Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Dette er tiende bok om Nora laget av Irene Marienborg. Nora går i barnehagen, hun sykler med trehjulsykkelen sin dit. Nora liker at det går fort! Mamma prøver å roe henne ned. I barnehagen har Filip fått sparkesykkel og Filip viser Nora hvordan han bruker den. Nora får prøve den og da går det i susende fart. Dessverre er det en stein i veien og Nora fyker over sykkelen og slår seg. Nora gråter, men så får hun renset såret og plaster, det hjelper alltid. Når farmor henter i barnehagen minner hun Nora om at hun har en doktorkoffert. Nå vet jo Nora hvordan hun kan plastre, bandasjere og pleie kosedyrene sine. Det gjør Nora, veldig grundig.

Dette er nok en sjarmerende liten fortelling om Nora og hennes opplevelser i dagliglivet. Jeg tror det er nettopp disse nære, gjenkjenbare hendelsene som gjør bøkene populære og at de leses om igjen og om igjen. Teksten er kort og poengtert og bildene er enkle, men har små artige sidehistorier som gjør det utholdende å lese for den voksne leseren også. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånt den på biblioteket.

Johan Kaos debuterer som bildebokforfatter med denne boka. Han har fått god hjelp av illustratøren Bård Sletvold Torkildsen. Boka handler om Robin som har foreldre som skal skilles og har mer enn nok med sitt. Robin blir litt borte i alt som skal organiseres og hun vil absolutt ikke høre hva foreldrene driver på med. Robin går ut i skogen og finner en skadet planet. Den er så fin, men den må repareres. Robin tar den med hjem, den er for stor til å komme inn i huset, men garasjen er stor nok. Hun gjør seg kjent med planeten og prøver på alle måter å reparere den. Noe fungerer, mens andre ikke gjør det og hun lærer stadig mer. Hun putter batterier i planeten og forunderlige ting skjer. Foreldrene pakker og Robin flytter ut i garasjen, det er bedre å være der. Hun kobler sammen ledninger, men det skulle hun ikke ha gjort…

Kan man reparere en planet som er ødelagt? Kan man fikse en familie som holder på å splittes? Tja  og tja. Man kan i hvert fall prøve og det er nettopp dette jeg tror forfatter og illustratør vil ha oss med på i denne fortellingen. Foreldre kan bli veldig opptatt av seg og sitt når det knaker i ekteskapet og da er det lett å glemme at her finnes det andre som også blir berørt. Robin trekker seg tilbake og finner sitt eget prosjekt å jobbe med, mens foreldrene selger huset og pakker ned. Når ulykken skjer er det en oppvåkning for foreldrene og det blir en slags «happy ending». Jeg ble ikke så imponert over teksten, men illustratøren gjør boka verd å lese både for en liten og en stor. Vi får med oss både foreldrenes aktiviteter og vi følger Robin i hennes forsøk på å reparere planeten. Her er det mye å snakke om og de fargesterke bildene gjør at det dystre budskapet ikke blir så dystert like vel. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Max Estes har igjen laget en nydelig, lekker, elegant bildebok. Fra første side leder han oss gjennom farger og former som alle har et spørsmål og en eller flere spekulasjoner til – hva i all verden – kan dette være og hvorfor er det her? Vi møter slangen og musa som spekulerer på hvorfor noen steiner ligger på stranden i en rekke. De har ikke bein, men det har ikke slangen heller. Krabben kommer og lurer på hva de holder på med? Det må være en grunn til at de ligger der, mener han. Som hva da? sier de andre to. Marihøna kommer, tusenbeinet slutter seg til og etterhvert kommer den ene og den andre og alle har spørsmål og berettiget undring å komme med. Pelikanen kommer med flere steiner, for det er vel en mur de bygger? Musa blir skrubbsulten av dette her, det er egentlig hele gjengen også og dermed går de for å få seg en matbit. I mellomtiden får vi som blir igjen i boka vite hva steinene egentlig var.

Jeg leste boka første gang sammen med en seksåring. Her var det mye å se på, men hva var det med disse steinene? Bladvendinge gikk raskere og raskere for spenningen steg. Vi kom til siste side og han sa : Hva? Hæ? og så lo han høyt! En helt presis reaksjon synes jeg. For Estes bygger handlingen opp som et musikk stykke, først langsomt og dvelende, så stiger tempo og blir til et crescendo før det roer helt ned og vi sitter der med både hjerteklapp og latter i kroppen. Illustrasjonene er fargerike og flotte og dialogen er strødd omkring på sidene slik at vi må snu boka både hit og dit for å få med oss alt. En herlig opplevelse! Boka er i et stort format og fin å lese i større grupper, men jeg kjenner flere små barn som liker å slepe rundt på store, deilige bøker – dette vil nok være en av dem, tenker jeg. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Det er ren lykke når det ligger en boka av Ragnar Aalbu i postkassen, sånn er det bare! Bare rør, går vakkert inn i det som forlaget omtaler som en trilogi og som jeg har vært en lykkelig leser av både gjennom Hakk o ve, Paisommer og nå Bare rør.

I denne boka møter vi brødrene Ellefsen og Tollefsen. De transporterer stolper og rør, helst rør, men de er fleksible, så  når bjørnen ringer for å be om en bjørnetjeneste, stiller de etter noen betenkeligheter opp. Bjørnen har funnet en stor stein som ligner på ham, det er kunst og derfor må den fraktes opp på et høyt fjell slik at alle kan se den. Brødrene frakter steinen opp, plasserer den i rett posisjon og er på vei ned etter endt oppdrag, da de blir stanset av en rasende ugle som forlanger at dette skremmende uvesenet blir fjernet. Ugla forteller at fuglungene blir skremt og ikke tør gå ut med denne skumle steinen hengende over seg. Brødrene er svært forståelsesfulle. De kan ikke kjøre steinen ned, men skyver den i stedet over kanten av fjellet og slik løser de problemet. Dessverre går det ikke slik de hadde tenkt. Steinen endrer retning og treffer skogen! Trær fulle av fugler og reir blir knust og ødeleggelsen er total. En slik hendelse fører til opprør og brødrene løper dypere inn i skogen for å komme unna fuglenes hevn. Der treffer de muldvarpen som har rosinboller og kan fortelle at: … det er jordhull som er greia nå. Ugla finner dem og de inngår en fredsavtale ved at bødrene bygger nye hus til dem. Det gjør de, uvanlige hus med både basseng og utsikt.

Det er fydelfullt å lese denne boka både fordi historien har fart og trøkk og at den har en tydelig undertekst til den voksne leseren. Det er mange detaljer i bildene som en kanskje ikke ser ved første gjennomlesing, men desto kjekkere å oppdage noe nytt neste gang og alle de andre gangene boka skal leses. Det er fint å kjenne igjen muldvarpen fra Paisommer og jeg tror jeg klarte å identifisere hakkespetten fra Hakk o ve. Illustrasjonene er tydelige, med store flater, delikate i fargebruken og gjør det til en estetisk nytelse å lese boka. Dette er ingen ulempe for jeg tror denne kan bli dratt fram mange ganger. Ha du ikke lest bøkene til Ragnar Aalbu, gjør det, de har mye å by på for små og store. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Her har vi fjerde boka om Lukas av forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens. Det har flyttet inn en jente i nabohuset til Lukas. Det snør og Lukas leker ute i hagen. Den nye jenta er også ute, men hun ser ikke på Lukas enda han prøver alt han kan av triks for å få litt oppmerksomhet. Han bygger snøborg, han aker i alle varianter, men hun kommer ikke bort. Plutselig sitter han fast i snøen! Buskene ser ut som ulver og farlige dyr, han roper – og da kommer jenta springene. Hun hjelper ham løs og sammen klatrer de opp på noe stort som skremmer ulvene. Så kommer et stort troll mot dem, hva skal de gjøre… «Trollet» vil at jente skal komme hjem til kvelds. Hun klater ned og roper til Lukas: Jeg heter Kim. Sakl vi leke igjen i morgen? Lukas ser at hagen blir hage igjen og han har fått en ny venn som vil leke igjen i morgen.

Hva er det som gjør at det er så kjekt å lese om Lukas? Vi kjenner oss igjen. Vi kjenner igjen ønske om en venn, puss fantasien kan spille oss når snøen laver ned og lager nye fasonger og former på det kjente og vi kjenner igjen gleden over å slippe unna «farer». Det er trygt, det er miljø vi kjenner – derfor kan vi lese om Lukas mange ganger. Åshild Irgens lager medskapende illustrasjoner og vi er helt med på at her skjer det magiske ting som at det dukker opp skumle ulver og en diger mammut som Lukas og Kim kan ri bort på.

Fin bok for små barn med kort oppmerksomhetshorisont. Boka kom ut i 2019 på Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Når Leif Enger kommer med ny bok, da bør man følge med. Etter mange utsettelser leste jeg debutboken hans «Ned til elva» og den var like vakker som jeg hadde forestilt meg. I år kom «Når sola vender tilbake, vil vi vite» og forventningene var høye. Jeg ble ikke skuffet, men jeg undrer meg over tittelen, for hvorfor har ikke oversetter og forlag beholdt den engelske tittelen som er «Virgil Wander»? La det bare være sagt at ingen må la være å lese denne boka bare på grunn av en litt spesiell tittel som er «umulig» å huske korrekt. Hovedpersonen i boka er Virgil Wander og boka starter med at han blir utskrevet fra sykehuset etter å ha kjørt utfor veien og nesten druknet. Han har fått hodeskader og dette gir seg utslag i hukommelsestap og et litt haltende ordforråd. Virgil eier og driver kinoen i byen Greenstone i Minnesota, en by som ikke ligger så langt fra Duluth. Dette er en by som betegnes som ulykksalig, forfulgt av uflaks og med en befolkning som er vant med at ting virkelig ikke går deres vei. Da Virgil kommer tilbake ser han en mann som står ved sjøkanten og flyr drager, han blir nysgjerrig og snakker med ham. Det viser seg at Rune, som mannen heter kommer fra Tromsø og har nettopp fått vite at han er far til en av Greenstone´s mer kjente sønner, Alec Sandstrom. Rune var i sin ungdom på reise i disse traktene, traff en dame, hadde et kortvarig forhold og reiste uvitende hjem igjen. På dødsleiet skriver Alec sin mor til Rune at han er far til Alec og Rune som nettopp har blitt enkemann reiser til Greenstone for å finne sin sønn. Alec på sin side har vært forsvunnet i mange år. Han var hobbyflyger og på en tur over sjøen ble han borte. Konen Nadine og sønnen Bjorn sitter igjen og vet ikke hvor han er. Rune oppsøker alle som kan fortelle ham noe om Alec og hans vesen. Det er mange som vil oppsøke ham, fortelle og fly dragene Rune lager. Virgil arbeider også som kontorfullmektig på rådhuset, i praksis vil det si å være en slags altmulig mann. Ordføreren ønsker å få mer liv og aktivitet i byen, men det er ikke enkelt med en nedadgående økonomi og stadig flere stengte butikker. Virgil og hans kollega Ann, gift med Jerry, blir satt på saken og de finner ut at Bob Dylan vokste opp ikke så langt fra deres by. Virgil kontakter Dylans agent, men får absolutt ikke napp for Dylan hadde et heller ubildt møte med byen en gang han kjørte igjennom. Ann kommer opp med ideen om «uflaksdagen», Virgil grøsser, men ordføreren er desperat så de går løs på saken. Det går ikke helt som de hadde tenkt.

Det er mange personer i denne romanen så det er en del å holde styr på til å begynne med. Når det er sagt er det en nytelse å lese historien om Virgil, fellesskapet med Rune og veien tilbake til et liv der hodet fungerer. Det er et snedig grep forfatteren har gjort at hovedpersonen får et midlertidig hulommelsestap og ikke minst at han har glemt de fleste adjektivene. Når han snakker vet han at her burde han komme med et adjektiv, men de er dessverre borte, så setningene blir heller korte, men han klarer seg.

Har du ikke lest noe av Leif Enger? Gjør det! Jeg anbefaler på det varmeste bøkene hans, særlig Ned til elva, men denne og, den er en nytelse!

Dette er femte boka om Lukas av Johan B. Mjønes og Åshild Irgens. Det er hyggelig med seriebøker for små barn for du vet hva du får, en trygg god fortelling med dagliglivets hendelser ofte med en liten tvist. Her blir vi kjent med Lukas sin familie, det er en god og varm familie med interesse og omsorg for hverandre. Vi blir invitert med på en lete- og finne tur i denne boken. Lukas leter etter katten Monsemann. Han leter gjennom hele huset og på denne veien får vi igjen hilse på alle som bor i huset og får vite hva de holder på med. Det er tydelig at Lukas og familien tror at Monsemann er en hankatt, men det viser seg at de tar feil!

For oss som ser bildene er det spennende å lete etter Monsemann, for vi ser mer enn Lukas! Det er det illustratøren Åshild Irgens som sørger for og på den måten lager en ekstra spenning i bladvendingen. I letingen etter Monsemann finner Lukas mye annet og for stressa leseforeldre som en kveldsstund skuer utover heimen, må det være beroligende å se at det er ganske koatisk rotete i huset til Lukas og familien også. Kjenner du ikke de andre bøkene om Lukas? De er verd en lesestund. Boka er utgitt av Aschehoug forlag, jeg lånt den på biblioteket

Søstrene Silje Hansen Flemmen og Jannicke Hansen debuterer som bildebokforfatter/-illustratør med denne boken. Hvit har to hovedkarakterer Sky og Skare, de er sorteringseksperter. De sorterer sirkler, trekanter og firkanter og passer på at alt kommer på rett plass. Alt er hvitt eller grått i Sky og Skare sin tilværelse. Dette går helt fint til en dag et av rørene dytter ut en flerfarget dings som verken er rund, trekantet eller firkantet. Den blir øyeblikkelig fraktet til «ubrukeligboksen», men om natten får ikke Sky sove og går ut og finner dingsen igjen. Han putter den i støvelen sin når han går ut om morgenen for å begynne arbeidet. Plutselig ser Skare at det er fullt av fargeflekker der Sky har gått, hva er det som skjer? Dingsen må vekk og de prøver på mange måter å bli kvitt den. Dingsen er uovervinnelig, selv når de får stappet den inn i maskinen kommer den opp av pipa som en fargerik røyk. De lurer på om den vil sluke dem også, men røyken danser seg over himmelen og gjør den fargesprakende og vakker. Kanskje ubrukelige dingser er helt ok – likevel?

Her møter vi to figurer som er opptatt med sitt, så kommer det noe uventet som må adresseres. Først gjør de kort prosess for «tingen» passer ikke inn i formene de er vant til, men så er dette med nysgjerrigheten… Den ene begynner å lure på hva dette er? Fargene og det irregulære trenger seg på og skaper liv og røre i en svært så forutsigbar tilværelse. Hva vil bildebokskaperne med denne boka? Vær åpen for det uventede? Farger gjør livet mer spennende? Det er en enkel historie, men slike historier kan få fram gode samtaler mellom leser og medleser og det er en god ting i seg selv. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

 

Åse Ombudstvedt har skrevet og Jens Kristensen har illustrert Lillebor er ny som månen, en sår, men fin bildebok om søskensjalusi. Jeg-personen i boka har rømt hjemmefra. Hun klatrer opp i den store eika hun finner og tenker at her kan hun bo. Hun tror at foreldrene vil bytte henne ut med lillebror og da er det like greit å dra. I treet bor det også et ekorn som er både varm, trøstende og spørrende. Treet har også sitt å komme med når det gjelder realsjoner. Det blir kaldt og vått, hun blir sulten, men finner kjeks i lomma. Når hun tenker på lillebror er det som et sår i magen, men det går jo ikke an å gå hjem… Det regner og blåser, men det er noen andre lyder der og. Mamma og  pappa med lillebror i kurven leter etter henne. De roper, de leter, de gir seg ikke for hun er en del av familien.

Dette er en bok som vokser på deg etter noen gjennomlesninger. Det er mange detaljer i både tekst og bilde som tåler mange lesinger og det er bra, for dette kan lett bli en favoritt. Det er godt gjort av forfatteren å holde tilbake litt tekst og la illustratøren få lage sine sidehistorier og forfølge jenta og ikke minst treet og dets innbyggere med utfyllende illustrasjoner.  Jenta tenker og handler, går sin vei, men blir funnet og har ved hjelp av møter med et ekorn og et tre fått tid til å tenke litt mer.  Jens Kristensen har lang erfaring med å illustrere bildebøker fra Veldig blå (1999) til dagens bok. Han har en gjenkjennelig strek og klarer gjennom den å skape både skremmende og nydelige stemninger. Skal det snakkes om følelser, å kjenne seg usynlig og tilsidesatt, les boka og snakk. En nydelig bok. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som lesereksemplar.

 

Knut Nærum og Bjørn Ousland har laget en lang rekke bildebøker for barn. Ved Bjørn Ousland sin strek får de sitt umiskjennelige preg og Knut Nærums tekster gir dem et herlig, ganske skjevt blikk på livet. Denne gangen er det den unge mannen Frinken Fopp som er hovedpersonen. Han er både gutt og frosk, en umulig kombinasjon og Frinken opplever det de fleste som er litt uten for A4-formatet gjør, mobbing, erting og utenforskap. Han drar på leting etter sin far, frosken, men finner ham ikke før han kommer hjem igjen.
Kan han bare være frosk? Han prøver froskelivet, men han er jo gutt og. Ingen kan hjelpe. Så husker han evetyret der prinsessen kysser frosken og frosken blir en mann, kan det virke den motsatte veien og? Han oppsøker slottet med tre prinsesser og får den yngste til å kysse ham, men det virker ikke og han subber ser trist ut igjen. Før han kommer så langt oppstår det brann i slottet og da kommer Frinken sin hoppe-evner til sin rett.

Det er futt og fart over denne boka, både i bilder og tekst. Det handler om å være tilfreds med den man er. Det handler om å bruke sine evner der man kan og ikke la konvensjonene trykke en ned. Det handler om å være glad i og for sine nærmeste, selv om de stikker seg kraftig ut blant folk flest. Dette er en bok full av humor og artige påfunn, samtidig som den formidler viktige ting ved å være menneske. Dette har vi godt av å lese og snakke om både store og små. Boka er utgitt av Manifest forlag, jeg lånte den på biblioteket.

%d bloggere like this: