Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Max Estes står bak denne fantastiske boken om en svært ambisiøs banan og dens vei til å kuppe månens plass på himmelhvelvingen. Bananen vi her snakker om er ikke fornøyd med å ende på et fruktfat, nei han vil ha plassen til månen! Han har holdt øye med månen og nå har han bestemt seg! Han møter en katt og ber han om hjelp til å komme opp til månen. Katten stiller et betimelig spørsmål, men bananen vet å svare for seg. Han forteller katten en hemmelighet og dermed får han hjelp. Han kommer seg på en kjerre som kjører opp mot fjellet, men på veien blir han snappet opp av en måke. Han ber måken om hjelp, men måken slipper han ned og han ender i havet. Han duver forbi både båter og sjøgress til han til slutt møter en hval som gir ham en ordentlig dytt! Kommer bananen opp til månen? Da må du lese boka og fryde deg over bananens argumentasjon for hvorfor han bør være på himmelen og ikke den gamle månen.

De som har lest tidligere bøker av Max Estes vet at han lager bøker av høy kunstnerisk kvalitet, de er gjennomførte, har en humoristisk vri noen ganger og er ganske enkelt utrolig elegante. Denne er ikke noe unntak! Her er noe å hente både for barnet og medleser. Dette er godt gjort – med så enkle setninger, men med en underligende tekst som fikk ihvertfall meg til å le. Ingen er for gammel til å lese bildebøker! Denne kan godt leses mange ganger.

Takk til Ena forlag for denne herlige boken!

Jeg fikk Gåten, skrevet av Jessie Burton fra Font forlag i 2017, og shame on me – jeg har ikke lest den før nå på en litt lang ferie i Spania. For min del var dette en perfekt timing, midt i det spanske miljøet og med en bok som henter vel halvparten av sine scener fra Spania, riktignok fra Sør-Spania, men stemningen og energien i folk og landskap var den samme.

Boken i starter i 1967 med Odelle Bastien fra Trinidad, Port of Spain som har flyttet til London for å arbeide og skrive. Hun skriver dikt, mest for seg selv, men når venninnen Cynthia skal gifte seg skriver hun et dikt til henne som bryllupsgave  og hun leser det opp i bryllupet. Odelle jobber i en skobutikk med venninnen, men søker på andre jobber og får napp ved Skelton Institute som sekretær for Majorie Quick. Odelle blir fasinert av den elegante og hemmelighetsfulle Quick. Hun treffer Lawrie Scott i bryllupet til Cynthia. Han forteller at han har arvet et maleri fra sin mor og lurer på om hun vet hvem som kan hjelpe ham med å taksere det for et mulig salg. Odelle ber ham ta det med til Skelton og både Quick og sjefen hennes Edmund Reed blir overrasket over bildet og signaturen I.R. Kan dette være et av de få bildene den spanske maleren Isaac Robles malte? Odelle forstår at Quick vet noe om dette bildet, men hva? – og hva er hemmeligheten Quick bærer på?

Vi går tilbake til 1937 og befinner oss i Arazuelo, nær Malaga. Her har Harold Schloss, hans syke kone Sarah og datteren Olive flyttet inn i en finca. Harold er kunsthandler, egentlig fra Wien, men har forretninger over hele Europa. Datteren Olive har et stort malertalent og har søkt seg inn på Slade . Hun har kommet inn, men sier ingenting til foreldrene, for faren påstår at kvinner ikke kan male. De møter søsknene Teresa og Isaac Robles. Hun begynner å stelle i huset for familien og Isaac som er revolusjonær, kunstlærer og maler blir invitert av Sarah til å male et bilde av henne og Olive. De må sitte for ham og Olive blir svært opptatt av ham. Hun innreder sitt eget atelier i den øverste etasjen i fincaen og maler med en ny intensitet. Hun viser bildet til Teresa og får henne til å love at hun ike skal si det til noen. Da bildet av Sarah og Olive skal vises fram har Teresa byttet Isaacs bilde med Olives. Harold er overbegeistret for bildet, han ser for seg at Isaac kan bli en ny stjerne, oppdaget av ham. Isaac på sin side er rasende og Olive føler en blandig av skuffelse fordi Teresa brøt løftet sitt, men og en veldig begeistring fordi bildet nå kommer ut i verden. Olive får blidgjort Isaac ved å love at han får mesteparten av pengen for maleriet og at hun ikke skal gjøre dette mer. Men holder hun løftet sitt? Spania i 1937 og utover mot 2. verdenskrig er et urolig land. Isaac er blant de revolusjonære og innblandet i ulike aktiviteter. Det blir stadig vanskeligere å få tak i mat og agressjonen mellom fløyene øker. Olive maler videre og får sendt avsted to bilder til med Isaac´s signatur på, dette hjelper ikke på forholdet mellom dem og familien hennes. Olive tror at hun ikke kan male uten Isaac og drar ut for å oppsøke ham, det skulle hun ikke ha gjort.

Jeg har tidligere lest Miniatyrmakeren og var vel ikke så begeistret for den, selv om jeg faktisk gikk for å se miniatyrhuset som finnes på Rijksmuseum i Amsterdam.  Denne romanen derimot ble jeg veldig begeistret for. Burton skriver godt, klisje-fritt og klarer å holde meg interessert hele veien. Vi aner en sårbar jente i Olive, som prøver å finne sin plass i familien og som samtidig er en voksende kunstner som våger alt for å kunne male. Vi får et innblikk i hvordan det er å være mørkhudet i London på 1960-tallet, ikke enkelt! Og vi får følge Odelles vei til å bli et skrivende menneske. Forfatteren klarer å føre de to fortellingene sammen på en troverdig måte og det gir boka en fin helhet. Anbefales!

Jeg har tidligere lest Deborah Levy sin bok Varm melk og ble da fascinert av hennes skrivemåte. Hun går ved siden av sine personer og observerer det de gjør, deltar på et vis i deres tanker og refleksjoner, men er likevel ikke helt på «innsiden» noe hun overlater til leseren å tenke seg inn i. Nå har hun skrevet en ny bok som også er kortlistet til Man Booker prisen. Svømme hjem er en annerledes bok, der flere stemmer får komme til orde. Bokens personer er Kitty Finch, som trenger seg inn på familien Jacobs som består av poeten Joe, journalisten Isabel og datteren Nina. De reiser med et vennepar til Sør-Frankrike, da de kommer dit finner de Kitty svømmende i bassenget. Kitty er lidenskapelig fan av Joe´s poesi. Isabel tilbyr henne å bo hos dem siden hun tilsynelatende ikke har noe sted å bo. Kitty sier at hun er botaniker, men hun skriver også dikt og vil at Joe skal lese dem. Han prøver å vri seg unna, men Kitty er svært insisterende og hun legger diktene i en konvolutt. Joe prøver stadig å slippe dette, men Nina presser ham også, til slutt gir han etter. Kitty har bodd i dette sommerhuset tidligere og kommet i konflikt med naboen. Naboen mener at hun er gal og har faktisk fått henne innlagt. Naboen prøver å snakke med Isabel om Kitty, men det hjelper ikke – for kanskje har Isabel sin egen agenda og det passer bra at Kitty tar opp så mye plass i dagliglivet deres? Nina synes Kitty er fascinerende, men også ganske skummel med alle sine merkelige utsagn og ikke minst at hun svømmer naken i bassenget stadig vekk. Joe er deprimert, han prøver å skrive, han prøver å være tilstede for Nina, men når han fram?

Det er mange stemmer i denne boken, forvirrende mange stemmer vil jeg si. De lever parallelle liv og tørr ikke gå tett inn på hverandre. Kitty er åpenbart den gale i denne romanen, men hva med Isabel som stadig har reist vekk på reportasjeoppdrag og som nå i ferien også stikker seg vekk? Joe både liker og ikke liker Kitty´s oppmerksomhet, men er den fordi hun vil ha noe av ham? Vil hun på en måte eie ham?

Det er en interessant bok, en  bok som får deg til å tenke på relasjonene og motivene til de ulike personene som opptrer i boka. De er tilsynelatende vellykkede, men under overflaten er det mye uavklart og Kitty er, i all sin merkverdighet, den som får ting til å skje. Har du lyst på en leseutfordring? Da burde denne være noe for deg!

Takk til Solum for leseeksemplar!

Levi Henriksen er en erfaren forfatter med flere bøker bak seg. Vinter på savannen har han skrevet i samarbeid med datteren Leah som debuterer med denne boka. Boka er skrevet på oppdrag fra Ena forlag og jeg fikk boka som leseeksemplar fra forlaget.

Boka handler om Eleanor som nettopp har mistet moren sin. Hun har en stefar, Dag som hun prøver å ignorere så godt det lar seg gjøre. Eleanor sørger intenst over moren, det har først og fremst alltid vært de to, men Dag kom inn i livet deres og Eleanor har aldri brydd seg om å bli ordentlig kjent med ham. Hun har en kjempegod venn Moses som hun klarer å bli uvenner med og hun takler ikke skolen med det stigma som hun nå har fått : «hun-som-har-mistet-moren-sin-stakkar». Hun gjør virkelig dumme ting, men det er ingen rundt henne som setter foten ned. Moren har ordnet det slik at Eleanor og Dag skal reise til Kenya på safari. Hun bestemte dette før hun døde og de reiser for å oppfylle hennes ønske. Avstanden mellom dem er stor og Eleanor gjør ikke så mange forsøk på å nærme seg Dag eller se på hans forsøk på tilnærming med vennlige øyne. De kommer til Kenya og får et innblikk i en levemåte som er helt ukjent for dem og de får en grunndig innføring i dyrelivet og miljøutfordringene i denne delen av verden. Eleanor er svært opptatt av disse temaene og leser mye om dem, samtidig ser hun at de ulike livsvilkårene fører til ulike valg i Afrika og i Norge. Hun treffer Stefan en tysk gutt som også er med på safarien, de snakker sammen og finner på et vis tonen, men det er Stefan som får henne i virkelig trøbbel.

Eleanor er en jente med mye energi og entusiasme. Hun blir stanset opp av morens død og må orientere seg på nytt til et liv sammen med stefaren Dag. Gjennom  kronglete hendelser kommer de nærmere hverandre og begge har vokst litt når boka slutter.

Det er spennende når far og datter skriver bok sammen og gjør opplevelse og erfaringer til et delt prosjekt. Jeg synes de kommer godt fra dette og leverer en interessant og god ungdomsbok.

Det er Hege Østmo-Sæter Olsnes som har laget denne bildeboka. Boka handler om Rot og Bjørne som er bestevenner, men veldig forskjellige personligheter. Rot er livlig og full av tiltakslyst, mens Bjørne er rolig, ettertenksom og litt beskjeden. Når Rot får en ide setter han igang og det med stor intensitet. Nå vil han tegne, han elsker å tegne! Rot tegner veldig fort, så fort at han plutselig har brukt opp alle arkene, men det gjør ingenting for han fortsetter å tegne på veggene. Bjørne vil også tegne, men alle arkene er brukt opp Bjørne finner ut at han kan tegne på baksiden av arkene Rot har brukt. Han prøver å holde blyanten riktig og han tegner nøyaktig og forsiktig. Dette liker ikke Rot! Da blir det knuffing og grining. Rot tegner på Bjørne – da tegner Bjørne på Rot. De tegner overalt på hverandre, så blir de venner igjen.

Det er en kort liten historie om de to vennene, men det er mye læring her bl.a. om å dele med andre, hvor lurt er det å tegne på veggen egentlig? Man kan krangle og man kan bli venner igjen. Illustrasjonene er holdt i duse farger og det er Rot og Bjørne som er i fokus uten så mye miljø omkring dem. Dette gjør det enkelt å holde fokus på hovedpersonene, men kanskje ikke så spennende for den voksne leseren. Boka passer for de yngste barna. Dette er første bok i en serie om de to vennene. Boka er gitt ut av Aschehoug, jeg lånte den på bibliotket.

I 2014 fikk Rune Christiansen Brageprisen for denne romanen og vel fortjent var det! Jeg har lest boka tidligere og jeg pleier ikke lese bøker flere ganger, men nå skal boka diskuteres i Nordhordland Litterære Selskap i september, så det var helt nødvendig med en ny lesing og det var den faktisk verdt. Christensen skriver fantastisk godt, språket er en ren nytelse og ved andre gangs lesing legger jeg merke til nye sider ved fortellingen.

Romanen handler om Lydia Erneman som er født og oppvokst i Sverige på et lite gårdsbruk. Hun er enebarn og har et nært forhold til moren og et mer distansert forhold til faren. Hun har ingen nære venninner eller venner og savner heller ingen. Hun utdanner seg til veterinær og får jobb hos en erfaren eldre veterinær som gjerne vil at hun overtar hans praksis når han ikke kan mer. Lydia lærer mye, men når hennes læremester går bort flytter hun til Norge og får jobb på landsbygda hos veterinæren Bråthen. Hun er oppslukt av jobben og lite sosial. Hun er iherdig og får mye respekt for jobben hun gjør. Hun føler seg ikke ensom, men har en distanse til andre mennesker rundt seg. Hun møter gutten Johan og hjelper ham når hunden hans holder på å dø. Lydia blir Johans helt og de tilbringer mye tid sammen. Moren til Johan fungerer heller dårlig i det daglige og gir ham lite stimulanser, da er det godt å ha Lydia. Hunden dør og Johan forteller at det er moren som har tatt livet av den. Moren til Lydia, Dagmar, dør og dette forsterker avstanden til faren som ikke klarer å orientere seg på nytt i livet. Hun drømmer stadig om moren og har lange samtaler med henne. Hun møter Edvin som er skuespiller og de begynner ganske forsiktig på et liv sammen. Hun tar ham med til faren og de finner tonen. Lydia observerer dem og forundrer seg over hvorfor hun ikke kan ha den samme lette dialogen med faren slik Edvin har.  Hun får en datter med Edvin og kaller henne Dagmar etter moren. Hun har Dagmar med seg på arbeid når Edvin må arbeide i byen og de bygger sterke bånd.

Det er en vakker roman. Lydias evne til observasjon, hennes nærmest konstantering av at hun er ensom, men at det egentlig er ok, er en tankevekker. Hun klarer seg fint alene, men gleder seg over fellesskapet både med gutten Johan og kjæresten Edvin. Vi får være med på de vekslende årstidene og arbeidet hun gjør med stort alvor. Arbeid og utvikle kunnskap om arbeidet, det er nok, det er fint og når Rune Christensen skriver som han gjør så er det en stor leseropplevelse. Anbefales!

Det kom en pakke i posten og med to barn på besøk på 14 måneder og 6 år ble den umiddelbart åpnet og der lå Ungene i Dyreparken! Etter en liten instruksjon om å:  bla forsiktig i boka !  ble den båret rundt av hun på 14 måneder, mens hun på 6 forlangte lesing. Når boka ikke ble lest, ble den fraktet hit og dit og svært motvillig levert fra seg ved sengetid. Det tok noen dager før jeg fikk lest boka, for den var stort sett opptatt av andre…

Agnes-Margrethe Bjorvand  har skrevet boka om dyreungene i Dyreparken i Kristiansand. Det er et utvalg på 13 dyr som er med og de blir omtalt over to dobbeltoppslag. Det er mange flotte fotografier av dyreungen, samt når dyret er voksent, ofte satt inn i relasjon til sin familie. Hvert dyr får en kort presentasjon i det første oppslaget og i små faktabokser får vi vite hva de spiser, hvor mye de sover og hvordan de leker. Vi får og vite hvor mye omtrent en unge veier når den er født, dette førte til noen undrende tanker her hos oss. På det andre oppslaget får vi vite noe om : Når jeg slir stor… der er det også en boks som heter Kjekt å vite – altså litt funfacts.

Det er de mest kjente dyrene som er med i boken slik som løve, giraff, sjimpanse (selvsagt) , orangutang, ulv og gaupe. Men det er også ekornape og kongesnok og den absolutt favoritten hos oss – flodsvinet! Her faller boka åpen helt av seg selv…

Teksten er lett å lese med stor skrift slik at et barn som har knekt lesekoden fint klarer å lese oppslagene. Faktaene som blir presentert er slik at en nysgjerrig og frisk hjerne husker det meste etter et par lesinger. Formatet på boka er stort og kvadratisk slik at flere kan lese samtidig. Jeg kan tenke meg at de som har vært i Dyreparken vil kjenne igjen dyrene og glede seg over gjensynet. De som ikke har den bakgrunnen vil uansett ha glede av boken for her er det kunnskap å finne på en lett tilgjengelig måte. Anbefales! Boka er utgitt av Vigmostad & Bjørke.

%d bloggere like this: