Publisert i bøker

Går, gikk, har gått

Denne romanen av Jenny Erpenbeck ble jeg oppmerksom på gjennom en panegyrisk omtale på Instagram! Det har jeg aldri opplevd før, men kanskje det blir mer av dette etterhvert? Den som omtalte boka på en så inspirerende måte hadde i alle fall rett, jeg ble begeistret!

Boka handler om Richard, enkemann og pensjonert professor som prøver å finne et innhold i livet sitt etter at kona døde og arbeidslivet er over. Han bor i Berlin og på en av hans daglige spaserturer oppdager han at noen unge afrikanere har slått leir utenfor rådhuset med en plaktat som sier «Vi blir synlige». De er asylanter og venter på at søknadene deres skal behandles, men myndighetene ønsker ikke å ha en teltleir uten for rådhuset og det blir opprettet en avtale, Oranienplatz-avtalen. Richard kommer i kontakt med noen av disse mennene og vi får høre om livet deres både i Berlin og hvordan de levde i hjemlandene sine. Richard oppdager hva Dublin II avtalen egentlig betyr og han trår til og prøver å hjelpe dem i den tyske byråkratiske jungelen. Han oppdager også at mennesker flyttes hit og dit og de selv har svært liten styring med livene sine. Han spør dem hva de ønsker seg av livet og alle vil ha arbeid, kjenne seg trygge og bygge opp livet sitt igjen. Richard kjenner seg igjen i fortellingene deres fordi han vokste opp i Øst-Berlin og opplevde at hans fortid og historie på en måte ble utradert i det muren fallt og alle tyskere igjen skulle være brødre. Denne erfaringen gjør at han stiller med en åpen nysgjerrighet og virkelig ønsker å hjelpe.

Dette er en roman som gjør inntrykk både fordi forfatteren prøver å gi et bilde av flyktningenes historier og hvordan forventninger og realiteter kræsjer mot hverandre. Vi snakker om integrering, men hvordan er det mulig når avtaler ikke holdes og forståelse for hva de innebærer ikke blir kommunisert på en forståelig  måte?

Det er Richard vi kommer nærmest, det er hans følelser og tanker vi får innblikk i for det er hele tiden han som er fortelleren. Tittelen er hentet fra språkopplæringen flyktningene får og er et bilde på det repeterende ved samfunnets byråkratiske og stivbeinte holdninger og handlinger. Erpenbeck leverer et grundig og godt skrivehåndtverk slik at det var en fryd å lese boka. Den kan virkelig anbefales på det varmeste.

Publisert i bøker

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv

Det er et talende bilde på framsiden av denne romanen av Mari Kjos Hellum. En mann som prøver å henge seg, ja det er faktisik det Glenn Johansen prøver på. Røret han bruker til dette knekker og der sitter han med et nyinnkjøpt tau av beste kvalitet, et vrak av en bil, et hus og et ekteskap som røk for noen måneder siden. Livet er en plage for Glenn, men siden han ikke lyktes i dette forsøket så får han bare leve videre. Glenn er en mann med faste rutiner, han er prosessingeniør, veldig interessert i andre verdenskrig og elsker filmene om den tiden. Hans exkone derimot er opptatt av det sosiale, å gjøre noe, ha planer og aktiviteter. Nå som han er alene kan Glenn endelig ta fram filmene sine, se om igjen Kanonene på Navarone, Ørneredet og 12 fortapte menn for han vet ikke hvilken gang. Det er særlig filmen 12 fortapte menn og helten major Reisman som er Glenn sin helt og som han stadig referer til, hva ville major Reisman gjort? Glenn er ganske hjelpeløs i det sosiale livet, han klarer ikke å småprate med folk slik det er forventet. På jobben blir han forbigått av yngre personer og latterliggjort i viktige situasjoner. Men det at han har prøvd å ta livet sitt, gir ham en ny energi – ikke til å gjøre så mye nytt, men han reflekterer over livet og hva det er som gir det mening.

Noen har sammenlignet denne romanen med En mann ved navn Ove, men denne boken har et roligere tempo og synes jeg, en mørkere tone. Glenn har liten tiltakslyst og den blir ikke særlig større gjennom boken, men noen lysglimt er det her. Forfatteren er debutant og hun skal ha ros for et godt gjennomført prosjekt. Boka kan absolutt anbefales, for selv om boka begynner med selvmordsforsøk blir det mer livsglede/ livstakknemlighet på slutten. Andre som har skrevet om boka er Tine , Beate og Åslaug

Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!

 

Publisert i bøker

Kunsten å holde seg flytende

Gyldendal har begynt et konsept som heter Lesetid, dvs et utvalg skjønnlitterære bøker mest til hygge og en stille stund for deg selv. En av de utvalgte bøkene er Kunsten å holde seg flytende av Libby Page. Forfatteren debuterer med denne romanen og det var en hyggelig opplevelse å lese hennes første bok – og jeg håper hun får mot på å skrive flere for anmeldelsen jeg leste i en engelsk avis var nådeløs. Romanen handler om Kate, en ung journalist som flytter fra Bath for å begynne som journalist i en lokalavis. Hun er stort sett vettskremt, for London er så stor, hun kjenner ingen og hun tørr heller ikke bli kjent med noen. Hun deler leilighet med fire andre, men dem ser hun knapt, bare de skitne koppene og tallerknene de etterlater seg på kjøkkenet. I Brixton bor Rosemary, en dame på 86 år. Hun har bodd i denne bydelen fra hun ble født, vokste opp, forelsket seg i George, giftet seg med George, levde med ham helt til han døde for to år siden. Rosemary levde også med friluftsbadet The Brockwell Lido, der hun hver morgen har gått for å ta en svømmetur. Der hun og George møtte hverandre, hadde nattlige stevnemøter og fortsatt går hun der hver morgen. De snakker om hvordan man tar slike ting som bibliotek og friluftsbad som en selvfølge, de har alltid vært der. Biblioteket ble lagt ned, de protesterte men det hjalp ikke, skal friluftsbadet også forsvinne?

I lokalavisen får Kate i oppdrag av sjefen å ta kontakt med folk på friluftsbadet, for nå er et salg til en privat entreprenør på trappene. Bydelen har ikke penger til å drive det lenger og vil selge for å bruke pengen på andre nødvendige ting. Friluftsbadet skal legges ned og bare de som kjøper de rådyre leilighetene til entreprenøren skal ha tilgang til det. Kate får kontakt med Rosemary og ber om å få et intervju, men det får ikke Kate før hun har tatt en svømmetur i friluftsbadet. Kate nøler, men langt der bak husker hun at hun likte å svømme da hun var barn. Hun går dit en morgen og smyger seg ned i vannet og oppdager til sin store glede og forundring at dette var deilig. Hun treffer igjen Rosemary og Rosemary forteller om sitt liv med friluftsbadet. De bestemmer seg for å redde badet fra nedleggelse og sammen med flere av brukerne av badet, samt beboere i Brixton går de sammen om å ha møter med bydelsledelsen, dokumentere hva friluftsbadet betyr i lokalsamfunnet og lage ulike aksjoner.

Dette er en bok som egner seg til total avslapping. Vi blir kjent med lokalmiljøet i Brixton, forfatteren reflekterer over hva som skjer når fellesgoder blir lagt ned og forsvinner og vi får et innblikk i ensomhetens herjinger både når man er ung og gammel. Jeg koste meg med denne boken, kanskje gjør du også det?

Publisert i bøker

Nathalie

Etter å ha lest David Foenkinos: Charlotte og blitt gjort oppmerksom på at en annen bok av ham er oversatt til norsk, var det ikke lange veien til biblioteket for å få tak i den lille romanen Nathalie. Denne romanen er på bare 159 sider, men klarer gjennom disse å vise en helt annen side av Foenkinos forfatterskap. Nathalie er gift med Francois, de er det perfekte par og de nyter å være sammen. Når Francois dør i en trafikkulykke går Nathalie i dekning. Hun jobber i et svensk firma med kontor i Paris, men et liv uten Francois er ikke noe liv og hun er sykmeldt lenge. Familien er bekymret for henne og prøver å finne løsninger for å få henne til å gå videre i livet, men det hun selv som tilslutt bestemmer seg for å gå tilbake til jobben. Sjefen hennes er forelsket i henne og prøver å få litt mer enn faglig oppmerksomhet, dette er totalt mislykket og Nathalie lurer på om hun må finne en annen jobb. I firmaet har de en svensk arbeidstaker, Markus. Han er klossete, sjenert og innadvendt og kler seg ikke særlig elegant eller smart. En dag kommer han inn på kontoret til Nathalie som er sjefen hans med sak nummer 114, plutselig kaster hun seg over ham og kysser ham. Han blir helt perpleks og Nathalie vil helst late som om dette ikke har skjedd i det hele tatt. Markus derimot forlanger å få vite hvorfor hun gjorde dette og Nathalie går med på å spise middag med ham. Markus overrasker Nathalie, han sier det forunderligste ting:

«Er du nostalgisk?»
«Nei, jeg tror ikke det»
«Det er temmelig sjeldent for en Nathalie»
«Jasså?»
«Ja, Nathalier har en klar tilbøyelighet til å være nostalgiske»
Hun smilte igjen. Hun var ikke vant til det lenger. Men denne mannen sa ofte ting som gjorde henne forfjamset. Det var aldri godt å vite hva han kom til å si. Hun tenkte at ordene var i hjernen hans omtrent som lottokuler før de triller ut. Hadde han andre teorier om henne?

Det oppstår et forsiktig vennskap mellom Markus og Nathalie. Personalet på kontoret sladrer og Nathalies sjef får vite at Nathalie sees mye sammen med Markus, dette liker han dårlig og gjør sitt for å bli kvitt Markus. Det skulle han selvsagt ikke ha gjort for Nathalie er en bestemt dame.

Dette er en bok om sorg, men og om nye muligheter. Forfatteren skriver godt og fortellingen er svært visuell, ikke rart selvsagt når Foenkinos også lager film slik som han har gjort her.

Les boka, kos deg – kommer jeg over filmen skal jeg se den, men som alltid: les boka først!

Beate har også skrevet om denne boken

 

Publisert i bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i lesing, litteratur

Omtrentlig landskap

omtrentlig-landskap-1Jeg har ikke lest noe av Peter Stamm tidligere, men hans klare, rene prosa gir meg lyst til å lese flere av hans romaner og heldigvis er noen oversatt til norsk. Denne boka handler om Kathrine som bor i et lite fievær nord for polarsirkelen, jeg tipper et sted på Finnmarkskysten. Kathrine jobber i tollvesenet og får god kontakt med blant andre russere som kommer innom. Hun har en sønn, Randy fra første ekteskap som bor hos henne og noen ganger hos moren. Kathrine søker kjærlighet og bekreftelse. Hun treffer Thomas og gifter seg med ham. Han er alt hennes første mann, Helge ikke var, han har et mål, han har et vakkert hjem og han elsker Kathrine. Når Kathrine flytter inn hos Thomas er det hans smak og hans preferanser som gjelder og Kathrine føyer seg inn i hans bilde av henne. Sønnen trives godt med sin nye far og Thomas sine foreldre som de også har mye kontakt med. Kathrine oppdager etterhvert at Thomas ikke er den han sier han er, han lyver om det meste. Hun bryter opp både fra Thomas og fiskeværet og reiser sørover. Hun reiser til Frankrike, treffer mennesker underveis, men det fører ikke til noe. Hun er like ensom og søkende som hun var da hun begynte reisen. Hun begynner å tenke på sønnen sin og det livet de har nå. Når hun kommer hjem har hun et slags regnskap over sitt liv: mennene Helge, Thomas, Christian og Morten, tre tusen på kontoen, noen klær og et barn. Det er ikke mye, men det er kanskje nok, når man finner seg selv – til slutt. Takk til Bokvennen for leseeksemplar.

Publisert i bøker, lesing

Klokken og sengen

klokken-og-sengen-1Klokken og sengen er Eline Lund Fjæren sin andre bok. Den kom ut i 2015, men jeg ble først oppmerksom på denne da jeg hørte på et radioprogram og forfatteren ble trukket fram som en ny og spennende stemme i det litterære landskapet. Hun har skrevet et manifest om sin skriving her.

Boken Klokken og sengen handler om en jente på 19 år som flytter fra Østlandet til Bergen. Hun flytter fra familie og en kjæreste ( som vi aner litt i det fjerne). Hun skal studere, men starter aldri på et studium. Hun søker på jobber, men håper at hun ikke får dem. Foreldrene hjelper henne å flytte og når alt er på plass er hun alene, slik hun ønsker.

En stund følte jeg meg ferdig, på en måte avlyst. Jeg er nitten år. For bare uker siden sto de her, på steinhellen utenfor bygningen, moren og faren min foran bilen,med hendene plantet som never i lommene, små kuler under buksestoffet; ingen av oss gråt. Vi klemte hverandre, så kjørte de tilbake over fjellene, over vidda. Så: alene, med et glass jeg nettopp hadde vasket opp, et uten riper og slitasje, fylt med lunkent byvann fra springen, vannet jeg plantene moren min hadde kjøpt til meg… Det er her jeg skal bo. Leiligheten gir ikke inntrykk av å være spesielt bebodd, verken det sitse året eller noensinne, som om det alltid har gått stille for seg her. Så lenge det er stille, kan jeg leve her inne…

Hun går inn for å bli ensom, virkelig alene. Hun treffer Julie og får kontakt med henne, men det er alltid Julie som ringer og tar kontakt. Hun går inn for å bli totalt ensom. Tar ikke telefonen, ligger i sengen, reiser seg bare når det er helt nødvendig, går og handler i butikken rett over veien. Menstruasjonen stopper opp, håret faller av, hun legger på seg eller tar av, hvem vet? Foreldrene ringer, Julie ringer – hun registrerer dette, men tar ikke telefonen. Julie kommer ut for en ulykke og det er først da hun møter opp på sykehuset – riktignok under press, men hun kommer og opplever at Julie trenger henne. – Det er et lys i tunnellen.

Dette er en kort (140 sider) roman, den er repetativ, det skjer lite, men likevel ble jeg fasinert av boken og tematikken. Hovedpersonen går inn for å granske seg selv og sine omgivelser. Hun prøver på en måte å gå til grunne, ikke så aktivt, men iherdig i all sin langsomhet. Det er språket som gjør lesingen utholdelig. Observasjoner og refleksjoner som gjør det vanlig livet anderledes og helt hennes eget.

Forfatteren har allerede fått noen priser – Norlis debutantpris og Osloprisen i 2013 og nominert  til Natt&Dag sin pris for årets bok 2015 – jo, hun er en spennende litterær stemme.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

For hva det er verdt

9788203197482 Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og  han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke,  men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde.  Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.