Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det er Monia Nilsen som har skrevet og illustrert denne herlige boken Heldiggrisen Boken handler om den vesle, fattige landsbyen ved havet som ikke hadde annet å spise enn sild og kalde poteter til og med på julaften. De hadde ikke råd til presanger og ingen gledet seg til jul. Så en dag kom presten på en ide! Hvis alle i landsbyen la sammen pengene sin så kunne de kjøpe en gris og slakte den til jul. De samlet sammen penger, presten dro av sted og kom tilbake med en veldig liten gris. Det var ikke annet å gjøre enn å fore den opp og slakte den året etter. Grisen fikk gå omkring i landsbyen, barna passet på den og folk i landsbyen ble etterhvert veldig glad i grisen. Slakteren sjekket om grisen la på seg og det gjorde den. Den ble større og større og snart var tiden inne for å slakte grisen, men nå tenkte alle (nesten alle) på hvor koselig det var med grisen som gikk der mellom dem og hvor trist livet ville bli når den var slaktet. Hva skulle de gjøre? Slakteren ville slakte, men barna ville ha grisen mellom seg, det var jo en ordentlig kosegris. Løsningen er både overraskende og fornøyelig.

Dette er en skikkelig artig og herlig bok. Illustrasjonene er fulle av detaljer og teksten lar illustrasjonene får rom. Detaljene i illustrasjonene gjør at boka kan leses mange ganger og dette kan lett bli en favoritt. Det er jul som er tema, men samtidig handler denne fortellingen like mye om omsorg og fellesskap og hva det kan gjøre med en liten og fattig landsby. Boka er utgitt av Cappel Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Michael Stilson har skrevet teksten og Luis Guaragna har laget tegningene i denne tegneserieboka Elastico; Når du må tape alt for å vinne. Dette er boka om Ibra (Ibrahim) som vil bli fotballspiller på høyt nivå og som må kjempe både med seg selv og rivalen Oscar. Ibra og Oscar spiller på samme lag, men da Ibra ikke sender ballen til Oscar og det er han som får æren av et avgjørende mål, ryker de i tottene på hverandre. Konflikten blir sterkere ved at Oscar gjør sitt for å provosere Ibra. Han bestemmer seg for å bli sterkere og lager en plan som han følger til punkt og prikke. Denne planen gjør at han ikke lenger er sammen med vennen Albert og han kommer stadig for sent til timene. Hedda finner ballen Ibra har gjemt unna slik at han kan trene både før og etter skolen og de begynner å trene sammen.   Krangelen mellom Oscar og Ibra spisser seg til, Ibra spytter Oscar i ansiktet og blir utvist fra laget. Ibra må trene på egen hånd, men Hedda stiller opp og de trener sammen for å vinne skolecupen. Oscar har blitt tatt ut på landslaget, men ikke Ibra og han blir veldig sur. Han er ikke mottakelig for oppmuntring fra Hedda og sårer henne ved det han sier. Hun går og Ibra er uten treningspartner og venner. Hva gjør han nå?

Personlig har jeg ikke peiling på fotball og jeg ser aldri en kamp om jeg kan unngå det. Jeg ser gjerne Dagsrevyen og fordi jeg gjerne vil se værmeldingen blir jeg hver dag tvangsforet med fotballreportasjer. Hvorfor skulle jeg da lese en bok om fotball? Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag og da pleier jeg å lese bøkene som kommer. Jeg leste boka: kort fin tekst, flotte bilder og jeg så at seksåringen som var på besøk, ivrig fotballgutt, var oppslukt av boka. «Skal jeg lese den for deg?» spurte jeg. » Nei, farmor, nei, jeg leser bildene» sa han. Jepp, det gjorde han og jeg tenkte, hva er det som gjør denne boka så fengende? Etter en stund kom jeg på det – denne fortellingen har en perfekt dramakurve, det er et flott eksempel på start, spenningsoppbygging, konfrontasjon og løsning. Hovedpersonen forandrer seg, lærer noe nytt og tar konsekvensen av det han har lært. Illustrasjonene forteller det teksten ikke sier og skaper miljø og atmosfære. Blir jeg fotball interessert etter dette? Langt i fra, men det er frydefullt å lese en historie så godt fortalt som denne. Honnør til forfatter og illustratør!

