Bentebing's Weblog

Bildebøkene i 2020 er et gjenkjennelig landskap. Det er høy kvalitet, det er ikke så mange eksperimenter og det er fremdeles så og si et helhvit persongalleri. Tematisk er det mye om å vokse opp og mestre tilværelsen og det er jo helt på sin plass i og med at bøkene jeg skriver om er i aldersgruppa 3 til 6 år. Da handler livet om å oppdage, undersøke, erfare og mestre og her gir bildebøkene en uvurderlig innfallsvinkel. Et par av bøkene jeg har lest i 2020 har mijlø som tema og det er en fremgang i forhold til tidligere år. Jeg har som i tidligere oversikter bare skrevet om et utvalg norske bildebøker støttet av Norsk Kulturråd og denne gangen har jeg bare skrevet om bøker jeg har likt(!). Det kan imidlertid forekomme noen utenfor denne begrensningen. Jeg har gjort oppmerksom på om jeg har lånt boka på biblioteket eller fått den som leseeksemplar.  Jeg har valgt å skrive hvilket forlag som har gitt ut boka om noen skulle ønske å gå rett til kilden.

Hvit: Silje Hansen Flemmen/ Jannicke Hansen. Cappelen Damm

Søstrene Silje Hansen Flemmen og Jannicke Hansen debuterer som bildebokforfatter/-illustratør med denne boken. Hvit har to hovedkarakterer Sky og Skare, de er sorteringseksperter. De sorterer sirkler, trekanter og firkanter og passer på at alt kommer på rett plass. Alt er hvitt eller grått i Sky og Skare sin tilværelse. Dette går helt fint til en dag et av rørene dytter ut en flerfarget dings som verken er rund, trekantet eller firkantet. Den blir øyeblikkelig fraktet til «ubrukeligboksen», men om natten får ikke Sky sove og går ut og finner dingsen igjen. Han putter den i støvelen sin når han går ut om morgenen for å begynne arbeidet. Plutselig ser Skare at det er fullt av fargeflekker der Sky har gått, hva er det som skjer? Dingsen må vekk og de prøver på mange måter å bli kvitt den. Dingsen er uovervinnelig, selv når de får stappet den inn i maskinen kommer den opp av pipa som en fargerik røyk. De lurer på om den vil sluke dem også, men røyken danser seg over himmelen og gjør den fargesprakende og vakker. Kanskje ubrukelige dingser er helt ok – likevel?

Her møter vi to figurer som er opptatt med sitt, så kommer det noe uventet som må adresseres. Først gjør de kort prosess for «tingen» passer ikke inn i formene de er vant til, men så er dette med nysgjerrigheten… Den ene begynner å lure på hva dette er? Fargene og det irregulære trenger seg på og skaper liv og røre i en svært så forutsigbar tilværelse. Hva vil bildebokskaperne med denne boka? Vær åpen for det uventede? Farger gjør livet mer spennende? Det er en enkel historie, men slike historier kan få fram gode samtaler mellom leser og medleser og det er en god ting i seg selv. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Edvardas bildebok: Rune Johan Andersson. Ena forlag.

Fra tidligere kjenner vi Bjørn Sortland og Lars Elling sin vandring gjennom den vestlige kunsthistorien i boken Raudt, blått og litt gult (1993). Denne gangen er det Rune Johan Andersson som lager sin helt spesielle vri med Edvardas bildebok. Tenk ikke på at dette er gjort før, for hans Edvarda har et annet blikk, har en annen utvikling og bringer med seg noen nye perspektiver i det å se på kunst og ikke minst arbeide med kunst. Det er Edvarda sitt liv og utvikling som kunstner vi følger gjennom boken. Fra hun rabler, fingermaler, er yndig og lager vakre blomster, er i protest, går på kunstskole og tvinges inn i former, bryter seg løs og er klar for å lage sine egne bilder, men hvor klar? Hun tviler seg gjennom kunsthistorien og spør seg hele tiden om det er bra nok? Et langt liv i kunstens tjeneste og så til slutt bildet som har alt og som hun kan forsvinne inn i. Edvarda er lykkelig, boka kan slutte.

Dette er en spennende og morsom måte å presentere deler av kunsthistorien på. Andersson har valgt seg ut noen kjente ikoner og laget sin helt egen vri på dem, samtidig som vi følger Edvarda i hennes utvikling. Edvarda er en personlighet med et indre driv til å utforske kunsten og aldri gi opp målet om å finne sin stemme og sin plass. Dette er en fargesterk og sprudlende bok og den gir lyst til å finne fram til de originale bildene og se på dem og historien bak dem. I denne boka er det både ting å lære og oppleve, godt gjort! Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Frinken fopp: Knut Nærum/ Bjørn Ousland. Manifest forlag.

Knut Nærum og Bjørn Ousland har laget en lang rekke bildebøker for barn. Ved Bjørn Ousland sin strek får de sitt umiskjennelige preg og Knut Nærums tekster gir dem et herlig, ganske skjevt blikk på livet. Denne gangen er det den unge mannen Frinken Fopp som er hovedpersonen. Han er både gutt og frosk, en umulig kombinasjon og Frinken opplever det de fleste som er litt uten for A4-formatet gjør, mobbing, erting og utenforskap. Han drar på leting etter sin far, frosken, men finner ham ikke før han kommer hjem igjen.
Kan han bare være frosk? Han prøver froskelivet, men han er jo gutt og. Ingen kan hjelpe. Så husker han evetyret der prinsessen kysser frosken og frosken blir en mann, kan det virke den motsatte veien og? Han oppsøker slottet med tre prinsesser og får den yngste til å kysse ham, men det virker ikke og han subber ser trist ut igjen. Før han kommer så langt oppstår det brann i slottet og da kommer Frinken sin hoppe-evner til sin rett.

Det er futt og fart over denne boka, både i bilder og tekst. Det handler om å være tilfreds med den man er. Det handler om å bruke sine evner der man kan og ikke la konvensjonene trykke en ned. Det handler om å være glad i og for sine nærmeste, selv om de stikker seg kraftig ut blant folk flest. Dette er en bok full av humor og artige påfunn, samtidig som den formidler viktige ting ved å være menneske. Dette har vi godt av å lese og snakke om både store og små. Boka er utgitt av Manifest forlag, jeg lånte den på biblioteket.

Klovnen som rett og slett ikke var særlig morsom: Kim Fupz Aakeson/ Stian Hole. Cappelen Damm.

Det er all grunn til å bli forventningsfull når Kim Fupz Aakeson og Stian Hole lager bildebok sammen. De skuffer ikke! Det er klovnen Dummy som er bokens hovedperson. Han står i fare for å miste jobben fordi sirkusdirektøren ikke synes han får publikum til å le så høyt som han vil. Dummy er virkelig ikke særlig morsom, men han vil gjerne ha jobben og ber vennene sine om hjelp til å finne på nye triks slik at folk ler så høyt som direktøren mener de skal. Det blir ikke særlig vellykket, Dummy er fortsatt ikke særlig morsom, men han får folk til å tenke på andre ting. Folk som ser ham tenker på ting de vil slutte med, ting de ikke er så flinke til, ting de har sagt og som de angrer på og vil gjøre godt igjen. Når direktøren sier opp Dummy etter flere forsøk blir publikum rasende for de liker at Dummy får dem til å tenke på andre ting, gir dem en pause til å tenke etter. Direktøren må ansette ham igjen og slik gi publikum det de vil ha, en tenkepause.

Teksten til Aakeson er som en liten roman, vakker og ettertenksom. Illustrasjonene til Stian Hole utvider teksten med delikate og talende bilder, med fine detaljer og mye å snakke om i hvert enkelt oppslag. Denne boken er i det hele tatt en nytelse for både store og små. Jeg sier igjen – les og nyt! Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

 

Lukas får en overraskelse: Johan B. Mjønes/ Åshild Irgens. Aschehoug

Dette er femte boka om Lukas av Johan B. Mjønes og Åshild Irgens. Det er hyggelig med seriebøker for små barn for du vet hva du får, en trygg god fortelling med dagliglivets hendelser ofte med en liten tvist. Her blir vi kjent med Lukas sin familie, det er en god og varm familie med interesse og omsorg for hverandre. Vi blir invitert med på en lete- og finne tur i denne boken. Lukas leter etter katten Monsemann. Han leter gjennom hele huset og på denne veien får vi igjen hilse på alle som bor i huset og får vite hva de holder på med. Det er tydelig at Lukas og familien tror at Monsemann er en hankatt, men det viser seg at de tar feil!

For oss som ser bildene er det spennende å lete etter Monsemann, for vi ser mer enn Lukas! Det er det illustratøren Åshild Irgens som sørger for og på den måten lager en ekstra spenning i bladvendingen. I letingen etter Monsemann finner Lukas mye annet og for stressa leseforeldre som en kveldsstund skuer utover heimen, må det være beroligende å se at det er ganske koatisk rotete i huset til Lukas og familien også. Kjenner du ikke de andre bøkene om Lukas? De er verd en lesestund. Boka er utgitt av Aschehoug forlag, jeg lånt den på biblioteket.

 

Ylva og villgeitene: Hilde Myklebust/ Akin Duzakin. Samlaget

Hilde Myklebust og Akin Duzakin har laget denne bildeboka om Ylva og hennes opplevelser med villgeitene. Ylva og pappa er på vei til sommerhuset ute ved havet. Det er bratt og ulendt, plutselig står den store ville bukken Svartskjegg foran dem på den smale stien. Pappa prøver å jage han vekk, men det er først når Ylva gir han et pølsebrød at de får fortsette. Pappa lurer på hvordan hun kom på dette og Ylva sier det er som om hun forstår hva dyrene sier med kroppen sin. Pappa må hente flere ting fra bilen og Ylva springer omkring da en stor ørn kommer susende. Hun hører en geit breke og ser langt nede på et utspring at der nede er det nyfødte killinger som ørnen vil ta. Ylva ser at geitemora trenger hjelp. Hun klatrer ned og klarer å redde killingene. Pappa kommer med tau og heiser opp killingene. Da han skal heise opp Ylva kommer ørnen tilbake, Ylva tenker, – han angriper vel ikke mennesker? Det er da Svartskjegg kommer stampende og skremmer ørnen og Ylva kommer seg trygt opp.

Det er en oppbyggelig bok om en modig jente som bruker både vett og forstand til å hjelpe andre. Forfatteren får frem det gode forholdet det er mellom far og datter og Ylva sin varhet for dyr og deres behov. Akin Duzakin er en fantastisk illustratør som gjennom detaljrike, men likevel klare og tydelige bilder får fram både natur og stemninger i bildene. Dette er en nydelig bok! Det er mye å snakke om og det er flott med en jente i hovedrollen som er modig og overvinner egen frykt i det hun hjelper dyrene. Boka er utgitt av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

Rot og Bjørne plukker bær: Hilde Østmo-Sæter Olsnes. Aschehoug

Dette er tredje boka om Rot og Bjørne av Hege Østmo-Sæter Olsnes. Denne gangen skal de plukke bær. Rot elsker bær og det gjør Bjørne også, men han synes at de skal plukke dem først og spise etterpå. Rot vil bare spise, men lar seg overtale til å plukke i kurven. Bjørne plukker mange bær, Rot plukker litt og spiser mye. Når kurven er full deler de helt nøyaktig. Rot hiver i seg sine bær, mens Bjørne nyter hvert bær. Rot vil ha mer, men hans del av bærene er spist. Da synes han at dette er en dustetur, helt til han oppdager masse bringebær som han stapper i seg. Dette går ikke bra! Rot får kjempevondt i magen og Bjørne foreslår at de må til legen. Bjørne plasserer han i kurven og bæbu-er gjennom skogen. Da blir Rot helt bra i magen og synes egentlig at det var en fin tur.

Denne fortellingen gir en fin innfallsvinkel til å snakke om å dele, jobbe sammen og ikke være grådig. De to vennene krangler, men blir venner i gjen. De klarer med enkle midler å løse konflikten som oppstår i hver bok og det gir leser og medleser en fin anledning til å snakke om situasjonen som beskrives i fortellingen. Illustrasjonene er tydelig og enkle, det vil være lett å lese boka i en større gruppe for her er ikke mange små detaljer. Den voksne leseren kan jo more seg med å se litt ekstra på blikkene disse to sender hverandre… Teksten er kort, men makter likevel å få fram budskapet. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Au! sier Nora: Irene Marienborg. Aschehoug.

Dette er tiende bok om Nora laget av Irene Marienborg. Nora går i barnehagen, hun sykler med trehjulsykkelen sin dit. Nora liker at det går fort! Mamma prøver å roe henne ned. I barnehagen har Filip fått sparkesykkel og Filip viser Nora hvordan han bruker den. Nora får prøve den og da går det i susende fart. Dessverre er det en stein i veien og Nora fyker over sykkelen og slår seg. Nora gråter, men så får hun renset såret og plaster, det hjelper alltid. Når farmor henter i barnehagen minner hun Nora om at hun har en doktorkoffert. Nå vet jo Nora hvordan hun kan plastre, bandasjere og pleie kosedyrene sine. Det gjør Nora, veldig grundig.

Dette er nok en sjarmerende liten fortelling om Nora og hennes opplevelser i dagliglivet. Jeg tror det er nettopp disse nære, gjenkjenbare hendelsene som gjør bøkene populære og at de leses om igjen og om igjen. Teksten er kort og poengtert og bildene er enkle, men har små artige sidehistorier som gjør det utholdende å lese for den voksne leseren også. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånt den på biblioteket.

 

123 for barske barn: Anne Østgaard/ Egil Nyhus. Cappelen Damm

Jeg lo høyt flere ganger da jeg leste rimene i boken som Anne Østgaard og Egil Nyhus har laget sammen. Undertittelen på boka er Tull med tall og det gjør de virkelig! Boka innledes med et dikt om telling av gotteri, hvem blir ikke motivert av det, deretter går det mer systematisk framover, men her er det fullt av overraskelser både når det gjelder tekst og illustrasjon. Enkelte dikt er heller groteske, men på en slik måte at det er lov å fnise frydefullt.

Rampegutten Monty Mo
sagde bestemor i to.
Mamma hoiet høyt fra trammen:
– Du må lime henne sammen!
Sørg for å få reparert
Besta som nå er partert!

– Bare ta det helt med ro,
svarte rampen Monty Mo.
Med det nye superlimet
blir hun hel på knapt en time.

Illustrasjonene bygger opp under og utvider teksten og bidrar til at boka blir både en tellebok og en lete og finne bok. Egil Nyhus bringer inn enda mer humor og villskap gjennom sine bilder og gjør hvert oppslag til en overraskelse. Her er det så mange detaljer at det er lett for den voksne leseren å la seg overtale til nok en runde med boka. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den fra biblioteket. Barnebokkritikk har en fin omtale her.

Robin og planeten: Johan Kaos/ Bård Sletvold Torkildsen.  Cappelen Damm.

Johan Kaos debuterer som bildebokforfatter med denne boka. Han har fått god hjelp av illustratøren Bård Sletvold Torkildsen. Boka handler om Robin som har foreldre som skal skilles og har mer enn nok med sitt. Robin blir litt borte i alt som skal organiseres og hun vil absolutt ikke høre hva foreldrene driver på med. Robin går ut i skogen og finner en skadet planet. Den er så fin, men den må repareres. Robin tar den med hjem, den er for stor til å komme inn i huset, men garasjen er stor nok. Hun gjør seg kjent med planeten og prøver på alle måter å reparere den. Noe fungerer, mens andre ikke gjør det og hun lærer stadig mer. Hun putter batterier i planeten og forunderlige ting skjer. Foreldrene pakker og Robin flytter ut i garasjen, det er bedre å være der. Hun kobler sammen ledninger, men det skulle hun ikke ha gjort…

Kan man reparere en planet som er ødelagt? Kan man fikse en familie som holder på å splittes? Tja  og tja. Man kan i hvert fall prøve og det er nettopp dette jeg tror forfatter og illustratør vil ha oss med på i denne fortellingen. Foreldre kan bli veldig opptatt av seg og sitt når det knaker i ekteskapet og da er det lett å glemme at her finnes det andre som også blir berørt. Robin trekker seg tilbake og finner sitt eget prosjekt å jobbe med, mens foreldrene selger huset og pakker ned. Når ulykken skjer er det en oppvåkning for foreldrene og det blir en slags «happy ending». Jeg ble ikke så imponert over teksten, men illustratøren gjør boka verd å lese både for en liten og en stor. Vi får med oss både foreldrenes aktiviteter og vi følger Robin i hennes forsøk på å reparere planeten. Her er det mye å snakke om og de fargesterke bildene gjør at det dystre budskapet ikke blir så dystert like vel. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Arkimedes og vindmølla: Hans Sande/ Skinkeape. Gyldendal.

Hans Sande har her skrevet den femte boka om Arkimedes, Evreka og oppfinnerpappaen hennes. Arkimedes er katten til Evreka og Evreka passer på pappa. Pappa ligger i badekaret og tenker ut nye oppfinnelser mens Evreka og Arkimedes er på skolen. Arkimedes er en smart katt og har nå lært å telle til fem. Når de er ferdige på skolen for dagen går de og henter pappa for å ta han med hjem til Skorpo, men denne gangen vil han til Komlefjellet for å se på vindmølleparken. De sykler opp dit og finner døde fugler og insekt på veien. Evreka mener at pappa må finne opp en annen type vindmøller som ikke ødelegger naturen og ikke dreper fuglene. Pappa legger seg i badekaret for det er der han tenker best, mens Evreka og Arkimedes rydder opp etter middagen. Midt på natten har pappa fått en kjempeidè og setter straks i gang med å lage en flygende vindmølle. Evreka og Arkimedes er med på prøveturen, men det går langt i fra etter planen, heldigvis kan Arkimedes både klatre og telle, så de overlever turen.

Hans Sande har hatt flere illustratører med på laget når han har laget bøker om Arkimedes. Denne gangen er det Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal) som lager et annet , men likevel gjenkjennelig univers i fortellingen. Hans Sande har alltid et blikk på aktuelle saker i samfunnet, denne gangen er det vindmøller. Bøkene om Arkimedes handler egentlig om pappa oppfinneren som må reddes, hjelpes og understøttes på forskjellige måter. Godt for han at han har en særdeles fornuftig datter med en hjelpsom katt. Illustratøren bidrar effektivt til det ville og vidunderlige ved å bli tatt med på store og fantastiske hendelser. Denne boka har en helt annen fargeskala og det gir hele leseropplevelsen et friskt og mer intenst uttrykk. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Bare rør: Ragnar Aalbu. Ena forlag.

Det er ren lykke når det ligger en boka av Ragnar Aalbu i postkassen, sånn er det bare! Bare rør, går vakkert inn i det som forlaget omtaler som en trilogi og som jeg har vært en lykkelig leser av både gjennom Hakk o ve, Paisommer og nå Bare rør.

I denne boka møter vi brødrene Ellefsen og Tollefsen. De transporterer stolper og rør, helst rør, men de er fleksible, så  når bjørnen ringer for å be om en bjørnetjeneste, stiller de etter noen betenkeligheter opp. Bjørnen har funnet en stor stein som ligner på ham, det er kunst og derfor må den fraktes opp på et høyt fjell slik at alle kan se den. Brødrene frakter steinen opp, plasserer den i rett posisjon og er på vei ned etter endt oppdrag, da de blir stanset av en rasende ugle som forlanger at dette skremmende uvesenet blir fjernet. Ugla forteller at fuglungene blir skremt og ikke tør gå ut med denne skumle steinen hengende over seg. Brødrene er svært forståelsesfulle. De kan ikke kjøre steinen ned, men skyver den i stedet over kanten av fjellet og slik løser de problemet. Dessverre går det ikke slik de hadde tenkt. Steinen endrer retning og treffer skogen! Trær fulle av fugler og reir blir knust og ødeleggelsen er total. En slik hendelse fører til opprør og brødrene løper dypere inn i skogen for å komme unna fuglenes hevn. Der treffer de muldvarpen som har rosinboller og kan fortelle at: … det er jordhull som er greia nå. Ugla finner dem og de inngår en fredsavtale ved at bødrene bygger nye hus til dem. Det gjør de, uvanlige hus med både basseng og utsikt.

Det er fydelfullt å lese denne boka både fordi historien har fart og trøkk og at den har en tydelig undertekst til den voksne leseren. Det er mange detaljer i bildene som en kanskje ikke ser ved første gjennomlesing, men desto kjekkere å oppdage noe nytt neste gang og alle de andre gangene boka skal leses. Det er fint å kjenne igjen muldvarpen fra Paisommer og jeg tror jeg klarte å identifisere hakkespetten fra Hakk o ve. Illustrasjonene er tydelige, med store flater, delikate i fargebruken og gjør det til en estetisk nytelse å lese boka. Dette er ingen ulempe for jeg tror denne kan bli dratt fram mange ganger. Ha du ikke lest bøkene til Ragnar Aalbu, gjør det, de har mye å by på for små og store. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Lillebror er ny som månen: Åse Ombudstvedt/ Jens Kristensen. Ena forlag.

Åse Ombudstvedt har skrevet og Jens Kristensen har illustrert Lillebor er ny som månen, en sår, men fin bildebok om søskensjalusi. Jeg-personen i boka har rømt hjemmefra. Hun klatrer opp i den store eika hun finner og tenker at her kan hun bo. Hun tror at foreldrene vil bytte henne ut med lillebror og da er det like greit å dra. I treet bor det også et ekorn som er både varm, trøstende og spørrende. Treet har også sitt å komme med når det gjelder realsjoner. Det blir kaldt og vått, hun blir sulten, men finner kjeks i lomma. Når hun tenker på lillebror er det som et sår i magen, men det går jo ikke an å gå hjem… Det regner og blåser, men det er noen andre lyder der og. Mamma og  pappa med lillebror i kurven leter etter henne. De roper, de leter, de gir seg ikke for hun er en del av familien.

Dette er en bok som vokser på deg etter noen gjennomlesninger. Det er mange detaljer i både tekst og bilde som tåler mange lesinger og det er bra, for dette kan lett bli en favoritt. Det er godt gjort av forfatteren å holde tilbake litt tekst og la illustratøren få lage sine sidehistorier og forfølge jenta og ikke minst treet og dets innbyggere med utfyllende illustrasjoner.  Jenta tenker og handler, går sin vei, men blir funnet og har ved hjelp av møter med et ekorn og et tre fått tid til å tenke litt mer.  Jens Kristensen har lang erfaring med å illustrere bildebøker fra Veldig blå (1999) til dagens bok. Han har en gjenkjennelig strek og klarer gjennom den å skape både skremmende og nydelige stemninger. Skal det snakkes om følelser, å kjenne seg usynlig og tilsidesatt, les boka og snakk. En nydelig bok. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Hva i all verden! Max Estes. Ena forlag.

Max Estes har igjen laget en nydelig, lekker, elegant bildebok. Fra første side leder han oss gjennom farger og former som alle har et spørsmål og en eller flere spekulasjoner til – hva i all verden – kan dette være og hvorfor er det her? Vi møter slangen og musa som spekulerer på hvorfor noen steiner ligger på stranden i en rekke. De har ikke bein, men det har ikke slangen heller. Krabben kommer og lurer på hva de holder på med? Det må være en grunn til at de ligger der, mener han. Som hva da? sier de andre to. Marihøna kommer, tusenbeinet slutter seg til og etterhvert kommer den ene og den andre og alle har spørsmål og berettiget undring å komme med. Pelikanen kommer med flere steiner, for det er vel en mur de bygger? Musa blir skrubbsulten av dette her, det er egentlig hele gjengen også og dermed går de for å få seg en matbit. I mellomtiden får vi som blir igjen i boka vite hva steinene egentlig var.

Jeg leste boka første gang sammen med en seksåring. Her var det mye å se på, men hva var det med disse steinene? Bladvendinge gikk raskere og raskere for spenningen steg. Vi kom til siste side og han sa : Hva? Hæ? og så lo han høyt! En helt presis reaksjon synes jeg. For Estes bygger handlingen opp som et musikk stykke, først langsomt og dvelende, så stiger tempo og blir til et crescendo før det roer helt ned og vi sitter der med både hjerteklapp og latter i kroppen. Illustrasjonene er fargerike og flotte og dialogen er strødd omkring på sidene slik at vi må snu boka både hit og dit for å få med oss alt. En herlig opplevelse! Boka er i et stort format og fin å lese i større grupper, men jeg kjenner flere små barn som liker å slepe rundt på store, deilige bøker – dette vil nok være en av dem, tenker jeg. Boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Så mørkt det ble: Constance Ørbeck-Nilssen/ Øyvind Torseter. Ena forlag.

Så mørkt det ble er en vakker bok om å være redd og om å bruke gode minner til å få mot og handlekraft igjen. De som klarer å beskrive dette gjennom tekst og bilder er forfatter Constance Ørbeck-Nilssen og illustratør Øyvind Torseter. Hovedpersonen omtales bare som Gutten. Han har vært ute og lekt, det begynner å bli mørkt og det er på tide å gå hjem. Han tar heisen, enda han vet at han ikke har lov til det uten at det er en voksen med. Heisen stanser mellom to etasjer og det blir mørkt. Gutten blir redd, han tenker på mamma som vil bli kjemperedd. Han trykker på alle knappene i heisen, men ikke den siste røde knappen. Ingenting skjer. Han kjenner det blir vanskelig å puste, veggene kryper inn på ham. Tenk om han aldri kommer ut. Han begynner å gråte, da kjenner han noen som klemmer hånden hans tre ganger. Det var bare en som klemte sånn. Pappa. Minnet om pappa fører han tilbake til det gode og trygge. De gode opplevelsene gir ham mot til å gå tilbake til virkeligheten og tykke på knappen ingen barn får røre.

Dette er en nydelig historie. Det ser så enkelt ut, men dette er en fortelling som gir mange assosiasjoner og lar meg som leser lage fortellingen om gutten, moren og den fraværende faren som likevel er så nær. Teskten klarer å formidle det klaustrofobiske ved å sitte innestengt i en heis og det vidunderlige ved det frigjørende minnet om faren og tryggheten dette minnet gir. Øyvingd Torseter lager bilder som tydeliggjør handlingen og skaper miljøer og følelser som mangfoldiggjør ordene. Teksten er så knapp som den kan bli, men det liker jeg for de gir rom til leserens tanker og bilder. Fargebruken er minimal, grått, gråblått og rødoransje, den rødoransje fargen lar hovedpunktene i bildene tre tydelig fram og understreker samtidig enkelheten i illustrasjonene. Dette er en vanskelig øvelse, men forfatter og illustratør mestrer dette på et utmerket måte. Flott bok! Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Ena forlag

Ulf er uvel: Rebecca Wexelsen/ Camilla Kuhn. Ena forlag.

Rebecca Wexelsen debuterer som bildebokforfatter med denne boka. Camilla Kuhn er en erfaren illustratør og forfatter. Ulf er uvel er en fin liten bok om å ta grep når dårlige nyheter kommer tassende. Ulf våkner og står opp, men han føler seg ikke helt bra. Han spiser frokost og går ut en tur. Han treffer tanten sin som vil at han skal bli med til stranden, men han føler seg ikke vel. Han går ned til havet der den gamle vennen hans sier at han ser litt blek ut. Kanskje han er syk? Han går til legen og legen lytter på ham og kan fortelle at han dessverre er død! Ulf synes det er veldig trist, men etter å ha tenkt seg om finner han ut at han må ha en begravelse. Han kjøper planker og spiker og kommer til å tenke på hvor godt han liker å snekre, men nå er jo det for sent å gjøre mer av det siden han er død. Han baker en kake og inviterer tanten og vennene  til begravelsen sin. Vennene kommer og alle sier kondolerer, Ulf holder en liten tale og så spiser de kake. Mens de holder på med det kommer legen og forteller at han er ikke død likevel. Doktoren får også kake sammen med de andre gjestene. Ulf inviterer dem på mer kake dagen etter for det er jo mer igjen. Alt går an når man ikke er død!

For meg ser det ut til at forfatter og illustratør har hatt et godt samarbeid og en felles forståelse av hva som er viktig i fortellingen. Det er noen lett absurde setninger her … -For en hyggelig begravelse, sier tanten. – Dette burde vi gjøre oftere…  Den voksne leseren skjønner hva tanten mener, men kanskje trengs det en forklaring her?

Camilla Kuhn lager fantasifulle og uttrykksfulle illustrasjoner som gir noe ekstra til fortellingen. Den skarpøyde leseren vil straks se at legens stetoskop er ødelagt, men samtidig er legekontoret som et skrekkabinett med løse armer, bein og tarmer som ligger slengt i bosspannene. Kuhn bruker fargene til å framheve stemningen i boka. Ulf sitt brune og grå hjem understreker følelsen av at her er det noe som ikke stemmer. Derimot er livet ute fullt av farger. Fargene kommer krypende inn til Ulf og når han finner ut at han er død og må lage til en begravelse.

Det er mye å se på og snakke om i tegningene. Kuhn har lagt inn stikkontakt i kisten slik at Ulf kan lade mobilen sin. Han har med seg puter, tepper og kosedyr og disse hverdagselementene gjør at alvoret i død og begravelse ikke blir så veldig alvorlig.  Nå vil jeg ikke anbefalt denne til lesing om noen faktisk skulle oppleve dødsfall, men den kan jo være et fint utgangspunkt for å snakke om depresjon, tap av livsmot eller at vi bare er litt lei oss en dag. Jeg vil gjerne anbefale andre bøker som Camilla Kuhn har laget, her er det mye fornøyelig! Denne boka er utgitt av Ena forlag, jeg fikk den som leseeksemplar.

Heldiggrisen: Monia Nilsen. Cappelen Damm forlag

Det er Monia Nilsen som har skrevet og illustrert denne herlige boken Heldiggrisen Boken handler om den vesle, fattige landsbyen ved havet som ikke hadde annet å spise enn sild og kalde poteter til og med på julaften. De hadde ikke råd til presanger og ingen gledet seg til jul. Så en dag kom presten på en ide! Hvis alle i landsbyen la sammen pengene sin så kunne de kjøpe en gris og slakte den til jul. De samlet sammen penger, presten dro av sted og kom tilbake med en veldig liten gris. Det var ikke annet å gjøre enn å fore den opp og slakte den året etter. Grisen fikk gå omkring i landsbyen, barna passet på den og folk i landsbyen ble etterhvert veldig glad i grisen. Slakteren sjekket om grisen la på seg og det gjorde den. Den ble større og større og snart var tiden inne for å slakte grisen, men nå tenkte alle (nesten alle) på hvor koselig det var med grisen som gikk der mellom dem og hvor trist livet ville bli når den var slaktet. Hva skulle de gjøre? Slakteren ville slakte, men barna ville ha grisen mellom seg, det var jo en ordentlig kosegris. Løsningen er både overraskende og fornøyelig. Dette er en skikkelig artig og herlig bok. Illustrasjonene er fulle av detaljer og teksten lar illustrasjonene får rom. Detaljene i illustrasjonene gjør at boka kan leses mange ganger og dette kan lett bli en favoritt. Det er jul som er tema, men samtidig handler denne fortellingen like mye om omsorg og fellesskap og hva det kan gjøre med en liten og fattig landsby. Boka er utgitt av Cappel Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Leggetid: Frode Grytten/Mari Kanstad Johnsen. Samlaget

Så var det dette med leggetid! Hvor mange foreldre har ikke strevd med barn som synes at det å legge seg er totalt bortkastet når det er så mye annet kjekt å finne på? Frode Grytten, forfatter og Mari Kanstad Johnsen, illustratør har funnet sin fortelling om dette – for noen det daglige mareritt. Jenta og pappa leser før leggetid. Etter avtale er dette den siste boka, men jenta vil ha bare en til. Høres det kjent ut? Hun vil at noen skal skrive en bok om henne. De har huset fullt av bøker, men ingen handler om henne, det er urettferdig! Pappa lurer på hva boka skal handle om, det vet ikke jenta, men den skal være om henne. Pappa stiller mange relevante spørsmål og jenta har sine tanker og om hva den skal handle om og ikke minst at den må ha en superspennende begynnelse. Hun skal ha langt hår, men ikke som Rapunsel, det skal regne og det skal være kråker på taket. Skal det være monster i boka? Ja, men etter en liten stund blir det klart at det blir for skummelt. Alt kan skje i en bok og det blir mange forslag som blir tatt frem og diskutert, men jenta finner ut at det er mange ting som blir for skummelt når hun tenker etter. Etterhvert blir det pappa som har fantasifulle forslag til hva boka kan handle om, men da blir det for vilt for jenta og egentlig er hun trøtt og vil legge seg.

Dette er en fin og gjenkjennelig fortelling om leggetidens utfordringer for foreldre, men det er og en påminning om hvor kjekt man kan ha det med et barn som er med på fantasilek. Iluustrasjonene er fulle av detaljer og som boklesende menneske er det stas å se hvordan illustratøren har brukt kjente titler som elementer i illustrasjonene. Det er mye å se på og det er mye å snakke om, en fin bok å vende tilbake til mange ganger. Dessuten – boka er skrevet på et frisk og sprettent nynorsk og bare det gir ekstrapoeng. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte den på biblioteket.

Kubbe lager verdens beste jul: Åshild Kanstad Johnsen. Gyldendal

En bok om juleforberedelser! En påminning til neste jul for alle oss som leste den i februar.

Det er mange som har Kubbe som sin favorittfigur. Denne gangen skal han få Gran i julestemning og det er en heller vanskelig oppgave. Gran liker ikke julen, mens Kubbe gleder seg veldig til 1. desember for da kan alle juleaktivitetene begynne. Gran derimot gleder seg til julefreden, når han ikke behøver å gjøre noen ting. Kubbe er fast bestemt på at Gran bare trenger litt hjelp til å få julegleden på plass. Kubbe har en juleliste over kjekke ting som skal gjøres i løpet av desember. Han skal lage verdens beste jul for Gran! Det er julegrantenning, juleverksted, bake pepperkakehus, bake julekaker, akedag, henge opp julestrømpen, julefilm-maraton og pynte juletreet. Det går i en veldig fart og Kubbe er super entusiastisk, mens Gran vil bare at alt dette skal gå over. Omsider forstår Kubbe at alle er ikke like begeistret for alle juleforberedelsene som han og han lover at Gran skal få ha jul på sin egen måte.

Det er en voldsom energi over historien i denne boka. Det er utrolig mange detaljer i illustrasjonene og det er en ganske rikholdig tekst. Jeg tror nok dette er en bok som kan leses mange ganger og at man kan stadig oppdage nye ting. Det er Åshild Kanstad Johnsen som er Kubbes skaper og hun klarer, selv gjennom denne hvirvelvind av hendelser å formidle Kubbes entusiasme og faktiske omsorg for Gran, han er bare litt lite lyttende…

Jeg tror denne boken både kan være en huskeliste for både liten og stor for fremtidige julefeiringer, samt en varsom påminning om at alle elsker ikke julen. Boken er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Hvordan temme en fetter? Annette Saugestad Helland. Gyldendal

Annette Saugestad Helland står bak denne fargesterke bildeboka. Jane gleder seg til kake, besøk av fetteren og fest i familien, men Jane får ikke lov til å være med og pynte kaka, hun er for liten, sier storesøstrene. Jane tenker at da får hun vente til neste år, men da skal hun bestemme. Det ringer på døren og fetteren er her, men hva har skjedd med ham? Han kaster popkornvulkan på henne og når hun vil leke baby med smokk, stikker fetteren av. Noen må temme ham! Fetteren derimot vil absolutt ikke bli temmet. Han kaster alt rundt seg, han rømmer inn i jungelen, Jane roper til søstrene at hun trenger hjelp, men de tror bare at fetteren leker gjemsel.Han kaster puter på storesøsterne og de kaller dem villeunger. Det synes Jane høres gøy ut, men så tråkker han på Barbie og hodet faller av. Han setter det på igjen men feil vei. Da har hun blitt zombi-Barbie, sier han. Jane gråter ikke, men går og setter seg under tigerteppet. Den fetteren er helt vill, umulig å temme, tenker hun. Men fetteren prøver å gjøre Jane glad igjen og det hjelper veldig at han har fått tak i kaken…

Det spruter farger og energi fra sidene i denne boka. Helland pøser på med farger, bevegelse og store skrikende bokstaver over sidene. Det liksom slik at boka blir fortalt med utestemme nesten fra start til slutt. Tittelen er spennede og kunne gått i mange retninger, men når forfatter/illustratør velger som hun gjør blir dette heller en noe masete fortelling enn svar på spørsmålet.  Og budskapet? Ja, er det slik at fettere ikke lar seg temme, så får man bare kaste seg med i leken? Eller er det slik at man må bare erkjenne at folk forandrer seg og det må de få lov til?  Jeg tror at budskapet kunne formidles klart og tydelig nok, med innslag av innestemme uten at fart og energi hadde gått tapt. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Tommel titter: Henrik Drescher. Magikon forlag

Tommel titter er laget av Henrik Drescher, en illustratør og forfatter som for første gang er oversatt til norsk og utgitt på Magikon forlag. I Tommel titter fortelles det om en by hvor alle stirrer ned på en liten skjerm de bærer på tommelfingeren. De stirrer ned i den hele tiden, det er på skjermen livet foregår. En dag ser en liten gutt, (som har klart å rive seg løs fra tommeltitteren sin) at en mann med en liten boxer flytter inn i blokken der han bor. Mannen bor i etasjen over gutten. Mannen legger seg under et teppe av drømmer og sover. Dagen etter setter han seg ned og tegner med alle fargene han har med seg i boxeren. Mannen drodler med de magiske tusjene sine. Det spruter og skvetter av tusjene, både på papiret og på bordet, veggene og gulvet. Det drypper ned til etasjen under og treffer gutten og foreldrene hans i hodet. Fargene fyller opp huset og det renner ut av vinduene. Mannen arbeider hele dagen, om kvelden tar han med seg boxeren og går en tur i parken. Der lager han små hull i bakken og planter tusjene sine i dem. Dagen etter, når folk kikker ut av vinduene ser de at det har vokst opp frodige trær med tusjfrukter. De plukker med seg mange og begynner å tegne. Når kvelden kommer bygger mannen en maskin, når den er ferdig klatret han ombord og reiser langt vekk.  Folkene i byen som var så avhengige av Tommeltitterene sine bruker nå tiden sin til helt andre ting og Tommeltitteren bruker de bare til å bestille pizza.

Det er en helt klar samfunnskritikk i denne fortellingen, en kritikk av alle oss som sitter med skjermene våre og glemmer at livet, det virkelige livet foregår med løftet hode, samhandling med andre og bruk av alle kreative evner som hver enkelt er utstyrt med. Drescher lager detaljrike og fargestreke bilder og jeg føler meg til tider hensatt til 70-tallets mønster og fargepalett. Teksten er minimal, men det fungerer fint når det er bildene som bærer hovedbudskapet i boka. Boka er nydelig oversatt av Tor Åge Bringsværd og utgitt av Magikon forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Den store fuglejakten: Nora Brech. Aschehoug

Nora Brech lager fantastisk vakre bildebøker, historier med nye vinklinger og illustrasjoner som kan ta pusten fra hvem som helst. Denne gangen tror jeg hun må ha overgått seg selv så langt for i Den store fuglejakten er det både en spennende historie, detaljrike bilder og fugler av helt ny og ukjent opprinnelse. Carl og Kim hjelper professor Fiær med å lete etter regnbuespetthunnen, en uhyre sjelden fugl som ingen er helt sikker på finnes en gang, men det finnes en lengtende regnbuespetthann – så da kan man jo håpe at hunnen er der ute også, et sted. De laster opp båten sin og drar ut på elven for å lete. De møter mange fugler, de fleste av den mer fantasifulle sorten slik som husfugler, paraplyfugler, babusjkafugler, undervannsfugler, jazzfugler og hjelpsomme lampefugler som lyser opp i nattfuglenes rike. De seiler langt av sted, men til slutt…

Det er så mye å se på at dette er en bok der en kan oppdage stadig nye fugler, fuglehus og ting fuglene driver med alt etter hvor de holder til. Det er fargesterkt og vakkert en virkelig perle av en fortelling. Teksten er minimal, men gjennom gjentakelse av regnbuespett, blir det laget en rytme som teksten lener seg på. Som de andre bøkene Brech har laget er det illustrasjonene som bærer fortellingen, og hvilke bilder! Det er flott, det er en bok å vende tilbake til. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.