Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Levi Henriksen er en erfaren forfatter med flere bøker bak seg. Vinter på savannen har han skrevet i samarbeid med datteren Leah som debuterer med denne boka. Boka er skrevet på oppdrag fra Ena forlag og jeg fikk boka som leseeksemplar fra forlaget.

Boka handler om Eleanor som nettopp har mistet moren sin. Hun har en stefar, Dag som hun prøver å ignorere så godt det lar seg gjøre. Eleanor sørger intenst over moren, det har først og fremst alltid vært de to, men Dag kom inn i livet deres og Eleanor har aldri brydd seg om å bli ordentlig kjent med ham. Hun har en kjempegod venn Moses som hun klarer å bli uvenner med og hun takler ikke skolen med det stigma som hun nå har fått : «hun-som-har-mistet-moren-sin-stakkar». Hun gjør virkelig dumme ting, men det er ingen rundt henne som setter foten ned. Moren har ordnet det slik at Eleanor og Dag skal reise til Kenya på safari. Hun bestemte dette før hun døde og de reiser for å oppfylle hennes ønske. Avstanden mellom dem er stor og Eleanor gjør ikke så mange forsøk på å nærme seg Dag eller se på hans forsøk på tilnærming med vennlige øyne. De kommer til Kenya og får et innblikk i en levemåte som er helt ukjent for dem og de får en grunndig innføring i dyrelivet og miljøutfordringene i denne delen av verden. Eleanor er svært opptatt av disse temaene og leser mye om dem, samtidig ser hun at de ulike livsvilkårene fører til ulike valg i Afrika og i Norge. Hun treffer Stefan en tysk gutt som også er med på safarien, de snakker sammen og finner på et vis tonen, men det er Stefan som får henne i virkelig trøbbel.

Eleanor er en jente med mye energi og entusiasme. Hun blir stanset opp av morens død og må orientere seg på nytt til et liv sammen med stefaren Dag. Gjennom  kronglete hendelser kommer de nærmere hverandre og begge har vokst litt når boka slutter.

Det er spennende når far og datter skriver bok sammen og gjør opplevelse og erfaringer til et delt prosjekt. Jeg synes de kommer godt fra dette og leverer en interessant og god ungdomsbok.

Det er Hege Østmo-Sæter Olsnes som har laget denne bildeboka. Boka handler om Rot og Bjørne som er bestevenner, men veldig forskjellige personligheter. Rot er livlig og full av tiltakslyst, mens Bjørne er rolig, ettertenksom og litt beskjeden. Når Rot får en ide setter han igang og det med stor intensitet. Nå vil han tegne, han elsker å tegne! Rot tegner veldig fort, så fort at han plutselig har brukt opp alle arkene, men det gjør ingenting for han fortsetter å tegne på veggene. Bjørne vil også tegne, men alle arkene er brukt opp Bjørne finner ut at han kan tegne på baksiden av arkene Rot har brukt. Han prøver å holde blyanten riktig og han tegner nøyaktig og forsiktig. Dette liker ikke Rot! Da blir det knuffing og grining. Rot tegner på Bjørne – da tegner Bjørne på Rot. De tegner overalt på hverandre, så blir de venner igjen.

Det er en kort liten historie om de to vennene, men det er mye læring her bl.a. om å dele med andre, hvor lurt er det å tegne på veggen egentlig? Man kan krangle og man kan bli venner igjen. Illustrasjonene er holdt i duse farger og det er Rot og Bjørne som er i fokus uten så mye miljø omkring dem. Dette gjør det enkelt å holde fokus på hovedpersonene, men kanskje ikke så spennende for den voksne leseren. Boka passer for de yngste barna. Dette er første bok i en serie om de to vennene. Boka er gitt ut av Aschehoug, jeg lånte den på bibliotket.

I 2014 fikk Rune Christiansen Brageprisen for denne romanen og vel fortjent var det! Jeg har lest boka tidligere og jeg pleier ikke lese bøker flere ganger, men nå skal boka diskuteres i Nordhordland Litterære Selskap i september, så det var helt nødvendig med en ny lesing og det var den faktisk verdt. Christensen skriver fantastisk godt, språket er en ren nytelse og ved andre gangs lesing legger jeg merke til nye sider ved fortellingen.

Romanen handler om Lydia Erneman som er født og oppvokst i Sverige på et lite gårdsbruk. Hun er enebarn og har et nært forhold til moren og et mer distansert forhold til faren. Hun har ingen nære venninner eller venner og savner heller ingen. Hun utdanner seg til veterinær og får jobb hos en erfaren eldre veterinær som gjerne vil at hun overtar hans praksis når han ikke kan mer. Lydia lærer mye, men når hennes læremester går bort flytter hun til Norge og får jobb på landsbygda hos veterinæren Bråthen. Hun er oppslukt av jobben og lite sosial. Hun er iherdig og får mye respekt for jobben hun gjør. Hun føler seg ikke ensom, men har en distanse til andre mennesker rundt seg. Hun møter gutten Johan og hjelper ham når hunden hans holder på å dø. Lydia blir Johans helt og de tilbringer mye tid sammen. Moren til Johan fungerer heller dårlig i det daglige og gir ham lite stimulanser, da er det godt å ha Lydia. Hunden dør og Johan forteller at det er moren som har tatt livet av den. Moren til Lydia, Dagmar, dør og dette forsterker avstanden til faren som ikke klarer å orientere seg på nytt i livet. Hun drømmer stadig om moren og har lange samtaler med henne. Hun møter Edvin som er skuespiller og de begynner ganske forsiktig på et liv sammen. Hun tar ham med til faren og de finner tonen. Lydia observerer dem og forundrer seg over hvorfor hun ikke kan ha den samme lette dialogen med faren slik Edvin har.  Hun får en datter med Edvin og kaller henne Dagmar etter moren. Hun har Dagmar med seg på arbeid når Edvin må arbeide i byen og de bygger sterke bånd.

Det er en vakker roman. Lydias evne til observasjon, hennes nærmest konstantering av at hun er ensom, men at det egentlig er ok, er en tankevekker. Hun klarer seg fint alene, men gleder seg over fellesskapet både med gutten Johan og kjæresten Edvin. Vi får være med på de vekslende årstidene og arbeidet hun gjør med stort alvor. Arbeid og utvikle kunnskap om arbeidet, det er nok, det er fint og når Rune Christensen skriver som han gjør så er det en stor leseropplevelse. Anbefales!

Det kom en pakke i posten og med to barn på besøk på 14 måneder og 6 år ble den umiddelbart åpnet og der lå Ungene i Dyreparken! Etter en liten instruksjon om å:  bla forsiktig i boka !  ble den båret rundt av hun på 14 måneder, mens hun på 6 forlangte lesing. Når boka ikke ble lest, ble den fraktet hit og dit og svært motvillig levert fra seg ved sengetid. Det tok noen dager før jeg fikk lest boka, for den var stort sett opptatt av andre…

Agnes-Margrethe Bjorvand  har skrevet boka om dyreungene i Dyreparken i Kristiansand. Det er et utvalg på 13 dyr som er med og de blir omtalt over to dobbeltoppslag. Det er mange flotte fotografier av dyreungen, samt når dyret er voksent, ofte satt inn i relasjon til sin familie. Hvert dyr får en kort presentasjon i det første oppslaget og i små faktabokser får vi vite hva de spiser, hvor mye de sover og hvordan de leker. Vi får og vite hvor mye omtrent en unge veier når den er født, dette førte til noen undrende tanker her hos oss. På det andre oppslaget får vi vite noe om : Når jeg slir stor… der er det også en boks som heter Kjekt å vite – altså litt funfacts.

Det er de mest kjente dyrene som er med i boken slik som løve, giraff, sjimpanse (selvsagt) , orangutang, ulv og gaupe. Men det er også ekornape og kongesnok og den absolutt favoritten hos oss – flodsvinet! Her faller boka åpen helt av seg selv…

Teksten er lett å lese med stor skrift slik at et barn som har knekt lesekoden fint klarer å lese oppslagene. Faktaene som blir presentert er slik at en nysgjerrig og frisk hjerne husker det meste etter et par lesinger. Formatet på boka er stort og kvadratisk slik at flere kan lese samtidig. Jeg kan tenke meg at de som har vært i Dyreparken vil kjenne igjen dyrene og glede seg over gjensynet. De som ikke har den bakgrunnen vil uansett ha glede av boken for her er det kunnskap å finne på en lett tilgjengelig måte. Anbefales! Boka er utgitt av Vigmostad & Bjørke.

Jeg har virkelig fått sansen for Johannes Jensen gjennom bøkene som Henrik Hovland og Torill Kove har skap om ham. Denne gangen skal han ta nattoget og det fremkaller både angst for å reise alene, alt som kan hende på turen, savnet av familien og reisen inn i det ukjente. Han skal jo reise helt til Bergen og der har han aldri vært før. Han gruer seg! Frida, hans kone, sier:

En gang i livet må vi alle reise til Bergen. Det kan virke skummelt , men er ikke farlig.

Johannes Jensen klarer ikke å si Ha det , men Frida følger han på stasjonen og han tenker på alt han er redd for. Det er ganske mye! Han tørr bare ikke å reise! Heldigvis kommer Doktor Fjeld som også skal til Bergen på møte i VVL, foreningen for Veldig Viktige Leger og han kan reise sammen med Doktor Fjeld. Johannes Jensen forklarer at han ikke klarer å si «Ha det», men Doktor Fjeld foreslår å ta et skritt av gangen :

Det gjør det som er vanskelig litt enklere.

Han klarer likevel ikke å reise, men da gjør vi et nytt forsøk imorgen sier Doktor Fjeld, VVL får vente. Det går bedre dagen etter og Johannes Jensen spør Doktor Fjeld hvorfor han er så redd. Doktor Fjeld forklarer og råder ham til å øve på det han er redd for.

Og i tunge stunder hjelper det å tenke på sjokoladekake.

De kommer til Bergen, går på hver sin konferanse og når Johannes Jensen har fri øver han på å gjøre ting han er redd for. De tar nattoget tilbake og det er fortsatt like skummelt, men han kommer trygt hjem. Frida venter på stasjonen og når de skal gå fra hverandre sier Doktor Fjeld:

Og du Johannes Jensen, er den modigste jeg kjenner, sier Doktor Fjeld. Synes du virkelig det? spør Johannes Jensen. Ja, svarer Doktor Fjeld. De modigste er ikke de som ikke er redd for noe. Nei de modigste er de som er redde, men som likevel prøver å gjøre noe, selv om det virker skummelt. Og som ikke gir opp, sier Frida.

Nydelig bok! Her er det mye god læring for store og små. Torill Kove lager tydelige, tilsynelatende veldig enkle illustrsjoner, men de er uttrykksfulle og skaper miljø og stemning til fortellingen. De har herlige detaljer som gir den voksne leseren noe ekstra og som gjør gjenlesing til en lett oppgave. Jeg heier veldig på Johannes Jensen, måtte mange finne bøkene om ham! Jeg fikk boka fra Ena forlag. Mette Moe har skrevet en grunndig omtale i Barnebokkritikk og er minst like begeistret som meg.

Hogne Hongset er forfatteren bak spenningsromanen Vindbaroner. Jeg fikk boka fra forfatteren og jeg har ikke lest noe av ham tidligere. Dette er en svært aktuell bok særlig for alle oss som bor i distrikter der det skal bygges store vindparker. Jeg har nok vært en ganske passiv motstander mot landbasert vindkraft, men Hongset leverer et kraftig innlegg bak i boken mot vindkraft, kabler til utlandet og hvor lite påvirkning kommunene har i vindkraftsaken, virkelig noe å tenke på!

Romanen er først og fremst en spenningsroman med journalisten Mona Messel i hovedrollen. Hun er for tiden journalist i lokalavisen på hjemstedet, der hun bor i underetsjen i huset til moren og stefaren. Stefaren er direktør for kraftverket og en pådriver for både vindkraftparken som er planlagt i området og for å utnytte kraftproduksjonen ved effektkjøring. Mona deltar på et informasjonsmøte om utbyggingen og det er sterke motsetninger som kommer fram under møtet. Det er særlig en gammel venn av stefaren som er en sterk motstander av utbyggingen og som varsler aksjoner. Dessuten er det en grunneier, «Eneboeren» eller Frank som han heter som ikke vil selge deler av eiendommen sin til utbyggeren. Mona føler at hun ikke kan skrive om saken fordi den ene parten er stefaren, men hun gjør sine observasjoner og gir alt stoffet til Gunnar som er sjefsredaktør. Mona klarer likevel ikke slippe saken og får kontakt med Geir som har arbeidet i kraftsektoren, men som nå er på jobbsøking i et frittstående konsulentfirma. Han har sett hvordan rapportene han har levert har blitt behandlet og vil ut av systemet. Monas halvbror, Per er ansatt i NVE og faren er begeistret over framtidsmuligheten dette gir, men Per begynner etterhvert å lure på om dette er rett plass for ham. Mona treffer den pensjonerte lensmannen Horjen og han viser henne et brev han har fått av en mann i bygda som mener han har sett Mona sin biologiske far Vidar ombord i en turistbåt i Canada. Dette får forbrytelsen, som førte til død, voldtekt og Monas tilblivelse, til å stå fram i et helt nytt lys. Kan det være at Vidar faktisk lever og at Mona kan få kontakt med ham igjen og få vite hva som egentlig skjedde? Det skjer en dødsulykke ved kraftverket, en av dem som protesterte mot utbyggene og varslet aksjoner omkommer i tunnelen til kraftverket. Vitner sier at han og nevøen som var med ham varslet verket, men ingen har registert noen varsling. Er det mord? Stefarens tvillingbror Fredrik kommer for å feire deres felles jubileum sammen med familie og venner, men i forkant av dette kommer far og sønn Amato fra Italia for å se på den  planlagte vindkraftparken.  Har de helt rent mel i posen?

Det skjer mye i romanen, tempoet er høyt og jeg trivdes i selskapet med Mona og vennene hennes. Hongset skriver med stor kompetanse om sitt tema og fletter det inn i romanen. Det er interessant, men når det i tillegg kommer ca 20 sider partsinnlegg om kraftutbygging i tillegg blir det i meste laget for meg. Det er mye informasjon om vindkraft og konsekvensene for naturen i romanen, så for meg var det nok, men denne romanen er forfatterens talerør og da har han alle rettigheter. Jeg vil gjerne anbefale romanen, spennede lesning.

Andre som har skrevet om boka er Tine og Artemisa

Tor Fretheim og Øyvind Torseter har laget denne bildeboken som ganske enkelt heter Fortellingen. Boken starter med forfatteren som sitter og stirrer på det tomme arket, blyanten er ferdig spisset og klar, men hvor er tankene og ideene? Han sitter hele dagen, han sitter neste dag, han må ut og gå. På veien ser han en dame, han stirrer på henne og hun lurer på hvorfor han ser sånn på henne. Forfatteren sier han lurer på om hun skal være med i fortellingen hans, men hun liker ikke fortellinger. Han redder en katt fra et søppelspann, men forfatteren er redd for katter. Selv om han er redd for katter følger han etter når den går inn i parken. Der ser han en gutt som gjemmer seg i et tre. Han snakker til gutten, men han svarer ikke. Han går videre og ser en pike alene på en dumphuske. Hun husker alene, det drysser perler ut av munnen hennes, forfatteren hører musikk når perlene faller ut og han må le. Katten går videre og forfatteren følger etter. Det blir mørkt og han går hjem. Forfatteren skriver fortellingen, om igjen og om igjen. Han skriver ark på ark og bruker mange blyanter. Endelig er han ferdig, men fortellingen har fløyet vekk! En stor jakt begynner og forfatteren og hele følget hans oppdager at fortellingen har funnet en leser, som nå eier fortellingen.
Hun som leser fortellingen, får beholde den, sa forfatteren.

Katten går si vei og til slutt i boken står det:

En annen gang, tenkte forfatteren, skal jeg ta mot til meg.
Skrive om denne katten.
Alle fortellinger må fortelles på nytt.

Det er en nydelig bok om å skrive, observere, være nysgjerrig og fortelle. Det er en ettertenksom bok og jeg har allerede lest den flere ganger med stor glede. Øyvind Torseter lager luftige og lette illustrasjoner med mange detaljer som lar seg oppdage etterhvert. Takk til forfatter, illustratør og Ena forlag for denne nydelige boken! Anbefales!

 

%d bloggere like this: