Publisert i bøker

Madonna i pels

Etter en varm anbefaling fra biblioteket lånte jeg romanen Madonna i pels av Sabahattin Ali. Det ble en interessant lesestund. Romanen starter med Rasim som har mistet jobben i en bank og er for tiden arbeidsløs. Han får en jobb av en venn og ender på samme kontor som Raif Efendi, en stille og forsagt mann som arbeider som oversetter. Etterhvert oppdager Rasim at Raif slett ikke er så kjedelig som han først fikk inntrykk av. Raif blir syk og Rasim besøker ham, han får i oppdrag å hente alt Raif har i kontorskuffene sine og der finner han en notisbok. Han får lov til å lese denne og her får han historien om Raif og Maria Puder.

Raif Efendi som da han var i begynnelsen av tjueårene reiste fra Tyrkia til Berlin for å lære om såpeproduksjon. Faren eide olivenlunder og en såpefabrikk som Raif skulle videreføre. Raif er egentlig mer interessert i kunst og litteratur og bruker det meste av tiden på å lese. Vi er i Berlin på 1930-tallet, Raif leser og går på kunstutstillinger. På en av utstillingene ser han et bilde av Madonna i pels. Han blir helt lamslått av bildet og kommer hver dag for å se på bildet. Etter flere uker kommer hun som har malt bildet, Maria Puder, bort til ham og innleder en samtale. Raif er en meget ung og sårbar mann og blir først såret, deretter svært betatt av Maria. Han følger etter henne og finner ut at hun arbeider på en kabarett. Han går inn og får kontakt med henne. De forelsker seg og isolerer seg i sin kjærlighet. Alt må skje på Maria sine premisser. En dag Raif kommer for å treffe henne er hun borte, hun har blitt syk og ligger på sykehus. Han kommer dit hver dag og når hun skrives ut er det han som pleier henne. En dag får han et brev fra familien at hans far er død og han må komme hjem så raskt som mulig. Maria bestemmer seg for å reise til sin mor i Praha, men Raif lover at han vil sende etter henne når han har fått etablert seg i Tyrkia. De skriver til hverandre, men en dag kommer det ikke flere brev fra Maria, hva har skjedd? Raif føler seg sviktet og legger all skyld på Maria, men er det riktig?

Det er en gripende historie både om kjærlighet, men og om forholdene Raif lever under både i Berlin og i Tyrkia. Livet tar på mange måter slutt når kontakten med Maria blir brutt og hva skal Raif gjøre med resten av sitt liv? Forfatteren skriver så presist og levende at jeg «ser» situasjonene for meg. Det er bare å gi anbefalingen videre, dette er absolutt en bok å få med seg. Andre som har skrevet om boken er blant flere Rose-Marie, Tine, Beate Eli og Artemisia.

 

Publisert i bøker, bildebøker

Du og jeg

Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.

Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.

Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.

Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.

Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Publisert i bøker

Little women

Labbens lesesirkel på Goodreads har utfordret sine deltakere til å lese Little women av Louisa May Alcott. Jeg kastet meg på for denne boken har jeg hørt om, hatt i kikkerten og tenkt at den skal jeg snart lese, men så er det så mye annet jeg gjerne skulle lest…. Som det står skrevet: For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet. ( Forkynneren 12:12)

Nå er det ikke lesingen akkurat som gjør meg trett så derfor var det flott å få denne sjansen og nå har jeg lest, ledd og snufset over disse herlige jentene som Alcott skriver så levende om. Boken handler om jentene i March- familien; Meg den eldste og deretter, Jo, Beth og Amy. De er svært forskjellige og tydelige karakterer. Meg den huslige, Jo opprøreren, Beth den engstelige og Amy den kunstneriske. Aclott beskriver hjemmet til familien som varmt og innkluderende, men med tydelige normer for hva som er rett og galt. Familien har vært velstående, men har mistet pengene og nå må alle bidra på hver sin måte til husholdningen. De har velstående venner og denne posisjonen gjør det vanskelig for dem – og særlig for Meg og Amy å forholde seg til at de ikke kan kjøpe kjoler, blonder og andre nødvendigheter som trengs for å se presentabel ut. Jo vil skrive, hun sitter på loftet og skriver dikt, eventyr og skuespill som søstrene oppfører med stor innlevelse. Faren oppmunterer henne til å skrive – skrive ut i fra sitt hjerte og ikke bare for å tjene penger. Foreldrene er nøye med å forklare dem at det viktigste er ikke å bli gift, men å gjøre det beste ut av sine talenter og gaver. I nabohuset bor Mr Laurence og hans barnebarn Laurie. Jo blir kjent med dem og Laurie eller Theodore/Teddy blir som et nytt medlem i hjemmet til familien March.

Vi følger jentene og Laurie gjennom flere år og jeg som leser ønsker at dette bare skal fortsette og fortsette. I år er det 150 år siden boka kom ut første gang og fortsatt kan den leses som en oppmuntring til alle jenter som trenger en liten stå-på-hilsen. Jeg bestilt boka til ventre på bildet på biblioteket, men ble for utålmodig og kjøpte en nydelig utgave av Penguin Classics. I boka fra biblioteket er derimot de to påfølgende historiene Little Men og Jo´s boys, så jeg fortsetter i Alcott sin verden en stund til…

Publisert i bøker, lesing

Orkansesongen og stillheten

orkansesongen-og-stillheten-1Anne -Cathrine Riebnitzsky har skrevet denne romanen som på sitt noe fragmenterte vis likevel henger sammen og viser hvordan mennesker berører hverandre selv om de tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er presten Monica som er «navet» i romanen, hun er lykkelig gift med Johan som er forsker og hun har sine daglige samtaler med Gud. Monica har en venninne som heter Beate, hun er forsvarsadvokat og var lykkelig gift med Thomas. Han døde i en trafikkulykke og Beate strever med livet, jobben og en krevende mor. Hun og Thomas drev jakt med bueskyting og dette har Beate fortsatt med. Her har hun venner som kjenner henne og som er til hjelp for henne, her er Henning som driver Tigerparken og Hans som arbeider i politiet. Monica skal reise til Guatemala for å treffe Søren som hun skal vie, her møter hun også Nory som jobber på hotellet der hun bor. Nory er datter til en mektig narkobaron så når Monica ser at hun stikker av for om mulig komme seg til USA, blir Monica mistenkt for å ha noe med saken å gjøre.

I Danmark møter vi Marcus og Benjamin. Begge er involvert i narkotikasalg og de vil egentlig ut av dette systemet, men hvor lett er det når gjelden bare vokser? Marcus har bekymrede foreldre som snakket med presten før hun reiste, de mistenker Marcus for å bruke pengene de sender ham på noe helt annet enn studiene. Marcus selv er virkelig svært ureflektert i forhold til hvordan han lever. Benjamin derimot er i det samme gamet, men tenker at pengene er til kjæresten Veronica, en kunstner uten selvtillit og tro på egne evner. Det er noe vakkert i den måten forfatteren omtaler disse tre unge menneskene, det er slik at jeg skulle ønske noen satte dem på rett kjøl og ga dem håp.

Riebnitzsky skriver godt, hun lager fine portretter av personene vi treffer, men det er for mange av dem. Jeg skulle ønske hun gikk litt tettere på hver enkelt og som Tine påpekte i sin omtale: hva med reisen til Guatemala? Hvorfor er den så overfladisk beskrevet? Det er så mange tema som berøres og som jeg gjerne ville vite hvordan denne forfatteren ville behandle, men kanskje en annen gang?

Når dette er sagt må jeg si at jeg likte boka svært godt. Jeg gledet meg til hver mulighet til å lese videre – var nok litt usosial igjen, ja… Kan anbefale denne!

 

Publisert i bøker, lesing

Drøm søte drømmer

drømsøtedrømmerPantagruel sendte meg denne boken og jeg kastet meg over lesingen. Bokelskerinnen har skrevet en fin anmeldelse av boken og min opplevelse av denne samstemmer mye med hennes omtale. Massimo Gramellini skriver om tapet av en mor, fortielsen av hvordan hun døde og opplevelsen av å være ulik alle andre og ikke våge å elske noen fordi de kan bli borte de også. Hovedpersonen opplever at moren dør når han er ni år. Inntil denne natten har han levd et bekymringsløst liv med mor og far. Holdt med sitt elskede fotballag og lekte med kammeratene sine. Når moren dør på dramatisk vis blir hans verden revet opp og ingenting blr det samme lenger. Faren vil ikke snakke om moren og det er store avstander i forholdet mellom far og sønn. Han blir sendt til psykolog, men dette hjelper ikke og han forblir på mange måter et forlatt barn når det gjelder evne til tilknytning og skape varige relasjoner. Det går bra med hovedpersonen når det gjelder karriere og yrkesliv. Han blir journalist og reiser til krigssoner rundt om i verden. Opplevelsene sitter i når han kommer hjem, men det er likevel sitt eget tap som gjør livet haltende.

Flere ganger mens jeg leste boka tenkte jeg: hvorfor snakker de ikke sammen da, far og sønn. Hvor mye ville ikke vært enklere ved å la den døde være tilstede i livene deres? Fortielsen, det å ikke orke å snakke om den som er gått bort, så mye skade det gjør – særlig for et barn. Det gjør vondt å snakke om det eller den man har mistet, men det sies jo at delt sorg gjør sorgen mindre og delt glede gjør gleden større. Det er mye å tenke over i denne boka tap, ordenes kraft – ja for det er moren som har sagt til ham : drøm søte drømmer, og dette utsagnet er et kvalitetstegn når livet viser sine lyse sider. Om den bare er trist? Nei, boka har sine tragikomiske øyeblikk og de kommer godt med!