Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Det ser ut til at Arnaldur Indridason har begynt en ny serie med Konrad i hovedrollen. Han er pensjonist etter mange år som politietterforsker og  han har blitt enkemann. Boka starter med en turistgruppe som er på tur på en isbre. De oppdager et lik som er kommet tilsyne ved nedsmeltingen av isen. Liket er restene av en forretningsmann som forsvant for tredve år siden. Det var den gang en stor ettersøkning og en av forbindelsene til mannen ble satt i varetekt men løslatt etter kort tid. Nå gjentar det samme seg og mannen blir arrestert igjen. Han nekter å snakke med andre enn Konrad som ledet etterforskningen den gangen og som hadde sine tvil om at de hadde rett mann. Mannen de har arrestert nekter fortsatt for at han er skyldig, han er dødssyk og når han omsider får snakket med Konrad ber han om at han skal la gjerningsmannen få unngjelde både for drapet og for å ha ødelagt livet hans. Konrad blir motvillig dratt inn i etterforskningen igjen, men han kjenner også på at det hadde vært godt med en avslutning for denne saken ble aldri løst.  Den saken førte også til at han ble suspendert og ikke kom skikkelig tilbake i jobb. Konrad har fortsatt sine kontakter i politiet, men det er ikke lett å drive etterforskning når man ikke har tilgang til ressurser som arkivene og myndigheten det gir å være i aktiv tjeneste. Konrad blir oppsøkt av en kvinne som forteller at broren ble kjørt ned noen år etter at etterforskningen var avsluttet. Han satt på en bar og fortalte om ting han hadde sett i forbindelse med forsvinningen, kort tid etter dør han i påkjørsel og sjåføren forsvinner. Konrad setter sammen opplysningene på nytt og en mulig løsning ser ut til å åpne seg.

Det er velskrevet, spennende og de personlige glimtene vi får se av Konrad og hans liv, gjør ham til en mer interessant person. Jeg ser fram til fortsettelsen!

Boka er utgitt av Cappelen Damm og jeg lånte boka på biblioteket.

Fam Ekman lager særegne bildebøker, noen er mirakler der tekst og bilde spiller sammen i et spennede, utforskende hele, mens andre ganger henger ikke tekst og bilde sammen eller teksten mangler en indre logikk. Derfor er det alltid spennende å se og lese hva hun har laget denne gangen. Da er det flott å kunne si at med Tidenens tango har Ekman laget en svingende flott bok, med fantasifullt tema og som alltid med utsøkte og interessante bilder. Selve tittelen Tidenes tango, kan ha en dobbelt betydning og det gjør det spennende å lete etter flere betydninger mens boka leses. Det starter med et funn av et trekkspill fra tertiærtiden i en granittblokk i Drammen og dermed ruller tiden videre til Adam og Eva, urtiden, vikingtiden, grekerne, det gamle Egypt, middelalderen og 1700-tallet. Så kom flottenfeieren og Keiser Kalvbeint, og videre helt til 1960 årene hvor et fossil-trekkspill ble gravd opp rett under Carl Berners plass (Oslo). Ekman gir de finurligste forklaringer på hvordan tangoen ble utviklet, forbudt (til stor sorg for noen), forlatt, glemt og endelig gjenoppdaget igjen.

Illustrasjonene er kollasjer laget med svært ulike materialer på bakgrunn av grafikk eller maleri. Her er det mange detaljer og mye å se på og snakke om, det er flotte og fantasiskapende bilder. Noen av bildene skulle jeg gjerne hatt på veggen til daglig undring og fundering. Les Ekman sine bøker, de er vel verdt en lesestund for store og små!

Anne Schäffer har laget et fint intervju med Ekman her. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag.

