Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Jennifer Clement er forfatteren bak denne romanen om Pearl 14 år, som bor sammen med moren sin i en ødelagt Mercury i en husvognpark i Florida. Moren Margot kom fra en velstående familie. Hun har pene manerer, kan spille piano og har bagasjerommet i bilen fullt av minner fra sitt tidligere liv. Pearl  sover i framsetet, Margot i baksetet. Margot vasker på et hjem for krigsveteraner og tjener litt til mat som stort sett består av pulvermelk og kjeks. Pearl går på skolen og har en god venninne April May som hun holder sammen med dagen lang. Pearl er ikke registrert i noe register, så da hun skulle begynne på skolen hjalp foreldrene til April May til slik at hun fikk en fødselsattest. De to jentene utfordrer hverandre om å våge og sitte med beina utenfor kaikanten, for der svømmer det aligatorer. De går på søppelfyllinga for å lete etter skatter og de prøver å finne underholdning der den kan oppdrives. Da Margot får en kjæreste, Eli, blir det trangt i bilen og Pearl begynner å utforske de andre vognene på parkeringsplassen. Hun finner en tom vogn, der hun kan gjør lekser og drive dank. En dag oppdager hun at vognen er full av våpen og hun hører at de synger om hvordan de er brukt. Det er dystert og skummelt. Corazón en meksikansk kvinne kommer til vognen og ber Pearl bli med henne istedet. Hjemme hos henne og mannen får hun mat og omsorg, men hjelper også til med å rense og pakke våpen. Eli gir Margot en pistol, men fører en pistol noe godt med seg? Margot dør og Pearl blir hentet av en sosialarbeider som plasserer henne i et midlertidig hjem. Her blir hun kjent med Leo og Helen som har bodd i fosterhjem i mange år allerede. Pearl føler at hun svever rundt i et tomrom. Corazon kommer og henter henne og livet tar en ny retning.

Sanger om våpen er en sterk, brutal og vond historie, men samtidig er Pearl en så ressurssterk jente at jeg på ett vis tenker at dette faktisk kan gå bra. Det er hjerteskjærende at barn vokser opp i en bil og at hun står helt alene når moren dør. Samtidig er det glimt av godhet og omsorg, ved Corazón (hjerte) sine handlinger og at hun fortsetter å lete etter Pearl når hun blir fraktet vekk av barnevernet. Denne romanen er fiksjon, men likevel – antakelig ikke så langt fra virkeligheten for noen. Anbefales! Jeg lånte boka på biblioteket.

Lengslenes labyrint er skrevet av María Duenas en spansk forfatter som jeg nå har lest tre bøker av. Alle har kvinner som hovedpersoner og alle har en sterk tilknytning til Spania og spanske forhold, selv om hovedhandlingen ikke forgår der. Hovedpersonen i denne romanen er Blanca Perea. Hun underviser på et universitet i Madrid, hun er gift og har to voksne sønner. Da hun traff mannen sin var det han som hadde kommet lengst i studiene, så hun satte sine studier på vent og tok ansvar for hus og hjem, og etterhvert de to sønnene som kom. Etter at sønnene vokste til fullførte hun sine studier og ble universitetslærer. Så en dag forteller mannen at han har forelsket seg i en yngre kvinne og det kommer fram at de skal ha barn. Blanca vil rømme, komme seg vekk fra alt som minner om livet hun hadde. Hun får et stipend fra en stiftelse til et universitet i California der hun skal organisere arkivet til Andrés Fontana som døde for tredve år siden. Hun er ikke så opptatt av jobben, bare hun kommer seg vekk! Hun blir litt motvillig fasinert av Fontana og hans liv og oppdager at her finnes det dokumenter helt fra Fontana kom til USA fra Spania og ikke minst finnes det nærmest en etterforskning etter en gammel misjonsstasjon som det idag ikke finnes spor av, eller gjør det det? Nær universitetet ligger et naturområde som betydde mye for Fontana og de som bor i byen, men nå skal det bygges ut til store protester fra både studenter og fastboende. Det haster med å finne dokumenter som viser historien til området, men finner de disse i tide? Hun møter David Carter som viser stor interesse for arbeidet hennes og de blir gode venner, men er han bare en venn? Blanca blir konfrontert med valgene hun har gjort i livet og må finne måter å leve med dem på.

Vi får tilbakeblikk fra livet til Andrés Fontanero og David Carter gjennom flere kapitler og dette gir disse to en større dybde slik at de ikke bare blir bipersoner. På mange måter er kapitlene om David Carter kanskje vel så fasinerende som hovedpersonens gjøren og laden. Boken er lettlest og interessant fordi den gir et bilde av et gammelt Spania og et innblikk i det gamle California da spanjoler og mexikanere slo seg ned i landet. Trenger du en bok på rundt 500 sider, ja da kan du gjerne lese denne. Jeg lånte boka på biblioteket.

