Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Dette er en roman som utgis i forbindelse med 100års jubileet til Det amerikanske biblioteket i Paris. Forfatteren Janet Skeslien Charles har laget en lettlest, feelgood, men med gode innslag av historien til Det amerikanskse biblioteket, kjærlighet til bøker og lesingens gleder og ikke minst en aldri så liten hyllest til Deweys desimalklassifikasjonssystem. Romanen har to tidsforløp det ene begynner i 1939 i Paris med Odile som skal på intervju på Det amerikanske biblioteket i Paris. Hun har pugget Dewey og snakker flytende engelsk, tanten hennes var medlem på biblioteket så hun er godt kjent, men vil hun bli ansatt? Hun elsker bøker og lesing, men er det nok? Det går ikke så bra med intervjuet, men de andre medlemmene hun kjenner oppmuntrer henne til å skrive en søknad og si det hun ikke fikk sagt i intervjuet. Hun gjør det og dette gir henne en fot innenfor. Faren er politileder i et av arrondissementene i Paris og han tar ofte med seg mulige ekteskapskandidater hjem. Odile synes dette er utrolig kjedelig helt til hun treffer Paul og de blir kjærester. Odile er tvilling med Remy og de henger alltid sammen. Han studerer juss, men bruker det meste av tiden sin på å skrive artikler mot krigsfaren som nærmer seg. Vi møter også Margaret som er gift med den britiske ambassadøren og svært ensom i Paris. Hun blir frivillig på biblioteket og hun og Odile utvikler et varmt vennskap. Margaret har alt, men et kjølig ekteskap, Odile har så det vidt går rundt, men en kjærlig familie rundt seg.

Det andre tidsforløpet er i1983 Montana der Lily bor med foreldrene sine. De har en gammel fransk dame som nabo, fru Gustavson. Lilys mor blir alvorlig syk og dør og faren prøver så godt han kan å lage et hjem for dem. Det er mye som foregår i et jentesinn i tenårene og faren ber naboen om hjelp. Det er Odile som vi ble kjent med i Paris som er naboen. Hun og Lily får et godt forhold, men Odile har mange hemligheter og Lily er en nysgjerrig person. Hun snoker rundt i ting hun ikke har noe med. Dette setter vennskapet på en veldig prøve. Det er mange damer i den lille byen som vil hjelpe faren til Lily ut av ensomheten, men det er først når Eleanor kommer på banen at det blir et nytt ekteskap. Lily fatter ikke at noen kan ta morens plass og er dypt fortvilet. Eleanor får en gutt og Lily må hjelpe til. Hun føler at det er hun som må passe på både mor og barn mens faren er på jobb og ikke ser alt arbeidet hjemme.

Vi følger arbeidet på biblioteket og Odile i Paris fram til september 1944. Det som skjer på bibolioteket med motstandsarbeidet derfra og hendelsene i Paris er historisk korrekt. Dette gjør også fortellingen spennende og det gir et bilde av en, for meg,  ukjent del av historien. Det skjer dramatiske ting mellom Margaret, Remy, Paul og Odile.

I USA er det småbylivet som dominerer, det er forbausende konservativt i mine øyne, men hva vet jeg…

Det er en bok som er lett å lese, den delen som gjør størst inntrykk er nok fortellingen om biblioteket, menneskene der og historien om arbeidet de utførte. Av personene som nevnes er flere personer som har levd og det som fortelles om dem har skjedd. Dette kan man lese om på bibliotekets nettside. Parallell fortellingen om Lily blir aldri særlig spennende, men den gir et lite portrett av en ung jente som vokser opp. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale boka, den er faktisk full av herlige sitater som kan være verdt å merke seg.

Forfatteren Tore Renberg har en lang rekke romaner bak seg, den foreløpig siste er Tollak til Ingeborg. Denne romanen er et intenst portrett av en einstøing som ser tilbake på livet sitt, livet som har gitt ham så mange slag i ansiktet, mener han. Han var gift med Ingeborg, en dame som alle likte og alle hadde noe godt å si om. Ingen i bygda skjønner hvordan denne nydelige damen kan holde ut med denne innelukkede, alkoholiserte mannen.  De elsker hverandre, de får to barn, en gutt og en jente, men så kommer Oddo inn i livet deres og han krever sin plass med med sine utfordringer. Ingeborg gjør så godt hun kan, men Oddo har mange mentale utfordringer og ingenting av det hun gjør hjelper. Han blir Oddotosken som går omkring på gården og i bygda. Tollak er en fåmælt mann, han drikker og når han drikker blir han voldelig. Han blir og voldelig når noen snakker nedstettende om Oddo. Han blir rasende på framskrittet i bygda. Han føler at verden er imot ham. Ingeborg prøver å få ham til å være sammen med familien hennes, men han liker ikke å være sammen med mange mennesker og særlig ikke de han ikke kommer så godt overens med. Ingeborg har behov for venninner, reise og gå på tur, men Tollak har ikke noen sans for slikt. Ingeborg har også sine mørke stunder. Hun blir deprimert og trenger avstand til hjemmet, men hun kjemper seg igjennom de mørke dagene og er som en buffer mellom Tollak og tida og verda. Barna reiser fra dem for å gå på skole og finne jobber, men Oddo blir. Tollak er bitter på framskrittet som tar fra ham saga og dermed levebrødet. Han vil ikke selge og han vil ikke ha noe mer enn høyst nødvendig med folk i bygda å gjøre. Han har sin egen oppfatning av hvordan ting er og bruker raskt nevene for å understreke det. Ingeborg synker inn i depresjon igjen og hun begynner å si negative ting om Oddo. Dette tåler ikke Tollak og i et raserianfall slår han henne ihjel. Han kommer til seg selv og skjuler drapet. Han og Oddo graver henne ned i Vestmarka et sted de pleide å grave ned søppel. Tollak snakker med Ingeborg, nå mer enn noen gang tidligere. Han hører hva hun ville ha sagt til ham og de har samtalen gående. Han får kreft og tilkaller barna som han ikke har hatt kontakt med på mange år. Han må fortelle sannheten om da moren «forsvant».

Dette er en roman som gjør inntrykk! Teksten er satt opp slik at det blir en slags kortprosa, men det flyter fint og denne formen gjør at teksten blir om mulig enda mer kraftfull. Jeg ble minnet om den annen einstøing Bjartur i Halldor Laxness sin roman Sin egen herre. Der er det også en som lever uten tanke på familien sitt ve og vel, og er mest opptatt av sine egne ideer og tanker. Renberg fikk bokhandlerprisen i 2020 for denne romanen og det var vel fortjent.

Albert Camus klarer på noen få sider å skrive om følelsen av fremmedgjorthet, et følelsesmessig avstumpet liv, frykten for å se nærmere på sine egne følelser og ikke se en mening  med livet. Boka åpner med at hovedpersonen Meursault forteller at  – Min mor døde igår eller idag, jeg husker ikke – . Han tjener ikke godt nok til at han kan ta seg av henne og hun har til nå bodd på et alderhjem for fattige. Han ber om fri fra jobben for å begrave henne og får motvillig det. Han husker lite eller ingenting om moren og forholdet dem i mellom. Han våker ved kisten, men holder på å sovne. Han røyker , drikker kaffe og prater med vaktmannen. Det blir endelig morgen og begravelsen finner sted. Han reiser raskt tilbake til byen. Han møter Marie og de blir kjærester. Hun legger mye i dette forholdet, han svært lite. Han blir kjent med en mann, Raymond, i leiegården der han bor og han prøver å overbevise ham om sin rett til å denge kjæresten, men Meursault tar ikke stilling til noe av dette. De drar på stranden, der de møter en venn av Raymond. Dagen er het og det oppstår en konflikt mellom Raymond og noen arabere. Meursault dreper en araber. Han blir fengslet og vitnemålene mot ham forteller om en mann som ikke sørger over sin mor, som er likegyldig i sitt arbeide, som ikke inntar noe standpunkt i saker som faktisk angår ham. Marie sier at hun elsker ham, han reagerer ikke. Meursault dømmes til døden for drapet, da våkner han i et øyeblikk opp og ser sitt fortapte liv.

Dette er en så intens roman at den blir hengende ved meg i lange tider. Jeg spør meg, hva har skjedd med et menneske som ikke bryr seg, som stenger ute mennesker og følelser? Hovedpersonen er merkelig, men samtidig får jeg lyst til å riste i ham og be han ta tak i det livet han har. Jeg fikk tilsendt tegneserieutgaven fra Solum forlag . Det er Jacques Ferrandez som har laget adapsjonen. Jeg leste halve boken før jeg fant ut at jeg måtte også lese romanen for å være sikker på å få alt med meg. Jeg leste romanen ferdig og så leste jeg tegneserien en gang til fra begynnelse til slutt. Jeg ble imponert over hvor mye av romanen som er fomidlet gjennom tegningene. De er så elegante og uttrykksfulle og om jeg hadde vært bedre til å lese tegneserier ville nok den være helt nok for meg å lese og med stort utbytte. Det er noe med miljøskildringene og fargebruken som gjør denne tegneserien helt spesiell. Denne romanen var Camus sitt gjennombrudd som forfatter og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1957. Anbefales, i begge utgaver!

Kim Fupz Aakeson og Stian Hole har igjen laget en bildebok sammen. Ting som blir borte er en vakker bildebok, temaet behandler venner som flytter, personer og ting som ikke er der lenger og hvor ensom man blir når bestevennen har flyttet til Australia. Hovedpersonen har en venn, Bosse. Bosse og familien hans har flyttet til Australia. Australia er så langt borte at når man bor der, er man borte.  Han tenker på Bosse og det de pleide å gjøre, det Bosse pleide å si for å få ham til å le. Han har ingen bestevenn lenger. Morfar mister håret, snart forsvinner ordene og tankene hans også. Mormor er død, pappa fikk frastjålet sykkelen sin. Det er ikke mye å være glad for. Læreren hans prøver å snakke med ham, prøver å få ham til å se etter en annen venn. Det er ikke lett, men en dag står det en gutt i vinduet til Bosse og lager grimaser til han. Det lysner!

Aakeson og Hole kan dette med å lage spektakulære bøker. Ettertenksom og god tekst, illustrasjoner som er fulle av detaljer og uttrykker både de gode minnene gutten har og den totale ensomheten han føler når mange ting forsvinner rundt ham. Dette er en fin bok å snakke sammen om. Snakke om minner, tap, de vi savner og de mulighetene som ligger i å bli kjent med noen nye mennesker. Anbefales på det varmeste! Nydelig bok! Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Denne krimromanen er debuten til Richard Osman som er en kjent TV-personlighet i England. Dette er historien om de fire hobbydetektivene som bor i seniorlandsbyen Coopers Chase i Kent. I klubben finner vi Joyce som er tidligere sykepleier og som skriver dagbok, Ron som er tidligere fagforeningsleder, Ibrahim som er pensjonert psykiater og Elisabeth som har en fortid som spion. Disse fire samles hver torsdag for å løse en drapsgåte som ikke har blitt oppklart og nå er henlagt. Vi møter Ian Ventham, eieren av seniorlandsbyen og eiendomsutvikler, partneren hans Tony Curran og Bogdan som gjør alt mulig for Ventham. Dessuten politietterforskerne Donna og Chris som i varetar de offisielle oppklaringene. For det begås jo mord, ja ikke bare ett, men to og i ganske rask rekkefølge. Donna er på besøk i landsbyen og skal holde foredrag om sikkerhet for eldre. Hun har holdt det mange ganger og er klar til å kjøre på da hun blir stanset av de frammøtte som forteller henne at de kan alt om sikkerhet for eldre, men hun kan bli og de kan drikke te, spise småkaker og prate. Elisabeth tar føringen og får ut av henne hva hun jobber med nå og hva hun har jobbet med tidligere.

Ian Ventham vil utvide virksomheten. Han har et møte med innbyggerne i landsbyen og møter mye motstand fra blant andre Ron. Ventham er lei av å være i partnerskap med Tony Curran og forteller ham at han går videre uten ham. De krangler utenfor forsamlingslokalet, men kjører til slutt hver sin vei. Kort tid etter blir Curran funnet død på kjøkkenet i hjemmet sitt. Torsdagsmordklubben er i ekstase, endelig et virkelig mord! De går i gang med etterforskningen, de utnytter tidligere bekjentskaper og kolleger og de blir venner med Donna. Ventham går uanfektet videre med planene sine som blant annet innebærer å flytte en gravplass. Han har fått gravemaskinene på plass, men da har beborne i landsbyen og nærmeste bebyggelse samlet seg foran porten til gravplassen og nekter å flytte seg. Ventham tilkaller politiet og demontrantene flytter seg, men plutselig faller Ventham sammen og er død. Det er nesten uvirkelig at det skjer to mord på denne fredelige plassen og klubben får nok å henge fingrene i.

Dette er en koselig krim, «pene mord» og en skarp liten gjeng som oppklarer mordene. Det er ganske mange personer i bildet – jeg har bare nevnt de som er i hovedfokus! De fire i klubben blir tydelige for oss og vi aner hvordan livet deres var før alderens plager tok over. De har livsgnist, men de har også sine bekymringer for ektefeller som blir dårligere og barn som har sine utfordringer. Men de har et fellesskap som holder dem i aktivitet og de får brukt evnene sine. Boka er lettlest og det er noen herlige episoder som gjør det lett å glede seg til neste bok, for det er mye som tyder på minst en oppfølger. Språket er lett, effektivt med lite «pjatt» og det skal forfatteren ha skryt for. Anbefales.

 

Bare en mor er den fjerde boken om Ingrid Barrøy som bor på øya Barrøy på Helgelandskysten. Roy Jacobsen skaper med dette en unik fortelling om Ingrid og folkene hun har bodd og bor sammen med. Vi møtte henne første gang i De usynlige , deretter i Hvitt hav og Rigels øyne og nå i denne boken hvor vi befinner oss i etterkrigstiden og gjenoppbyggingen av landet. Vi møter Ingrid i det hun får brev fra venninnen Marianne og vet med seg selv at dette blir det vanskelig å svare på. Hun er travel, men er likevel i stand til å ta seg av Mattis eller Mathias som han er døpt. Han er sønnen til Johannes Hartvigsen som giftet seg med en av døtrene til en av byens mektigste menn. Johannes var fattig, var skipper på melkeruta og hadde et lite gardsbruk. Noen år etter at sønnen er født, det er mange som lurer på om det virkelig var han som var faren, stikker moren av og lar de to være alene på bruket. Mathias må være med faren på melkeruta, han blir lett sjøsyk og Ingrid tilbyr ham å vente hos dem til faren vender tilbake etter å ha tatt hele runden sin. Han har stadig vært hos Ingrid og lekt med datteren Kaja og de andre barna som bor der, men en dag kommer ikke faren tilbake og ingen ser noe mer til han. Ingrid tar seg av Mathias og sørger for at det han har krav på av farens eiendeler kommer ham til gode. Det er familien og familiens behov som er det viktigste for Ingrid. Hun passer på at de har mat og klær, at barna får gå på skole og at de har det trygt. Det er glede og trygghet, men det er også sorg og savn. Det er alltid noe som skal gjøres, men det skjer i harmoni. Susanne reiser til Oslo og får seg mann, leilighet i blokk og barn og som skriver til Ingrid om alle herlighetene i det moderne bylivet. Ingrid fatter det ikke, men gleder seg over en mer tilfreds og glad person som vender tilbake til Barrøy på sommerferie.

Roy Jacobsen skriver nært og fint om folk og miljø. Han er på deres side og viser både deres styrke og svakheter. Det er nydelig gjort og jeg håper på en ny fortelling om Ingrid, Barrøy og folket der. Jeg tror nok jeg vil anbefale å lese alle bøkene i rett rekkefølge,for Bare en mor lener seg på de foregående. Dette burde ikke være noe stort offer for her har du godt lesestoff en god stund fram over.

Mysteriene i Kråkeslottet barnehage fortsetter med forfatter Lars Mæhle  og illustratør Odd Henning Skyllingstad . Denne gangen skal barnehagen på kunstmuseum og se på malerier og særlig det verdenskjente maleriet Hyl (Skrik) som er verdt mange millioner. Museumvakten instruerer dem om hvor de kan gå og alt de ikke må gjøre. Det er mye rart å se på og barna glemmer maleriet Hyl helt til museumsvakten som ler av dem gjør dem oppmerksom på bildet, men da har noen tegnet en knallrød bart på det. Hvem er den skyldige? Her må Leon og Live trå til og løse mysteriet! Museumsvakten tror det er ett av barna, men Leon og Live er oppmerksomme og ser at det kan ikke ha vært en av dem. Museumsvakten gir seg ikke og det endelige beviset kommer fram når de ser på overvåkingskameraet… Saken er løst, kafeen med deilige kaker neste…

Dette er den trettende boka om Kråkeslottet barnehage, de flinke detektivene Leon og Live og de andre barna. Det er et fint konsept og jeg tror mange barn i rett alder vil synes at dette er spennende å lese om. Illustratøren har valgt å følge teksten veldig nøye slik at det er hovedpersonene vi følger og lite av det andre som foregår i historien, men noen få hederlige unntak. Dette spiller sikkert ingen rolle for målgruppa, men medleseren kunne kanskje fått litt mer å se på når boka skal leses for niognittiende gangen…. Jeg fikk boka som leseeksempler fra Ena forlag.

 

Bak denne nydelige og interessante boka om Tyranosaurus Rex står forsker og vitenskapsformidler Jørn H. Hurum og illustratør Ester van Hulsen. De har tatt utgangspunkt i det navngitte skjelletet, «Stan» som finnes på Naturhistorisk museum i Oslo. Ved å se nærmere på det har de skapt historien om en T-rex fra fødsel til han selv er stor nok til å parre seg og føre slekten videre. Det er en spennende tekst for her får usikkerheten om ulike forhold komme fram. Det flere ganger teksten sier: vi vet ikke sikkert om… Dette er så bra for det gir leser og medleser mulighet til å stanse opp og undre seg og snakke om hva de tror. Teksten er kort, men konsentrert og sammen med illustrasjonene gir dette et flott utganspunkt for å gå videre til andre bøker om de spennende dinosaurene. Illustrasjonene er vakre og fargebruken er helt spesiell. Det er et fint grep å la fargene komme inn i bildet når dinosauregget er ferdig klekket og følge T-rex fram til han selv er voksen for så å gå over til blyantgrå igjen. Dette grepet understreker livets gang og gir en ekstra dimensjon til boka og lesingen. Vakkert er det!

Det er en kjempefin bok! Det er solid kunnskap som ligger i bunn og det gjør det veldig enkelt å anbefale denne! Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Nadine Gordimer skrev denne romanen i 2005. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1991 for sitt forfatterskap og hun skriver romanene sine med Sør-Afrika som miljø og landets utfordringer som et bakteppe. I denne romanen møter vi Paul Bannerman, 35 år, naturvernforkjemper og økolog. Han er gift med Benni/Berenice som er sjef i et stort reklamebyrå, de har et barn sammen. Paul får kreft og behandlingen med stråling fører til at han må bo i isolat hjemme hos foreldrene. Faren er i ferd med å pensjonere seg og moren er advokat for menneskerettsspørsmål. Når Paul bor hjemme blir han etterhvert klar over hvordan han og konen arbeider på hvert sitt felt og egentlig mot hverandre. Han vil bevare naturen og hun hjelper utbyggere til å fremme sine saker. Han får besøk av en kollega og de fortsetter arbeidet for å redde et unikt økosystem mot å bli ødelagt av en diger motorvei. Paul føler seg hensatt til barndommen fordi han hele tiden må holde seg i hjemmets hage og til hushjelpen Primrose. Han kan bare treffe konen på avstand fordi han ikke vil at de skal bli infisert av strålingen han har gått igjennom. Moren Lyndsay har en fortid som har gjort forholdet til mannen Adrian noe distansert. Han har prioritert at hun kunne velge sin yrkeskarriere, mens han egentlig ville bli arkeolog. Nå når han skal pensjonere seg vil han bruke tid på å se arkeologiske utgravninger, så de reiser til Mexico og følger en norsk guide som viser dem flere interessante steder. Lyndsay må reise tilbake fordi hun jobber med en sak som skal opp i retten. Han blir igjen for å følge flere utgavninger. Etter en stund får hun brev om at han har forelsket seg i guiden og blir med henne tilbake til Stavanger. Lyndsay og sønnen Paul blir overrasket, men gjør ikke noe for å meddele de andre søskene dette. Dette valget fører til at de reflekterer mer over hans liv og de valgene han har tatt for å gjøre deres valg mulig. Så hvorfor velger han dem vekk nå i siste del av livet sitt? Lindsay adopterer en liten melaminrik jente og Paul med familie lurer på hvorfor hun gjør det. Følger hun en trend eller er det et reelt behov for å bidra til at ett menneske får en bedre start?

Det er mange tema som blir tatt opp i denne boken. Valg menneskene tar i relasjon til hverandre. Naturvern og konfliktene det fører til både i den private sfæren og det offentliges dillemma: hva tjener folket, landet og omdømmet i verden. Det er Paul og Lindsay vi kommer nærmest i denne romanen, men likevel føler jeg at de ikke trer helt tydelig fram. Gordimer skriver bra og bakteppet er interessant, men kommer jeg til å huske denne romanen? Jeg har nok lest bøker av Gordimer som har gjort større inntrykk på grunn av personskildringene, men for all del, det er interessante og viktige tema hun tar opp i denne romanen.

Kiley Reid debuterte med denne romanen som har blitt nominert til Bookerprisen og fått utallige gode anmeldelser allerede. Hovedpersonen i romanen er Emira Tucker, 25 år gammel,  svart, har en utdanning, men aner ikke hva hun skal gjøre med livet sitt. Hun bor i Philadelphia og jobber som barnevakt for den tre år gamle Briar,en meget alvorlig og ettertenksom liten jente. Forledrene til Briar er Alix Chamberlain, hvit influenser og velstående. Mannen Peter jobber på den lokale TV-stasjonen. Vi møter Emira når hun er på fest en sen kveld og får en telefon fra Alix som ber henne komme for å hjelpe dem i en kritisk situasjon. Emira er blakk og sier ja, til tross for protestene fra vennene sine. Hun kommer til huset og tar med seg Briar til en døgnåpen dagligvare butikk. Emira er kledd for fest og ser på ingen måte ut som en barnepike. En hvit kvinne gjør vakten oppmerksom på svarte Emira og det hvite barnet og vakten spør henne ut om hvorfor hun er der og hennes relasjon til barnet. Emira svarer så godt hun kan, men blir ikke trodd og temperaturen stiger. Hun ringer til sjefen sin Peter Chamberlain og han kommer og forklarer situasjonen. Hendelsen løser seg opp, men en mann som har filmet episoden og tilbyr Emira filmen som hun kan bruke til å få penger fra butikken og få vakten sparket. Emira vil ikke ha filmen og helst ikke noen oppmerksomhet. Kelly som mannen heter tilbyr seg å sende filmen til henne og hun ber han slette den på sin telefon. Ekteparet Chamberlain er svært oppskaket over det som har skjedd og prøver på forskjellige måter å gjøre det godt igjen. Alix vil gjerne bli venner med Emira, men hun på sin side er mer opptatt av Briar og relasjonen til henne. Alix har bodd i New York lenge før de flyttet til Philadelphia. Hun er ganske overbevist om at livet er i New York og følgerne hennes må på ingen måte få ferten i at hun ikke lenger bor der. Hun har noen venninner som er i samme sosiale skikt som henne og de treffes for å snakke om livet, gi hverandre råd og nå særlig om hvordan Alix kan dyrke vennskap med Emira.

Emira treffer Kelly og de blir et par. I et forsøk på å nærme seg et vennskap med Emira inviterer Alix henne og kjæresten hjem til dem i et selskap. Alix har virkelig dratt på for å gjøre selskapet imponerende, men da Emira kommer og det viser seg at kjæresten er en som Alix var sammen med på skolen – og som dumpet henne, blir hele affæren særdeles pinlig. Emira morer seg over dette sammentreffet, men Kelly og Alix er sjokkert på hver sin måte. Alix vil advare Emira mot Kelly og menn av hans type, mens Kelly prøver å overbevise Emira om Alix sine rasistiske holdninger.

Dette er en interessant roman fordi den tar opp den strukturelle diskrimineringen og den viser hvordan oppriktig menneskelig interesse kan bygge broer. Anbefales!

%d bloggere like this: