Posted in bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Posted in bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Posted in lesing, litteratur

Omtrentlig landskap

omtrentlig-landskap-1Jeg har ikke lest noe av Peter Stamm tidligere, men hans klare, rene prosa gir meg lyst til å lese flere av hans romaner og heldigvis er noen oversatt til norsk. Denne boka handler om Kathrine som bor i et lite fievær nord for polarsirkelen, jeg tipper et sted på Finnmarkskysten. Kathrine jobber i tollvesenet og får god kontakt med blant andre russere som kommer innom. Hun har en sønn, Randy fra første ekteskap som bor hos henne og noen ganger hos moren. Kathrine søker kjærlighet og bekreftelse. Hun treffer Thomas og gifter seg med ham. Han er alt hennes første mann, Helge ikke var, han har et mål, han har et vakkert hjem og han elsker Kathrine. Når Kathrine flytter inn hos Thomas er det hans smak og hans preferanser som gjelder og Kathrine føyer seg inn i hans bilde av henne. Sønnen trives godt med sin nye far og Thomas sine foreldre som de også har mye kontakt med. Kathrine oppdager etterhvert at Thomas ikke er den han sier han er, han lyver om det meste. Hun bryter opp både fra Thomas og fiskeværet og reiser sørover. Hun reiser til Frankrike, treffer mennesker underveis, men det fører ikke til noe. Hun er like ensom og søkende som hun var da hun begynte reisen. Hun begynner å tenke på sønnen sin og det livet de har nå. Når hun kommer hjem har hun et slags regnskap over sitt liv: mennene Helge, Thomas, Christian og Morten, tre tusen på kontoen, noen klær og et barn. Det er ikke mye, men det er kanskje nok, når man finner seg selv – til slutt. Takk til Bokvennen for leseeksemplar.

Posted in bøker, lesing

Klokken og sengen

klokken-og-sengen-1Klokken og sengen er Eline Lund Fjæren sin andre bok. Den kom ut i 2015, men jeg ble først oppmerksom på denne da jeg hørte på et radioprogram og forfatteren ble trukket fram som en ny og spennende stemme i det litterære landskapet. Hun har skrevet et manifest om sin skriving her.

Boken Klokken og sengen handler om en jente på 19 år som flytter fra Østlandet til Bergen. Hun flytter fra familie og en kjæreste ( som vi aner litt i det fjerne). Hun skal studere, men starter aldri på et studium. Hun søker på jobber, men håper at hun ikke får dem. Foreldrene hjelper henne å flytte og når alt er på plass er hun alene, slik hun ønsker.

En stund følte jeg meg ferdig, på en måte avlyst. Jeg er nitten år. For bare uker siden sto de her, på steinhellen utenfor bygningen, moren og faren min foran bilen,med hendene plantet som never i lommene, små kuler under buksestoffet; ingen av oss gråt. Vi klemte hverandre, så kjørte de tilbake over fjellene, over vidda. Så: alene, med et glass jeg nettopp hadde vasket opp, et uten riper og slitasje, fylt med lunkent byvann fra springen, vannet jeg plantene moren min hadde kjøpt til meg… Det er her jeg skal bo. Leiligheten gir ikke inntrykk av å være spesielt bebodd, verken det sitse året eller noensinne, som om det alltid har gått stille for seg her. Så lenge det er stille, kan jeg leve her inne…

Hun går inn for å bli ensom, virkelig alene. Hun treffer Julie og får kontakt med henne, men det er alltid Julie som ringer og tar kontakt. Hun går inn for å bli totalt ensom. Tar ikke telefonen, ligger i sengen, reiser seg bare når det er helt nødvendig, går og handler i butikken rett over veien. Menstruasjonen stopper opp, håret faller av, hun legger på seg eller tar av, hvem vet? Foreldrene ringer, Julie ringer – hun registrerer dette, men tar ikke telefonen. Julie kommer ut for en ulykke og det er først da hun møter opp på sykehuset – riktignok under press, men hun kommer og opplever at Julie trenger henne. – Det er et lys i tunnellen.

Dette er en kort (140 sider) roman, den er repetativ, det skjer lite, men likevel ble jeg fasinert av boken og tematikken. Hovedpersonen går inn for å granske seg selv og sine omgivelser. Hun prøver på en måte å gå til grunne, ikke så aktivt, men iherdig i all sin langsomhet. Det er språket som gjør lesingen utholdelig. Observasjoner og refleksjoner som gjør det vanlig livet anderledes og helt hennes eget.

Forfatteren har allerede fått noen priser – Norlis debutantpris og Osloprisen i 2013 og nominert  til Natt&Dag sin pris for årets bok 2015 – jo, hun er en spennende litterær stemme.

Posted in bøker, lesing, litteratur

For hva det er verdt

9788203197482 Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og  han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke,  men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde.  Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.

 

 

Posted in bøker, lesing

Vingebelastning

IMG_2750 (1)Vingebelastning av Helga Flatland leste jeg for lenge siden og jeg kan ikke fatte at jeg ikke har skrevet om den! Kanskje den var for intens og opprivende? Eller at jeg ble så irritert på hovedpersonen at jeg måtte la det renne litt vann i havet før jeg kunne skrive noe? Jaja, tilskyndet av Bokblogggerprisen 2015 er jeg nå i gang…

Boka handler om Andreas som er 30 år, lever sammen med Hanna og er for tiden sykemeldt. Han har alltid følt seg litt spesiell, anderledes (hvem har ikke det?) Han har en jobb, men den trigger ham ikke. Han flyter omkring og venter på at «noe» skal tilflyte ham, noe godt og fantastisk som skal sette sitt preg på ham og omgivelsene og verden. Han skal bli sett! Andreas kommer ut for en trafikkulykke og blir lagt inn på sykehus. Der får han tilbud om en samtale med psykolog og det tar han i mot. Psykologen Bjørnar blir nå hans nye «helt» – han er Andreas sin guide gjennom barndom, oppvekst og valg han har tatt. Andreas lener seg tungt på samtalene med Bjørnar og han fraskriver seg på en måte ansvaret for eget liv og egne valg.

Helga Flatland skriver så godt og jeg lever meg så grundig inn i personer og miljø at jeg mister distansen til fiksjonen. Hun har et lett humoristisk blikk på noen av relasjonene til Andreas – og det setter ting på plass. Jeg observerer Andreas sin forventning til lykke, et godt liv – at det skal komme til ham, bare han forholder seg rolig. Jeg får så lyst til å filleriste ham og si med litt høy stemme at nå må han våkne opp. Romanen forteller på den ene siden om det moderne menneskets krav til lykke og på den andre siden når det ikke skjer – som forventet – muligheten for å la behandlingsapparatet overta ansvaret for hans liv. Bra bok!

Posted in bøker, lesing

De urolige

IMG_2609Linn Ullmann har skrevet en bejublet bok om seg og sine foreldre. Boken omtales som sjangeroverskridende av forlaget og det er den på sitt vis fordi den er utgitt som en roman, men omtaler, beskriver og går tett inn på mennesker som mange kjenner til, har meninger om og har vært i berøring med enten direkte eller gjennom deres kunstneriske virke. Hovedpersonene i boka er navnløse, det er moren, jenta, faren, men det er og Ingrid farens siste kone som opptrer som en biperson, men som er tydelig tilstede som den som fikk det daglige livet til å gå rundt.

Boka er delt inn i seks deler og disse «ordner» romanen i perioder eller kanskje jeg skal si fokusområder. Linn Ullmann skriver om barndommen sammen med en fraværende mor og mange barnepiker. Hysteriet som griper henne når moren ikke ringer til avtalt tid og lengselen etter å være en del av morens liv hele tiden, ikke bare av og til. Hun skriver om somrene på Hammars på Fårø med faren og reglene for livet der. Det er en fantastisk nærhet, råhet og nesten skruppelløs gransking av personene og hendelser som driver lesingen framover. Det er vakkert og samtidig trist både fordi boka beskriver som Ullmann sier tre kjærligheter, men ingen samlet kjærlighet som familie. Jeg ble særlig grepet av historien når hun reiser til München for å treffe moren og faren, 12 år gammel å begi seg ut på reise fra New York til München – det må være en intens lengsel eller ønske om en helhet som bringer noen til å gjøre dette.

Romanen er omtalt som en av årets (2015) beste, det er jeg enig i. Skrivemåten, gjennomføringen av dette prosjektet og opplevelsen av en forfatter, datter, jente som prøver å forstå, huske og sette sammen en av fortellingene om sitt liv – er fasinerende og fortjener mange lesere.

 

Posted in bøker, lesing

Helle Helle: Hvis du vil

IMG_2151Helle Helle er nominert til Nordisk Råds Litterturpris 2015 for denne romanen. Vel fortjent – og måtte hun bare vinne! Hun var også nominert til samme pris i 2009 for romanen Ned til hundene. Hvis du vil er romanen om Roar som er på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en kvinne som også har gått seg vill og de må tilbringe natten ute i en gapahuk. I løpet av natten forteller kvinnen om sitt liv, men Roars fortid får vi høre lite om. Språket til Helle Helle er så nøkternt og rett frem at det er nesten som et referat, samtidig som hun formidler stemmene til menneskene vi møter. Hun klarer også å gjøre opplevelsen av våt, kald skog, sulten som melder seg og ikke minst tørsten så levende at jeg som leser går ut og drikker mer vann og spiser litt ekstra for å slippe suget som lesingen gir.

Begge hovedpersonene er på hver sin måte «hjemløse» og ute av stand til å kreve sin plass i relasjonene som de befinner seg i. Kvinnen blir tatt opp i et kollektiv og bidrar med sitt der, men forelsker seg ganske håpløst i Christian, som er opptatt på andre kanter.  Hun flytter ut av kollektivet og har en heller rotløs tilværelse til hun igjen treffer Christian og flytter inn hos ham og sønnen Buller (Magnus). Hun får fin kontakt med Buller og til å begynne med er livet med Christian fint, men hun finner ikke ut hva han egentlig vil og dagene bare glir vekk mellom dem.

Boken er nok et eksempel på hvordan Helle Helle viser oss menneskelige relasjoner som ser så alminnelige og vanlige ut, men som under overflaten er eksistensielle dramaer. Språket er som alltid – en nytelse.

Posted in bøker, lesing

Helle Helle – den særegne stemmen

IMG_2150Jeg har tidligere erklært meg som blodfan av Helle Helle og sånn er det fortsatt! Helle Helle har en særegen stemme, hun skriver om de små, men viktige hendelsene som gjør at livet enten går på skinner eller at de virkelig store rystelsene slår inn over oss.

Bare tittelen på romanen Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann signaliserer  at det er en illusjon å leve et ukomplisert liv med en mann – ja, slik leser jeg dette. I boka møter vi hovedpersonen Susanne som bor sammen med Kim, han vil være forfatter og sitte hjemme på soverommet og jobbe. Susanne har en venninne Ester som jobber sammen med henne på sykehuset. Ester er høygravid og ryker uklar med samboeren, Luffe.  Hun spør Susanne om hun kan få bo en kort stund hos henne og Kim.

Susanne. Det er faktisk sånn at jeg lurte på om jeg kunne låne sofaen deres en liten stund, sa Ester og snudde seg mot henne på benken. – Ja, sa Susanne. – Bare noen dager. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre ellers. – Ja. – Det er kjempesnilt av deg. Nå smilte Ester. Hun så virkelig lettet ut. – Men hvis jeg skal være helt ærlig, sa Susanne. – Så kan jeg ikke forstå at du orker alt det maset nå. Det hadde vel vært lettere for deg å bli i leiligheten. – Jeg vil at han skal vite at jeg klarer meg selv, sa Ester. – Men viser du det ved å flytte? – Det er den eneste måten han forstår det på. Er du sikker på det? – Ja. -Okay.

Det viser seg at oppholdet blir lenger enn forespeilet. Dessuten er Ester «veldig» gravid, irritert og lite villig til å prøve og forsone seg med partneren. Det fører med seg noen bisarre situasjoner og Susanne har stadig samtaler med seg selv om at man tross alt må oppføre seg ordentlig. Livet til Susanne og Kim blir virkelig snudd på hodet og forholdet mellom dem knaker. Det som før var bagateller blir store saker og irritasjon og sjalusi bygger seg opp.

Helle Helle skriver med en slik kraft at jeg blir delaktig i hendelsen. Jeg får lyst til å gripe inn og be både Susanne, Kim og Ester om å ta seg sammen. Susanne lar seg utnytte, Ester er mest opptatt av seg og sitt og Kim vil bare være i fred. Det er på mange måter så veldig hverdagslig, men samtidig klarer Helle Helle å gjøre romanen til en eksistensiell erfaring som jeg tenker på lenge etter at boka er lest.

 

 

Posted in bøker, lesing

Passasjer

passasjerJobb-utfordring: les en k-fond bok du tror ingen andre kommer til å lese! OK! Biblioteka i Nordhordland har et bokpresentasjonsmøte i desember hvert år. Da utfordrer vi hverandre til å presentere bøker som andre velger for oss eller vi blir utfordra til å velge en bok «utenfor allfarvei» så og si. Dette gjør vi for å bli kjent med litteratur som ikke er blandt bestselgerne, på lånetoppen eller på andre måter lett å pushe på folk. Mitt valg var Rannveig Revhaug sin bok Passasjer, utgitt på Flamme forlag, 2014. Jeg var ganske sikker på at jeg skulle slite meg gjennom 50 sider, for så å gi opp og legge boka fra meg, men neida, jeg leste alle de 143 sidene. Hvorfor? Dette er en samling tekster som beskriver en enslig kvinne i tretti årene med en spesiell evne til å registrere og skrive ned de daglige trivialitetene som vi nesten ikke legger merke til. Jeg har sjekket nettsiden til forlaget og der finner jeg noen av tekstene som små «reisebrev». Noen av tekstene er uten punktum, mens andre flommer over av dem noe som gjør leseropplevelsen ganske stakkato, men også rytmisk og suggererende. Forfatteren skriver ned telefonsamtaler med det offentlige, værmelding, reiser med avising av flyet, bilturer der hesjer, høyballer, postkasser, låver, hus i skråninga fyker forbi og det gjentar seg og gjentar seg – helt til de faktisk er framme. Det er annerledes måte å fortelle om en tilværelse på, sett innefra på et vis. Boka krever at du gidder å lese de samme ordene mange ganger, nesten identiske setninger og rare vrangforestillinger – som innimellom er nesten hysterisk morsomme. Jeg hadde ikke trodd at jeg gadd, men det gjorde jeg!  Det er faktisk en bok jeg er glad for at jeg leste. Rar, men inderlig på sitt vis.