Før skoleferien tok helt av fikk jeg en stor pakke fra Ena forlag (hurra!) i pakken var det diverse bildebøker og en av dem var Marihønas bok om biller og edderkopper av Jan-Kåre Øien. For meg som har en mann som er biolog og barnebarn som er super interessert i biller og smådyr så var dette en fest å lese. Boka forteller om biller og edderkopper som vi finner i nærmiljøet. Det er en beskrivelse av utseende og levemåte (som ble godkjent av biologen) og ikke minst er det vist i antall cm hvor stor dyret faktisk er. Hver bille har et dobbeltoppslag der navnet på billen kommer øverst og under en humoristisk tegning av den i en eller annen aktivitet. På den andre siden er beskrivelsen og en autentisk tegning av billen, med størrelsesangivelse. Det er lett å lese for et barn som kan det, for de som trenger en medleser er teksten interessant og lærerik slik at en voksen også kan få med litt ny kunnskap. Boken har et lite format, noe som betyr at den er lett å putte i sekken, strandvesken eller annet bæreredskap når man skal ut på tur. Det finnes mange bøker for barn om små kryp i naturen, men denne var ekstra kjekk å lese.

Forfatteren Vanessa Montfort har skrevet denne romanen om fem kvinner i Madrid. Romanen er med i serien Lesetid og som flere av disse er den absolutt lesverdig på en rolig sommerdag. Marina er enke etter Oscar, mannen hennes gjennom tjue år. Hun har mistet helt grepet på seg selv og tilværelsen, for alt har handlet om Oscar og hans behov. Ved livets slutt har hun lovet Oscar å seile båten hans Peter Pan til Afrika og spre asken hans der. Marina har aldri hatt ansvar for noe som helst, hun har satt seg godt tilrette i passasjersetet og der har hun blitt, til hun nå er alene og må klare seg selv. Hun får jobb hos den eksentriske Olivia i blomsterbutikken «Englehagen» og der møter hun kvinnene Aurora som maler og er i et forhold til en mann som snylter på henne, Gala som leter etter kjærlighet, Casandra som ikke tørr slippe mennesker innpå seg og Victoria som har mann og barn som hele tiden krever at hun organiserer livet for dem. De blir kjent med hverandre, hjelper hverandre til å ta tak i livene sine og våge å gjøre ting de drømmer om men ikke helt tørr. For hver enkelt av dem blir det en oppvåkning til et mer bevisst liv med egne valg og en erkjennelse av at de er sterkere med en heiagjeng i bakgrunnen. I løpet av månedene de er sammen skjer det en utvikling hos hver enkelt av dem. Marina våger å legge ut på seilturen, være kaptein på egen skute hele veien fram og kjenne at hun lykkes. Olivia er fungerer som et slags orakel for disse kvinnene, hun er den eldste og forteller svært lite om livet sitt. Butikken hun driver ligger på en del av en gammel kirkegård og mange kommer innom for å se og oppleve atmosfæren her. Blant de som kommer innom er forfatteren og en av forfatterens venner som har blurbet på forsiden av boken. Det kunne forfatteren ha spart seg!

Lettlest bok som ikke setter de store sporene, men helt ok en feriedag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Carmen Maria Machado debuterer med denne novellesamlingen Ekte kvinner har kropper. Jeg fikk boka av Solum forlag fordi jeg ble så gruelig nysgjerrig på hva dette var. Boken inneholder åtte noveller og jeg har lest de fleste av dem, men noen ble for sterk kost for meg. Boken handler om kvinner, deres seksualitet og deres relasjoner til hverandre. Den første novellen Ektemannsstinget,som jeg absolutt synes var den beste, handler om en kvinne som alltid går med et grønt bånd om halsen. Hun treffer en ung mann som hun har heftig sex med og som hun etterhvert gifter seg med. Mannen hennes lurer stadig på hvorfor hun går med dette båndet og vil gjerne ta det av, men hun får ham til å love å ikke røre det. Hun forteller ham stadig nye historier som alle har et snev av noe groteskt. De får en gutt og lykken er fullkommen. Han vil også dra i båndet hun har rundt halsen, men hun avleder ham. Hun begynner på et tegnekurs og ser at modellen har et grønt bånd rundt den ene foten. Hun føler et fellesskap med denne kvinnen. Hun forteller mannen om kvinnen, men når hun har gjort det føler hun at hun har sviktet henne. Gutten vokser opp, begynner på universitetet, får kjæreste som han vil gifte seg med. Foreldrene blir glade og feirer med å ligge sammen i alle rommene i huset. Da tilbyr hun ham å ta av båndet om han gjerne vil det. Han gjør det. Det burde han ikke ha gjort.

Novellene til Machado er på en måte overlesset med historier inne i historiene. Noen av dem er vandrehistorier av det mer groteske slaget, men det gjør at de utdyper innholdet i novellene, samtidig kan det bli for mye av det gode. Flere av novellene heller over mot det groteske og for min del ble dette litt mye slik at ikke alle ble lest helt ferdig. Machado problematiserer kvinneliv og kvinners seksualitet på en direkte og eksplisitt måte som kan virke ganske sjokkerende. Samtidig er novellene av en slik oppbygging og karakter at de sitter lenge i tankene. Flere omtaler hennes skrivemåte som revolusjonerende, tja kanskje det, men tankevekkende det er de. Boka har fått ganske blandede omtaler, The Guardian har skrevet en grunndig omtale her.

Éric Vuillard er forfatter og filmskaper og med boken Dagsordenen lager han med korte klipp og kapitler sin fortelling av hva som skjedde under opptakten til andre verdenskrig i Tyskland. Innledningen er et møte i Berlin den 20. februar 1933 i Riksdagsbygningen. Der tjuefire av de fremste industrilederne i Tyskland er invitert for å komme med økonomiske bidrag til Nazipartiet som ledes av Hitler og Göring. Alle bidrar med store beløp, for hva kan være mer behagelig for industriledere enn å høre at dette partiet vil legge ned alle fagforeninger, bekjempe kommunismen og gjøre Tyskland til en stormakt igjen.

Vi får høre om hvordan Østerrike blir presset til å «invitere» Tyskland til å hjelpe til med landets innenrikske problemer  (Anschluss) og vi får høre om hvordan de tyske tanksene skapte trafikkork på veiene da invasjonen av Østerrike skulle finne sted. Ett av kapitlene handler om avskjedslunsjen for Ribbentrop da han ble invitert til Downingstreet 10 av Chamberlain og hvordan innbitt høflighet hindret at viktige beslutninger ble tatt.

Det første kapittelet er som opptakten til en film med korte setninger, det er som å se små bildeglimt før hele scenen avsløres. Det er stramt og flott gjort. Historien som vi får lese er små, men viktige sekvenser i det som utviklet seg til å bli andre verdenskrig med alle dens redsler og konsekvenser for ettertiden. Vuillard gjør et poeng av ettertiden, for hva betydde den for de tjuefire som var med å finansierte starten? Dette var ledere for store industrier som under krigen leide arbeidskraft fra utryddelsesleirene, de regnet med at en arbeider fra leirene varte noen måneder. Disse industriene lever i beste velgående i dag og er store bidragsytere i det tyske samfunnet, men historien til disse bedriftene har noen stygge flekker. Det er både rystende og tankevekkende lesing. Vuillard fikk Goncourt-prisen i 2017 for denne boken, vel fortjent synes jeg. Prosaen er en fornøyelse å lese, men er det en roman? Boka har fått en undertittel: en historie, betyr det en fortolkning av det som faktisk skjedde? Ikke vet jeg, men boka var en flott leseropplevelse som jeg anbefaler!  Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Solum.

Gro Dahle og Svein Nyhus lager flotte og viktige bildebøker som tar opp tema som det kan være vanskelig å snakke om. De lagde i 2003 Sinna mann og nå har de laget en bildebok om en sinna mor. Dragen handler om Lilli som bor sammen med moren sin. Hun vet aldri om moren er hvitglødende av raseri for ett eller annet eller om hun er en nesten vanlig mor. Fordi hun ikke vet dette, kan hun ikke ta med seg venninnen Eline hjem på besøk. Eline tror ikke at det finnes drager, men Lilli vet…

Det passer aldri å ha noen på besøk. Lilli sniker seg inn i huset og håper at ikke dragen skal våkne. Hun snuser rundt og prøver å oppdage om det lukter svovel, men dragen er våken og kommer stormende ned trappa, griper Lilli i armen og rister henne fordi hun er så hensynsløs og bare tenker på seg selv. Hun dytter Lilli inn i et skap og låser døra. Lilli lurer på hva hun har gjort nå? Ikke ryddet av bordet? Ikke tømt oppvaskmaskinen? Ikke gått ut med søpla? Dragen låser opp, det er middag, men Lilli er så tørr i halsen at hun ikke får ned en bit. Da blir dragen rasende igjen! Hun kaster maten på Lilli, hun løper opp på rommet hennes og kaster bøker og papir ned på henne. Lilli må rømme! Hun går langs gatene, da ser hun lapper som henger overalt med katter og hunder som er savnet. Lilli setter også opp lapper: Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme! Vil noen bry seg? Mobilen ringer, ukjent nummer, det er dragetemmeren. Dragetemmeren har vært ute for illsinte drager før, så hun lar seg ikke skremme og dragen må innse at om hun ikke arbeider med seg selv, vil hun miste Lilli. Lilli må bo et trygt sted mens dragen øver seg på å mestre sinnet sitt.

Det er en tankevekkende bok. Mange barn har en altfor vanskelig hverdag, men gjennom bøkene som Dahle og Nyhus lager skapes det rom for erkjennelse og samtale om disse temaene. Illustrasjonene til Nyhus er så detaljerte at boken egner seg godt for mange gangers lesing og det kan være bra, for her er det drøye saker som skal fordøyes. Boka er gitt ut av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: