Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Seint høsten 2019  fikk jeg et lese-eksemplar av boka Livsfarlig leksikon fra Ena forlag.   Jeg hadde vel ikke tenkt at det skulle ta så lang tid å få lest denne, men nå er det gjort og det var ganske så frydefullt. Dette er en flott, interessant og lærerik bok. For det første er boka nydelig utstyrt med framhevede bilder på forsiden, inni gir fargen på papiret et gammelt preg og jeg elsker innholdsfortegnelsen, ryddig og vakker. Det ser ut for meg som det er lagt stor vekt på utstyr og detaljer omkring presentasjonen og det i seg selv hever lesegleden.

Hvert dyr får et dobbelt oppslag med en detaljert tegning av dyret på den ene siden og en tekst på den andre siden der vi får vite når dyret levde, hvor det ble funnet og hvor stor kunne den bli. I en liten boks nederst på siden får vi vite hvorfor den var livsfarlig. Her er det mye informasjon og kunnskap å hente. Blant annet blir Smilodon fatalis omtalt og her får vi vite at mange tror at den heter sabeltanntiger, men det riktige navnet er sabeltannkatt. Litt stor katt altså på 1,2 meter og en vekt på 400 kilo… På noen av oppslagene stiller forfatterne interessante spørsmål til leseren slik at han eller hun kan ha noe å fundere på – og det er et stort pluss spør du meg.

De som står bak boka er Jørn H. Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsen, tilsammen har de gjort fortidshistorien levende, interessant og etterrettelig gjennom denne boken. Jeg tipper at alle som er interessert i paleontologi og særlig fortidsdyr kommer til å kaste seg over denne boken. Anbefales!

Liv Gulbrandsen og Åshild Kanstad Johnsen har sammen laget bildeboka Skoleape om Ella som skal begynne på skolen. Ella har to mammaer, mamma-Lisa skal på jobb, men mamma-Sara skal være med. Ella gleder seg! Når Ella våkner er det helt stille i huset. Mamma-Lisa har gått på jobb, men mamma-Sara sover og det kan hun godt gjøre litt til tenker Ella, for hun kan klare alt selv. Ella kler på seg det mammaene har lagt fram til henne, men Ella er ikke fornøyd, hun vil være ekstra fin. Ella tar på seg brune strømpebukser, brun genser, rød badedrakt, gul lue, grønne hanske på føttene og til slutt ape-maska, nå er hun superfin! Hun vekker mamma-Sara, hun har forsovet seg, de rekker ikke frokost bare en banan i hånden. Læren hilser på alle og Ella har et fast håndtrykk. De får bok og blyant og får tegne, så går de ut og leker. Ella klarer alt. Når mammas-Sara kommer for å hente Ella vil hun ikke gå hjem, men hjemme blir det bananmilkshake og de koser seg lenge. Ella har hatt en flott dag på skolen, nå er hun skolejente – nei, skoleape.

Dette bør være en beroligende bok for alle barn som gruer seg til å begynne på skolen. Ella er full av selvtillit og hun blir godt mottatt av voksne og barn i klassen, selv om hun ankommer i et noe uvanlig antrekk og har apemaske på seg. Ella låner vekk masken sin, hun klatrer i trærne og tar klassebilde med masken på. Hun klarer altså alt, som det står i boken. Alle er hyggelige, greie og imøtekommende – det er ikke en eneste utfordring i sikte og heller ikke noe å bli utfordret av, for her er det en jente som strutter av selvtillit. Det er på en måte fint, men kanskje med en mer effektiv bruk av oppslagene ville vi ha blitt litt mer kjent med andre sider av Ella og klassen, for det var vel de som skulle være i fokus?

Jeg vet ikke om jeg tror helt på denne historien, men om jeg legger realismen til side og konsentrer meg om bildene så er de et oppkomme av farger, bevegelse, detaljer og morsomme ting som skjer. Her er det klare farger og mange fantastiske detaljer som er til fryd for både liten og stor. Jeg virkelig digger bildene til Åshild Kanstad Johnsen! For de som elsker aper vil de finne seg sin sjelevenn i Ella. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den fra biblioteket.

Det er musiker Marit Larsen og illustratør Jenny Løvlie som sammen har laget bildeboka Der Agnes bor. Dette er en estetisk vakker bok. Agnes bor i en bygård med mange leiligheter. Hun er det eneste barnet i gården helt til Anna flytter inn. Agnes vet hvem som baker, bråker og hvem som sier hysj nesten før hun åpner øynene om morgenen. Hun vet om den perfekte sølepytten, hun vet om hvilken stein hun må stå på for å være høy nok for å hente avisen til naboen. Hun vet om fuglene som trenger mat og om særegenhetene til de som bor i huset. Når Anna flytter inn har Agnes lyst til å vise henne alle hemmelighetene. Hun lager en tegning, slipper den inn i dørsprekken til Anna og så venter hun på at Anna skal si noe, gjøre noe, hvasomhelst-noe, bare noe… Men Anna er visst ikke interessert i Agnes. Anna finner både sølepytten og mater fuglene helt uten hjelp av Agnes. Plutselig en dag er Anna der, rett foran Agnes. Anna har lue, Agnes har genser og det ser ut som de kunne vært strikket av samme garnnøste. Anna tar Agnes med og det viser seg at Anna har sine egne hemmeligheter som er fine, veldig fine.

Som sagt så er dette en vakker bok med noen luftige oppslag og andre som vrimler av detaljer. Det er en fin stemning i bildene og disse sammen med teksten gir livet i byen gjenkjennelig. Hvis den voksne medleseren klarer å la være å bekymre seg for barnet Agnes som er så mye alene, så er det mye både å se på og snakke om her. Når du gjerne vil bli venner med noen, når noen ikke ser ut til å bry seg, om alt var bedre før og hvor kjekt det er når nye vennskap blir etablert. Jeg synes det ble litt i overkant fantastisk når døra forvandler seg til trapp og stige og når rommer til Anna ble en takterrasse, men på den annen side, når man har ventet så inderlig som Agnes så hvorfor ikke litt magi og… Tekst og bilde henger fint sammen, utfyller hverandre og skaper helhet . Dette er nok en bok å lese langsomt, gjerne flere ganger for her er det mye å oppdage. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Emilie Christensen og Dorte Walstad har laget denne bildeboken sammen. Den handler om storebror Henrik som skal flytte fra lillesøster Vilde, det vil ikke Vilde. Hun teller ned dagene til han skal flytte og finner på alt mulig for at han ikke skal dra. Hun limer skoene fast til gulvet med superlim, hun gjemmer tannbørsten hans, hun teiper igjen døren hans, hun hiver klærne hans ut gjennom vinduet, hun knyter han fast i sengen mens han sover, hun prøver å bevise at hun er verdens snilleste lillesøster og hun skriver med tusjen: DU FÅR IKKE FLYTTE! Når dagen kommer så sitter han bare der, han som gledet seg sånn, har Vilde ødelagt alt? Vilde hjelper Henrik med å pakke og så flytter verdens beste Henrik.

En herlig bok om søskenkjærlighet. Det er lett å irritere seg over søsken, men når de skal flytte vekk blir alt så veldig alvorlig. Vilde sin heller utagerende aktivitet for å hindre storebroren fra å flytte har noe desperat over seg. Hun går absolutt over streken, men hva skal man gjøre da, når verdens beste Henrik skal flytte?

Illustrasjonene er store og enkle, det er mange detaljer i bildene som fører fortellingen videre. Vildes alterego, sjiraffen, følger med og understreker at hele Vilde er i opprør over å «miste» storebroren. Teksten har en fin rytme og vil være flott som høytlesingsbok. Her er det mye å snakke om, både det helt konkrete og ikke minst å snakke om å miste den daglige kontakten med en du er glad i. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka. I

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Hilde Hodnefjeld har laget boka om Lykke og hennes svært så overtroiske far. Dagen starter med at pappa roper: Husk å stå opp med det riktige beinet, Lykke! Og deretter får vi historien om pappa som er veldig overtroisk og prøver å viderføre dette til sin datter. Tro om det er med hensikt? Pappa mener de skal passe seg for svarte katter, ikke tråkke på strekene, ikke slå opp paraplyen inne og ikke gå under stiger. Det er mange farlige ting der ute, så mange ting som kan føre til Ulykke. Lykke lurer på hvordan Ulykken ser ut, kanskje den er grå eller svart? Lykke må ut og kjøpe lørdagsgodt og da oppdager hun at det er en svart katt i trappen. Pappa drar henne inn i leiligheten igjen og sier at de skal vente på et stjerneskudd slik at de kan ønske at de nye naboene med den svarte katten flytter. De sitter lenge oppe, men det kommer ikke noe stjerneskudd. Pappa har lært Lykke om alt som betyr lykke, men det kom ikke noe lykketegn denne kvelden. Når Lykke våkner dagen etter er pappa borte, hun leter gjennom hele leiligheten, men ingen pappa. Ute på verandaen ser hun regnbuen og da skjønner hun at han har gått for å lete etter enden av den. Hun måtte bare vente på at han skulle komme tilbake. Heldigvis kommer farmor og tar henne med seg hjem til seg. Lykke prøver å passe på edderkoppene, for de bringer lykke, men farmor støvsuger for mye. Hun prøver å se etter stjerneskudd, men farmor sier at om natten skal man sove. Så kommer Lykke på at firkløver bringer lykke og hun løper ut og begynner å lete, i tre dager holder hun på, endelig finner hun en i det pappa kommer. Han har ikke regnbuen med seg, men det gjør ingenting! Lykke spør om han gikk seg vill og det gjorde han på en måte, sier han. Lykke, pappa og farmor kommer tilbake til leiligheten og nå går de under stiger, møter den svarte katten i trappa og velger å bare tro på det som bringer lykke.

Dette er en anderledes bok om foreldre med mentale problemer. Det er hele tiden Lykke som snakker og observerer ut i fra sin forståelse og det gjør fortellingen både forståelig og tilforlatelig. Hun referer det pappa har sagt og lever med ham og hans hangups som det solidariske barnet hun er. Da det tipper over for pappa er det godt å ha en farmor med begge beina godt plantet i realitetene. Det er lett å bli begeistret for Lykke, men det tok meg et par gjennomlesninger før jeg fikk med meg alle detaljer og hva dette egentlig gikk i. Illustrasjonene er tilsynelatende enkle, men det ligger små frampek både her og der i dem. Hodnefjeld har brukt en neddempet fargeskala, det er bare Ulykken som er stor, svart og skummel med røde kvasse klør. Det er en fin bok å lese om ordspråk og overtro. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus har laget denne bildeboka om skolevergring. Det Pim som er hovedpersonen i Grevlingdager. Pim gledet seg til å begynne på skolen, til å få egen pult og plass og klasserom, til å lese, lære om verden. Slik er det ikke lenger. Nå er Pim sliten hele tiden, tung i beina, vondt i hodet, mageknip. Mamma lurer på hva det er, men Pim klarer ikke å fortelle. Mamma sier han kan være hjemme og det er som medisin, alt blir lettere. Dagen etter er han like dårlig og mamma tar han med til legen. Legen spør om det er noe Pim gruer seg til, men mamma svarer nei. Legen ser på Pim og spør om noe er dumt, men Pim finner ikke ordene. Legen sier det hjelper å telle og puste rolig ut og inn. Pim tenker på det legen sa. Mamma sier at alle barn må gå på skolen, pappa finner Grevlingboka som han kan ha med seg på skolen. Mamma kjører han, men vil ikke høre om at han har vondt i magen, at det er så mye bråk og at det vanskelig med gruppearbeid. Pim føler at det er hans feil, er det bare han som er dum og vanskelig? Læreren sier at alle må være på den store lekeplassen, alle må være i klasserommet, alle må ha gym. Det blir for mye for Pim som er som en grevling, en som trenger fred og ro, en som blir sliten av alle lydene og som trenger å ha oversikt over hva som skal skje hver dag. Forledrene og læreren finner en løsning slik at Pim og andre grevlingbarn som han kan ha det levelig på skolen.

Gro Dahle har skrevet flere bøker om traumatiske og tabubelagte temaer. Hun skriver med stor innlevelse og sympati for barnet som blir utsatt for slike hendelser og situasjoner. Det gjør hun også i denne boka, en bok jeg tenker kan være til stor hjelp for barn som er skolevegrere eller høysensitive. Som nær familie til et barn som blir utslitt av høye lyder og mange mennesker heier jeg på alle lærere som gjør sitt ytterste for at barn skal ha en god dag på skolen og jeg heier på Gro Dahle som tar tak i dette og andre tema for å aktualisere dem og tydelig gjøre at vi er forskjellige og det finnes løsninger om vi velger å se etter dem. Illustrasjonene av Kaia Dahle Nyhus er ekspressive og tydeliggjør budskapet i boka. Boka er utgitt av Cappelen-Damm, jeg lånt den på biblioteket.

 

%d bloggere like this: