Posted in bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!

Posted in bøker, lesing

Svøm med dem som drukner

Svoem-med-dem-som-druknerLars Mytting fikk bokhandlerprisen for denne romanen og den har vært etterspurt på biblioteket. Jeg har stått pent i kø for å låne den og heldigvis rett før juleferien ble det min tur. Jeg spurte forrige låner om hun likte boken og hun sa: den var rar, spesiell, men jo jeg likte den.

Boken handler om Edvard Hirifjell som vokser opp på gården til bestefaren etter at foreldrene hans omkom i Frankrike på en reise. Han får ikke vite så mye om dem før bestefaren dør, men da begynner han å grave i gamle brev, får besøk av gamlepresten og finner ut at familielivet var mer innfløkt enn han hadde forestilt seg. Han reiser til Shetland for å finne opplysninger om bestefarens bror, Einar, som var møbelsnekker og bodde en periode i Frankrike før han flyttet eller rømte til Shetland. Han oppdager at hans mor var datter til Einar og at hennes mor døde i Ravensbruch. Moren til Edvard reiste til Norge for å finne Einar og få svar på hva som egentlig hendte da han forsvant fra Frankrike. Edvards søking fører ham først til Shetland der han treffer Gwen, en kvinne som motvillig gir ham opplysninger og viser forbindelsen mellom Einar og hennes bestefar. Edvard blir flere ganger advart mot å trenge inn i denne floken, men han vil finne sannheten, selv om den kan være smertefull.

Boken har blitt omtalt av flere bokbloggere, anmeldt både her og der og selv om den har blitt priset er ikke alle omtaler panegyriske. Det er det for så vidt ikke grunn til heller for selv om det er en bok jeg gjerne anbefaler så er det for mange overtydeligheter, litt omstendelig her og der og en slutt som ble noe vag for meg. Jeg ble fanget av boka fordi den er spennende, relasjonene er like komplekse som de kan være i virkeligheten og Mytting skriver om naturen og elementene så de trer tydelig fram, det er flott gjort! Skal den være med i mine nomineringer til Bokbloggprisen, ja – det skal den nok for dette er en god bok, men som nr. 1 blir det nok ikke…

Posted in bøker

Hélène Grémillion: Den fortrolige

den fortroligeAschehoug sendte meg boka og sjelden har jeg nærmet meg lesingen med større mistenksomhet. Hva er dette? Nok en opphauset bok som ligner på så mye annet jeg har lest? Det tok altså litt tid før jeg startet, men da jeg begynte ble jeg ganske fort fanget inn i Camille sin fortelling om brevene som kommer fra en anonym avsender. Brevene kommer sammen med flommen av kondolansebrev i forbindelse med at moren er død og hun tror at disse er feilsendt. Camille er forlagsredaktør og hun er innom tanken på at dette er en litt spesiell forfatter som vil hun skal gjette seg fram til hvem som står bak. Det går etterhvert opp for henne at den som skriver kjente hennes mor eller den hun alltid har trodd var moren hennes. Det er en fortelling om kjærlighet, om andre verdenskrig og om den desperate trangen til å få et eget barn. Brevskriveren forteller Annie sin historie som elsker å male, men som kommer fra en fattig familie der kunstnerdrømmer bare blir med drømmen. Hun møter madame M og det oppstår et vennskap mellom dem. Annie får male og madame M får en å snakke med og etterhvert begynner den gode madame å legge planer for Annie som er vakker og ung og har muligheten til å gi det madame ønsker seg aller mest.  Historien fortelles først fra Annie sin side, deretter fra madame sin og Camille sin lesing blir rammefortellingen rundt disse. Det er nettopp dette som gjør historien så snedig, for det avsløres nye sider ettersom hvem som er fortelleren og hvem den fortrolige, han som vet alt – eller nesten alt, gir historien til.
Jeg fikk sterke assosiasjoner til Storm i juni da jeg leste deler av boken, men Grémillion har så mange vendinger i fortellingen at det gjør denne boken til en særegne opplevelse. Slutten er slik at jeg nesten lurte på om jeg burde lese boka en gang til, men det gjør jeg jo aldri…

Posted in lesing, litteratur

Paradiset på det andre hjørnet

Nordhordland Litterære Selskap skal samtale om Mario Vargas Llosas bok Paradiset på det andre hjørnet om vel en uke og jeg leser på spreng for å bli ferdig og for om mulig å få lest en god del av Greven av Monte Cristoe som samlesingsgjengen til Line skal blogge om den 30. oktober. Jeg har ikke lest noe av Mario Vargas Llosa tidligere, men det skal det nok bli en forandring på for denne boken vil ende som ett av årets høydepunkt. Romanen handler om Paul Gaugin og hans bestemor Flora Tristan. Disse to treffes aldri, men Vargas Llosa skriver deres historie i hvert sitt kapittel, noe som gir en gjenklang til kapitlene om Gaugin. Flora Tristan møter vi når hun reiser omkring i Frankrike for å verve folk til arbeiderforeninger og for å bevisstgjøre arbeiderne om deres kår og urettferdigheten i samfunnet. Hennes far kommer fra en styrtrik familie i Peru, men dør mens Flora er liten. Han og moren har aldri blitt lovformelig gift og Flora kan derfor ikke arve noe fra faren. Hun blir giftet bort til en brutal og forfyllet mann, hun får tre barn og hun rømmer fra mannen. To av barna dør og hun plasserer datteren hos en bondekone som tar seg av henne, mens Flora reiser til Peru for likevel å prøve om noe av arven likevel kan tilfalle henne. Dette mislykkes, men vi får høre om oppholdet i Peru og med tanke på at det er en peruviansk forfatter som skriver dette, er det svært fornøyelig lesing. Det var mens jeg leste denne delen av romanen jeg ble slått av hvor mange likhetspunkter det var mellom Vargas Llosa, Marquez og Allende, selv om Vargas Llosa ikke har noen magiske elementer i sin roman, – her er det realismen som råder. Kapitlene om Paul Gaugin handler mest om tiden på Tahiti der han utvikler en ny måte å male på og der han hele tiden kjemper med dårlig økonomi og sykdom. Jeg fant en nettside fra Tate Modern med bilder og tekstutdrag fra brev Gaugin skrev til vennene sine i Frankrike og når jeg ser på dette og leser boken får jeg en sterk opplevelse av tilstedeværelse. Det er kanskje det som er Vargas Llosa sin styrke, å fortelle en historie som inviterer leseren inn, som «snakker» med karakterene sine på en omsorgsfull måte og som skaper bilde, lyd og lukt mens jeg leser.  Anbefales!