Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Jeg har stått med denne boken i hånden så mange ganger at da jeg til slutt lånte den på biblioteket, var jeg sikker på at denne må jeg ha lest før. Jeg har sjekket alle mine notater her og der, men nei, ikke ett notat, så det er nok bare min flikking gjennom boka som gjør at jeg trodde denne var lest. Dessuten har jeg hatt en ganske lang pause fra  Arnaldur Indridason og hans heller depresive helt. I Skuggasund er det ikke Erlendur Sveinsson som er hovedpersonen, det er derimot Konrad, en pensjonert politimann som nærmest engasjerer seg selv til å finne ut av hvorfor den 90 år gamle Stefán Thorson ble kvalt i sengen sin hjemme. Konrad oppdager at Stefán egentlig var islandsk-canadier og var stasjonert på Island under andre verdenskrig. Han var i militærpolitiet og når amerikanske soldater ble involvert i saker måtte han samarbeide med det Islandske politiet. Under krigen opplevde Island det de kalte «Tilstanden», unge islandske kvinner ble forelsket i og sammen med amerikanske soldater og soldatene som ventet på å bli plassert i Europa hadde ikke mye å ta seg til, så dette førte til en del bråk.

Et ungt par oppdager et lik av en ung pike ved Nasjonalteateret, mannen som er amerikansk soldat vil ikke bli innblandet i dette og de stikker av. En dame ser at de stikker av og lurer på hva dette kan være? Hun går bort til teateret og oppdager liket. Da tar hun kontakt med polititet og forteller om det unge paret som stakk av. Hun kjente også igjen piken og dermed blir piken som absolutt hadde forbud mot å treffe amerikaneren avslørt. Dette drapet fører til at Stefán kommer i kontakt med Flóvent som er etterforsker i politiet. De samarbeider tett om saken og trives godt sammen. Seksti år senere graver Konrad i livet til Stefán og oppdager at her ligger det en sak der begge etterforskerne føler at de ikke helt har kommet til bunns i. Stefán har på nytt begynt å stille spørsmål til folkene han var i berøring for mange år siden og Konrad følger etter og prøver å få klarhet i hvem som skjuler hemmeligheter her.

Det er ikke en høydramatisk krim dette, men boken gir et glimt av Island under krigen. Vi får en beskrivelse av samfunnet, hirarkiene, forhold mellom mennesker og hvordan de to etterforskerne tenker. Familier og posisjoner er viktige og da kan forholdet til sannheten være så som så. Samfunnet Konrad beveger seg i er anderledes, men ikke mer enn at må familienavnet reddes så går man til drastiske skritt.

Personene i forfatteren sine bøker er som gravd ut av Islands jord og lava, urokkelige på sitt vis. Jeg liker Arnaldur sin skrivemåte og tempoet passer bra til både sakene og personene. Det er to bøker til om Flóvent og Thorson, med tid og stunder skal jeg kikke på dem. Skuggasund kom ut i 2015, så den er ikke helt ny, men det er jo det som er så flott med biblioteket, her kan man finne både gamle og nye bøker – helt topp! Har du lyst til å lese en krim uten mye blod eller hastverk, ja , da kan jeg anbefale denne. I sin tid leste Tine denne.

Nina Grøntvedt og Bård Sletvold Torkildsen har begynt en serie med Bea og Adil og livet i barnehagen. Her er det liv, energi og pågangsmot i bøtter og spann. Bea er full av energi! Hun ELSKER barnehagen. I dag vil hun leke med noen og ha det monstergøy. Det er mange i barnehagen som er bestevenner og en sånn bestevenn vil Bea også ha. Hun fyker bort til Tyra som leker med lastebilen, men da Bea vil lage en mosterstorm vil ikke Tyra mer. Da løper hun bort til Iman og Daniel, de leker katter og Bea får være med helt til hun får den kjempegode ideen at hun vil være en monsterkatt! Da bli Iman og Daniel redde og løper sin vei. Bea prøver mange ganger å bli bestevenn med noen, men når Bea har denne ideen med monster…. så er det ikke så greit. Til slutt sitter hun for seg selv og er veldig lei seg, men da kommer Adil…

Temaet i boken er aktuelt i mange situasjoner og for her handler det om både å finne en bestevenn, ikke overkjøre andre og ta seg tid. Ikke lett når energien bobler og man har en megagod ide! Grøntvedt har laget en tekst der det er lett å kjenne seg igjen og som utvikler seg i et tempo som gjør at det også er plass til litt refleksjon midt i all energien. Illustratøren Bård Sletvold Torkildsen følger opp teksten slik at energi og begeistring stormer ut av sidene. Det er artig å se hvordan han har lagt inn Adil som en bifigur i nesten alle oppslagene, noe som gir et frampek på hvordan dette vil ende. Kanskje du ikke ser det med en gang, men han er der. Jeg kan tenke meg at denne boka og de påfølgende kan bli en av favorittbøkene i barnehagen.

Forfatteren Valeria Luiselli har fått mye internasjonal omtale av denne romanen. Boken har to stemmer, en kvinne med to barn og den ganske ukjente mexicanske poeten Gilberto Owen. Kvinnen ser tilbake på sitt liv før hun fikk barn. Hun bodde i New York og jobbet i et lite forlag med å finne latinamerikanske forfattere som kunne være aktuelle for oversettelse. Hun blir nærmest besatt av Gilberto Owen og prøver med alle midler å få ham oversatt. Hun påstår at Louis Zukofsky har oversatt Owens dikt, noe som er blank løgn – for det har hun gjort selv. Vi får høre Ownes historie som langsomt flettes inn i den unge kvinnens fortelling. Hun sitter på toget til Harlem og tenker på at her kunne hun ha møtt Owen om hun hadde levd for 50 år siden. I Owens fortelling får vi høre at han sitter på toget og ser en ung kvinne passere forbi. I den første halvdelen av boka er det den unge kvinnen som har hovedtygden av fortellingen. Hun skriver en roman om sitt tidligere liv og mannen hennes som er arkitekt leser og kommenterer det hun skriver. I den andre halvdelen er det stadig oftere Owen som har ordet. Han ser tilbake på ekteskapet med Clemetina Otero, forholdet til barna de har sammen og hvordan han nå eser ut, men samtidig mister mer og mer vekt. Han er i det litterære miljøet på 1920-tallet og vi hører navn som Nella Larsen og Frederico Garcia Lorca personer som han kanskje og kanskje ikke har møtt.

Luiselli skriver på en intelligent og med full kontroll. Hun lar stemmene skifte mellom den unge kvinnen og Owen. Det er korte eller noe lengre avsnitt i teksten uten noen kapittelinndeling, vi flyter langsomt framover. Eller jeg skal kanskje si at den unge kvinnen og jeg famler oss framover i teksten. Jeg er glad for at forfatteren har til hensikt å gi meg stor tillit som leser, men innimellom når stemmene går helt over i hverandre, hadde jeg satt pris på en ledende hånd. Jeg må si at jeg likte boka bedre etter at jeg hadde lest den enn mens jeg leste den. Jeg ser tydeligere for meg kvinnen som vil skrive, må svare på mange spørsmål om sin fortid når mannen leser romanen hennes, må passe barna for mannen driver med noe annet og som ikke har helt grep om sin rolle som mor. Jeg ble også interessert i Nella Larsen, bibliotekar, sykepleier og forfatter og Lorca selvfølgelig som etter oppholdet i USA skrev Poeta en Nueva York (1940) . Luiselli er debutant og når dette er hennes første bok skal det bli interessant å følge med på hva hun gjør videre. Vil du lese en anderledes bok, kan kanskje denne være noe?

Alle som lengter etter en ny bok om Harry Potter kan nå glede seg over å lese Ingenlund, Morrigans forbannelse. Det er den første boka i en serie om den hemmelige byen Ingenlund, skrevet av Jessica Townsend. Hovedpersonen i denne boka er Morrigan Kråkh, et såkalt forbannet barn. Hun vet at hun sammen med alle de andre forbannede barna skal dø når hun fyller 11 år. Hun bor sammen med faren, stemoren og bestemoren i et stort hus. Faren har en prominent stilling i republikken Store Ulvmark og er mer opptatt av det enn av forholdet til datteren. I byen Sjakkelfoss er det slik at 11 år gamle barn får tilbud om opplæring av kjente personer, den såkalte Buddagen. De forbannede barna får selvsagt ikke det tilbudet, men nå skjer det at Morrigan får to tilbud, det er uhørt både fordi ingen får flere enn ett og dessuten er hun forbannet. Morrigan er svært usikker på hva dette betyr, for hun har hele sitt liv fått høre at hun ikke skal bli eldre enn 11 år. Hun vet at hun ikke kan ta imot tilbudene, men de er gode å tenke på. Natten før geburtsdagen blir et brev stukket under døren hennes, det er en invitasjon fra Jupiter Nord i Det vunderlige selskap som igjen tilbyr henne fadderskap. Under brevet og kontrakten står det: Gjør deg klar. Geburtsdagen kommer og med den kommer og Jupiter Nord og henter Morrigan under svært dramatiske omstendigheter. På veien blir de forfulgt av Røyk-og -skygge-jegerne, men de kommer seg trygt inn i Ingenlund og Morrigan blir installert i Jupiter Nord sitt hotell Devkalion. Det er et merkelig hotell med tilsvarende  merkelig stab, men Morrigan finner seg godt til rette. Hun blir introdusert til livet i Ingenlund og hun får etterhvert vite hva som kreves for å bli tatt opp som medlem i Det Vunderlige Selskapet. Hun får en god venn i Hagbart og hun får noen skumle overraskelser både gjennom opptaksprøvene og ikke minst hvem som står bak den andre invitasjonen som hun også fikk.

Det er en fantastisk historie! Det er akkurat så magisk, rart, spennende og oppslukende som man kan ønske seg en bok av dette slaget. Det er første bok i serien om Ingenlund og nå håper jeg at oversetteren jobber på spreng slik at vi som er hekta kan endelig få lese bok nummer to. Som sagt, Potter-fans kan glede seg til denne serien. Boka er anbefalt fra 10 år og oppover.

Jeg har lest noen av Knut Nærum sine krimhistorier og de vel noe av det nærmeste vi kommer humorkrim.  Det er en slik letthet i plott og karakterer at sidene og timene flyr når jeg leser dem. Det betyr ikke at det er lettbeint litteratur, for her er det mange referanser til både andre bøker og ikke minst hendelser i vårt og andre land. Det er krimforfatteren Kjell Nilsen som fører fortellingene om Oberon Qvist i pennen, han har en slags Watsonsk tilnærming til privatdetektivens handlinger og løsninger på mysteriene som dukker opp.

I denne romanen er det åtte mysterier som er ganske løst knyttet sammen av den alltid skrivende og noe uheldige Kjell Nilsen. Han og Oberon Qvist har en avtale:

Jeg følger ham når han arbeider med en sak. Dette gjelder uansett om han blir hanket inn til å arbeide for politiet, engasjert av en tredjepart eller om han rent tilfeldig blir innblandet. Til gjengjeld lar han meg skrive om saken i ettertid… Han forteller aldri journalister mer enn det absolutt nødvendigste, siden den utførlige skildringen av sakene er mitt privilegium. … Det han er opptatt av er å bli korrekt gjengitt, både i innhold og form. Noen ville ha kalt det for forfengelighet. Jeg ser det mer som et voldsomt behov for at alt skal være riktig. Selvfølgelig vil han bli sitert riktig. Vi snakker om en mann som pusser skoene sine hver uke. (s.66-67)

Her er det mord i fjellheimen, kirketårn som ramler ned og bøker som dreper blant Qvist sine oppdrag. Jeg ble kanskje mest fasinert av fortellingen om boken som drepte, men det kan jo være en gammel yrkesskade jeg har.

Jeg kan bare anbefale denne boken som nok vil gi deg en underholdende stund. Nærum skriver godt og det er mye å more seg over. Jeg lånte boka på biblioteket.

Rune Johan Andersson har en lang karriere som illustratør og forfatter av bildebøker. Han har i 2018 laget bildeboka Borte. Her møter vi jenta som plutselig er alene mellom store mørke bein. Hvor er mamma og pappa? Hun møter andre barn som tydeligvis også er alene, men de forsvinner før hun får spurt om hun kan være med dem. Hun møter skumle dyr og personer. Hun ser et lys langt der framme, men er det der mamma og pappa er? Plutselig dukker de opp igjen og alt er som før, – eller er det det?

Dette er en fortelling som små barn lett kan kjenne seg igjen i. Alle voksne som har funnet et vettskremt lite barn som tror du har forsvunnet fra verdens overflate kjenner også igjen #denfølelsen. Formatet på boka med de store oppslagene gjør opplevelsen av å være alene og det skumle svært så realistisk. Fargene og akvarellen i de store «stammene» eller beina forsterker opplevelsen av det usikre. Når mor og far dukker opp på banen igjen kommer også lyset tilbake og det er trygt å skule stygt på en forvirret flaggermus.

Det er minimalt med tekst i denne boka. Første gang jeg leste den fant jeg omtrent ikke sammenheng i historien, men ved seinere lesing ser jeg at det bildene som bærer fortellingen. Teksten er som en liten tynn tråd gjennom boka, fortellingen hadde fint klart seg uten den, tenker jeg.

Formatet på boka gjør at den er fin å lese i en større gruppe, men for enkelte sarte sjeler er det nok best å bli lest for på et fang og i dagslys. Det er dessuten en fin snakkebok, for eksempel om det å gå seg vekk fra foreldre. Boka er utgitt av Ena forlag.

På siste møtet i Nordhordland Litterære Selskap bestemte vi at vi skulle lese Jan Grue: Jeg lever et liv som ligner deres. Noen hadde sett samtalen han hadde i Brenner live og ble ganske fasinert, så hvorfor ikke.

Jan Grue er professor med en doktorgrad i lingvistikk, han er gift, har et barn, har reist mye og studert i California og han har en medfødt muskelsykdom som gjør at han er rullestolbruker. I boken som har undertittelen En levnetsbeskrivelse, skriver han om sin barndom slik han husker den, om foreldrene, studier og reiser til utlandet. Han skriver også om hvordan det er å lese om seg selv i sykejournaler, hvordan mennesker har sett på ham og hans muligheter for å vokse opp. Møtet med disse journalene beskriver han selv som sårt og vanskelig, for plutselig er man ikke lenger en person, men et case og det er vanskelig å takle. Han skriver om hvordan hans kone blir sett på som assistent og at enkelte mener de umulig kan ha et fullverdig ekteskap. Ikke minst skriver han om hvordan det er å leve med begrensingene som sykdommen fører med seg. Han skriver fint om familien sin som tydelig gir uttrykk for at for dem er han Jan – et elsket menneske. De gjør det som trengs for at han skal få de samme muligheten som andre og de har forventning om at han skal klare seg like godt. Han har et godt utgangspunkt med ressurssterke foreldre, vokser opp på Vestkanten i Oslo og har ressurser rundt seg som gjør et optimalt liv mulig. Likevel, jobben med skole, utdanning, finne sin vei skal gjøres og det er det bare han selv som kan gjøre og da handler det om en indre driv – og dette indre drivet har han.

Grue skriver godt og det er mange tanker som er gripende, men jeg blir ikke grepet. Dette er Jan Grue sin historie og jeg anerkjenner at slik velger han å fortelle den og gjøre den offentlig. Dessverre for meg, så klarer jeg ikke å bli engasjert, men kanskje noen andre blir det?

%d bloggere like this: