Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Ny bok fra Tommi Kinnunen, det er bare til å gruglede seg: for er boka like god som de forrige, kommer jeg til å tenke på personene i denne boka som jeg gjorde med de andre? Joda, boka har samme gode kvalitet som de andre bøkene og selv om jeg nølte litt før jeg begynte å lese Skår, ble det et fint møte med de tre søsknene Jussi, Helmi og Raili. Boka handler om tre dager i de tre søsknenes liv, de bor sammen på et lite sted med glassverk, der verket er arbeidsplassen til de aller fleste innbyggerne. Det blir et tett samfunn, oversiktlig og med skarpe klasseskiller både i og utenfor verket. Den første som forteller er Jussi, han klarer ikke å arbeide så fort så han blir satt til ulike arbeidsoppgaver. Han blir hundset og plaget og har alltid vært utenfor samfunnet. Moren har alltid holdt et øye med ham og gitt ham råd når anfallene kommer og han får fryktelige syner. Moren lever ikke lenger og de tre søsknene har overtatt huset. Her bor Helmi og Reko, kjæresten hennes og barnet Saara. Den andre søsteren Raili bor også her etter å ha vært i Helsingfors en periode. På denne dagen blir Jussi satt til å rense elva i tilfelle folkene som eier godset og verket skulle få lyst til å ro ned til verket. Det er lite sannsynlig, men det er en jobb som mesteren synes må gjøres. Jussi holder på å drukne, men blir reddet av arbeidskammeratene. Jussi er en spesiell person, han finner ting og han ser det vakre og spesielle ved dem. Han er dessverre svært enfoldig og mange synes det er stas å lure ham. Denne dagen går han hjem og hjelper Reko med å bygge på huset. Reko er rask, det skal gå fort, men plutselig kommer det et anfall og det tragiske skjer. Den andre som forteller er Helmi, hun har blitt enke, men siden hun og Reko ikke var gift får hun ikke noe støtte. Hun arbeider også på verket, men hun har Saara å passe på og det er ikke lett å få dagene til å henge sammen. Hun er helt knust av sorg og strever veldig med å fungere i det daglige. Hun prøver å få Raili til å hjelpe seg, men hun har sine egne planer og Helmi ender med å tjore Saara fast til en stol slik at hun holder seg innendørs. Det blir en lang og vanskelig arbeidsdag. Hun går i badstuen etter arbeid og venter at kanskje Raili tar med seg Saara, men ingen kommer, ikke noen av de andre kvinnene heller.

Den tredje fortelleren er Raili, den mest opprørske av de de tre søsknene. Hun har aldri funnet sin plass på glassverket, hun tar seg strøjobber som også noen ganger er på verket, men hun vil være fri til å velge sine egne veier. Hun reiser til Helsingfors, men det er ikke lett å komme til storbyen fra landet og hun blir gravid. Barnet dør før fødselen og Raili vender hjem til det lille samfunnet. Raili funderer over menns og kvinners plass i samfunnet. Her er det ingen likestilling, men under krigen kunne kvinner være blåsere og de kunne gjøre jobbene til mennene. De arbeidet på en annen måte og det gjorde samholdet mellom dem sterkere. Raili er Saara sin redning i mange sammenhenger. I henne ser hun sitt eget vesle barn som aldri fikk livets pust, det er en sorg som hun ikke kan dele med noen.

Det er en gripende roman om tre søsken som lever tett sammen.  Det vesle samfunnets klasseskiller ble nesten grotesk og når damen som eier godset og verket blir kalt nåden så blir det i meste laget for meg. Det er stort sett en alvorlig roman, men noen lyspunkter er det jo: som da Raili skal prøve å få beina bak nakken i badstua, for det har hun hørt en annen i bygda har klart. Da lo jeg høyt og jeg gliser fortsatt. Helmi sin sorg er til å ta og føle på og Jussi som er et offer for et samfunn som har strikte regler for normalitet. Det er stas å lese en så god bok! Anbefales! Takk til Pax for leseeksemplar. Andre som har skrevet om boka er Tine.

Liker du brevromaner? Da vil du sikkert like denne og. Anne Youngson er en eldre debutant og har et langt yrkesliv bak seg i en helt annen bransje enn forfatteryrket. I denne romanen er det Tina Hopgood en godt voksen husmor som skriver til professor Glob, mannen som har utgitt boken Mosefolket. Hun skriver til ham fordi han tilegnet denne boken til en gruppe unge skolepiker fra England som har spurt ham ut om de siste arkeologiske funnene. Tina var en av disse pikene og nå etter mange år tar hun kontakt. Professor Glob er død, men en av kuratorene på Silkeborg museum Anders Larsen skriver tilbake til henne og dette er starten på en brevveksling som går over vel ett år. I begynnelsen skriver de om sine tanker rundt Trollundmannen og hans liv, så om tiden han levde i og langsomt begynner de å fortelle om sitt liv og sine daglige utfordringer. Tina er i et ekteskap der gården og driften av den er det aller viktigste, mens Anders har mistet sin kone og prøver å finne sin vei ut av sorg og savn. Gjennom brevskrivingen blir de klar over sine ønsker, de våger å granske sine motiver for hvordan de handler og de åpner opp for et annet menneske. Anders våger å gi slipp på oppsamlede minner fra sin kone og sette pris på opplevelser sammen med sine barn. Tina våger å begi seg ut på en liten reise og opplever at verden er større enn gårdsbruket. Hun ser på de tre barna sine og aksepterer at de velger anderledes enn det hun gjorde og våger å glede seg over valgene særlig datteren gjør. Anders inviterer stadig Tina til å komme på museet og møte ham der, men når er hun klar til det? Brevskrivingen gjør dem sterkere og klar for å ta nye valg.

Det var en fryd å lese denne boken. Det var en så herlig ettertenksomhet i brevene og en langsomhet som gjorde at personene hver på sin kant ble levende for meg. Anbefales på det varmeste! Jeg lånte boka på biblioteket.

Dette er bok nummer to om Aaron Falk politimannen fra Melbourne. Han har fortsatt brannskader fra opplevelsene han ble trukket inn i i boken Tørke . Denne gangen er det et firma som tar med sine ansatte på tur i villmarken for teambuilding. Kvinner og menn er delt inn i hver sin gruppe og de skal gå en løype fra fredag ettermiddag til søndag formiddag. Mennene kommer fram til avtalt tid, men kvinnene uteblir. Det går noen timer før kvinnene endelig kommer, men da er det en av dem som mangler.

Aaron Falk mottar et anrop på mobilen fra Alice, en av kvinnene som er med på villmarksturen natt til søndag. Han prøver å ringe tilbake, men får ikke noe svar. Han blir svært urolig for Alice har et oppdrag for politiet i dette firmaet. Det er vått, det er ikke lett å lese kart når opplæringen var en kort lunsjpause og det er ikke lett å samhandle når man egentlig ikke vil være med. De fem kvinnene har sine historier og sin rolle i firmaet. De er alle uvante med å gå i villmarken og noen av dem har ganske traumatiske opplevelser fra ungdomstiden å stri med. Konflikten bygger seg opp da de oppdager at de har gått feil og særlig Alice har et sterkt behov for å komme seg hjem. Tilfeldigvis finner de en hytte og tar inn på den, men historien om den som kanskje har holdt til her gjør oppholdet svært ubehagelig. Alice stikker av og de andre tror hun har gått i forveien, men har hun det?

Vi følger Aaron og hans partner Carmen når de prøver å få kontakt med Alice. De reiser til stedet der turen skulle foregå og prøver å skaffe seg en oversikt over hva som har skjedd. De er også under press fra overordnede som vil at de skal fremskaffe kontrakter fra firmaet der Alice jobber. Aaron finner gamle kart som faren har gått etter og han begynner sakte å forsone seg med forholdet de hadde.

Det er en uhyre spennende fortelling. Romanen veksler mellom kaptilter om kvinnene på turen og Aaron og Carmen sin etterforskning. Dette gjør at vi omtrent vet like mye som politiet etter som fortellingen ruller framover. Jeg har lest Tørke, men synes kanskje at denne var om mulig hakket bedre. Anbefales!

Denne romanen er med i serien Lesetid som Gyldendal gir ut. Jeg har lest flere i serien og de er en blandig av feelgood og interessante bøker, som man også kan bli litt opplyst av. Denne romanen Uten et eneste ord, ligger tungt på feelgood-siden. Jeg lærte ikke så mye av den, men jeg koste meg og slappet godt av.

Sara møter Eddie og de blir stormende forelsket. De er sammen i syv dager, så reiser Eddie på ferie til Spania. Sara sender meldinger til ham, men hun får ikke svar. Hun prøver å tenke etter om det kan være noen grunn til at han ikke svarer, men alt var strålende og flott helt til det siste minuttet, sekundet de var sammen. Sara har noen gode venner som prøver å støtte henne på alle måter, men når det begynner å gå uker og Sara er like fortvilet og desperat etter å finne ut hva som har skjedd med Eddie, ber de henne om å la ham gå og komme seg videre i livet sitt. Sara gir seg ikke for hun føler at det var noe helt spesielt mellom dem og hun begir seg ut på noen vanvittige tokt. Hun klarer ikke å konsentrere seg om jobben og handler helt ulikt hennes tidligere jeg. Etterhvert får vi vite at både Sara og Eddie har en historie fra flere år tilbake om et tragisk dødsfall, en søster som nekter å ha noe med Sara å gjøre og en mor som legger helt og fullt beslag på Eddie. Begge må ta et valg og dette blir avgjørende for dem.

Rosie Walsh skriver godt. Jeg får noen fine bilder i hodet av landskapet de befinner seg i og jeg ser for meg særlig vennen Tommy og hans bevegelige øyenbryn. Skal du ha en bok i vårsola, kan du gjerne lese denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby er en spennende duo som har laget flere bildebøker sammen. Denne gangen har de laget boka om Dag som er veldig mørkeredd. Han er liten av vekst og det er han fordi han sover for lite, sier moren hans. Dag er rask som et lyn på fotballbanen, flink og ikke redd for noe, men når mørket kommer blir han livredd og prøver å holde seg våken så lenge som mulig. Når mor slukker lyset kommer monstrene fram, men en natt kommer Natalia som en tornado. Hun synes lyset og dagen er skummel og det kan man bli oppslukt av. Hun vil leke gjemsel med Dag, men han er redd for monstrene som vaker omkring dem. Han vil heller spille fotball og det er Natalia med på. Hun er knallgod i mål! Plutselig strekker Natalia seg altfor langt og kommer inn i månelyset, hun blir borte! Dag må redde henne! Endelig kan monstrene brukes til noe fornuftig. Om morgenen våkner Dag, går ut og tar med seg fotballen, ingen Natalia, men kanskje der i skyggen?

Dette er en fin bok om å være mørkeredd, virkelig redd for mørket. Likevel finnes det en vei ut av denne redselen, gjennom lek og gjennom vennskap. Illustrasjonene er mørke, hvitt, svart, blått og grått. Møkleby har brukt elementer fra tegneserier og disse lager en rytme av store og små bilder som gjør boka spennede å lese også for litt større barn. Teksten er minimal og her har forfatter og illustratør virkelig anstrengt seg for ikke å gå i veien for hverandre, godt gjort! Boka gir et godt utgangspunkt for å snakke om å være redd, ikke bare for mørket men og for alt annet man kan være redd for. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

 

Nora Brech har laget flere spektakulære bildebøker og dette er en ny. Hvem vil komme i bursdagen min? er en leken og enkel bildebok om isbjørnen Ida som reiser verden rundt og inviterer fugler og dyr til bursdagen sin på Nordpolen. Alle sier ja og Ida får en stor og flott bursdag.

Det er lekent, det er lett og det er uproblematisk, slik vi gjerne vil at det skal være for alle som feirer bursdagen sin. Ja, eller er det så uproblematisk, for Ida vil invitere vennene sin på Nordpolen, men der er det tilsynelatende helt stille. Er alle borte? Aner vi et lite miljøbudskap her? Helt flott synes jeg.

Ida må altså reise land og strand rundt til mange ukjente landskap og invitere dyr og fugler hun aldri har møtt før til dagen sin. Ida har ingen fordommer og alle er hjertelig velkommen og hjertelig til stede. Det er lite direkte spenning i fortellingen og den glir nesten litt for enkelt av sted, men her kan leser og medleser selv skape spenning ved å fordype seg i detaljerte bilder og se godt etter hvem det er som kommer og om de faktisk sier JA.

Illustrasjonene veksler mellom de detaljerte oppslagene der Ida leter etter mulige gjester og de store flatene der bare Ida sin luftballong svever over tomme sider. Det er dristig og forfriskende gjort. Teksten er svært enkel og det er bildene som bærer fortellingen, men for noen bilder… så delikate både i form og farge. Boka er utgitt av Aschehoug. Jeg lånte den på biblioteket.

Kaia Dahle Nyhus har flere spektakulære bildebøker bak seg og denne boka Verden sa ja er ikke noe unntak. I denne boken er det verdens tilblivelse som er temaet, for her er det ikke snakk om en skapelse men evolusjon:

Først kom verden
Og verden ropte.
Og verden sa JA!

Sånn var det alt begynte.
Så kom tida
og tida sa også JA.
Og så begynte tida og løpe.
Og den løp fort!

Slik fortsetter utviklingen og det går stadig raskere fra det tomme intet til vann, syrer, fisk, planter og dyr. Noen utvikler seg, mens andre dør. Mennesket kommer og lager ting, bruker jorda og dyrene. De finner opp både det som er til det gode og til det onde. Menneskene vil har flere og flere ting og goder og verden sier hele tiden JA.

Nå er vi vel ferdige? sa vi
men vi er ikke ferdige.
For det blir aldri helt ferdig.
For vi kommer til å forandre oss.
Og verden roper!
Og verden sier JA!

Dahle Nyhus forteller utviklingen i et rasende tempo og teksten er som en lang oppramsing av hendelser. Teksten hopper i store jafs gjennom historien og dette gir en god driv til fortellingen. Det er illustrasjonene som gjør denne boka spennende og som gjør at den framstår som et overveldende fyrverkeri av en fortelling om jordas og menneskehetens utvikling. Boka har ingen tilknytning til skapelsesberetningen vi leser om i Bibelen eller andre religiøse beretninger, her er energikilden verden selv ( som Hilde Dybvig sier i sin kritikk av boka). Vi følger heller ingen hovedperson og det gjør at det bør nok være en leser og medleser som har noen referanser til verdens utvikling om man skal ha utbytte av både tekst og bilde. Når bildene er så kraftfulle og fargesterke som de er, så tror jeg nok at de vil appellere til barn i flere aldersgrupper og at man gjennom dem kan få gode samtaler. Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

%d bloggere like this: