Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Huset ved broen

bentebing

ingen kommentarer

24. august 2026

Jeg tror det er tredje gang jeg leser Marilynne Robinson sin roman Huset ved broen og for hver gang spør jeg meg: skjønner jeg hva denne boken egentlig handler om? Tja, jeg vet ikke, men det er en roman med flere lag og et heller dystert innhold. La meg ikke med dette skremme noen fra å lese Robinson! Hun er en fabelaktig forfatter, hun har de nydeligste formuleringer som virkelig gir gjenklang hos meg og hun skriver slik at jeg ser stedene for meg.

I denne romanen skriver hun om Ruth og Lucille, søstrene som blir plassert på terrassen til mormoren mens moren kjører utfor en klippe og tar livet av seg. Barna blir godt ivaretatt av mormoren, men når hun dør, kommer de enslig tantene som helst ikke vil ha noe med barn å gjøre. De holder ut til morens søster Sylvie kommer og flytter inn. Sylvie er omstreifer i sjel og sinn og lar barna gjøre som de vil. Dette passer for Ruth, hun frigjøres fra sitt forknytte liv, mens Lucille lengter etter trygghet, orden, faste rammer og fotfeste i lokalsamfunnet. Tante Sylvie tar dem med på utflukter, noe som innebærer at de ikke alltid kommer seg på skolen, har klær som passer eller sko som holder væten ute. Hun samler på flasker, bokser og aviser. Det blir veldig mange flasker og bokser rundt omkring i huset. Løvet fra trærne og småkryp kommer inn i huset, det siger ett forfall inn i hus og i tilværelsen. Lucille trives veldig dårlig med dette og finner et hjem hos en enslig lærer. Sylvie tar med seg Ruth på en lang tur og når de skal tilbake hopper de på et godstog for å spare på kreftene. Dette blir fanget opp av lokalsamfunnet og dermed kommer sheriffen på døra. Det skal være rettslig høring om barna er trygge i Sylvie sin varetekt. Sylvie setter i gang en veldig opprydding, men det hjelper ikke og da er eneste løsning å stikke av, synes Sylvie. Hun tar med seg Ruth og så er de omstreifere….

Som sagt har Robinson noen veldig fine formuleringer, her er noen av dem:

(Under en opprydding sier Lucille) Det er ingen forbrytelse å forherde sitt hjerte mot stemorsblomster som har ligget i mørket i førti år (s. 130-131)

Vi hadde tilbrakt livet med å betrakte og lytte med den konstante våkne oppmerksomheten til barn som har gått seg bort i mørket (s.134)

Å ha en søster eller en venninne er som å sitte i et opplyst hus om kvelden (s.158)

(Gode gjerninger) …Og plikten til å utføre disse gjerningene hvilte helt og holdent på kvinnene, ettersom frelse overalt ble regnet som mye mer kledelig for kvinner enn for menn (s.187)

 

Kraften bak tidens gang er en sorg som ikke lar seg binde (s.196)

Og slik kunne jeg holde på… da er det bare en ting å gjøre, les boken og nyt setningene.

 

Du er hjemme nå

bentebing

ingen kommentarer

20. august 2026

Per Petterson skuffer aldri, i hvert fall ikke helt skuff… Jeg har forsøkt å lese denne romanen en gang tidligere og gitt opp, men med et visst press så kom jeg meg over første kneika og deretter var det lett. Hva var det som hindret meg i å omfavne denne boka og ikke minst hovedkarkateren Kasper? Mennene i Per Petterson sine bøker er ofte litt fomlete, litt sosialt usikre og finner seg ikke helt tilrette i situasjonen de befinner seg i eller kommer opp i, men denne Kasper altså…. Vi møter ham i det han er på vei fra Mysen til hjemmet sitt og han har nettopp kjørt på et rådyr. Han går ut av bilen (etter en stund) og sitter der og lider med dyret. Han ringer til slutt viltnemnda, men møtet med rådyret sitter i ham og han ringer vennen Einar for å få utløp for hendelsen.Det er også Einar som får han i gang med å skrive om livet sitt og tenke tilbake på det som var. Han bodde i mange år sammen med kona Inger, helsearbeider og ivrig strikker. De hadde barna Tomas og Trine sammen og livet var preget av jobb, barn og travle liv. Begge to arbeidet skift så det var ikke mange timer de hadde sammen som familie. Når Kasper hadde kveldsskiftet sovnet han ofte på bussen hjem. Han bodde på endestoppet og heldigvis var det en vennlig sjåfør som kom og sa til ham: «Du er hjemme nå». Kasper likte denne mannen, stilferdig og vennlig, han ble «hans sjåfør». Når denne sjåføren blir borte og han får vite at han er alvorlig syk, mangler det noe i livet hans. Kasper forelsker seg i Signe og forteller det til Inger. Hun akspeterer det på en måte, men da denne forelskelsen drar ut og Kasper treffer Signe og ligger med henne, underminerer dette fellesskapet mellom dem og Kasper flytter ut og bosetter seg på landet.  Han gjør det også slutt med Signe, for det ble ikke rett på noen måte slik disse relasjonene utviklet seg.

Det er interessant å følge tankene til Kasper. Han elsker Inger og han er forelsket i Signe, han føler at han kan elske begge og barna sine og han forstår ikke at dette er vanskelig og sårende for begge kvinnene. Han er fornøyd og tenker at slik kan det bare fortstte. Jeg på min side himler med øgene og tenker – er det mulig å være så naiv? Jaja, det er hans valg å leve så nær opp til det han mener er sant og riktig, men jeg spurte meg stadig underveis – hva meg de som står rundt, hvor er omsorgen for dem? Hvor er tanken om at de skal ha det bra? Men selv om Kasper og jeg er på hver vår planet i forhold til relasjoner så er det mye å glede seg over i denne boka. Per Pettersom kan dette med å skrive og jeg får stadig lyst til å streke under og skrive av noen av dem, bare se her:

… alfabetets knudrete oppløpsside (s. 55)

…. og et landskap så kupert at Guds hånd måte ha pressa fingrene hardt ned mellom åkrene og bondegårdene for å få det til (s.57)

… Kroppen min glemmer aldri det aldri. Den følelsen. Den lengter tilbake dit. Hele veien gjennom tida. (s.67)

Og sånn kunne jeg ha holdt på… Det skal jeg ikke, istedet skal jeg anbefale denne romanen, for den er god om du gir den litt tid.

Kjærlighet

bentebing

1 kommentar

17. juni 2026

Toni Morrison (1931 – 2019) var en formidabel forfatter som skriver slik at jeg hele tiden må konsentrere meg om å følge med på personer og hendelser. Jeg har lest flere av bøkene hennes og følte vel da at jeg hang med i svingene, men denne romanen Kjærlighet var utfordrende på den måten at romanen begynner «midt i » fortellingen og jeg skjønte ikke helt hvem som var hvem og i forhold til hvem før det har gått en stund. Nå henger dette kanskje sammen med at jeg leste boka over litt tid, men likevel. Boka begynner med en observasjon og tilbakeblikk på det som en gang var Cosey´s Resort og Hotell. Et sted for de rike og velstående svarte, om familien til Bill Cosey, koner, barn og barnebarn, og hvordan det endte. Denne introduksjonen er skrevet med kursiv og den samme allvitende stemmen dukker opp noen steder gjennom romanen. Når selve fortellingen begynner har Bill Cosey vært død i mange år. I huset han etterlot seg bor hans siste kone Heed (of the night) som nå er gammel og syk, barnebarnet Christine som en gang var Heed´s bestevennine holder til på kjøkkenet og lager mat til henne. De to er nå bitre fiender, for hvem skal egentlig arve Bill? Han skrev aldri noe skikkelig testamente, bare et notat på en meny der han gir alt til «det kjære barnet». Hvem er det «kjære barnet»? Heed var elleve år da han giftet seg med henne, er det hun som er «det kjære barnet» eller er det Christine som faktisk er barnebarnet hans og som han var veldig stolt av? Dette spørsmålet herjer de to damene og bedre blir det ikke når det dukker opp en ung dame med veldig kort skjørt som vil ha assistentjobben Heed har utlyst. Junior som jenta kaller seg sier hun kan gjøre hva det skal være og rett skal være rett, hun har erfaring på mange områder, for hva lærer man ikke i ungdomsfengselet? Vi møter Vida og Sandler som passer barnebarnet Romen fordi foreldrene er i hæren og utstasjonert i utlandet. Vida jobbet som resepsjonist på Cosey´s hotell og Sandler ble med Cosey ut på fisketur av og til. Romen er i tenårene og blir straks betatt av Junior som er rask til å gi ham en innføring i sexen gleder. Vida og Sandler ser dette og det blir Sandler som tar ham med på en kjøretur for å sjekke det moralske kompasset hans. Vi får høre om kampene mellom Heed og Christine. De som tidligere var bestevenninner opplever at Bill Cosey kommer mellom dem og fordi han liker svært unge jenter og Heed kommer fra en ytterst fattig familie, blir det ikke stilt mange spørsmål når han vil gifte seg med henne. Heed går kunnskapsløs inn i ekteskapet. Hun har knapt gått på skole og det er svært mye hun ikke vet og kan, men så lenge man har et fullt utstyrt hotell og tjenere til alt man måtte ønske, så går dette og. Christine på sin side tar utdanning, reiser vekk og får jobber, men kommer tilbake når Cosey dør, moren blir syk og hun trengs i familien. Når det viser seg at Heed har forstått testamentet slik at alt går til henne, begynner konfliktene og hatet kommer til syne. Midt i dette er Romen og Junior, Romen er oppslukt av Junior, mens hun på sin side tenker mest på å sikre at hun har et sted å være og gjøre det som er nødvendig for å klare det.

Det er besettende kjærlighet det dreier seg om i denne romanen. Kjærlighet som forvandles til hat og misunnelse og kjærlighet som viser omsorg og ansvarlighet midt i kaos. Det er en krevende roman, og den gir mye å tenke på, men god er den, det vil si etter en del grubling,  og Morrison fornekter seg ikke ved sin flotte prosa.

Lucy ved havet

bentebing

ingen kommentarer

26. oktober 2025

I 2022 ga forfatteren Elizabeth Strout ut romanen Lucy ved havet. Da hadde hun allerede skrevet tre bøker der vi møter eller hører om Lucy Barton som også er forfatter. Året er 2020 og hennes eksmann William kommer og sier at hun må reise med ham til et hus han har leid i Maine. Lucy er motvillig, men hun reiser fordi William sier at dette bare vil vare et par uker, men det gjør det jo ikke. De kommer til huset, Lucy fryser, men gleder seg over å se havet og kjenne lukten av det. De blir møtt av Bob som er advokat og som hjelper dem med mat og det de trenger de første ukene de må være i karantene. Lucy og Bob får en fin kontakt og Lucy opplever at Bob er den første mannen som virkelig hører etter hva det er som hun sier. De treffes ute, går tur på hver sin side av veien og sitter på en benk på hver sin ende av benken. De går med munnbind og de venter på vaksinen. Lucy og William har to jenter sammen. De er voksne og har for lengst flyttet ut, men i denne situasjonen savner Lucy dem mer enn ellers for de kan ikke møtes, ikke i det hele tatt. William er gift og skilt igjen og har litt kontakt med sin siste kone og datter. Han bekymrer seg for dem og reiser ut for å hjelpe dem og ikke minst få kontakt med datteren igjen. Lucy giftet seg med David, en musiker, men han døde for litt over et år siden og hun får nå tid til å reflektere over ham, ekteskapet dere, tapet og sorgen som fulgte med. Lucy og William tilpasser seg hverandre. De har tidligere levd sammen i mange år og de kjenner hverandre, men kanskje ikke så godt som de selv tror. De finner tilbake til hverandre og døtrene tror han har manipulert Lucy tilbake til seg. Lucy på sin side føler Williams omsorg som noe godt og de finner en rytme som passer dem i denne isolerte tilværelsen. Mange av vennene deres dør av covid. Barna deres er friske, men den ene opplever en skilsmisse, den andre aborterer et lenge ønsket barn. Det er sorg og savn som blir enda tydeligere fordi de ikke kan møtes slik som før. Når de en sjelden gang kan møtes står de flere meter fra hverandre og klemming er utelukket. Det er likevel en åpenbar varme mellom familiemedlemmene og de prøver så godt de kan å holde motet og hverandre oppe.

Det er en fin roman som minner oss om hvordan det var da verden var nedstengt, om restriksjonene og begrensningene vi måtte leve med så lenge det varte. Romanen er likevel mer enn en fortelling om pandemien, for vi følger Lucy i disse månedene der hun reflekterer over sitt eget liv før denne perioden med isolasjon inntreffer. Hun tenker mye på de daglige utfordringene, men og på episoder i livet hennes som var avgjørende, men som hun der og da ikke kunne identifisere som viktige (men hvem kan vel det). Lucy forteller og det er noe muntlig ved dette, det er som hun sitter ved siden av meg og snakker. Hun har mange utsagn som poengterer temaet hun har snakket om, hun slår fast eller oppsummerer i en konsentrert setning. Lucy føler og tenker, William lar seg begeistre av mennesker han møter, problemer som utfordrer ham og der han kan lære nye ting eller bidra med noe. Pandemien skilte mennesker og viste hvor skjørt livet er, men Lucy og William støtter hverandre og finner en ny kjærlighet til hverandre. Det er fint! Dette er hyggelig og tankevekkende lesning, fint til en høstkvel eller to.

Barndommens kalde netter

bentebing

ingen kommentarer

25. september 2025

Jeg skrollet rundt på nettet og fant en referanse til Tezer Özlü sin vesle roman Barndommens kalde netter . Jeg hadde ikke hørt om forfatteren tidligere og det er ikke mange tyrkiske forfatteren jeg kjenner til heller, så det var ikke så merkelig. Boka er ikke på mange sider (122), men det som står på sidene gjør inntrykk. Det er en rasende, kanskje desperat fortelling om barndom, oppvekst og de uendelig mange årene der hovedpersonen er innlagt på diverse psykiatriske institusjoner. Hun beskriver en barndom med nære kusiner og familie, men og med en sterk trang til å rive seg løs fra det forventede. Hun gifter seg for å komme vekk, men det blir ikke som hun hadde tenkt. Familien er redd for henne og hun legges inn på et psykiatrisk sykehus der hun får elektrosjokk, hun blir utskrevet, er ute litt, blir lagt inn igjen. Vi følger hennes hakkete bevisshet om hvordan de stadige elektrosjokkene virker. Hun kommer seg endelig ut, vender tilbake til kjente landskap og lar naturen og opplevelsen av denne være en del av helbredelsen.

Det er som sagt en bok med få sider, men den gjør sterkt inntrykk. Vel verdt å lese!

Beatles

bentebing

ingen kommentarer

10. juli 2025

Om sommeren leser Nordhordland Litterære Selskap to bøker, gjerne tungvektere – det vil si både i omfang og innhold. Denne sommeren valgte vi å lese Lars Saabye Christensen: Beatles og Jane Austen: Overtalelse.

Jeg har nettopp avsluttet Beatles og er fortsatt litt høy på livet til de fire guttene Kim, Seb,Ola og Gunnar. Denne romanen var Lars Saabye Christensen sitt gjennombrudd som forfatter og han sier selv at gjennom skrivingen av denne romanen fant han sin stemme. Jeg har lest flere bøker av forfatteren, mne jeg har aldri kost meg så grunndig med noen av hans andre bøker som med denne. Jeg måtte porsjonere ut noen sider for at den skulle vare en stund, men i går ga jeg etter og leste de siste hundre sidene i ett jafs. Boka handler om de fire guttene som er hekta på the Beatles. De kaller seg også opp etter bandmedlemmene en stund og det er høytid når et nytt album kommer ut og de endelig får kloa i det. De fire bor på Vestkanten i Oslo og de går på samme skole de første årene. Vi møter dem våren 1965 og følger dem fram til sommere 1972. De går i sjuende klasse og skal videre til realskolen. Det er snart eksamenstid, men det er også fotball og muligheter for en tur til København. Vi følger dem på fotballbanen, på skolen og når de suser omkring på syklene. De forelsker seg og de oppdager det vanskelige livet til dem som er utenfor «det gode» selskapet. Det er særlig møtet med Fred, en gutt som lever under svært vanskelige og fattige kår, men som Kim ser og som de fire slutter opp rundt. Fred er en fantastisk svømmer, men hvorfor dør han av drukning i en sommerferie? Dette setter en støkk i guttene.  Slutten av sekstitallet var politisk oppvåkning for mange unge, det var studentopprør i Frankrike som spredde seg til Norge og det var en sterk radikalisering. Hjelpe den som ikke forholdt seg til linja!

Det er Kim som er fortelleren og det er hans liv hjemme med foreldrene og onkelen Hubert som vi kommer nær. De andres liv får vi referert, men vi kommer ikke så nært innpå de tre andre. Det er helt greit for gutta er sammen mer eller mindre hele tiden. Romanen gir et flott tidsbilde av sekstitallet, samfunnet, relasjoner mellom mennesker og forventningene guttene ble møtt med. Det er mye humor i boka og jeg lo høyt mange ganger. Boka er lett å lese og språket flyter fint. Jeg har lest boka en gang, det er meget mulig jeg leser den en gang til… man skal ikke se bort i fra det.

Bomullsengelen

bentebing

ingen kommentarer

8. mai 2025

Bomullsengelen er første bind i en serie på fire bøker av Susanne Alakoski. Romanen handler om Hilda som blir født på en storgård i Finland i 1905. Faren reiser til Amerika før hun blir født og moren blir rammet av fødselsdepresjon og kan ikke ta vare på barnet. Det blir legdekona Sanna-Täti som blir som en mor for henne og lærer henne om dyra, livet på gården, lese og skrive. Fordi Hilda antakelig er født utenfor inngått ekteskap får hun ikke gå på skole sammen med de andre barna i familien, men Hilda har Sanna-Täti som sørger for at hun får lære det hun trenger. Hilda vokser opp og skal konfirmeres, hun blir gravid med presten og da familien oppdager det blir hun jaget fra gården. Sanna-Täti ber henne reise til en gård ikke langt unna og si at hun melke. Hun kommer til gården og de tar innbåde henne og babyen Emil. Her treffer hun Helli som også arbeider på gården. Emil dør kort tid etter og Hilda sørger. Likevel blir hun på gården i flere år helt til Helli får overtalt henne til å reise til Vasa og søke arbeid på bomullsfabrikken der. De får jobb, deler et rom og alle erfaringene ved å  å flytte til et bymiljø, fabrikkarbeid og alt som følger med det. På gården arbeidet de fra morgen til kveld, på fabrikken arbeider de elleve timer og de har fri på søndagene. De får lønn for arbeidet og står på mange måter friere. Under den finske borgerkrigen tilhørte Hildas familie de hvite og de røde ble omtalt svært negativt. Når Hilda får vite at Hellis familie støttet de røde blir hun først i stuss om de kan ha noe med hverandre å gjøre, men folk er forskjellige og Helli er på alle måter en god venn og er det noe Hilda trenger så er den en venn. På fabrikken lærer Hilda fort og blir flyttet til avdelinger som er mer krevende. Her møter hun Arvo. Han er vakker og spiller kantele på fritiden. De gifter seg og får datteren Greta etter skuespilleren Greta Garbo. Noen år seinere får de også sønnen Jonni etter skuespilleren Jonny Weismüller. Hilda er lykkelig med Arvo og desto verre blir det når han dør ved å få en bomullsball over seg. Den andre verdenskrigen kommer og alle sulter, det er lite arbeid og vintrene er iskalde og harde. Vi får høre om problemer med leveranse av bomull, ledelsen synes at arbeiderne er kravstore og når de ønsker å opprette fagforeninger truer konfliktene. Helli er en sterk talsperson for oppretting av fagforeninger og argumenterer flittig både overfor Hilda og andre. Damene danner et kor som de kaller Aurora og det fungerer som en base for politiske diskusjoner og debatt. Vi følger Hilda til hunn er femti og datteren Greta vil reise til Sverige og seinere London, et nytt kapittel åpner seg.

Det er interessant å følge Hilda og hennes ferd fra barn til voksen kvinne. Samfunnet forandrer seg og Hildas bevisshet om hvem hun er og hva hun er verdt endrer seg med den. Vi får glimt av mannen som grunnla Vasa Bomullsfabrikk og noen av etterfølgerne hans. De lever et annet liv enn arbeiderne og har et ganske annet syn på arbeidere enn i dag. Vi får et innblikk i samfunnsutviklingen og det gir en fin ramme rundt historien om Hilda og Helli. Jeg synes vel at historien om arbeidernes vilkår og utviklingen av samfunnet på den tiden var det mest interessante, men samtidig så er beskrivelsen av vennskapet mellom Hilda og Helli nydelig og gjør inntrykk. Jeg lånte boka på biblioteket. Den anbefales!

Det som finnes og det som er borte

bentebing

ingen kommentarer

25. mars 2025

Det er noen bildebøker som forteller en så sterk historie og tar opp et så viktig tema at jeg får lyst til å rope at denne boka må alle lese. Det er vel ikke urimelig å si at familien Dahle/Nyhus har laget mange bildebøker av denne kaliberen. Denne gangen er det Kaia Dahle Nyhus som har laget bildeboken Det som finnes og det som er borte, en bok som behandler temaet krig, flukt, tap og forsoning, som forlaget skriver på sine nettsider. Barnet i fortellingen tenker på det hun har. Det er idyll med hus, mamma, pappa, katten, sjokolade i en skuff, skole, andre barn. Så stenger skolen, så reiser pappaen, så reiser barnet og moren langt vekk. De reiser til et annet land med ukjente ting over alt, men her finnes det en skole, andre barn, mamma får en skuff i nattbordet til sjokolade, pappa sin stemme er i telefonen, kanskje finnes det også en katt…

Illustrasjonene er sterke og lar fortellingen gå langsomt framover. Det er solsikker, liljekonvall og fredsduer på første oppslag. Deretter blir illustrasjonene stiliserte med mørkere farger, skumle skyer og en dempet fargepalett. Slik er det gjennom boka, til vi kommer til de siste oppslagene der fargene kryper forsiktig inn igjen og vi ser på nytt omriss av liljekonvall og fredsduer som et håp i bakgrunnen.

Jeg tenker at dette kan være en god bok å ha som utgangspunkt for samtale med barn og forsåvidt med voksne også for hvem har ikke opplevd å måtte forlate noe eller noen? Forlaget har en aldersanbefaling på 3 – 6 år. Fin bok! Anbefales

Ren

bentebing

ingen kommentarer

13. februar 2025

Det er ikke ofte jeg leser romaner skrevet av en chilensk forfatter, men nå har jeg nettopp lest Alia Trabucco Zerán sin roman Ren (Limpia). Romanens forteller er Estela som er hushjelp i en familie med mann, kone og etterhvert en datter. Byen der handlingen utspiller seg er Santiago i Chile, familien tilhører byens øvre middelklasse. Estela kommer fra den sydlige delen av Chile og til tross for sin beskjedne bakgrunn kan hun lese og skrive og gjett om hun kan observere og reflektere over det hun får se, høre og oppleve. Når vi møter henne sitter hun på et rom, innelåst og skal gi sin beretning om hva som skjedde da datteren i familien døde. Hun tar en lang omvei for å komme dit ved å fortelle om hvordan hun kom til familien, arbeidsoppgavene sine den første tiden og etter at datteren ble født. Hun forteller om hendelser i familien og hvordan hun prøvde å ikke bry seg om dem. Det går greit å holde distansen til foreldrene, men Julia, denne vakre, men vanskelige datteren smyger seg inn i hjertet hennes. Estela går ut, gjør innkjøp og treffer Carlos, en av de få som snakker med henne. Ved hans side er det en løshund som kommer og går. Han kaller den Daisy og hun kaller denYany, hunden vandrer fra den ene til den andre. Foreldrene har stadige utfordringer med Julia på skolen og hjemme. Hun er flink, men forledrene vil at hun skal overgå alle i klassen. De vil at hun skal lære å spille piano, hun vil ikke. Faren lærer henne å svømme ved å kaste henne ut i bassenget igjen og igjen til hun mestrer det. Hun nekter å spise og Estela ser at hun blir tynnere og tynnere. Det er urolige tider i Chile og en natt er det innbrudd i huset. De stjeler alt av verdi og trakaserer familien, men i liten grad Estella. Mannen i huset kjøper en pistol og under en opprydding i skap og skuffer finner Estela denne. Hun gjemmer den under madrassen sin. Han får også satt opp et elektrisk gjerde rundt huset. En dag Yany sover på vaskerommet, noe den ofte pleier å gjøre, blir den oppdaget av fruen i huset. Hun skjeller ut Estela og jager hunden ut mellom gjerdestolpene. Hunden blir sterkt skadet, men lever, Estela henter pistolen og skyter ham. Hun gjennopplever alle tapene hun har lidd gjennom årene og tenker stadig mer på at hun må komme seg bort fra dette huset.

Det er urolige tider i Chile. Det er kriminelle bander som herjer, det er demonstrasjoner og annen uro. Den dagen Julia drukner, hvordan kan en jente som er så flink til å svømme drukne(?), går hun til Carlos. Han tar henne med til byen der det er en stor demonstrasjon. De løper og roper og blir møtt med tåregass og militære som slår dem ned. Estela våkner innelåst i et rom, hvem er utenfor? Er det noen der?

Det er en så intens fortelling at jeg trengte å innta den i små porsjoner. Forfatteren formidler Estela sin vanskelig posisjon på en presis måte. Hun må tjene penger fordi moren er syk og trenger medisiner. Hun tjener bedre som hushjelp i en by i nord enn i en butikk i sør. Hun må bli. Hun lengter etter moren og livet hun hadde da hun var barn, selv om det var vanskelig tider da også. Moren vil at hun skal komme hjem, men Estela tenker på morens behov for medisiner. Estela sine observasjoner er nøye og gir et nesten filmastisk bilde av familien. Det er godt gjort! Det er tankevekkende hvor objektifisert hushjelpen blir når Julia en dag sier «Estela har på seg klær» når hun ikke har uniformen på seg. Det er en interessant bok og en bemerkelsesverdig hovedperson. Anbefales!

Lys i august

bentebing

ingen kommentarer

30. januar 2025

Jeg har lest Lys i august av William Faulkner en gang tidligere. Da het oversettelsen Mørk august, men i oversettelsen ble Lys i august valgt og det er et bedre samsvar med den engelske tittelen Light in August. Denne romanen skal være den lettest tilgjengelige romanen i William Faulkners forfatterskap og hvem vet, kanskje den er det for jeg har ikke lest andre av bøkene hans. Denne romanen begynner med Lena Grove, en foreldreløs pike som stikker i fra broren og hans familie. Hun er gravid og kjæresten har reist for å skaffe seg arbeid, sier han. Hun reiser etter uten penger og uten egenlig å vite hvor han dro. Hun får hjelp av mennesker hun treffer på veien og kommer seg endelig fram til byen der hun tror han er. I neste del møter vi Joe Christmas. Han arbeider på samme sted som Lenas kjæreste, men her har han tatt et annet navn. Joe Christmas er foreldreløs, han ser hvit ut, men han tror at en av foreldrene var farget. Vi får høre om oppveksten hans på et barnehjem. Om adopsjonen til et hjem der mannen i huset ser det som sin plikt å banke ham for den minste ting. Vi følger ham når han begynner å frigjøre seg og gjøre erfaringer utenfor hjemmets sterke begrensninger. Vi får høre om møtet mellom den velstående kvinnen Bower som innleder en forhold til Joe Christmas. Hun er fra nord-statene og hjelper fargede. Hun vil at Joe skal arve henne, men til hvilken pris? Vi møter presten Gail Hightower som er hjemsøkt av visjoner om et galopperende kavaleri fra Borgerkrigen. Denne visjonen om bestefarens heltemodige innsats under Borgerkrigen får ham til å miste jobben som prest i en forsamling men han fortsetter å bo i byen selv om han blir sett på som en raring. På samme arbeidsplass som Joe Christmas er også Byron, en mild og fredelig mann som blir helt betatt av Lena Grove når hun kommer for å lete etter kjæresten sin. Han hjelper henne med å finne et sted å bo og når hun skal føde. Byron har en virkelig omsorg for mennesker i nød, men hvem er han egentlig?

Denne romanen er fasinerende. Jeg ble imponert av Lena Grove som troskyldig og ganske naiv legger i vei og jeg tenkte mye på den forferdelige skvisen Joe Christmas befant seg i. Han var verken hvit eller farget, han hørte ikke til noen steder. Det er en mektig roman, vel verdt å lese flere ganger.

Blogg på WordPress.com.