prosjekt for seg selv, hun hadde en bror som døde av kreft. Han bodde noen år i Evergreen Falls og hadde sine lykkeligste år der. Hun vil prøve å finne ut mer om dette og ikke minst hvorfor ingen vil fortelle henne om denne tiden.

I 1926 får Violet jobb på spahotellet Evergreen. Hun har ikke vært så heldig med jobbene sine til nå, moren har leddgikt og er ikke lenger i stand til å forsørge seg selv, langt mindre Violet. Hun skal servere og den strikte eieren miss Zander er veldig tydelig på at det ikke under noen omstendighet må oppstå kontakt mellom gjestene og de ansatte. På hotellet er også de styrtrike søskene Sam og Flora Honychurch-Black sammen med Floras forlovede og hans venner. Sam er opiumsavhengig og Flora prøver å få han til å slutte, det er mislykket og konflikten mellom ham og forloveden til Flora bygger seg opp. Violet og Sam forelsker seg i hverandre, men dette er en umulig forbindelse. En natt snør de inne og både taubane og veier blir stengt i flere dager. Jada, fullt drama.

På den ene siden irriterer jeg meg over at jeg bruker tid på slike bøker, men på den andre siden… dette er en god avslappning og man får ta boken som den er.

forsok-pa%cc%8a-a%cc%8a-vaere-lykkelig-1Men jeg nå er i farten med å irritere meg kan jeg ta for meg forsiden på denne boken. Vi har nå i lengre tid hatt forsider med ryggen på unge damer, gjerne i blått. Nå har vi forsyne meg fått ryggen på eldre menn (også i blått) og. – den italienske utgaven har rikitg nok ryggen av dame i rød(!) kåpe.  Finn på noe annet!

Lorenzo Marone: Forsøk på å være lykkelig. Når jeg først har blitt sjarmert i senk av romanen «En mann ved navn Ove», skal det noe til å overgå den. Marone sin debut roman gjør heller ikke det, men den har element i seg som minner meg om andre kjekke leseropplevelser i tillegg – for eksempel «Pinnsvinets eleganse» ved siden av at forfatteren har sin egen agenda med romanen. Det tok en stund før jeg oppdaget at romanen foregikk i Napoli og ikke i Paris, litt sløv leser antakeligvis, men forfatteren klarer å formidle storby- ( i forhold til Frekhaug blir alle byer store) stemningen og leieboerene sin interaksjon som jeg innbiller meg er ganske universell – sett i det store perspektivet.

Cesare Annunziata er 77 år, hans kone døde for fem år siden, datteren hans er advokat og har mann og sønn på 7 år. Han har også en sønn som han tror er homoseksuell. Han bor i en leiegården, vennen Mario bor i etasjen under og Eleonora kattekvinnen setter stadig tålmodigheten til Cesare på alvorlige prøvelser. Han besøker Roseanna, en prostituert med jevne mellomrom og han gjør sitt ytterste for ikke å bli innvolvert i mennesker. Han prøver å takle livets skuffelser med ironi og sarkasme, men det hjelper han ikke akkurat i kontakt med andre mennesker. Han har et nært og godt forhold til barnebarnet, Frederico som ser på sin morfars handlinger med stor begeistring. En dag flytter Emma og hennes mann inn i leiligheten rett overfor Cesare. Emma ser svært ulykkelig ut og Cesare vil hjelpe henne, men Emma nekter ham å gjøre noe. Mannen hennes er voldelig og slår henne ofte. Cesare og vennen Mario vil skrive et brev og si at han under oppsikt og vil bli meldt til politiet. De er litt redde for denne mannen og siden de skal skrive på pc-en, så tar brevskrivingen sin tid. I mellomtiden har Cesare blitt godt kjent med Emma og hans bekymring for henne øker og en natt skjer det fatale.

Senere sier Cesare til vennen sin Mario: … De er feiginger som velger ut ofrene sine med omhu, kvinner som er blitt stemplet fra de er små og som verken respekterer seg selv eller vil seg selv vel.…det er nesten så jeg tenker: hvem er det som snakker her? Er det advokaten Lorenzo Marone eller er det forfatteren som har en historie å fortelle? Kanskje begge? Denne hendelsen gjør i hvertfall noe med både Mario og Cesare og får dem ut av den egosistiske isolasjonen og inn på et mer inkluderende spor. Det finnes håp for alle.

Det er en lettlest bok og det er lett å flire både av og med Cesare, italiensk herremann som han er.

 

 

 

Posted in bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Posted in bøker

Sophie Starks liv og død

sophie-starks-liv-og-dod-1Romanen Sophie Starks liv og død av Anna North er en bok som gjør sterkt inntrykk. Sophie Stark er filmskaper, lever på tvers av alle sosiale normer og har likevel en magisk tiltrekning på mennesker hun kommer i berøring med. Det er aldri Sophie selv som forteller, men vi får vite noe om hennes liv og virke gjennom seks forskjellige personer: Allison – elskeren,  Benjamin Martin – filmanmelderen, Robbie – broren, Jacob – ektemannen, Daniel – college forelskelsen og George – filmprodusenten. Dette er en snedig måte å skape framdrift og spenning på. Tittelen sier at denne historien ikke kommer til å slutte godt. Hovedpersonen vil dø, men i det vi vet dette, så blir hver enkelt stemme som har noe å fortelle om Sophie, interessant.

Sophie vokser opp i en dysfunksjonell familie, broren Robbie føler at han må passe på Sophie, for hun mangler de sosiale antennene for «bli likt oppførsel». Hun begynner på college og gjennom Robbie får hun tak et filmkamera. Hun begynner å følge etter Daniel, i beste stalkerstil, han er den beste basketballspilleren på skolens lag. Hun følger etter ham over alt og kjæresten hans prøver å få henne til å holde opp med dette, selvfølgelig til ingen nytte. Sophie bruker historiene til andre mennesker, hun får dem til å gjøre ting som i etterkant føles både nedverdigende og innvaderende, men dette spllier ikke  noen rolle for henne. Hun har et prosjekt og det må gjennomføres uten hensyn til andre, selv om de blir dypt såret.

The Guardian har en grundig omtale av boka og trekker fram at Sophie kanskje har en autisme diagnose:
It is clear from the off that Sophie is fundamentally out of step with the world around her: its rhythms baffle her; its rules make no sense (an autism diagnosis is never mentioned, but for anyone with even a passing familiarity with the condition, it is writ large across the text). For Sophie, therefore, the camera functions as a mediator between herself and the universe, a tool that allows her to bring other people’s actions and motivations into focus, and her films quickly gain her a devoted following, critical acclaim and financial backing. They are, according to Ben Martin, the journalist whose reviews and interviews form one of the novel’s narrative threads, “more like life than life itself”.
Mulig det, men det gjør ikke personen Sophie mindre interesant og gåtefull.

Jeg er imponert over Anna North sin oppbygging av boka, de ulike stemmene er som helstøpte personer, mens Sophie er den som ikke helt trer fram i lyset. Særlig likte jeg Daniel, ungdomsforelskelsen. Han kommer til orde når Sophie har skapt seg et navn og skal vise en film i Chicago. Han har glemt henne, men blir minnet på henne igjen når han leser om filmframvisningen. Han tar kontakt og etter flere ubesvarte e-poster får de kontakt og de treffes. Daniels litt ureflekterte holdning til livet sitt endres og han reiser hjem med en ny stabilitet i seg selv og til sine nærmeste.

Romanen er en av høstens beste leseropplevelse, kan ikke si annet!

Det er flere bokbloggere som har skrevet om boka: Bokelskerinnen, Artemisas verden, Beates bokhjerte

Boken fikk jeg som leseeksemplar fra Pax.

 

Posted in Krim

De dødes hus

de-dodes-hus-1Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!

Posted in bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Posted in bildebøker

Dronninga kallar

dronninga-kallar-1-1Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer har laget en bildebok om bier. Den har fått den dramatiske tittelen Dronninga kallar og for meg som var på lanseringen på Litteraturhuset i Bergen, var det nyttig å få vite at dronningbien synger/tuter når hun skal styrke posisjonen sin i kuben. Det var Hilde Kramer som først fikk ideen til boka, men det var etter at Kaldestad og Kramer hadde laget boka Med kråkenebb og kråkeføter i 2010. Dette samarbeidet har ført til en ny bok som har et aktuelt tema uten at ccd er direkte nevnt. Teksten er  dikt i ulike sjangere og det er frydefullt, for barn og voksne trenger et godt tilfang med nye, friske og ferske dikt å glede seg over. Dronninga aner at noe forferdelig er i ferd med å skje, hun roper på biene, men får ikke noe svar. Mens hun venter på respons tenker hun tilbake på sine første dager som dronningbie, det er lyst og lett og livet er en dans fra blomst til blomst før arbeidet innhenter henne.dronninga-kallar-2-1

 

 

Vi får en beskrivelse om arbeidet i kuben der alle har sin oppgave, med arbeidere som er hentere, voktere, speidere, ryddere og pleiere. Det er fellesskapet som står i fokus og alle er like, selv om forfatteren har klart å argumentere seg fram til en viss indiviualisering i illustrasjonen av de ulike gruppene arbeidere.  For leseren er dette et fint grep som gjør illustrasjonen mer interessant når det skal leses høyt og bildet skal granskes.dronninga-kallar-3-1

 

 

Farene truer, det er gift i luften og arbeidere dør, dronninga må flykte ut av kuben, ta med seg de friske arbeiderne og finne et nytt sted å leve. Dronningens mantra kommer igjen: Eg held liv i flokken, tenkjer ho og flokken held liv i meg. Det er fellesskapet som teller, individet har liten betydning. Det er dystert og skummelt en periode, men for alle sarte sjeler er det en optimistisk grønn stripe i det fjerne. dronninga-kallar-4-1

 

 

Illustrasjonene er umiskjennelig Kramerske, detaljrike og hun bruker mulighetene i diktene til å danse rundt på hele oppslaget. Det veksles mellom fantasiblomster og stiliserte blomster slik at de faktisk er gjenkjennelig for barn som har levd noen år. Det er diktene som skaper framdrift, men det er et  godt samspill mellom tekst og bilde og på lanseringen sa forfatteren ganske beskjedent at det var nok illustratøren som ledet an og han fulgte med. Illustrasjoner og dikt sirkler seg fint rundt hverandre og jeg vil tro at boken kan leses på ulike nivå av alder og forståelse, men kanskje barn i de første klassene på grunnskolen vil ha mest glede av den sammen med voksne.