Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Da vi reiste til Spania denne gangen gikk jeg nøye igjennom hyller og kasser for å finne en passende bok. Jeg kom over Nadia Hashimi sin roman  Når månen står lavt og tenkte at denne kunne passe som reiselektyre, ikke for krevende, men heller ikke altfor «lett». Jeg fikk rett på den måten at den var lett å lese og den etterlot et sterkt inntrykk av både den ene av hovedpersonene sitt liv som barn og til en viss grad om flukten til Europa.

Freiba er den ene hovedpersonen i boka og den som gjør sterkest inntrykk. Den andre er sønnen hennes Saleem. Da Freiba ble født døde moren i barsel. Det var det første barnet til foreldrene og faren ble stående alene med ansvaret for den vesle jenta. I Afghanistan sitt tradisjonelle familienettverk er dette en stor ulykke og ryktene gikk om dette barnet som hadde «tatt livet av» moren sin. Faren gifter seg på nytt etter noen år, men Freiba blir ikke helt tatt inn i hjertet til hans nye kone, noe hun får merke svært godt etterhvert som de får nye barn. Freiba prøver å gjøre henne til lags på ulike måter, men hun kan ikke være sikker på hvordan ting blir mottatt. Når Freiba skal begynne på skolen finner stemoren ut at hun trenger henne til hjelp i hjemmet og hun må gjøre husarbeid, mens søsknene blir sendt på skolen. Freiba hungrer etter kunnskap og å lære nye ting. Hun får etter flere år lov til å begynne i første klasse, men da under forutsetning at hun klarer opptaksprøvene. Hun leser og strever og klarer i løpet av det første skoleåret å hente igjen sine jevnaldrende. Hjemme må hun fortsatt gjøre husarbeid før leksene, men hun har en kolossal ståpåvilje og klarer seg bra. Stemoren vil gjerne ha henne gift og får et tilbud som hun kaster seg over. Vi får høre om alle innledende forhandlinger og hva som forventes av Freiba. Hun på sin side har oppdaget hvem som er den kommende mannen og blir skrekkslagen. I farens frukthage har hun blitt kjent med nabogutten og de ber om at hun skal slippe å gifte seg med denne mannen, og mirakuløst nok skjer det. Nabogutten som Freiba er forelsket i, gifter seg med søsteren og Freiba gråter i dagevis da dette sviket blir klart. Hun får imidlertid et annet tilbud og opplever at både svigermoren og hennes kommende mann er hennes redning fra et liv i stadig påminning om at hun er en ulykkesfugl, til et liv der hun både får utdanne seg til lærer og blir høyt verdsatt av mennesker rundt seg. Etter flere år får de sønnen Saleem og senere datteren Samira. Mahmood, mannen til Freiba, arbeider i departementet med vann og prosjekter knyttet til dette. Det blir stadig lagt restriksjoner på hva de kan gjøre. Freiba som har undervist på skolen, får ikke lenger undervise og begynner med hjemmeundervisning for datteren og nabojenter. Snart er heller ikke dette mulig og da hun oppdager at hun er gravid igjen vokser bekymringene. De begynner å snakke om å forlate landet, flere av slektningene har gjort det og de går til anskaffelse av falske pass. Det går noen måneder og en kveld kommer det menn fra Taliban og tar med seg Mahmood. Freiba får vite at mannen er død og bestemmer seg raskt for å forlate landet med barna. Hun får hjelp, men det er vanskelig, tungt og med en fødsel i vente blir det ekstra krevende. De treffer hjelpsomme mennesker som tar dem inn i huset sitt og de får bo der til de er klare til å reise videre. De kommer seg til Hellas, de har nesten ikke penger og Freiba ser seg tvunget til å pantsette armbåndene hun har arvet fra moren. Saleem skal gjøre dette, men i det han kommer ut fra pantelåneren blir han tatt av politiet og etter brutal behandling blir han sendt tilbake til Tyrkia. Han finner familien som hjalp dem første gang og får bo hos dem, men han vil finne familien sin og slutte seg til dem. Fra denne hendelsen følger vi Saleem og hans ferd mot England som var bestemmelsesstedet.

Dette er en roman som gjør inntrykk. Både Freibas fortelling, men og selvsagt Saleems reise og kamp for å nå fram til familien. Likevel er det Freiba sin historie som sitter igjen fordi den forteller om et system som gjør jenter til handelsvare og kampen mange jenter må føre for å få gå på skole og utvikle sitt potensiale. Det er Freiba som trer fram som en levende person, mens de andre er mer som bifigurer og det enda Saleem forteller sin del av historien. Han er en ung gutt men forfatteren, som forøvrig skriver bra,  klarer ikke på samme måte å gjøre ham så levende. Boka gir et realistisk, vil jeg tro, bilde av det brutale og vanskelige livet til flyktningene og alt de går igjennom for å redde seg unna krig og forfølgelse. Har du lyst til å lese en bok som er lettlest, men og som forteller en gripende historie, ja, da kan du prøve denne. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Korall forlag.

 

Et vennskaplig tips kan føre til så mangt, blant annet at jeg begynte å lese De forvillede av Amin Maalouf. Da jeg jobbet på biblioteket gikk jeg stadig forbi bøkene til Maalouf og tenkte på at disse burde jeg lese, men det var først da jeg fikk en mer konkret dytt at jeg faktisk ble nysgjerrig og lånte et par bøker. Jeg burde kanskje ha lest Leo, afrikaneren først fordi han med den fikk sitt gjennombrudd, men den får jeg ta seinere.

Hva vet jeg om Libanon? Fint lite. Var det krig der på 1970-tallet? Hm, ja det var visst det. Så mye visste jeg. Selv om Maalouf ikke konkret skriver at landet De forvillede kommer tilbake til, er Libanon, men omtaler det som Levanten så er det ikke så urimelig å tenke seg at det er nettopp dette landet som Maalouf selv forlot for å bosette seg i Frankrike og siden har han blitt der.

Hovedpersonen i romanen er Adam, når vi møter ham bor han i Paris sammen med kjæresten Dolores som kommer fra Argentina. Adam er historiker og har et sabbatsår for å skrive om hunerkongen Attila. Han får en telefon fra konen til en tidligere venn om at han er svært syk og han vil at Adam skal komme til ham. Adam nøler for denne vennen var en gang hans aller beste venn, men i løpet av krigen valgte vennen en annen retning slik at et brudd var uungåelig i Adams øyne. Han reiser etter påtrykk fra Dolores, men kommer for sent til vennen som nå er død. Han snakker med konen i telefonen, men føler at hun angriper ham for «sviket». Adam tenker på å reise hjem, men tar istedet inn på et hotell som en venninne, Semiramis,  fra den gamle studentgjengen, driver. Hun ber ham ta kontakt med enken etter vennen og Adam får ideen om å samle de gamle vennene. De fleste vennene er spredt over hele verden, men Adam har kontakt med dem som har reist ut av landet og tar på seg arbeidet med å samle dem. Vennene har ulik bakgrunn og religiøs tilknytning, for tidligere var ikke det noe problem i dette landet. En er jøde, han reiste til Sør-Amerika, et par andre er kristne, en bor i Amman, en annen har trukket seg tilbake til et kloster, en kommer fra Egypt, en er muslim, men alle kunne vokse opp og studere i dette landet som tidligere var kjent for mangfold av kulturer. «Begivenhetene» som de som ble tilbake kaller disse årene med krigføring, skilte folk fra hverandre og Adam håper nå at de kan møtes og gjenoppta eller sette sluttstrek.

Det er en mangslungen og interessant roman. Vi får høre lange diskusjoner mellom vennene, valgene om det å reise vekk eller å bli. For noen var det foreldrene som bestemte at det var for utrygt å bli, for andre var det ikke familie igjen og ingen grunn for å bli. Vi får høre bakgrunnen til Adam og hans valg. Historien om Albert, han som skal til å begå selvmord, men som blir kidnappet og kidnapperne overbeviser ham om at livet er en så verdifull gave at den må bare leves, er så vill og vakker at den kommer jeg til å huske lenge. Adam noterer alt som skjer, refleksjoner og tanker omkring hendelsene. De står som kursiverte tekster i boken og utgjør en stor del av fortellingen som ellers er fortalt av den allvitende fortelleren. Bokens tidsrom går over de seksten dagene han er i landet, før vi får en overraskende slutt. Det er intenst, interessant og lysten til å lese flere bøker av Maalouf bare øker. Boka ble utgitt av Pax i 2014, jeg lånte den på biblioteket.

Det ser ut til at Arnaldur Indridason har begynt en ny serie med Konrad i hovedrollen. Han er pensjonist etter mange år som politietterforsker og  han har blitt enkemann. Boka starter med en turistgruppe som er på tur på en isbre. De oppdager et lik som er kommet tilsyne ved nedsmeltingen av isen. Liket er restene av en forretningsmann som forsvant for tredve år siden. Det var den gang en stor ettersøkning og en av forbindelsene til mannen ble satt i varetekt men løslatt etter kort tid. Nå gjentar det samme seg og mannen blir arrestert igjen. Han nekter å snakke med andre enn Konrad som ledet etterforskningen den gangen og som hadde sine tvil om at de hadde rett mann. Mannen de har arrestert nekter fortsatt for at han er skyldig, han er dødssyk og når han omsider får snakket med Konrad ber han om at han skal la gjerningsmannen få unngjelde både for drapet og for å ha ødelagt livet hans. Konrad blir motvillig dratt inn i etterforskningen igjen, men han kjenner også på at det hadde vært godt med en avslutning for denne saken ble aldri løst.  Den saken førte også til at han ble suspendert og ikke kom skikkelig tilbake i jobb. Konrad har fortsatt sine kontakter i politiet, men det er ikke lett å drive etterforskning når man ikke har tilgang til ressurser som arkivene og myndigheten det gir å være i aktiv tjeneste. Konrad blir oppsøkt av en kvinne som forteller at broren ble kjørt ned noen år etter at etterforskningen var avsluttet. Han satt på en bar og fortalte om ting han hadde sett i forbindelse med forsvinningen, kort tid etter dør han i påkjørsel og sjåføren forsvinner. Konrad setter sammen opplysningene på nytt og en mulig løsning ser ut til å åpne seg.

Det er velskrevet, spennende og de personlige glimtene vi får se av Konrad og hans liv, gjør ham til en mer interessant person. Jeg ser fram til fortsettelsen!

Boka er utgitt av Cappelen Damm og jeg lånte boka på biblioteket.

Fam Ekman lager særegne bildebøker, noen er mirakler der tekst og bilde spiller sammen i et spennede, utforskende hele, mens andre ganger henger ikke tekst og bilde sammen eller teksten mangler en indre logikk. Derfor er det alltid spennende å se og lese hva hun har laget denne gangen. Da er det flott å kunne si at med Tidenens tango har Ekman laget en svingende flott bok, med fantasifullt tema og som alltid med utsøkte og interessante bilder. Selve tittelen Tidenes tango, kan ha en dobbelt betydning og det gjør det spennende å lete etter flere betydninger mens boka leses. Det starter med et funn av et trekkspill fra tertiærtiden i en granittblokk i Drammen og dermed ruller tiden videre til Adam og Eva, urtiden, vikingtiden, grekerne, det gamle Egypt, middelalderen og 1700-tallet. Så kom flottenfeieren og Keiser Kalvbeint, og videre helt til 1960 årene hvor et fossil-trekkspill ble gravd opp rett under Carl Berners plass (Oslo). Ekman gir de finurligste forklaringer på hvordan tangoen ble utviklet, forbudt (til stor sorg for noen), forlatt, glemt og endelig gjenoppdaget igjen.

Illustrasjonene er kollasjer laget med svært ulike materialer på bakgrunn av grafikk eller maleri. Her er det mange detaljer og mye å se på og snakke om, det er flotte og fantasiskapende bilder. Noen av bildene skulle jeg gjerne hatt på veggen til daglig undring og fundering. Les Ekman sine bøker, de er vel verdt en lesestund for store og små!

Anne Schäffer har laget et fint intervju med Ekman her. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Det er vanskelig å skrive om krig til barn slik at det ikke bare blir redsel, men og et glimt av håp. Det har Arne Svingen klart i bildeboken Når kaniner blir redde, vakkert illustrert av Kamila Slocinska. Vi møter Noah, Ville Kanin og mamma som bor i et krigsherjet land. Noah kan løpe fort, raskere enn geværkuler, sier mamma. Noah er redd for lyder, de som knatrer og fra mennesker som har det vondt. Når lydene blir for høye gjemmer han seg ved navlen til mamma og hun sier at det går bra. Ville Kanin er hans beste venn. Ville Kanin har mistet et bein, men det gjør ingenting for det er mange mennesker som har mistet et bein, en arm eller et øye, tenker Noah. Han liker å være ute i solen, men mamma kommer og henter ham. Lydene blir veldig høye, det smeller og Noah ligger på bakken, hvor er mamma? Mange mennesker løper omkring, Noah leter etter mamma og ser hånden hennes med ringen på. Hun blir gravd fram og sier at det går bra. Noah ser Ville Kanin oppe i det som var leiligheten deres, han må reddes og Noah springer så fort han kan…

Det går heldigvis bra med Noah, mamma og Ville Kanin og det gir håp til oss som leser at kanskje det vil gå bra med dem i fortsettelsen også. Svingen klarer med få ord å beskrive det usikre livet, krigen som setter sine spor, men samtidig tryggheten mamma klarer å skape ved stadig å gjenta, det går bra. Noah er en modig gutt og ser det positive i livet, en god strategi for å overleve. Illustrasjonene understreker og forsterker budskapet i boka med sine fine blyantstreker og kraftig fargebruk i de mest dramatiske sekvensene. Det er ikke mange elementer i hvert oppslag, men det gjør budskapet tydelig og fokuset blir hele tiden knyttet til personene og det som skjer med dem. Boken er rett og slett et lite mesterverk og det er grunn til å gratulere Arne Svingen med sin første bildebok! En fin bok å snakke om når vi trenger å ta opp tema som krig og usikkerhet. Boken er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Kari Stai er ute med bok nummer seks om vennene Jakob og Neikob. Denne gangen møter de Spinnvill som jobber på fabrikken og kan lage alt mulig. Hun tråkker ned blomstene i hagen til vennene, men kommer raskt tilbake med nye, plastblomster, sier Neikob. Spinnvill lager nye ting og når hun finner ut at de trenger en ny bil lager hun en på et blunk, men ikke bare en, veldig mange. Neikob vil ta vare på en pappeske, men den er tom, sier Jakob! Nei, sier Neikob, den er full av ingenting. Ingenting er boltreplass og pusterom. De får mange nye ting og må kaste alle de gamle tingene. De fyller opp en hel dump! Da kommer stormen og pappesken blir til et papirfly som tar dem med opp i høyden slik at de ser alt søppelet som dekker jorden. De innser at her må det gjøres noe. De kommer tilbake til Spinnvill og sier at nå må vi lage ingenting. Dette vet ikke Spinnvill hvordan hun skal lage så Neikob overtar, for han vet hvilke knapper han ikke skal trykke på.

Dette er en bok med et klart miljøbudskap også her klarer forfatteren å bruke den litt rare og stakato dialogen mellom Jakob og Neikob til å drive handlingen framover og få ting til å skje. Det er en liten hilsen til den voksne leseren når et lite, men velplassert Obstfelder sitat får plass i Jakob og Neikob sine observasjoner. Illustrasjonene er mer detaljerte og delvis i en annen fargeskale enn de andre bøkene, men heldigvis for fansen er begge fyrene de samme, både i sinn og skinn. Flott og viktig bok! Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

Det er Camilla Bøksle og Silje Camilla Hellesen som står bak bildeboken Ellen Banan. Det er høst og kaldt ute, mamma, Milla og Lillebror hører lyder og finner en katt utenfor huset. Han får komme inn og få melk, mat og varme. Barna vil at han skal bo hos dem, men mamma sier kanskje noen eier ham og må få beskjed. De lager en plakat og henger opp, men ingen kommer – heldigvis. Lillebror vil at katten skal hete Banan, men Milla vil at den skal hete Ellen. Mamma bestemmer at katten skal hete Ellen Banan. Det synes barna er helt flott. Ellen Banan er ute om natten og kommer inn om morgenen. Det gjør han i flere måneder,  men en morgen kommer han ikke hjem og de må ut å lete. Etter flere dager ser endelig Lillebror den oransje halen til Ellen Banan, men da går den inn i huset til en gammel dame og hun kaller ham Sussi! Milla og Lillebror er lei seg, men pappa sier at katter må få bestemme hvor de vil bo. Milla finner ut at neste dag vil hun besøke den gamle damen.

Det er en fin historie om gleden ved å ha et dyr, om enn for en kort stund. Jeg synes nok at forfatteren ikke helt klarer å formidle tilknytning og glede ved å ha katten i huset og at tapet over katten kan fikses så rasjonelt – nei, den kjøper jeg ikke. Det kan jo være en vinn-vinn situasjon med Millas løsning : gå på besøk til en gammel dame og få anledning til å klappe katten… Jeg synes dette ble for enkelt. Silje Camilla Hellesen står for illustrasjonene og lager en stor, flott og varm katt, helt herlig! Boken er gitt ut av SolumBokvennen. Jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: