Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Til nå har William Shaw skrevet to bøker om politietterforskeren Alexandra Cupidi og hennes datter Zoe. Jeg tror det var heftige omtaler i Blogglandia som gjorde meg oppmerksom på ham og når nå Peter May har forlatt Lewis-øyene var det godt å finne et nytt øde landskap, denne gangen i Kent. Dessverre eller heldigvis leste jeg Salt Lane først og kom litt brått i gang med Alexandra og hennes noe ufrivillige overflytting fra London politiet til Kent. Når jeg nå har lest den første boka Fuglekikkerne kjennes det som om jeg har en bedre oversikt over henne og livet hennes, slik at jeg nå på alle måter er klar for bok nummer tre.

Fuglekikkeren er første bok i serien om Alexandra Cupidi. Første dag på jobb kommer det inn melding om at Bob Rayner er brutalt myrdet. Han var nabo og eneste venn til konstabel William South. De to hadde en felles interesse i fuglekikking og snakket mye med hverandre. William blir svært motvillig med på befaringen for han er en drapsmann, en dyp hemmelighet som han har båret på fra barndommen av. William tror at Bob har en søster som besøker ham annenhver uke, men under etterforskningen blir det avslørt at det har han ikke. Hun som besøker ham er nok heller en elskerinne som vil hemmeligholde sine besøk. William føler seg bedratt av vennen og tenker stadig på den vanskelige barndommen og alt den førte med seg. Datteren til Alexandra, Zoe, har det vanskelig på den nye skolen og hun kommer stadig opp i konfrontasjoner. Hun oppdager at William driver med fulgekikking og ber om å få være med på det. Hun har et talent for å observere og tegne og langsom oppstår det et vennskap mellom de to. En narkotikalanger forsvinner og en fyllik blir funnet hengt, er det neon sammenheng? William blir koblet fra etterforskningen fordi han kjenner for mange av de involverte, men han klarer ikke la være å undersøke personer han finner mistenkelige. Det kommer til en dramatisk og spennende avslutning og William får endelig fortelle hele sin historie til noen.

I den andre boken Salt Lane er det bare Alexandra som er i fokus. Hun passer på huset til William, men vi får ikke vite noe om ham her. Zoe er like vrang som i første bok og har tilfluktstedet sitt på heiene og nede ved kysten hvor hun speider etter fugler sammen med andre fuglekikkere. Alexandra strever som alenemor og vil egentlig ikke ha hjelp fra noen, men innser etterhvert at hun trenger det. Moren hennes som hun har hatt et ganske dårlig forhold til kommer og det er interessant å se hvordan de klarer å finne en måte å kommunisere på som bringer dem nærmere hverandre. Boken innledes med at to små gutter brenner inne i en buss og så gjør vi et langt sprang framover og inn i vår tid. Det dukker opp lik ved grøftene som drenerer markene og det kommer til konfrontasjoner som gjør at Alexandra må se nærmere på enkelte bedrifter og foretak i området. Det avsløres mye grums og verdenssamfunnets problemer gjør seg også gjeldende på landsbygda i Kent.

Jeg sier bare: Dette er snadder for de som liker krim, beskrivelser av landskap og relasjoner mellom mennesker. Her får du litt av hvert og kriminalgåten er spennende uten utmalende gørr. Jeg savnet riktig nok William South i bok nummer to, men kanskje kommer han igjen? Jeg anbefaler disse bøkene og det gjør Beate også.

Parinoush Saniee er forfatteren bak denne romanen som handler om en iransk familie. Noen av barna har reist ut av Iran, mens andre har blitt tilbake, enten fordi de ville det selv eller fordi de aldri fikk et valg.

Boken innledes med et forord der forventningene som de ulike gruppene kan ha hatt til hverandre blir forklart. De som ble igjen i Iran tror at de som reiste til Vesten hadde et enkelt liv og fikk alt opp i hendene. De som reiste levde med hjemlengsel, savn og vanskene det alltid fører med seg å etablere seg i et nytt land med nye skikker og nytt språk. Det er også en navneliste som forklarer hvordan de ulike personene er relatert til hverandre.

Bokens hovedperson og jeg forteller er Dokhi eller Irandokht som hun egentlig heter. Hun bor sammen med bestemoren i Teheran fordi begge foreldrene er døde. Hun har ikke noe klart minne av hvordan de døde, men har stadige mareritt av drømmer som gjentar seg og gir henne åndenød. Når vi møter henne er hun og familien på toget ut av landet for å treffe den delen av familien som har flyttet ut av Iran. Hun gleder seg til å treffe dem, men det er tydelig at ikke alle gjør det. Bestemoren til Dokhi som hun og de andre kaller mor, skal endelig få treffe alle barna sine, svigerbarn og barnebarn. Hun er gammel og kjenner et sterkt behov for å møte dem, få dem til å finne tilbake til hverandre og gjennom dette møtet gjenforenen familien. De etablerer seg i det store fine huset en av onklene til Dokhi har leid og de første dagene er gleden over å være sammen altoverskyggende. Det tar imidlertid ikke lang tid før konfliktene kommer til syne og skillelinjene mellom dem synes uoverstigelig. Når så noen begynner å isolere seg, bestemmer moren at søsknene og Dokhi skal sette seg ned og snakke sammen, uten at svigerbarna er til stede. De gjør det og hver enkelt får fortelle, uten avbrudd, sin historie. De får en ny forståelse for hverandre og en ny vennlighet mellom dem vokser fram. Til slutt er det Dokhi som får fortelle og spørre om sitt liv. Hun tvinger fram svar fra bestemoren og de andre søsknene til Dokhis far hjelper til. Dette virker forløsende på Dokhi og hun får et nytt blikk på seg selv og hvem hun egentlig er.

Romanen gir et flott innblikk i hvordan forestillinger, enten riktige eller gale, kan styre relasjoner i en familie. Den gir også et innblikk i det ganske lukkede landet Iran og vi blir igjen minnet på hvor vanskelig livet i land med sterkt kontrollerende regimer kan være. Jeg var i starten ambivalent til dette forordet, for hvorfor måtte disse holdningene forklares så nøye? I ettertid ser jeg at det var greit å ha dette forklart, for de hissige og nesten hatefulle diskusjonene som straks oppstår er bortimot ubegripelige uten denne informasjonen. Forfatteren tar ikke side, men prøver å skape en forståelse for de ulike synspunktene. Det er en interessant roman, men litterært sett er den ikke så sterk. Leste du debuten hennes Det som ventet meg og likte den, vil du kanskje like denne og?


Jeg fikk romanen En strålende fremtid skrevet av den franske forfatteren Catherine Cusset fra Solum/Bokvennen i 2018, da boken kom ut på norsk. Siden har den ligget i en av mine utallige hauger og ventet på å bli lest. Endelig er boka lest og det var en fornøyelse! Det er sjelden jeg har lest en bok hvor alle karakterene står fram som helstøpte mennesker, folk som du kan tenke deg har gått eller går rundt omkring ett eller annet sted i verden. Bokens hovedperson er rumenske Elena som vokser opp hos sin tante og onkel. De sørger for at hun har alt hun trenger, men de blir aldri foreldre for henne. Elena har et minne av en lys og god barndom som tok slutt så altfor tidlig, men er det moren hun har et minne av? Elena er flink på skolen og kommer inn på studier i atomfysikk. Hun treffer Jacob som er jøde og selv om familien hennes først er i mot at de treffes, så blir det dem til slutt. Livet i Romania er vanskelig, det er restiriksjoner over alt og man må smiske seg fram for å oppnå ting eller posisjoner. For Elena og Jacob blir det etterhvert løsningen å reise til Israel, men Elena klarer ikke å slå seg til ro der. De reiser til Italia og får etter mange forviklinger hjelp til å emigrere til USA. Elena skifter navn til Helen, hun legger bak seg alt som var i Romania og starter et helt nytt liv. Hun utdanner seg innenfor IT og får en forskerstilling der, også her utmerker hun seg. Sønnen Alex kommer inn på Havard og alle Helens drømmer ser ut til å gå i oppfyllelse. En dag kommer Alex hjem med Marie en fransk pike som han vil gifte seg med. Helen steiler, han må finne en amerikansk pike, en som ikke vil flytte fra dem, en som vil bli. Helen misforstår det meste av det Marie sier og gjør, det er ikke lett!

Som jeg nevnte i starten, Cusset skaper hele mennesker. Jeg blir opptatt av dem, jeg føler med dem og jeg skjønner nesten hvorfor ting blir som de blir. Det er så flott gjort! Vandringen fram og tilbake i tid gjør at vi får et bilde av Romania under Ceausescus regime og hvor vanskelig det kan være i Israel når den ene parten ikke er jøde. I noen kapitler er det Marie som fører ordet og det gjør at vi får en stemme som forklarer intensjonen i handlingene. Cusset gir et innblikk både i samfunn og enkelt mennesker sine liv og dette gjør boka særlig interessant å lese. Anbefales! Andre som har lest og likt boka er Tine og Rose Marie

Peter May, mannen som har skrevet Lewis-trilogien, har nå skaffet seg en ny helt, Enzo Macleod. Handlingen er satt til Frankrike der Enzo arbeider på universitetet som professor i biologi. Han har imidlertid bakgrunn fra kriminologien, som kriminalteknikker. Han var gift i Skottland og har en datter der, men en besettende kjærlighet førte til at han ble i Frankrike. Da hans andre kone døde i barsel, ble han værende og oppdro sin andre datter der. Enzo har dårlig samvittighet overfor sin skotske datter Kristy og oppsøker henne når han får vite at hun bor i Paris. Hun gir derimot tydelig uttrykk for at han har sveket henne og hun tilgir ham ikke for det. Enzo har et godt forhold til sin andre datter Sofia som bor sammen med ham.

I denne første boken av Enzo-filene, møter vi ham når han og en journalist Roger Riffin skal prøve å finne løsningen på et 10 år gammelt uoppklart mord. Det er Jacques Gaillard, en velrenomert lærer fra en eliteskole som har blitt myrdet i en kirke i Paris. Ingen har noen gang funnet ut hvor liket er blitt av og Enzo inngår et veddemål om at han skal løse mysteriet. Mordgåten fører han til katakombene under Paris og en verden han ikke ante eksisterte. Han får vite at det ble funnet et skrin med en hodeskalle der og sammen med den flere andre merkelige ting. Han oppdager at hodeskallen tilhører Jacques Gaillard og at tingene i skrinet peker mot steder der resten av kroppen kan ligge. Enzo og hans noe tilfeldige assistent Nicole googler fram svar på gåtene som fører dem til forskjellige steder i landet. Selvsagt er det mektige mennesker som ikke ønsker at han skal lykkes med å finne svaret og dette fører til flere dramatiske episoder.

Det er spennende og May skriver godt, men jeg savner de fine landskapsbildene som Lewis-bøkene har og innimellom går det vel fort i svingene. Når det er sagt er jeg klar for en ny Enzo-fil så fort det lar seg gjøre! Så om du trenger en krim til påske, hvorfor ikke denne? Jeg leste boka som e-bok

Usynlighetens historie er romandebuten til Martha Batalha. Boka handler om søstrene Euridice og Guida som bor i Rio de Janeiro på 1940-50- tallet. Faren er portugiser og grønnsakhandler, moren arbeider sammen med ham og av og til er hele familien i virksomhet i butikken. Euridice er en usedvanlig begavet jente. Hun spiller fløyte og da de får besøk av den store Heitor Villa-Lobos og han inviterer henne til å studere sammen med ham, setter hun i gang en langvarig krig overfor foreldrene for å få lov. Forledrene mener at fløytespilling bare er og skal være en hobby og de nekter. De mener at det viktigste for henne er å bli gift og få barn. Euridice holder på, men en dag blir hun stupforelsket i en gutt og glemmer alt om musikk. Neste gang hun ser gutten er han sammen med en annen og verden går i knas for henne. Heldigvis har hun storesøsteren Guida som setter det hele i perspektiv og får tankene hennes over på noe annet. Guida har ikke de samme intellektuelle ambisjonene som Euridice, men de to er svært gode venner og bruker mye tid sammen. Guida treffer Marco, en ustyrtelig rik student som skal bli lege. De forelsker seg og etter mye om og men tar Marco henne med til familien sin, for å presentere henne som sin kommende brud. Dette går heller dårlig og de ender opp med å gifte seg hos byfogden og Marco leier et hus til dem. Han begynner praksisen sin som lege, men han har lurt seg unna det meste av forelesninger og innleveringer, så hans sterkeste kort i behandlingen av syke er paracet. Det hangler også med ekteskapet og en dag ligger ringen igjen og Marco har forduftet. Guida er ikke den som gir seg, men ved fantasi og medmenneskelig omsorg får hun et nytt grunnlag å gå videre på. Når det igjen blir forandringer ser hun seg nødt til å oppsøke Euridice igjen og søstrene blir forent.

Euridice på sin side, ble rystet i sine grunnvoller når søsteren forsvant. Hvem skulle hun nå snakke med? Hun gifter seg med Antenor en tørrpinne av en bankmann og de får to barn. Hun kjeder seg snart som husmor, men finner ut at hun kan begynne å eksprimentere med nye retter. Hun koker og braser, skriver opp oppskrifter hun finner på og serverer de deiligste måltider til mannen og barna. Hun samler alle oppskriftene i en bok og en dag da hun har laget alle yndlingsrettene til mannen, sier hun at hun vil gi ut en kokebok. Antenor blir rasende! Han vil ikke høre noe om at hun skal gi ut en bok. Det er han som tjener penger i familien og slik skal det forbli. Euridice kaster boka i søpla, men tar den senere opp igjen. Hun mister helt lysten på å lage mat og blir ganske deprimert. Antenor savner de gode rettene hennes, men ser ikke sammenhengen. Etter en stund kommer Euridice på at hun kan sy. Hun øver seg på egne klær og disse vekker oppsikt i nærmiljøet. Noen spør om hun kan sy til en kjole til dem og så er hun igang med å lage systue i sin egen stue. Dette går helt fint helt til mannen bryter en av sine vanlige rutiner og oppdager hva hun holder på med. Han går igjen i taket og forbyr henne å drive butikk i hans stue. Euridice går inn i en dyp depresjon. Hun sitter hele dagen og ser inn i veggen, hun lager ikke mat, for nå har de fått hushjelp, hun gjør ingenting. Mannen skjønner ikke hvorfor hun er slik, han vil bare han en kone som er hjemme, lager mat, passer barn og ikke gjør noe oppstuss av seg. Når Guida kommer tilbake, livner Euridice til igjen, men det tar tid før hun er igang med nye prosjekt. Guida på sin side tenker på at det er på tide å få en ny mann i sitt liv og kaster sine øyne på Antonio, den enslige bokhandleren som bor sammen med sin mor. Antonio er dypt og inderlig forelsket i Guida, men vil moren tillate at hennes trofaste sønn knytter seg til en annen kvinne? Den som leser får se.

Dette er en bok som kastet meg mellom latter og raseri. Latter fordi det er flere kostelige bipersoner og episoder i boka, raseri fordi denne flinke, intelligente, arbeidssomme Euridice stadig blir stanset i sine utviklingsmuligheter og spennende prosjekter. Forfatteren klarer å få meg med på at dette handler om levende mennesker og byen blir mer enn en kulisse. Det går et rykte om at forfatteren skriver på bok nummer to. Det er bare å glede seg og i mellomtiden – les denne, anbefales!

Orhan Pamuk er en av mine favorittforfattere. Jeg blir hver gang begeistret for skrivemåten, miljøbeskrivelsen og hvordan han skriver om så mye mer enn en rettfram historie. Kvinnen med rødt hår fikk jeg som lese-eksemplar fra Gyldendal og dessverre eller heldigvis har jeg hatt denne liggende i «skal-lese-stabelen» siden den kom ut i 2017.

Romanens hovedperson er Cem, han bor sammen med sin mor, faren har forlatt dem og økonomien er dårlig. Han vil studere, og for å få penger til dette jobber han i bokhandelen nær universitetet. Cem har en drøm om å bli forfatter, men penger må skaffes. Han får jobb som hjelpemann hos brønnmesteren Mahmut som skal grave ut en brønn i landsbyen Öngören rett utenfor Istanbul. Han lover moren at han ikke skal gå ned i brønnen, men bare være oppe på bakken. De to reiser til landsbyen, gravingen begynner og mester Mahmut finner ut at de må ha en hjelper til. En gutt fra landsbyen kommer og hjelper dem, men selv om mesteren har sagt at dette arbeidet bare tar to uker, trekker tiden ut og de finner ikke vann. Gutten fra landsbyen går tilbake til sitt egentlige arbeid og Cem og Mahmut er igjen for å fullføre arbeidet. Oppdragsgiveren vil at de skal gi seg, men Mahmut insisterer på at de skal fortsette. Cem er på leting etter en farsfigur og gjennom samtalene de har om kvelden etter arbeidet er ferdig, knytter han seg nærmere Mahmut. Han leser Sofokles drama Kong Oidipus og blir helt oppslukt av  handlingen i dette stykket. Mahmut forteller Cem historier om kveldene, men en kveld ber Mahmut Cem om å fortelle noe. Cem forteller en meget frisert utgave av Kong Oidipus og dette får Mahmut til å tenke på den iranske legenden om Rostam og Sohrab, der sønnen dreper faren. Disse to fortellingene skal følge Cem gjennom hele livet og bestemme flere av handlingene hans. I landsbyen er det et omreisende teater der den vakreste kvinnen Cem har sett arbeider. Han finner ut hvor hun bor og følger etter henne. Han står utenfor huset og håper på å få et glimt av henne. Hun har rødt hår, hun er høy og huden hennes er helt hvit, Cem er besatt. Han blir kjent med en av mennene i følget hennes og det viser seg å være mannen hennes. Han inviterer Cem med på teateret og der får han se en forestilling basert på Rostam og Sohrab som gjør et sterkt inntrykk på ham. En dramatisk hendelse får Cem til å forlate landsbyen i full fart og den dårlige samvittigheten han får av av denne handlingen henger ved ham gjennom årene som kommer. Cem kommer inn på universitetet, han blir ingeniør og han gifter seg med Ayse og sammen gjør de gode foretninger, blir rike og lever et godt liv, men de får ikke barn. Dette er en stor sorg hos begge. I stedet reiser de rundt i verden, går på museer, leser og blant annet fordyper de seg i Ødipus fortellingen og legenden om Rostam og Sohrab. Cem får mulighet til å reise tilbake til Ôngören som nå, etter at Istanbul har bredt seg ut i alle retninger, ligger innenfor bygrensen. Han oppsøker stedet mester Mahmut og han grov ut brønnen og han treffer igjen Kvinnen med rødt hår. Hun har ting å fortelle ham.

Dette er en bok med mange lag, for her er det mange tema som blir berørt. Cem lever seg veldig inn i fortellingen om Ødipus som dreper sin far og gifter seg med sin mor. Han gjør ikke det, men da faren forlot dem for å drive med politikk, følte han et sterkt tap. Dette prøver han å erstatte gjennom å knytte seg til Mahmut, men Cem svikter Mahmut, er dette sviktet å regne som et drap? Her er det mye å tenke på! Anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Rose-Marie og Tine.

Rett før jul fikk jeg Lucy Dillon sin bok Der lyset slipper inn i postkassen. Dette var i den mest hektisk innspurten av juleforberedelser så boken ble liggende både fordi det var travelt og fordi jeg tenkte at dette er en feelgood-bok som jeg har lyst til å nyte og kose meg med. Jeg fikk rett!

Bokens hovedperson er Lorna som i det vi møter henne er besøksvenn for Betty. Hun bor på et hospice og snart skal dø. Betty er en modig gammel dame som utfordrer Lorna til å gjøre ting hun egentlig ikke tørr. Når Betty dør har hun testamentert hunden sin Rudy – en supernervøs dachs – sammen med penger til mat, forsikring og medisiner til hunden. Lorna både vil og ikke vil ha Rudy, men blir overtalt til å ta ham med. Hun har kjøpt galleriet i hjembyen Longhampton, der far, mor og søsteren Jessica bodde de siste årene foreldrene levde. Moren var en kjent bildekunstner og faren levde og åndet for moren. Søsteren Jessica ble gravid i ung alder, ga utdanningen på båten og giftet seg med solide Ryan. Lorna oppdager at mye er forandret i Longhampton, men samtidig er alt slik det var før. Hun treffer igjen Sam som hun var veldig forelsket i. Han hadde lovet at han aldri skulle bli på gården til foreldrene og arbeide der, han skulle ut i verden og lykkes. Lorna traff ham i London da hun investerte mye penger i et popupgalleri. Da fortalte han henne med rene ord hvor utrolig dumt og risikabelt dette prosjektet var, hun ble sint og såret og enda verre ble det da han fikk rett. Når hun nå treffer ham igjen er det med blanede følelser og litt undring siden han var så fast bestemt på å aldri vende hjem. Lorna oppdager at galleriet er fullt av usolgte bilder, kopper og smykker og hun prøver på ulike måter å få det til å gå rundt. Hun vil gjerne komme i kontakt med kunstneren Joyce Rothery for å få henne til å stille ut i galleriet for å få litt blest om det. Joyce vil ikke slippe inn noen i huset sitt, verken Lorna eller sosialtjenesten,hun nekter. Joyce bor i et nydelig hus med en helt spesiell hage og hun har en hund som trenger mosjon. Ved diverse misforståelser tror Joyce at Lorna er en hundepasser som skal ta hunden hennes med på tur, men slik er det ikke. Lorna er derimot en sympatisk person som prøver å overvinne sine egen redsler og følelse av å mislykkes i mange ting. Hun har gått på kunstskole, studert kunst og lett i dypet av sitt hjerte for å finne noen fnugg av kunstnergen i seg, men til ingen nytte. Hun kan se hva som er bra, men å skape selv… .

Dette er en meget lettlest, feelgood-type bok. Dessverre er den også lett å glemme. Det som er herlig med slike bøker er at de gir deg en pause. Dillon skriver ikke dårlig, men det er forutsigbart, uten store overraskelser. Så hvis du vil lese om snille mennesker, vakre omgivelser og muligheter for happy-ever-after, hvorfor ikke denne?

%d bloggere like this: