Publisert i bøker

Presidentens hatt

Regnskapsfører Daniel Mercier føler han trenger å trøste seg selv, så han spanderer på seg et herlig måltid med havets frukter på et elegant brasseri i Paris. Kona og sønnen er bortreist, han vet at regnskapsavdelingen der han jobber skal omorganiseres, det er ikke mye å glede seg over. Mens han sitter der kommer president Mitterand sammen med et par andre menn og setter seg ved nabobordet. Presidenten og selskapet hans går og i det Daniel Mercier skal til å gå oppdager han at Mitterand har glemt igjen hatten sin. I stedet for å si ifra til personalet på brasseriet tar Daniel på seg hatten og går ut på gaten. Han føler seg anderledes, han tør alt han før ikke hadde selvtillit til, han tar ordet under omorganiseringmøtet i avdelingen dagen etter og tilværelsen endrer seg. Daniel er sikker på at det er presidentens hatt som gjør dette for ham og han føler seg bedre enn noen gang. Han får en ny ansvarsfull stilling og flytter til en ny by. Han mister hatten og den kommer på hodet til en dame som skal treffe elskeren sin. Han har lovet å forlate sin kone i mange år, med hatten på hodet forstår kvinnen at han aldri kommer til å forlate konen og hun gjør det slutt. Hun føler ingen sorg, men setter seg på en benk og fullfører en novelle som hun sender inn til en nasjonal konkurranse. Hatten legger hun fra seg på en benk i parken. En skjeggete og uflid mann kommer og setter seg på benken, han er på vei til sin ukentlige samtale med psykologen. Han har tidligere skapt fantastiske parfymer og var kjent for sin nese som kunne skille ut alle slags dufter, men nå hadde denne evnen forlatt ham og han er dypt depriment. Han tar opp hatten og lukter på den og kjenner igjen en av parfymene han har skapt og en annen som han også kjenner igjen. Han går til timen med psykologen og mens han er der tenker han på hvor lite han får ut av disse timene. Han går igjennom parken og prøver å kjenne igjen parfymeduftene han møter og han kjenner alle! Han tror at han skal klare å skape en ny parfyme – er det hatten som gir ham selvtillit?

Hatten er på vandring i to år, menneskene som bærer den får ny selvtillit – er det magi? Det er forfatteren Antoine Laurain som har skrevet denne lettleste og meget underholdende romanen om Presidentens hatt. Trenger du noe lett og hyggelig? Ta denne!

Publisert i bøker

Nathalie

Etter å ha lest David Foenkinos: Charlotte og blitt gjort oppmerksom på at en annen bok av ham er oversatt til norsk, var det ikke lange veien til biblioteket for å få tak i den lille romanen Nathalie. Denne romanen er på bare 159 sider, men klarer gjennom disse å vise en helt annen side av Foenkinos forfatterskap. Nathalie er gift med Francois, de er det perfekte par og de nyter å være sammen. Når Francois dør i en trafikkulykke går Nathalie i dekning. Hun jobber i et svensk firma med kontor i Paris, men et liv uten Francois er ikke noe liv og hun er sykmeldt lenge. Familien er bekymret for henne og prøver å finne løsninger for å få henne til å gå videre i livet, men det hun selv som tilslutt bestemmer seg for å gå tilbake til jobben. Sjefen hennes er forelsket i henne og prøver å få litt mer enn faglig oppmerksomhet, dette er totalt mislykket og Nathalie lurer på om hun må finne en annen jobb. I firmaet har de en svensk arbeidstaker, Markus. Han er klossete, sjenert og innadvendt og kler seg ikke særlig elegant eller smart. En dag kommer han inn på kontoret til Nathalie som er sjefen hans med sak nummer 114, plutselig kaster hun seg over ham og kysser ham. Han blir helt perpleks og Nathalie vil helst late som om dette ikke har skjedd i det hele tatt. Markus derimot forlanger å få vite hvorfor hun gjorde dette og Nathalie går med på å spise middag med ham. Markus overrasker Nathalie, han sier det forunderligste ting:

«Er du nostalgisk?»
«Nei, jeg tror ikke det»
«Det er temmelig sjeldent for en Nathalie»
«Jasså?»
«Ja, Nathalier har en klar tilbøyelighet til å være nostalgiske»
Hun smilte igjen. Hun var ikke vant til det lenger. Men denne mannen sa ofte ting som gjorde henne forfjamset. Det var aldri godt å vite hva han kom til å si. Hun tenkte at ordene var i hjernen hans omtrent som lottokuler før de triller ut. Hadde han andre teorier om henne?

Det oppstår et forsiktig vennskap mellom Markus og Nathalie. Personalet på kontoret sladrer og Nathalies sjef får vite at Nathalie sees mye sammen med Markus, dette liker han dårlig og gjør sitt for å bli kvitt Markus. Det skulle han selvsagt ikke ha gjort for Nathalie er en bestemt dame.

Dette er en bok om sorg, men og om nye muligheter. Forfatteren skriver godt og fortellingen er svært visuell, ikke rart selvsagt når Foenkinos også lager film slik som han har gjort her.

Les boka, kos deg – kommer jeg over filmen skal jeg se den, men som alltid: les boka først!

Beate har også skrevet om denne boken

 

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i Krim

De dødes hus

de-dodes-hus-1Jeg tror nesten jeg har lest alle bøkene av Jorun Thørring. Da en kollega på biblioteket viftet denne nye boka foran øynene mine, ble jeg ganske happy. Thørring har to hovedpersoner i bøkene sine; den ene er politibetjent Aslak Eira tilknyttet Troms politikammer og den andre er spesialetterforsker Orla Os også fra Nordnorge, men hun bor og arbeider i Paris. Denne boken har Orla som hovedperson og handlingen foregår i tilknytning til et slott i Bordeaux.

En eldre mann blir funnet død i en leilighet i Paris. Han er eieren av en stor vingård i Bordeaux distriktet og Orla og hennes makker Roland drar dit for å komme i kontakt med familien. Det er en svært dysfunksjonell familie som bor og arbeider i dette slottet. Det er ingen som vil gi dem opplysninger om Albert Dumont som den døde het, men de finner et id-kort på ham som lyder på Daniel Jeidel. De vil finne Danile Jeidel og oppdager gjennom dette at familien på slottet skjuler en dyster hemmelighet fra andre verdenskrig.

Romanen har to parallelle løp det ene er fra 1942, da familien på slottet får besøk av fjerne slektninger fra Alsac, de er på flukt fra tyskerne og trenger et sted å gjemme seg. Familien som kommer har med seg sin gamle huslege og sønnen hans, disse er jøder og selvsagt i livsfare. Det oppstår sterke spenninger når den yngste sønnen i familien Albert forelsker seg i Jeanette som kommer fra Alsac. Jeanette på sin side elsker Daniel Jeidel som spiller fiolin og har et godt og omsorgsfullt vesen. Det blir virkelig farlig når tyskerne kommer til gården og utplasserer en vininspektør. Vininspektørene skulle sørge for at den gode vinen kom til Tyskland og at ikke vinbøndene gjemte unna viner. Inspektøren som kommer får høre Daniel spille og ber han komme til leiligheten sin. Han blir veldig begeistret, men dette skaper sjalusi og sinne hos Albert og han gjør uopprettelige ting.

Det andre løpet er fra Orla og Roland sin etterforskning. De møter stadig på en mur av taushet, men da det blir begått et mord til endrer forholdene seg noe.

Jeg liker bøkene til Jorun Thørring. Hun skriver spennende og godt, det er slik at jeg gleder meg til hver gang jeg kan sette meg ned og lese litt. Denne boka er intet unntak, bare å anbefale!

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Black Bazar

Alain Mabanckou er forfatteren bak denne romanen som jeg fikk tilsendt fra Bokvennen/Solum forlag. Alain Mabanckou´s bøker er ikke oversatt til norsk tidligere og jeg hadde absolutt ikke hørt om eller lest noe av ham. Etter det første kapittelet, som var fylt til randen av litterære hint, lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Hovedpersonen er en moteløve fra Kongo, han har kjærlighetssorg fordi hun, Opprinnelig farge – som han kaller henne, har forlatt ham til fordel for musiker-fetteren sin. Hun tatt med seg datteren deres og de har alle reist til «gamle landet».  I sin fortvilelse kjøper han en gammel skrivemaskin og bestemmer seg for å bli forfatter for å få ut alle følelser og skrive sitt liv, så og si. Han skriver om kafeen der han treffer vennen sine, om araberen på hjørnet og om samtalene han har med folk om gamle landet, samfunnet, Gud og de tidligere franske koloniherrene.

Black Bazar - 1Som sagt lurte jeg litt på hva slags bok dette var før jeg ble sugd inn i romanen og nøt det egenrådige bildet av livet på fransk-kongolesisk, særdeles politiks ukorrekt og selvironisk. Det er lange samtaler mellom personene i boka og de gir et innblikk i identitet og forholdet til samfunnet, det er interessant og gir meg lyst til å lese mer av denne forfatteren.

 

Publisert i bøker, lesing

Svenske gummistøvler

svenske gummistøvler - 1Svenske gummistøvler ble den siste boken til Henning Mankell. Det er en fortsettelse av Italienske sko og ulikt flere av bøkene hans synes jeg denne gangen at man er helt avhengig av å ha lest Italienske sko for å få fullt utbytte av boken. Det handler fortsatt om Fredrik Welin som bor ute i skjærgården, de fastboende  og datteren Louise som han møtte for første gang i Italienske sko. Boken starter med at huset til Fredrik Welin står i lys lue og han klarer såvidt å redde seg ut før huset er en nedbrent ruin. Han har nesten ikke klær på seg og to venstre støvler på føttene. Tapet av huset der besteforeldrene levde og som han overtok er et voldsomt slag for ham og livsmotet må langsomt bygges opp igjen. Han føler seg mistenkeliggjort gjennom etterforskningen og han kjenner at hele livsgrunnlaget vakler. Han ringer Louise og forteller om brannen og hun oppfordrer ham til å bygge huset opp igjen. Journalisten Lisa Modin kommer for å skrive om brannen og gjennom henne opplever han en ny lengsel etter nærhet, både seksuelt og som vennskap. Det er stor aldersforskjell mellom dem, men Fredrik oppsøker Lisa likevel og blir ikke direkte avvist. Det utvikler seg ikke slik Fredrik drømmer om, men han får flere bevis på at tiltrekning kan det være på flere plan. Louise ringer fra Paris og trenger hjelp. Fredrik reiser og vi får vite mer om denne sammensatte personen og livet hans.

Mankell skriver godt og slik at personer og steder står levende fram for meg som leser. Han klarer å beskrive Fredrik som en person som kunne ha levd og han beskriver landskapet og menneskene i det slik at jeg nesten kan identifisere stedet. Fiksjonen er herlig slik! Det er noen fornøyelige episoder som da han skal skaffe seg nye gummistøvler og ikke minst skjorter! Det er ikke enkelt når alt er borte.

Han skriver om Fredrik sin vei fra håpløshet, til nytt livsmot på en fin måte og jeg får lyst til å bli i boken lenge etter at den er lest.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Storm i juni

Stormijuni Denne romanen står på 1001-lista til Lines bibliotek og er februarboken i 2013. Irène Némirovsky er forfatteren, en forfatter med en egen historie som jeg synes overgår romanen Storm i juni. Némirovsky var jøde, forfatter og levde i Paris sammen med sin mann og to døtre. De konverterte til katolisismen og søkte om fransk statsborgerskap i 1939, men dette ble avslått. De tar med seg døtrene og i 1941 bosetter de seg i Bourgogne regionen i Issy-l’Évêque. Her bor de på hotell ett år og leier seinere et hus,  men Irène ser at dette kommer til å ende i katastrofe og benytter hver eneste dag til å skrive. Storm i juni skulle bli en stor episk roman i fem deler, men hun nådde bare å gjøre ferdig to før hun ble tatt til fange og deportert til Auschwitz hvor hun dør kort tid etter. Manuskriptet til boka blir liggende i en koffert i 60 år før den komer ut i 2004 og på norsk i 2006.

Det som gjør størst inntrykk på meg er forordet og brevene som er gjengitt bak i boka. Det er forfatterens iherdighet og tro på eget prosjekt som er medrivende, hennes bevissthet om den håpløse situasjonen hun og familien er i og hennes mot til å fortsette.

Romanen er delt i to og etter å ha lest den første delen var jeg helt utslitt og jeg lar del to ligge ulest. Den første delen beskriver hvordan innbyggerne i Paris legger på flukt for å unngå å være til stede når tyskerne kommer. Vi følger enkelt personer og får skarpe bilder og karakteristikker – oftest lite flaterende – av dem. Forfatteren som er livredd for sine manuskripter, kunstelskeren som pakker ned porselenet, den fine familien som pakker ned sølvtøy og duker, laster inn barn og gamle svigerfar, det eldre ekteparet som blir kommandert hit og dit og flere enslige sjeler som flakker langs veiene. Det er den skarpe observasjonen som er denne delens styrke. Det er tydelig sett og beskrevet, men det er lite varme og det er mest den avslørende egoismen i de fleste personene som jeg legger mest merke til. Forfatteren gjør riktignok et par unntak: Det eldre ekteparet som har en sønn som er i krigen; de elsker sin sønn og all deres kraft rettes mot at han skal komme hel og frisk tilbake og det er den unge presten som leder en flokk barnehjemsgutter vekk fra krigshandlingene. Disse guttene har blitt  plaget og kuet av barnehjemsbestyreren, mens presten prøver gjennom samtale og oppmuntring å trenge igjennom til dem. Han ønsker å vise godhet og kjærlighet mot dem, men finner at han i sitt indre slett ikke er istand til å elske dem slik han synes han burde. Det er fint å lese denne refleksjonen, for presten har sin borgerlige oppdragelse, kirkens lære og Bibelens ord å relatere til, men han føler at ingenting strekker til for å nå fram til guttene. Disse guttene tar til sist livet av presten i det de raner et stort herskapshus. Det er rått og brutalt og det er vel en av scenene i boka som sitter i som et plagsomt bilde. Némirovsky skriver med en borende penn, et raseri og en slags desperasjon som gjør inntrykk, for min del ble dette i meste laget. Jeg kom meg igjennom del en og kanskje  blir jeg en gang motivert til å lese del to, men akkurat nå er det Amtmannens døtre som gjelder! Den skal leses ferdig til 6. mars og jeg har mange, mange sider igjen….

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Den usynlige broen

Andre verdenskrig, jøder, og Ungarn – hva visste jeg om dette? Ja, jeg har lest om andre verdenskrig, men ingenting om hva som skjedde i Ungarn. Med romanen Den usynlige broen, har forfatteren Julie Orringer tydeliggjort at over hele Europa skjedde det grufulle ting med jødene både før og under krigen. Denne 700 sider lange romanen starter i 1937 når hovedpersonen, den jødiske arkitektstudenten Andras Lévi kommer til Paris. Andras er født og oppvokst i Ungarn, i en liten landsby øst i landet. Andras har to brødre Tibor, den eldste av dem drømmer om å bli lege og den yngste Mátyás, vil danse og gjøgle. Andras og broren Tibor reiser til Budapest så fort de er ferdige med gymnasiet og arbeider der for å spare penger til videre studier. Andras jobber i en avis og en av illustrasjonene hans blir sendt inn til en konkurranse, gjennom denne får han tilbud om studieplass og stipend ved École Spéciale d´Architecture. Dette er en strålende sjanse og Andras er overlykkelig, men samtidig lei for at broren Tibor ikke har fått samme mulighet. Denne sterke kjærligheten mellom brødrene er en av de vakreste sidene ved denne romanen – går det godt for brødrene er livet godt, hvis noe vanskelig skjer med dem er bekymringen desto større. Andras blir kontaktet av familien Hász som ønsker at han skal ta med seg en kasse til sønnen József. Familien Hász er svært velstående og i møte med den yngre fru Hász føler Andras at han, som så ofte blir sett på som en stakkarslig fattig gutt. Den eldre fru Hász derimot ønsker at han skal ta kontakt med József og bo hos ham, men først og fremst vil hun at han skal ta med et brev til en venn i Paris. Andras får med seg en diger kasse til József og et brev til C. Morgenstern og reiser til Paris. På toget treffer han teatermannen Zoltán Novak som driver Sarah Bernhardt teateret, han får kortet til Novak og blir bedt om å oppsøke ham om han skulle trenge hjelp til noe. Paris er overveldende og Andras er fra første øyeblikk betatt av byen, fortvilet over å ikke kunne språket og ikke minst møter han og blir hjelpeløst forelsket i C. Morgenstern eller Klara Hász som hun egentlig heter. På arkitektskolen treffer Andras andre jødiske studenter og han møter et gryende hat mot jøder og det jødiske. Han ser seg nødt til å oppsøke Zoltán Novak og be om arbeid på teateret og det får han. Klara som han er forelsket i er ballettdanser, ni år eldre enn han og hun har en datter på femten år. Datteren synes Andras er håpløs og vil ha ham ut av sitt og morens liv så raskt som mulig. Andras lykkes i studiene, vi får høre om faglige og menneskelige utfordringer og ikke minst om hvordan forholdet til Klara utvikler seg. Det blir stadig vanskeligere å være jøde for nye ordninger trer i kraft, stipendet blir trukket tilbake og teateret der han arbeidet må stenge. Han må reise til Ungarn for å fornye passet sitt og få ny oppholdstillatelse og når man først har reist fra Paris er det pluteslig helt umulig å komme tilbake. Klara reiser med Andras tilbake til Budapest, de gifter seg rett før han blir beordret til arbeidstjeneste og i løpet av de to neste årene ser de hverandre nesten ikke. Store deler av romanen forteller om utviklingen av andre verdenskrig slik den kunne ha vært for en jødisk ungarer med arbeidstjeneste, leirer, sult og sykdom og tilfeldige henrettelser. Det er grusomt å lese, men samtidig er det en fortelling om samhold og kjærlighet. Når krigen er slutt vender Andras tilbake til Budapest, broren Tibor er død og lillebroren Mátyás er det ingen som har hørt noe fra. Familiene til Andras og Klara er nesten utslettet, men de kjemper for å kunne leve videre og ta vare på hverandre. Andras drømmer om å få fullføre utdanningen sin, men ser ingen mulighet for å reise tilbake til Paris. De søker om å få emigrere til Amerika og etter mange skuffelser og viderverdigheter så lykkes de.

På baksiden av boken står det at dette er «en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest». Når jeg leser slike omtaler blir jeg ikke så veldig motver til å lese boka, for uttalelser som dette står det både her og der uten at det blir sant av den grunn. Jeg er enig i at dette er en storslått roman – hvem vil ikke si det når boka er på over sju hundre sider? Den er fasinerende fordi den beskriver oppstarten av andre verdenskrig slik som unge jøder kunne ha opplevd den, uro og begynnende trakaseringer og deretter handlinger som vi kjenner til fra historien. Kjærlighetshistorien mellom Andras og Klara er grei nok, men det er det historiske grepet som jeg synes fortjener oppmerksomhet. Det er ingen problemer med å holde interessen oppe gjennom alle sidene, langt i fra!