Det er vanskelig å skrive om krig til barn slik at det ikke bare blir redsel, men og et glimt av håp. Det har Arne Svingen klart i bildeboken Når kaniner blir redde, vakkert illustrert av Kamila Slocinska. Vi møter Noah, Ville Kanin og mamma som bor i et krigsherjet land. Noah kan løpe fort, raskere enn geværkuler, sier mamma. Noah er redd for lyder, de som knatrer og fra mennesker som har det vondt. Når lydene blir for høye gjemmer han seg ved navlen til mamma og hun sier at det går bra. Ville Kanin er hans beste venn. Ville Kanin har mistet et bein, men det gjør ingenting for det er mange mennesker som har mistet et bein, en arm eller et øye, tenker Noah. Han liker å være ute i solen, men mamma kommer og henter ham. Lydene blir veldig høye, det smeller og Noah ligger på bakken, hvor er mamma? Mange mennesker løper omkring, Noah leter etter mamma og ser hånden hennes med ringen på. Hun blir gravd fram og sier at det går bra. Noah ser Ville Kanin oppe i det som var leiligheten deres, han må reddes og Noah springer så fort han kan…

Det går heldigvis bra med Noah, mamma og Ville Kanin og det gir håp til oss som leser at kanskje det vil gå bra med dem i fortsettelsen også. Svingen klarer med få ord å beskrive det usikre livet, krigen som setter sine spor, men samtidig tryggheten mamma klarer å skape ved stadig å gjenta, det går bra. Noah er en modig gutt og ser det positive i livet, en god strategi for å overleve. Illustrasjonene understreker og forsterker budskapet i boka med sine fine blyantstreker og kraftig fargebruk i de mest dramatiske sekvensene. Det er ikke mange elementer i hvert oppslag, men det gjør budskapet tydelig og fokuset blir hele tiden knyttet til personene og det som skjer med dem. Boken er rett og slett et lite mesterverk og det er grunn til å gratulere Arne Svingen med sin første bildebok! En fin bok å snakke om når vi trenger å ta opp tema som krig og usikkerhet. Boken er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Kari Stai er ute med bok nummer seks om vennene Jakob og Neikob. Denne gangen møter de Spinnvill som jobber på fabrikken og kan lage alt mulig. Hun tråkker ned blomstene i hagen til vennene, men kommer raskt tilbake med nye, plastblomster, sier Neikob. Spinnvill lager nye ting og når hun finner ut at de trenger en ny bil lager hun en på et blunk, men ikke bare en, veldig mange. Neikob vil ta vare på en pappeske, men den er tom, sier Jakob! Nei, sier Neikob, den er full av ingenting. Ingenting er boltreplass og pusterom. De får mange nye ting og må kaste alle de gamle tingene. De fyller opp en hel dump! Da kommer stormen og pappesken blir til et papirfly som tar dem med opp i høyden slik at de ser alt søppelet som dekker jorden. De innser at her må det gjøres noe. De kommer tilbake til Spinnvill og sier at nå må vi lage ingenting. Dette vet ikke Spinnvill hvordan hun skal lage så Neikob overtar, for han vet hvilke knapper han ikke skal trykke på.

Dette er en bok med et klart miljøbudskap også her klarer forfatteren å bruke den litt rare og stakato dialogen mellom Jakob og Neikob til å drive handlingen framover og få ting til å skje. Det er en liten hilsen til den voksne leseren når et lite, men velplassert Obstfelder sitat får plass i Jakob og Neikob sine observasjoner. Illustrasjonene er mer detaljerte og delvis i en annen fargeskale enn de andre bøkene, men heldigvis for fansen er begge fyrene de samme, både i sinn og skinn. Flott og viktig bok! Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

Det er Camilla Bøksle og Silje Camilla Hellesen som står bak bildeboken Ellen Banan. Det er høst og kaldt ute, mamma, Milla og Lillebror hører lyder og finner en katt utenfor huset. Han får komme inn og få melk, mat og varme. Barna vil at han skal bo hos dem, men mamma sier kanskje noen eier ham og må få beskjed. De lager en plakat og henger opp, men ingen kommer – heldigvis. Lillebror vil at katten skal hete Banan, men Milla vil at den skal hete Ellen. Mamma bestemmer at katten skal hete Ellen Banan. Det synes barna er helt flott. Ellen Banan er ute om natten og kommer inn om morgenen. Det gjør han i flere måneder,  men en morgen kommer han ikke hjem og de må ut å lete. Etter flere dager ser endelig Lillebror den oransje halen til Ellen Banan, men da går den inn i huset til en gammel dame og hun kaller ham Sussi! Milla og Lillebror er lei seg, men pappa sier at katter må få bestemme hvor de vil bo. Milla finner ut at neste dag vil hun besøke den gamle damen.

Det er en fin historie om gleden ved å ha et dyr, om enn for en kort stund. Jeg synes nok at forfatteren ikke helt klarer å formidle tilknytning og glede ved å ha katten i huset og at tapet over katten kan fikses så rasjonelt – nei, den kjøper jeg ikke. Det kan jo være en vinn-vinn situasjon med Millas løsning : gå på besøk til en gammel dame og få anledning til å klappe katten… Jeg synes dette ble for enkelt. Silje Camilla Hellesen står for illustrasjonene og lager en stor, flott og varm katt, helt herlig! Boken er gitt ut av SolumBokvennen. Jeg lånte den på biblioteket.

Husker du hvordan det var å skulle begynne på skolen? Det har Anja Dahle Øverby skrevet klokt om i Lykketanna. Torbjørn går i barnehagen, men etter sommerferien skal han begynne på skolen. Han gruer seg! Tenk om ingen vil leke med ham? Han skal begynne på en skole der han ikke kjenner noen og alle rundt ham synes at nå må han glede seg, for dette blir så kjekt og spennende. Torbjørn bekymrer seg for alt som kan skje. Kommer noen til å trøste ham hvis han slår seg? Kommer noen til å hjelpe ham med glidelåsen? De andre barna i blokka som skal begynne på skolen gleder seg. Mamma og Torbjørn går på museum og mamma kjøper en dinosaurtann til ham,  «det er ei lykketann» sier mamma. Den store dagen er der og Torbjørn klarer verken å spise eller snakke. Læreren heter Knut og gir de til oppgave å tegne det de har gjort i sommer, Torbjørn tegner museet og ønsker seg tilbake dit. Dagen etter er det ikke noe bedre, han står i et hjørne på skoleplassen. Han kaster fra seg den dumme lykketanna, men da er det en som plukker den opp og spør hva det er? Torbjørn forklarer, gutten som snakket til ham spør om de skal leke dinosaurer og plutselig er alle med på leken. Kanskje det er en lykketann likevel?

Dette er en bok for alle dem som gruer seg til å begynne på skolen, for alle dem som får en klump i magen ved å tenke på at de skal skifte miljø. Torbjørn er sint og lei seg. Han vil at alt skal være som før, han vil være sammen med vennene i barnehagen, være med personalet og han tror ikke at det blir like kjekt å gå på skolen. Mamma prøver så godt hun kan, men det er Torbjørn selv som må ta steget og våge å begynne på noe nytt. Her er det mye å snakke om både i illustrasjoner og følelser. Illustrasjonene er særegne og lett gjenkjennelige fra Øverby sin side med blanding av svart-hvitt oppslag og fargesterke flater. Det er en så fin bok og temaet er behandlet med stor innsikt og forståelse. Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

Dette er bok nummer to om Lisa og kosedyret Kaktusaurus Rex av Trine Mangersnes. Lisa skal til frisøren har pappa bestemt, men hun vil ikke og da vil ikke Kaktusaurus Rex heller. Pappa insisterer og da er det bare å følge på. Lisa synes frisøren ser skummel ut, hun har lange negler og setter i gang med vask av hår og tar skumle greier i håret. Hun spør Lisa hva slags frisyre hun vil ha, men Lisa vil ikke ha noe av det hun foreslår. Istedet tar Lisa saken og saksen i egne hender og da blir det sving på sakene.

Er dette en morsom bok? Ja, for alle barn uten frisørskrekk, tenkte jeg ved første lesing. Men vent litt! Lisa er jo den som går seirende ut av møtet med frisøren. Så kanskje kan denne boka være med å gi barn med litt frisørangst mot til å møte opp og få lokkene stusset? Jeg hadde nok valgt å lese boka for barn jeg kjenner og ikke minst hatt god tid til å se på illustrasjonene og snakke igjennom situasjonene.

Illustrasjonene er fulle av fart og handling, det er ikke så mange detaljer på hvert oppslag, men de som er der er med på å gi ekstra kjøtt på beina til fortellingen og det trenger den. I omtalen står det : Og trenger ikke pappa også en ny sveis? Til det er å si at pappa er fullstendig fraværende i salongen og hendelsene der, så hvorfor dette står er for meg en gåte.

Boka er utgitt av Aschehoug og jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: