Posted in bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Posted in bøker, lesing

I tynn luft; tragedien på Everest

i tynn luftForfatteren Jon Krakauer er kanskje mest kjent for boka og filmen Inn i villmarken. Jeg så filmen fordi sønnen min sa at «denne må du bare se». Filmen var gripende og trist, men nydelig på sin måte og gjorde inntrykk. I tynn luft fikk jeg tilsendt av Pax og jeg som nesten ikke leser fagbøker… Ja, så feil kan man ta, for denne boka er like spennende som en krim – bortsett fra at vi vet resultatet…

Jon Krakauer er selv klatrer og kjenner historien til det internasjonale klatrermiljøet godt. Han får i 1996 anledning til å være med på en ekspedisjon til Mount Everest med Robert Hall som leder og en rekke andre personer med stor klatreerfaring. Krakauer skal skrive en artikkel for tidsskriftet Outside Magazine om erfaringen med å reise med en kommersiell ekspedisjon. De blir kalt kommersielle fordi deltakerne må betale på tusenvis av dollar eller euro for å få være med, i motsetning til andre som reiser på lavbudsjett og ikke har samme tilrettelegging for deltakerne. Boken gir en beskrivelse av klatringens historie, de uttallige forsøkene på å bestige «the seven summits» – fjell over 8000 meter og den stadige pågående diskusjonen om hvor mye man skal belaste den sårbare naturen i fjellområdene. Han skriver om de forskjellige deltakerne og deres grunner for å delta i ekspedisjonen og om de andre ekspedisjonene som er der samtidig som dem. Han trekker fram sherpaenes innsats for å få fram mat, telt, oksygen og hvordan de bærer alt utstyret opp til de fire forskjellige leirene som er etappene klatrerne bruker,  for at de vestlige deltakerne skal klare å nå toppen. Det er som sagt så spennende at jeg ble sittende å lese så lenge og ofte jeg kunne. Aftenpostens  anmelder beskriver boka som en dokuthriller, jeg er enig og selv om jeg er en sofagris og ikke kunne falle meg inn å bestige noe som helst, så er drivet i denne boka intenst og medrivende.

Da boka kom ut ble det mye debatt og beskyldninger mot både Krakauer og ledelsen av ekspedisjonen. Boka har både forord og et etterord av forfatteren som oppsummerer og forklarer noe av raseriet boka utløste. Det er og et etterord av forfatter, journalist og fjellklatrer Jon Gangdal som bl.a. trekker fram sherpaenes umenneskelige påkjenninger og nødvendigheten av å anerkjenne deres innsats. Jeg må bare få anbefale denne boka, sofagris eller friluftsmenneske – den er vel verdt å lese!

Posted in bøker, lesing

Shotgun lovesongs

Shotgun lovesongsPax forlag sendte meg denne boka av Nickolas Butler før ferien. Dette er den første boka hans og den lover godt for framtidig skriving. Romanen er bygd opp som en fortelling om livet i Little Wing i Wisconsin med flere fortellerstemmer. Det er vennene Henry, Lee, Ronny og Kip som har kjent hverandre siden barndommen og det er Beth, Henrys kone som også har vokst opp sammen med disse gutta. De fem forteller hver sine deler av historien om oppvekst, vennskap og kjærlighet. Dette er historien om å høre til, være trofaste venner til tross for alt som kan skille dem. Henry er gårdbruker sammen med Beth, Lee er musiker som starter karrieren i et lite skur og som blir verdenskjent. Kip er forretningsmann og Ronny er rodeorytter men blir hardt skadet og må «passes på» av de andre. Både Lee, Kip og Ronny har sine kjærester og koner, men det Beth som er den kvinnelige stemmen i fortellingen. Det er hun som presenterer de andre kvinnene gjennom samtaler med dem, men det er ikke samme tyngde i hennes bidrag som i mennenes fortellinger. Jeg tror nok at dette har ikke forfatteren fått helt dreisen på, men det er et ørlite pirk i forhold til den utrolig fine leseropplevelsen denne boka ga meg. Dette er på mange måter en bok om menns vennskap og  hvordan de tross store forskjeller i livsførsel og verdier velger hverandre. Det er noen beskrivelser av landskapet og naturen som er fanatstisk fine og gir flotte bilder i hodet. Jada, boka skal bli film, det er helt unødvendig for min del; «filmen» kjørte helt fint i mitt hode. Jeg leste den så langsomt jeg kunne bare for å nyte fortellingen – det er ikke mange bøker som er slik.

Posted in bøker, lesing, litteratur

Svar på brev frå Helga

SvarpåbrevEn låner kom inn på biblioteket og leverte denne boka med et salig sukk, så fin, for et nydelig nynorsk, en stor opplevelse. Boka av Bergsveinn Bergisson ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2012 og det med god grunn forstår jeg nå etter å ha lest den. Ja, for det er nettopp det som skjer når bøker blir levert tilbake med slike henførte sukk. Det er Johannes Gjerdåker som har oversatt boka til et vakkert nynorsk som for noen nok vil virke tungt og traust, med en dåm fra de islandske sagaene, men det er så nydelig gjort at jeg ble helt henført. Boka handler om Bjarne som etter mange år endelig skriver tilbake til Helga som han i unge år har hatt et kjærlighetsforhold til. De to var gift på hver sin kant, men gjennom Bjarnes oppgaver i saueavlslaget er de stadig sammen og etter hvert blir lengselen for stor. De opplever en sommer intens og dirrende av begjær . Helga blir gravid og vil at de skal bryte opp og flytte til Reykjavik, men Bjarne føler at han vil miste seg selv i byen og bli ingen. Jorda, gården og livet på landsbygda er hans liv, men Helga vender seg fra ham og han må se at Helga blir boende med mannen sin og barnet som er hans vokser opp på nabogården. Helga bryter til slutt ut av ekteskapet og flytter til Reykjavik, men det er først når Bjarne er nitti år og både kona hans og Helga er døde at han skriver tilbake til Helga og prøver å forklare hvorfor tingene ble som de ble.

Gjennom lesingen av denne lille boka satt jeg stadig og tenkte på Halldór Laxness: Sin egen herre den strie Bjartur som hadde sau, jord og jordbrukspolitikk som drev han til å kaste vrak på sine barn og omsorg for kona og de nære ting. Det er ikke like trangt og stusselig for Bjarne, men når han har lovet faren på dødsleiet at han skulle føre gården videre, ja tuller man ikke med sånt. Det er forresten en aldeles utrolig episode i denne boka der Bjarne og en annen skulle reise til et eldre par som bodde uveisomt til. Kona hadde dødd og måtte i jorda, men mannen og de to som kom for å hente henne begynte å snakke om andre ting, tok seg en dram eller tre og tiden gikk. Så måtte de dra og Bjarne hadde etter en stund en følelse at de hadde glemt noe. Langt om lenge gikk det opp for ham at de hadde glemt igjen kona, men da var det for seint å snu. Da de kom tilbake våren etter viste det seg at den gamle gubben hadde funnet en løsning… Jeg sier ikke mer for ikke å ødelegge gleden ved å lese dette selv. Boka er rask å lese, vel verd å lese!

Posted in bøker, lesing

Safirblå isfuglfryd; dikt i utval.

Min plan om å lese minst ti diktsamlinger dette året ser ut til å mislykkes helt. Jeg kan fastslå at ti blir det ikke, men de jeg har lest har vært flotte og slik sett er jeg klar til å lese flere. Kenneth Steven er poeten bak diktene i dette utvalget som er hentet fra samlingene Iona, Wild Horses, Columba og Salt and Light. Det er første gang dikt av Kenneth Steven utgis på norsk og jeg håper at det ikke blir siste gang. Han har bodd i Norge og lært seg norsk og bl.a. oversatt Halvbroren av Lars Saaby Christensen til engelsk. Han har også skrevet bøker for barn, noe som ikke er et minus i denne leserens øyne.

Det er som en vakker reise å lese diktene, nyte språk og bilder av  natur og mennesker. Knut Ødegård har skrevet et informativt etterord, noe som er svært nyttig når forfattren er ukjent for meg. Steven skriver om mennesker, tro og natur. Det er så nært og fint at jeg blir sittende og se diktene bli til bilder og hendinger som jeg er deltaker i.  Naturobservasjonene skaper gjenkjennelse, som for eksempel dette:

Røyster
Hakkespetten pikkar morsesignal,
kråker kranglar høglytt på tysk gjennom daggryet.

Skogduer seier mjuke franske kjærleiksord
mens sporv på kvisten småpratar på italisensk.

Ramnen er norrøn, røysta hans er hogd ut av kvasse klipper,
og gjæs småkranglar om islandske sagaer.

Midtvinters er alt eg kan høyre spovane,
som ved nattetider skrik sine gæliske klagesongar.