Publisert i bøker, bildebøker

Tre bildebøker som fanget oppmerksomheten

Jeg begynte et lite prosjekt i januar med å lese bildebøker som kom ut i 2016. Det var så interessant at jeg fortsetter med bildebøker som kom ut i 2017 og for ikke å komme i bakleksa har jeg så smått begynt å orientere meg. Jeg ser bare på norske bildebøker som har fått støtte fra Kulturfondet og som er rettet inn mot barn i barnehagealder. Det har ikke kommet så mange av årets bildebøker til biblioteket, men av de som har kommet er det særlig tre som jeg har lyst til å vise fram:

Dagen utanfor er det Stina Langlo Ørdal som står bak med både tekst og illustrasjon. Jeg er virkelig fan av Stina Ørdal, hun klarer med få virkemidler å få fram følelser vi kan kjenne oss igjen i og hun har barnets undrende og fordomsfrie blikk på det som skjer. Dagen utanfor handler om døden, om begravelse og livet som strømmer forbi. Utenfor er alt som det var i går, men inne i huset er det sorgen som rår. Jon ser og observerer, reflekterer over at alt utenfor er helt som vanlig. De skal begrave farfar. Jon ser en død humle, han lurer på om humlene savner humla slik han og faren savner farfar. Korleis kan ein trøyste ein som nett har mista far sin? tenker Jon. Han finner en liten eske til humla og legger den ned i. Ved graven kaster han esken ned til farfar sin kiste, nå kan farfar ha selskap av humla.

En fin ettertenksom bok om døden. Illustrasjonene er enkle og fargene understreker budskapet i teksten. Grått inne, farger utenfor.

Barnebokkritikk har en lengre omtale av boken og det er forlaget Skald som utgir boka.

 

Ingvild Boberg & Helene Brox: Tre er en for mye. Gyldendal

Hunden Sort og damen Blå bor i samme hus. De har det fint sammen, synes Sort. En dag kommer det brev til Blå, men det lukter postmann og Sort river det i stykker. Likevel kommer Rød på døren og flytter inn til Blå. Sort må sove i hundehuset som er altfor lite. Han må gjøre noe! Sjalusi er skumle greier og illustrasjonene får fram de desperate handlingene som ofte følger med sjalusien.  Illustrasjoene er store, med kraftige farger. De spiller flott sammen med teksten og forteller det teksten ikke eksplisitt sier. Dette gir et  fint utgangspunkt for samtale om føleleser; både sjalusi og hva man kan gjøre hvis man er sjalu. – det hunde Sort gjør er ikke akkurat til etterfølgelse, men har noen kjent på sjalusi så ….

Både forfatteren Ingvild Boberg  og illustratør Helene Brox er debutanter.

Elisabeth Moseng: Herr Hansen får besøk. Mangschou

Herr Hansen oppdager at det er en elefant i hagen hans. Nabogutten Alfred forteller at den heter Gift som betyr gave, men herr Hansen er ikke interessert i elefanter, ikke liker han barn heller. Han prøver å dytte vekk elefanten, men det er ikke så enkelt. Han prøver å skremme den vekk med gressklipperen, men Gift løfter bare på beina slik at han får klippet over alt. Gift hjelper herr Hansen og Alfred med å plukke epler, noen tyver sniker seg inn i hagen, men det skulle de ikke ha gjort! Naboene kommer og hilser på, alle vil snakke med Gift. Herr Hansen undrer seg og begynner nesten å like det, men han sier ingen ting. Herr Hansen oppdager lysten til å gjøre noe for andre og baker en kake av eplene, men når han kommer ut igjen er Gift borte. Alfred og herr Hansen sitter igjen i hagen,  spiser kake og snakker om Gift. Fin fyr sier herr Hansen.

Vi trenger alle venner og noen ganger må vi innse at vi tar feil av folk og situasjoner. Illustrasjonene er store, detaljrike og gir mye å se på mens teksten gir rammeverket som vi kan prate videre rundt. Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og når hun har hånd om både tekst og bilde blir det bra, en liten perle av en bok.

Bildebøker er fasinerende å lese, særlig når både tekst og bilde spiller sammen og viser de dagligdagse hendingene eller stiller oss overfor de store livsspørsmålene. De er ofte gode hjelpere til samtale, undring og ny forståelse og gir både tekstlig og visuell opplevelse. Man er aldri for gammel til å lese en bildebok – bare som en liten påminning…

 

Publisert i bøker

Den underjordiske jernbanen

Det er forfatteren Colson Whitehead som står bak denne sterke romanen om slavejenta Cora som vokser opp på en bomullsplantasje i Georgia. Cora er tredje generasjon slave. Hun har sett sin bestemor arbeide seg til døde, moren Mabel rømte da hun var ti år gammel og da måtte Cora flytte fra skuret og den vesle jordlappen de dyrket søtpoteter på, til Hob der de foreldreløse og uføre bodde. Cora observerer eierne, ser hva som hender med de som rømmer og blir fanget igjen, det er en grusomhet uten sidestykke. Det kommer stadig nye slaver til Randall-plantasjen, en av dem er Caesar en slave som var helt anderledes enn dem Cora hadde truffet tidligere. Han var født på en liten gård i Virginia der familien var slaver hos en gammel enke. Hun lærte dem å lese så de kunne motta Guds ord med sine egne øyne. Hun hadde lovet dem frigivelse når hun gikk bort, men siden hun ikke hadde etterlatt seg noe testamente, solgte slektningene hennes den vesle familien og Caesar ble skilt fra foreldrene sine. Caesar snakker til Cora og spør om hun vil rømme sammen med henne, men hun sier nei. Den gamle herren på Randall dør og sønnene overtar, de har en helt annen holdning til slavene og da Cora forsvarer en gutt som blir slått av en av brødrene, Terrance, blir hun selv slått og skadet. Terrance er etter dette helt besatt av henne, så neste gang Caesar spør om hun vil rømme så sier hun ja. Caesar har fått kontakt med en mann som kan hjelpe ham med å flykte og føre ham til den underjordiske jernbanen. De forbereder seg og en mørk natt stikker de av, men en annen jente som Cora bor sammen med oppdager dem og bestemmer seg for å bli med. Dette hadde de ikke regnet med og da de nærmer seg stedet de skal ta kontakt med redningsmannen blir de oppdaget av noen grisejegere. De kaster seg over dem, Cora slåss for livet og kommer til å drepe en gutt som er med jegerne. Venninnen til Cora blir fanget, men Cora og Caesar redder seg unna og kommer i kontakt med mannen som skal hjelpe dem. De kommer seg til Sør-Carolina og får hjelp til bosted og arbeid, men også her må de innrette seg etter hjelperne og Cora oppdager at det legges press på kvinnene for at de skal sterilisere seg. Til tross for dette har de det godt og bestemmer seg for å bli. Terrance har utlovet en dusør for å finne Cora og vi blir kjent med slavejegeren Arnold Ridgeway. Han vokste opp med faren som var smed, men Arnold Ridgeway ville oppleve mer og han kjenner rusen av makt når han har sirklet inn og fanget slaver som er på rømmen. Han ble også sendt ut for å fange Mabel, Cora sin mor, men han mislyktes og dette gjør ham ennå mer oppsatt på å fange Cora. I byen i Sør-Carolina er det en stasjon for den underjordiske jernbanen, det er Sam som er stasjonsmester og Caesar og Cora blir venner med ham. De kommer til ham for å fortelle at de blir. Etter noen dager får Sam opplysninger om at det er en slavejeger i byen og det ulmer blant dem som synes det er for mange fargede i byen. Cora blir fanget av Ridgeway, lenket fast i vognen og de reiser vekk på jakt etter flere slaver. Cora kommer seg unna, men Ridgeway gir ikke opp – når han ikke fikk fanget moren, skal han i hvert fall klare å fange datteren og føre henne tilbake til eieren.

Det er en rystende fortelling. Jeg har lest andre romaner om slaveriet og grusomhetene som foregikk der, men denne er skrevet på en så nøktern og saklig måte at det blir som en spennende og medrivende historietime og belyser hendelser i den siste tiden i USA på en svært tydelig måte. Det jeg ikke visste var at de som hjalp slaver på rømmen levde like utsatt som slavene selv og ble grusomt straffet. Abolisjonistene var viktige i kampen mot slaveriet og det var mange som gjorde rømningene mulig for mange slaver.

Det er en roman som gjør inntrykk og som det er lett å anbefale. Forfatteren mottok Pulitzerprisen 2017 for denne boken, vel fortjent!

Publisert i bøker

Seks historier

Seks historier er en spenningsroman av forfatteren Matt Wesolowski. Den er bygd opp som en podcast med seks intervjuer der de som deltar forteller om sine opplevelser av et mord eller en forsvinning som ble begått for tyve år siden. Det er den kjente og meget anonyme gravejournalisten Scott King som lager programmene. Han bruker ofte maske når han intervjuer folk slik at saken og ikke ham som person skal være i fokus. Mordet på eller forsvinningen av Tom Jeffries skjedde i 1996, det var fem tenåringer og to ledere som var på tur i Northumberland nær et isolert høydedrag som heter Scarclaw. Dette høydedraget var omgitt av mystikk for her var det huler og tunneler, farlig å bevege seg utenfor stiene uten å være kjent i området. Scott King intervjuer en av lederne Derek Bickers, hver av de fire ungdommene Eva, Charlie, Anyu, Brian, en mann Hazel Novak som har autisme og som da hendelsen skjedde bodde i landsbyen Belkeld og sønnen til han som eier landområdet der Scarclaw ligger Harry Saint Clement-Ramsay.

Det er sommeren 1996 og gruppen Vandrerne som de fem er en del av, reiser til Villmarkssenteret like i nærheten av Scarclaw. De har vært der mange ganger og gleder seg til å være ute og til aktivitetene. De fem er femten år, de røyker, prøver seg på dop og vil helst være usynlig for de voksne. De er svært forskjellige både av personlighet og bakgrunn og selv om de aksepterer hverandre er det ganske mye mobbing mellom dem, særlig mellom Tom og Brian. Tom var den som kom sist inn i gruppen og han ble raskt god venn med Charlie, dvs de var like opptatt av å dope seg og røyke og stakk derfor ofte av fra de andre. På tidligere turer har de truffet Hazel Novak, de får ham til å spise hasj og de forteller ham om udyret på Scarclaw eller som de kaller det: Nanna Wrack. Hazel blir vettskremt og løper hjem, men ved seinere møter er han like snill og imøtekommende. Han viser dem en hule i heia rundt Scarclaw og han oppbevarer ting for dem i kullboksen utenfor huset sitt. Når Tom forsvinner blir Hazel en av dem som blir mistenkt for mord og det oppstår en heksejakt på ham fra pressens side. Intervjuene avslører at alle har sine historier, sine reaksjoner på Tom og forsvinningen og de ser i ettertidens klare lys at de kunne og burde ha handlet anderledes i noen situasjoner.

Det er en utrolig spennende og finurlig måte forfatteren har snekret sammen denne romanen på. Bruken av podcastene som både repetisjon på hva som har skjedd, sammendragene innimellom: hva vet vi nå og oppstillingen av de ulike personene sin oppfatning av som egentlig skjedde og hva de husker, er en anderledes måte å skrive på. Forfatteren holder seg hele tiden til dette konseptet og noen ganger blir det i meste laget, men jeg er hele tiden med i historien og trenger ikke bla tilbake for å sjekke hva som egentlig skjedde. Harry Saint Clement-Ramsay sin rolle er litt annen enn intervjuene med ungdommene. Han var den som sammen med sine venner oppdaget liket av Tom Jeffries året etter i 1997 og dermed dro hele etterforskningen i gang igjen. Det er han som arver Scarclaw og områdene rundt etter sin far og det er han som i 2017 opplever historien på nytt gjennom samtalene med Scott King og podcastene . Intervjuene med de som var ungdommer i 1996 kommer fram i boken som nummererte episoder, mens Harry har sine egne kapitler der hendelsene fra 1997 og hans refleksjoner kommer fram.

Omslag og layout er flotte, rett og slett utrolig stilig. Skogen på forsiden er tett, grønn med et rødskjær – det er som et lydsignal når du ser stemmebølgene bevege seg opp og ned og gå over i en annen farge når det blir strekt/dramatisk. Det samme visuelle språket er brukt også inne i boka og dette forsterker opplevelsen av radio, lyd, podcast.

Jeg er en superpingle når det gjelder spenning, bare spør mine barn. Jeg fikk boka fra Font og kastet meg raskt over den og ble sittende å lese lenge, jeg sov ikke med lyset på, men resten av boka leste jeg i dagslys… Har du lyst på en uvanlig spenningsbok – denne kan anbefales!

 

Publisert i bøker

Varm melk

Romanen Varm melk av Deborah Levy var kortlistet til Man Booker-prisen for 2016 – og det skjønner jeg godt, for dette er en roman som jeg kommer til å tenke på en god stund framover. Jeg-fortelleren er Sofia, hun reiser med moren Rose til Almería i Sør-Spania til en meget dyr klinikk som dr. Gómez driver. De er her fordi Rose er syk, hun kan ikke gå – dvs noen ganger kan hun gå, sykdommen flytter seg og gir henne alle slags plager. Sofia er blitt morens pleieassistent, en som henter vann – alltid feil vann – som triller rullestolen hit og dit og sørger for at Rose får det hun trenger. Sofia har en halvferdig doktoravhandling i antropologi liggende på vent, på samme måte som hennes personlig liv ligger på vent. Faren den greske Christos Papastergiadis har forlatt moren og Sofia og startet en ny familie i Athen. Behandlingen på klinikken til dr. Gómez er forunderlig og moren protesterer heftig mot å bli fratatt medisinene sine og få de underligste oppgaver – er han egentlig lege og kvalifisert? Sofia må stort sett holde seg unna klinikken og blir kjent med tyske Ingrid som broderer vintage klær, hennes kjæreste Matthew, Juan som arbeider på skadestuen og Julieta Gómez – datteren til dr. Gómez. Disse utfordrer henne på forskjellige måter. Ingrid tester grensene hennes (grensene dine er som sand – sier Julieta) og fasinerer og skremmer Sofia. Hun reiser til Athen for å treffe faren, hans nye kone og barnet de har fått. Hun må overnatte i et lagerrom på en camingseng som raser sammen når hun legger seg på den. Den nye kona er fire år eldre enn henne, faren er 69 år, datteren deres, søsteren til Sofia er noen måneder. Sofia vil at faren skal stilles til ansvar for å ha vært fraværende i hennes liv i 11 år, men han på sin side vil at hun skal se hans perspektiv. Hun spør ham om penger til å avslutte doktorgraden sin i USA, han avfeier henne med at det finnes stipend. Sofia opplever at han har avskrevet dem og gått videre. Sofia reiser tilbake til Spania og oppdager at behandlingen til moren har tatt en ny vendig, hva gjør hun nå? Sofia vil bli likt, hun både vil og ikke vil leve sitt eget liv, men så lenge hun bruker all sin tid på moren slipper hun å ta ansvar og finne ut av hva hun egentlig vil.

Det er en intensitet i framstillingen av forholdet mellom mor og datter som jeg ikke har lest på lenge, samtidig er det en dobbelhet som gjør at boka kan leses på flere måter – det er ikke bar ett svar. Ønsker moren at Sofia skal være der for henne hele tiden? Ja og nei. Ønsker Sofia å gi slipp på alt sitt eget for morens del? Ja og nei. Klarer de å finne en vei til et noe mindre klaustrofobisk forhold? Kanskje.

Deborah Levy blir i denne boken sammenlignet med Virginia Woolf og det er ingen dum sammenligning. Denne boka kan anbefales. Jeg fikk boka som leseeksemplar av Solum forlag.

Andre som har skrevet om boka er Rose Marie

Publisert i bøker

En sommer med Baudelaire

Når Solum kommer med en ny bok av Antoine Compagnon eller den har en tittel som begynner med En sommer med…. da går jeg nesten i spinn av lykke! De tre bøkene som har kommet til nå har vært interessante, lærerike og motiverende til å lese mer av forfatterne Montaigne, Proust og i år Baudelaire. Jeg kjente til Det vondes blomar eller Les Fleurs du Mal, men jeg visste ikke så mye mer om Charles Baudelaire – det vet jeg nå.

Antoine Compagnon tar for seg ulike sider ved Baudelaires forfatterskap, hans liv og hvordan han virket på samtiden. Han må ha vært aldeles uspiselig for det gode borgenskap i sin levetid, men i ettertid har Baudelaires diktning hatt stor betydning for bl. a. surrealistene og på 1970-tallet var han et «must-read» for de som leste Allen Ginsburg og Adrian Henri.

Det er nesten umulig å ikke sitere fra boka, her er noen smakebiter:

Det er likevel ikke uvanlig nå, i og med Walter Benjamins kritikk, å betrakte Baudelaire som en intrigemaker, et revolusjonært brushode under Keiserdømmet, «en hemmelig agent – agent for en misfornøyd klasse som har tapt sitt hegemoni». Om han forble en borgerskapets fiende, så hadde han likevel ingen tro på sosialismen. s.113

Var det noe Baudelaire ikke ønsket,så var det å være til behag; snarere ønsket han å vekke ubehag, forarge, lage skandale ved å brautemed sin melankoli, sin misantropi, sin kvinneforakt. s.141

Det er interessant å lese om en så kontroversiell forfatter, motsetningene og konfliktene i hans eget liv og samtidig se at han skriver vakre dikt som er som solstreif i et heller mørkt sinn.

Nei, aldri har eg gløymt vårt vesle hus på landet
som kvitmalt låg i ro med byen som sin granne.
(…)
O kvelden fløymde sola glansfull i mot graset
og sende lys i brotne fargar gjennom glaset.
Ho storøygd skein frå skyfri himmel med tål,
og fylgde vakent våre lange middagsmål (…).»

Sommeren er ikke over, det er ennå tid til å lese En sommer med Baudelaire – gjør det!

 

Publisert i bøker

Ved elven

Endelig har også jeg lest John Hart sin mye omtalte krim Ved elven. Jeg begynte på boken, hadde et opphold hvor jeg i mellomtiden leste Tørke av Jane Harper og så fortsatte jeg igjen på Ved elven. Dette er jo ikke en optimal måte å lese bøker på, men sånn ble det denne gangen. Det gode med dette var at jeg så tydelig hvordan Jane Harper er påvirket av John Hart, det er interessant, men dessverre også avslørende for den mer uerfarne forfatteren Jane Harper. For John Hart klarer i sterkere grad å skape virkelige personer bak sine plott og Jane Harper er ikke der ennå.

Ved elven handler om Adam Chase som vender tilbake til hjembyen etter fem års fravær. Han ble anklaget for å ha drept en ung mann, men han ble frikjent. Likevel mener mange av innbyggerne i byen at han er skyldig og ønsker ham ikke velkommen tilbake. Når det dukker opp et lik til er politiet kjapt på plass for å undersøke om han har noe med saken å gjøre. Det viser seg at mange har ting å skjule og mange historier er ikke fortalt i sin rette sammenheng. Adam treffer igjen Robin som var kjæresten hans før drapsanklagen, hun mener han sviktet henne ved å flytte. De finner tilbake til hverandre, men det er ikke bare enkelt å begynne på nytt når historien ser ut til å gjenta seg.

Jeg likte boka, storyen og måten Hart beskriver relasjonene mellom personene, det er passe spennende og det er enkelt å følge historien. Jeg har lest Syndenes forlatelse og denne boka her styrker bare mitt inntrykk av at John Hart er en forfatter å følge videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok av ham.

Tine  og Artemisias Verden har også skrevet om Ved elven

 

Publisert i bøker

Tåkens hersker

Når jeg ser at Carlos Ruiz Zafón kommer med en ny bok stiger forventningene og jeg håper på en ny Vinden skygge. Fikk jeg det? Ikke denne gangen for dette er et ungdomsverk av Ruiz Zafón og egentlig skrevet som en roman for unge. Boka er på 230 luftige sider, temaet har eventyrlige og magiske element og som ungdomsbok fungerer den helt fint. Med Vindens skygge som referanse faller den dessverre igjennom og blir ikke noen høydare for meg.

Boka handler om familien Carver som reiser fra byen de bor i til en liten landsby ved Atlanterhavskysten. Det er faren, urmaker og oppfinner på si, moren, søstrene Alicia og  Irina og broren Max. Tiden er juni 1943 og flyttingen skyldes at krigen trappes opp og det blir utrygt å bli boende der de er. Max lever i sin egen verden og selv om resten av familien har snakket vel og lenge om å flytte kommer dette som en stor overraskelse på ham. De kommer til byen og på stasjonen oppdager Max at stasjonsklokken går bakover. En innpåsliten katt dukker opp og Irina klarer å skrike seg til å ta katten med til deres nye hjem. De kommer til huset der de skal bo og det er også her merkelige lyder, ting som forsvinner og en skulpturpark der skulpturene endrer stilling. Max blir kjent med Roland og bestefaren hans Victor Kray. Roland bor i et lite skur på stranden og bestefaren er fyrvokter. Roland og Max dykker ved skipet Orfeus som sank en natt for mange år siden, dette skipet har en voldsom dragning på dem og de kan ikke la være å stadig dra ditt ut. Max er en smart gutt og aner at alle de merkelige tingene som skjer har en sammenheng. Han får høre deler av historien om huset de bor i av Victor Kray, men han forstår at her ligger det enda mer bak.

Det er en spennende og magisk historie, men jeg savner dybde i personskildringene og miljøet er slik at jeg ikke er helt sikker på hvor vi er i verden. Forandledningen for at familien flytter er krigen, men hvorfor er den så aldeles fraværende?

Som ungdomsbok og til blodfansen kan den absolutt anbefales og skal du lese noe lett og småskummelt – så hvorfor ikke denne.

Både Tine og Artemisia har skrevet om boken og er mer begeistret enn meg.

Publisert i bøker

Allmenn teori om glemsel

Hva vet jeg om Angola? Ingenting – skal jeg være ærlig. Derfor var det ekstra spennende å få denne romanen tilsendt fra Solum/Bokvennen for en stund siden. Det forfatteren José Eduardo Agualusa som har skrevet romanen Allmenn teori om glemsel,  om Angola etter at landet ble uavhengig fra Portugal i 1975. Romanen har et stort galleri av personer, selv om fortellingen stort sett sirkulere rundt Ludo, kvinnen som reiste fra Portugal til Angola sammen med sin søster og hennes mann, er det flere personer som forteller både om det brutale styret i Angola og som gir et fargerikt bilde av forholdene.

Ludo, søsteren og hennes mann lever gode dager i Luanda, men da opprøret starter forsvinner både søsteren og mannen hennes og Ludo blir alene i leiligheten sammen med hunden Skrømt. To menn kommer på besøk og vil hente «varene» søsterens mann har oppbevart. Ludo dreper den ene av mennene og begraver ham i et bed på terrassen. Hun murer seg inne og slik lever hun med hunden Skrømt i nesten tredve år. Hun klarer seg ved å plante et banantre, fange duer og samle regnvann, men hun går også løs på inventaret for å holde det varmt nok om vinteren. Hun skriver ned tanker, dikt og historier og når papiret tar slutt skriver hun på veggene. Vi møter også noen fantastiske personer slik som Monte, som er kaptein i hæren, men han liker ikke forhørene av mulige motstandere av regimet.  Jeremias Carrasco som blir henrettet, men overlever ved hjelp av Madalena som har vært nonne og arbeidet på sykehus. Hun skjuler ham og frakter ham til familien sin og der holder han seg i skjul i ti år. Eller Lille Høvding:

Lille Høvding klarte å flykte fra fengselet ved å gjemme seg i en kiste, en burlesk tildragelse som fortjener en fyldigere beskrivelse på et senere tidspunkt. Etter at han kom seg ut, ble han søkk borte. Men istedetfor å søke tilflukt i et mørkt rom, eller et skap hjemme hos en gammel tante, som enkelte av kameratene hans gjorde, valgte han motsatt løsning. Det alle kan se, ser man ikke tenkte han. Følgelig vandret han rundt i gatene lasete og uflidd, med langt og ugredd hår, dekket av skit og møkk. For å gjøre seg enda mer usynlig, og unnslippe patruljene som trålte byen dag og natt for å hanke inn folk som kunnetjene som kanonføde, spilte han gal.

Det er en roman som vandrer mellom personene, Angolas nyere historie er bakteppet og forfatteren skriver slik at varmen og luktene blir tydelige. Det er så godt skrevet at jeg blar fram og tilbake i boka og fryder meg over enkelte avsnitt. Denne romanen bør leses av mange!

Rose Marie har også skrevet om denne boka.

Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

Presidentens hatt

Regnskapsfører Daniel Mercier føler han trenger å trøste seg selv, så han spanderer på seg et herlig måltid med havets frukter på et elegant brasseri i Paris. Kona og sønnen er bortreist, han vet at regnskapsavdelingen der han jobber skal omorganiseres, det er ikke mye å glede seg over. Mens han sitter der kommer president Mitterand sammen med et par andre menn og setter seg ved nabobordet. Presidenten og selskapet hans går og i det Daniel Mercier skal til å gå oppdager han at Mitterand har glemt igjen hatten sin. I stedet for å si ifra til personalet på brasseriet tar Daniel på seg hatten og går ut på gaten. Han føler seg anderledes, han tør alt han før ikke hadde selvtillit til, han tar ordet under omorganiseringmøtet i avdelingen dagen etter og tilværelsen endrer seg. Daniel er sikker på at det er presidentens hatt som gjør dette for ham og han føler seg bedre enn noen gang. Han får en ny ansvarsfull stilling og flytter til en ny by. Han mister hatten og den kommer på hodet til en dame som skal treffe elskeren sin. Han har lovet å forlate sin kone i mange år, med hatten på hodet forstår kvinnen at han aldri kommer til å forlate konen og hun gjør det slutt. Hun føler ingen sorg, men setter seg på en benk og fullfører en novelle som hun sender inn til en nasjonal konkurranse. Hatten legger hun fra seg på en benk i parken. En skjeggete og uflid mann kommer og setter seg på benken, han er på vei til sin ukentlige samtale med psykologen. Han har tidligere skapt fantastiske parfymer og var kjent for sin nese som kunne skille ut alle slags dufter, men nå hadde denne evnen forlatt ham og han er dypt depriment. Han tar opp hatten og lukter på den og kjenner igjen en av parfymene han har skapt og en annen som han også kjenner igjen. Han går til timen med psykologen og mens han er der tenker han på hvor lite han får ut av disse timene. Han går igjennom parken og prøver å kjenne igjen parfymeduftene han møter og han kjenner alle! Han tror at han skal klare å skape en ny parfyme – er det hatten som gir ham selvtillit?

Hatten er på vandring i to år, menneskene som bærer den får ny selvtillit – er det magi? Det er forfatteren Antoine Laurain som har skrevet denne lettleste og meget underholdende romanen om Presidentens hatt. Trenger du noe lett og hyggelig? Ta denne!