I januar 2021 skal Nordhordland Litterære Selskap – om FHI vil og vi er smittefrie – møtes(!) og snakke om romanen Istanbul, Istanbul av Burhan Sönmez. Istanbul, Istanbul er en roman fra en fengselscelle dypt under byen Istanbul. Vi møter fire menn som er plassert i denne cellen. De blir torturert, de trøster hverandre og varmer hverandre. Vi møter studenten Demirtay, legen, barberer Kamo og den gamle mannen Küheylan Dayi. Som i Boccaccio´s Dekameronen holder de motet oppe hos hverandre ved å fortelle historier. De forteller hver sin dag i ti dager og slik er kapitlene i boka delt inn. De må ikke fortelle noe om seg selv, ingen hemmeligheter, for hvem vet hva de kan komme til å si under torturen. De forteller legender, vandrehistorier og de reflekterer rundt disse når fortellingen er framført. Likevel får vi vite litt om hver av dem. Den unge studenten som blir engasjert i en radikal gruppe, må gjemme seg i en leilighet, men blir likevel arrestert. Barbereren som har en universitetsutdanning, har vært gift, og ser på sine torturister som de egentlige menneskene, «like utenpå og like inni» sier han. Legen som egentlig ikke er lege, men har tatt sønnen sin identitet for å skåne ham og den gamle mannen som alltid har drømt om Istanbul, byen som er forskjellig for hver enkelt som besøker den.

Tema og omgivelsene i denne romanen virket først på meg som avskrekkende, skulle jeg virkelig orke å lese om dette? Likevel ble jeg fasinert, for boka handler ikke om torturen, i hvert fall i veldig liten grad, men heller om livet, minnene, kjærligheten og vennskapet. Det er vondt og foruroligende at rundt omkring i verden foregår det tortur på samme måte og enda verre enn det lille vi får høre her. Jeg tenker på alle som holdes i hemmelige fengsler og anstalter og lever i usikkerhet om neste gang de skal tortureres eller om lydene de hører betyr at de får mat og vann. De fire i denne romanen forholder seg bare til det som foregår inne i sin celle og til historiene de forteller. De stenger ute andre lyder, men de passer seg for å le høyt eller tiltrekke seg oppmerksomhet på noen måte. Det er en veldig kontrast mellom fortellingene og realitetene de står over for og det er denne insisterende virksomheten ved å ikke la redselen for det som kan komme overta sinn og tanker, som fasinerer og berører. Det er en uforglemmelig roman i all sin ytre grusomhet og den indre omsorgen som de fire viser for hverandre. Mens jeg leste ble jeg minnet på Orhan Pamuk sin roman: Kvinnen med rødt hår, der fortellingene og legendene også har en viktig plass. Når det gjelder Istanbul, Istanbul er jeg spent på å høre hva mine medlesere har tenkt om denne romanen. Dette er en sterk roman både på det indre og ytre plan, men vel verdt å lese synes jeg.

Widar Aspeli og Nora Brech har samarbeidet om denne bildeboka som er en fortsettelse av En, to og et tre som ble utgitt i 2018. Boka handler om de tre vennene Ane, Brage og Vera. De går på tur i skogen på leting etter reven til Brage og den forsvunne Brumle, kosedyret til Ane . De oppdager at i skogen er det mye å se på og forundre seg over. Det er virkelig mange flere dyr i skogen enn bare bortkomne rever og kosedyr. Finner de reven til Brage og Brumle? Tja, det de finner er mange eventyr og referanser til kjente fortellinger og figurer som gjør boka til en flott lete-og-finne opplevelse. Det er morsomt å lete etter reven som vi finner på de fleste bildene, noe som kan hjelpe en litt ukonsentrert leser på veien gjennom boka. Samarbeidet mellom forfatter og illustratør er virkelig en høydare. Teksten er skrevet på vers og gjennom rammene denne formen gir, får illustratøren mulighet til å utfylle og utvide innholdet i fortellingen. Dette gjør Nora Brech på en fortreffelig måte og både forfatter og illustratør får vise seg fram fra sin beste side. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Så var det dette med leggetid! Hvor mange foreldre har ikke strevd med barn som synes at det å legge seg er totalt bortkastet når det er så mye annet kjekt å finne på? Frode Grytten, forfatter og Mari Kanstad Johnsen, illustratør har funnet sin fortelling om dette – for noen det daglige mareritt. Jenta og pappa leser før leggetid. Etter avtale er dette den siste boka, men jenta vil ha bare en til. Høres det kjent ut? Hun vil at noen skal skrive en bok om henne. De har huset fullt av bøker, men ingen handler om henne, det er urettferdig! Pappa lurer på hva boka skal handle om, det vet ikke jenta, men den skal være om henne. Pappa stiller mange relevante spørsmål og jenta har sine tanker og om hva den skal handle om og ikke minst at den må ha en superspennende begynnelse. Hun skal ha langt hår, men ikke som Rapunsel, det skal regne og det skal være kråker på taket. Skal det være monster i boka? Ja, men etter en liten stund blir det klart at det blir for skummelt. Alt kan skje i en bok og det blir mange forslag som blir tatt frem og diskutert, men jenta finner ut at det er mange ting som blir for skummelt når hun tenker etter. Etterhvert blir det pappa som har fantasifulle forslag til hva boka kan handle om, men da blir det for vilt for jenta og egentlig er hun trøtt og vil legge seg.

Dette er en fin og gjenkjennelig fortelling om leggetidens utfordringer for foreldre, men det er og en påminning om hvor kjekt man kan ha det med et barn som er med på fantasilek. Iluustrasjonene er fulle av detaljer og som boklesende menneske er det stas å se hvordan illustratøren har brukt kjente titler som elementer i illustrasjonene. Det er mye å se på og det er mye å snakke om, en fin bok å vende tilbake til mange ganger. Dessuten – boka er skrevet på et frisk og sprettent nynorsk og bare det gir ekstrapoeng. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Jeg er ingen stor fan av tegneserier, det må bare bekjennes med en gang. Samtidig så leser jeg jo daglig noen striper som følger med dagens avis. Blant disse er Pondus og Frode Øverli sitt fargerike persongalleri. Nå har altså den gode Øverli laget en tegneserie/barnebok om Frida, Pondus sin lille datter og hennes eventyr med hunden Bjarne som «hjelper».  De som kjenner Pondus fra tidligere vil kjenne igjen både strek og temperatur og ikke minst den ville humoren som herjer på sidene. Boka begynner med en presentasjon av Frida, en tøff og selvstendig jente.  Hun skal legge seg, men først må alle hjørner sjekkes for monstere og særlig under senga. Når det er gjort, sovner Frida, men begynner ganske fort å drømme om en ekkel type som vekker henne og ber henne bli med til Mellomlandet for kong Bob trenger hjelp. Frida må overbevises, men blir med og faller igjennom en luke i gulvet og ned til Mellomlandet. Uheldigvis eller kanskje ikke, faller Bjarne også ned gjennom denne luka og de befinner seg i Mellomlandet. Der er det iskaldt, for den som skal spille frem årstidene på harpen har spilt feil og spilt fram fem iskalde vintre istedet for en vår. Strengene til harpen er røket og disse er magiske nesehår fra Einaugetrollet. Det er ingen som tørr hente nye nesehår for ryktet forteller at trollet spiser mellomlendinger. Frida og Bjarne begir seg ut på vandring og et mye strev kommer de fram til trollet som egentlig er ganske vennlig og slett ikke har lyst på mellomlendinger. Han gir også gjerne fra seg det nødvendige antall nesehår. Frida og Bjarne begir seg lykkelig tilbake til kong Bob, men det er skjær i sjøen skal det vise seg.

Etter å ha lest og humret meg gjennom boka sitter jeg og lurer på, hvem er denne boka for? Voksne som leser Pondus og digger hans verden? De som er i den aldren da tegneserier begynner å bli en viktig faktor i leselivet? Jeg tipper at seksåringen som nå strever med bokstavinnlæringen og tiåringen som leser i rasefart begge vil more seg over denne fortellingen. Dessuten vil nok både besteforeldre og foreldre melde seg helt frivillig til høytlesing.Det er mye bra å si om boka for Øverli er en erfaren forfatter som har et godt grep om sin fortellerverden og jeg synes det er veldig stilig at han gjør Frida til en skikkelig tøff tegneseriehelt.  Boka er utgitt av Egmont, jeg lånte den på biblioteket.

Hurra! Her er bind nummer to av Lars Mytting sin historie om Søsterklokkene. Vi begynner historien i 1905 med den voksne Jehans, den eneste av tvillingsønnene til Astrid Hekne som overlevde fødselen. Han har fått hjelp av presten Kai Schweigaard, men det har kommet til et brudd mellom dem. Han bor nå på en liten husmannsplass og må gjøre tjeneste på Hekne. Jehans liker å gå på jakt og på en tur skyter han og en annen jeger samme rein. Det viser seg at denne jegeren er en engelskmann som er på jakt i Norge. Han har hatt en norsk barnepike som har fortalt ham om disse fjellene. Jehans og Victor som engelskmannen heter får god kontakt og Jehans føler en sterk samhørighet med ham. Jehans regner ut at Victor med sitt meget gode gevær må være den som faktisk skjøt reinen, men Victor betaler han likevel for dyret. Jehans kan derfor kjøpe et nytt gevær, en Krag som han har gått og tenkt på lenge. Jehans er utstøtt av slekten Hekne, men han må stadig ha noe med onkelen Osvald å gjøre fordi husmannsplassen er skyldig en viss mengde arbeid. Osvald er en hard mann og krever stor innsats fra både store og små av husmannsfolkene. Han kan bestemme hvor mye de skal arbeide og når de skal arbeide. Jehans reiser til Lillehammer for å kjøpe geværet uten å si ifra til Osvald og dette blir tatt veldig dårlig opp. Osvald truer med å si opp husmannsparet han bor sammen med om Jehans ikke innretter seg. Presten Kai Schweigaard leter fortsatt etter Hekneveven og finner endelig en kiste der det ligger to puter. De har et spesielt mønster og han reiser til Jenny Stueflaaten som er en pådriver for å finne og bevare vev og vevmønster. Han har med seg kirketjeneren Røhme, de blir godt tatt imot og presten får vite mer om søstrene og arbeidet deres. Ikke minst blir både prest og kirketjener betatt av både husfrue og kokkejente. Victor får møte presten og han får nesten sjokk når han ser ham, for her kommer Gerhard Schönauer tilbake, mannen Astrid Hekne giftet seg med, men som døde da han kom tilbake til Tyskland. Presten begynner å ane at her har det skjedd mer enn at et barn har blitt meldt dødfødt. Victor er oppvokst i England på et slott med utsikt til Cheviot-fjellene. Hans far har en teplantasje på Ceylon og en trofast hustjener derfra. Victor får høre om søsterklokkene og om hvordan Jehans har prøvd å finne den som ligger i Løsnesvatnet. Han tar med seg Victor ut dit for å gjøre et nytt forsøk, men Victor vil ikke bli en del av Jehans sin historie og kutter i reipet som er hektet i klokken. Victor reiser, presten prøver å nå ham gjennom brev, men han svarer aldri. Jehans er på jakt når han kan, men en dag går han for langt og kommer seg ikke i hus før det begynner å mørkne. Han har skutt en rein og må flå denne slik at kjøttet ikke blir ødelagt og han kan få på seg skinnet. Han strevet med dette, klarer å få med seg det meste og går på til han kommer til en seter der Kristine Messelt arbeider som budeie. Hun hjelper ham og det blir etterhvert et par av de to. Han prøver å få kjøpt husmannsplassen han bor på av Osvald, men onkelen forlanger en høy pris for plassen. I stedet kjøper han Hellorn en plass som ikke har vært bebodd på mange år. Kristine blir rasende, men de går i gang og Jehans som har vært opptatt av vannkraft og elektrisitet får igang et lite kraftverk som gir lys til noen gårder i bygda. Det er tungt arbeid og det tærer på kropp og sinn og ikke minst ekteskapet. Vi følger Victor når han reiser til Frankrike og tar flysertifikat og seinere når han deltar som flyger under første verdenskrig. Han flyr mange tokt, men blir til slutt skutt ned over Tyskland og blir tatt til fange der. Han har gjennom alle årene som har gått fått brev fra Schweigaard og endelig svarer han på dem. Etter fire år i fangenskap kommer han hjem, men da er faren død. Han får en telefon fra Norge, Jehans har fått spanskesyken og ber ham om å komme. Han reparerer flyet sitt og flyr over til ham.

Jeg var veldig begeistret for Søsterklokkene som er første bind i det som skal bli en trilogi, men denne boka er faktisk bedre enn den første. Det er et veldig driv i boka. Det er spennende å følge samfunnsutviklingen og vi blir kjent med personene som stiger fram i fortellingen på en troverdig måte. Denne romanen var det en fornøyelse å lese fra begynnelse til slutt. Jeg håper at tredje bind kommer snart, veldig snart!

Ville greier om dyr og natur og sånt er en stor bok om naturen vi har omkring oss i nærmiljøet og om naturen rundt omkring på kloden vår. Det er Ole Mathismoen, forfatter og Jenny Jordahl, illustratør som sammen har laget denne boka. Boka er som en stor tegneserie med illustrerte sider og sider med punktvis informasjon om de ulike temaene. Det er en overveldende (!) mengde informasjon her, men temainndelingen gjør dette likevel håndterlig og man kan fordype seg i sine særinteresser. Vi får høre om overtro i naturen altså om ulike naturfenomener som tidligere var knyttet til spesielle hendelser, for eksempel kattuglene sine rop som tidligere var et varsel om død. Eller narhvalenstann som ble brukt som bevis på at det finnes enhjørninger (s.25) . Vi får et oppslag om størst og minst, vi får vite om hvilke dyr som lever på havbunnen, om snyltere og blindpassasjerer. Her er det som sagt masse å fordype seg i. Dette er ikke en bok man leser fra perm til perm i løpet av noen dager, men det er en bok det er kjekt å bla i, lese et kapittel eller ta en quiz. Selv om boka ser ut som en tegneserie og tildels er det, er det også mye tekst i boka. Mange av illustrasjonene er utstyrt med en snakkeboble som gir faktaopplysninger om dyret eller insektet. Dette er kjempeflott for faktasøkeren og for den uerfarne leseren som skal streve seg gjennom en tekst. Det er noen oppslag med oppgaven Finn 15 feil, og med svaret nederst på siden, skrevet oppned selvsagt. Disse sidene gir leseren et hvilerom fra alt som foregår på sidene, for selv om det er lett å finne mange feil, så kreves det litt å finne femten. Illustrasjonene er klare og ikke minst nøyaktige slik at det skal være mulig å kjenne igjen dyrene i det virkelige livet.

Dette er en flott og inviterende bok, du får umiddelbart lyst til å sette deg ned å bla deg gjennom boka. Jeg savner imidlertid en innholdsfortegnelse siden jeg oppfatter denne som en «bla og lese litt her og der»- bok og da hadde dette vært greit å ha. Bortsett fra det, en inspirerende og flott bok, der forfatter og illustratør fortjener stor honnør for innsatsen! Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Pariseren eller Al-Barisi som er bokas fulle tittel er skrevet av debutanten Isabella Hammad. Det er en stor roman både når det gjelder innhold og sidetall (597). Hovedpersonen i boka er Midhat Kamal fra byen Nablus. Han er 19 år og på vei til Montpellier i Frankrike for å studere medisin og – ikke uvesentlig – unngå å bli innrullert i den osmaske hæren. Året er 1914 og vi er i starten på første verdenskrig. Midhat møter Faruq på båten til Marseille, de får god montakt, noe som er til hjelp for Midhat seinere. Midhat kommer seg til Montpeillier og treffer professoren han skal bo hos, samt datteren Jeanette. Midhat har gått på fransk skole i Konstantinopel og snakker språket godt, men det er noe helt annet å studere. Han blir kjent med andre studenter  og trives etterhvert godt i miljøet. Han forelsker seg i Jeanette, men da han oppdager at faren bruker ham som objekt i en antropologisk studie bryter han av tvert og reiser til Paris. Han har da funnet ut at medisin ikke er noe for ham og studerer litteratur og filosofi istedet. Han bor hos Faruq og han kommer i kontakt med et miljø av unge palestinerere som ønsker å arbeide for en palestinsk stat. Han reiser tilbake til Nablus, men før han reiser skriver han et brev til Jeanette hvor han forteller om sine følelser for henne og hvorfor han dro så plutselig. Jeanette skriver tilbake og sender brevet til Nablus der faren får se det og leser det før Midhat kommer hjem. Dette fører til at faren pålegger bestemoren å finne en kone til Midhat og få ham gift snarest. Midhat begynner som assistent i farens klesbutikk i Basaren i Nablus og læres opp i alt som har med driften av denne å gjøre. Midhat kjeder seg, men da han oppdager den vakre Fatima får han ny glød til å lære seg yrket og bli en mann som kan forsørge en familie. Midhat er en følsom mann. Han er opptatt av klær, han er totalt frankofil og han vil helst ha et fredelig og godt forhold til alle, det er ikke enkelt. I Nablus er det slekt og venner og vi får høre om fetteren som engasjerer seg i kampene for å etablere en Palestinsk stat og om vennen Hadi som gjennom sitt politiske talent blir en nær medarbeider av emir Faisal. Vi får også høre om munken som beskriver Nablus og menneskene som bor der, men blir forledet til å dele opplysninger han sitter med til britiske myndigheter, som bruker disse til å kontrollere aktivister.

Det er et stort og mangslunget bilde vi får i denne boka. Det er innimellom vanskelig å holde personer og familier fra hverandre og om man ikke har helt oversikt over historien gir det også noen utfordringer. Dette har forfatteren forutsett slik at først i boken er det en oversikt over de omtalt familiene og bak i boka er det en liste over «Viktige begivenheter i de palestinske og syriske nasjonalbevegelsenes historie». Disse to oversiktene gjør det greit å holde oversikten og når den glipper er det godt å kunne gå tilbake til disse og sjekke.

Hammad skriver med stor innlevelse og klarer å lage levende personer som vi føler med og for. Selv om boka er stor er det en fryd å lese og den gir innsikt i en del av historien som jeg kjente lite til. Anbefales! Boka er utgitt av Pelikanen forlag, jeg lånte den på biblioteket.

 

Nordhordland Litterære Selskap holder på å lese seg Jorda rundt på 12 bøker og denne gangen skal vi lese Alicia Giménez-Bartlett sin bok Mørke netter i Barcelona; en Petra Delicado krim. Forfatteren har blitt omtalt som en av Spanias beste krimforfattere, men når det gjelder krim så er det få ting som får frontene til å reise seg som når det er snakk om hva som er god krim. Politiinspektør Petra Delicado blir omtalt som ironisk, sterk, reflektert, søkende og sårbar og bare det får meg til å lure på hva dette kan være. Hun har en assistent Fermín Garzón som er en heller fordomsfull person, men med et varmt og omsorgsfullt hjerte for Petra. Petra har vært gift to ganger og sverger til et ensomt og rolig liv, men likevel ender hun opp i et forhold til en heller eksentrisk psykiater i denne historien. Romanen begynner med at det blir varslet om et lik på en benk i en park. En utligger er blitt myrdet, men er det bare et tilfeldig drap? Petra og makkeren arbeider med saken og de ruller etterhvert opp et nettverk av svindel der veldedige organisasjoner er involvert. Pene borgere er ikke så pene som det ser ut til og voldelige metoder blir brukt for å tjene mest mulig penger. Den unge konstabelen Yolanda jobber på en lokal politistasjon, hun er nyansatt, men på grunn av sin lokalkunnskap og ikke minst iver blir hun med Petra og Fermín på å løse dette mysteriet. Teamet tråler seg gjennom mørke gater og områder som absolutt ikke ligger i turistløypa. Petra og Fermín går på bar mellom hvert oppdrag og de av oss som har vært litt i Spania vet at en del av kulturen er å gå på bar og «tomar algo». Petra reflekterer over livet, hendelser  og vi blir sakte kjent med henne. De andre kommer noe i bakgrunnen, men siden de kommer fra forskjellige sosiale lag har de noe å tilføre hverandre og de har repekt for hverandre.

Det er en morsom, men forglemmelig krim. Petra og Fermín har en kvikk dialog seg i mellom, jeg lo godt noen ganger. Forfatteren får frem at Spania har et klassedelt samfunn og at familien er en viktig hjørnestein i samfunnsstrukturen. Fermín har en sønn som er homofil og når han kommer på besøk med kjæresten har Fermín store problemer med å godta dette forholdet. Petra tilbyr ham å bo hos seg mens paret bor i hans leilighet. Etter noen runder med sterk tvil sier Fermín ja og denne ordningen fører med seg noen kostelige scener. Fermín og sønnen kommer til en forståelse, for farskjærligheten er like glødende selv om de ser forskjellig på ting. Det er en koselig krim, hvis man kan si det på den måten. Skal du slappe av med en krim, så hvorfor ikke denne?

 

%d bloggere like this: