Publisert i bøker

Madame Bovary; frå livet i provinsen

Madame Bovary av Gustave Flaubert har jeg hatt på leselisten min veldig lenge og endelig ble det bestemt at Nordhordland Litterære Selskap skal lese den som sommerens bok og diskutere den når sesongen begynner igjen. Det er ofte slik at det må være en viss grad av tvang for å sette seg ned å lese bøker som kan vise seg å bli krevende og slik var det med denne og.

Madame Bovary handler om den unge og vakre Emma som gifter seg med legen Charles, de bosetter seg i en landsby et stykke utenfor Rouen og vi møter diverse personer i landsbyen som setter, hver på sin måte preg på romanen. Emma drømmer om lidenskaplig kjærlighet, vakre ting og storslagne opplevelser. Charles har ingen ambisjoner utover å klare seg som best han kan i sin legegjerning. Da Emma blir gravid ønsker hun seg en sønn, for han vil i det minste være fri.

Ho ønskte seg ein son; han skulle vere kraftig og mørk; ho skulle kalle han Georges; tanken på å få eit gutebarn var på ein måte eit håp om revansj for all den maktesløysa ho tidlegare hadde følt. Ein mann er i det minste fri; han kan streife gjennom lidenskapar og land, overvinne hindringar, nyte kvar form for lykke. Men ei kvinne blir alltid hindra. (s.133)

De får en liten piken som heter Berte og som raskt blir plassert hos en amme. Emma har et heller dårlig forhold til sin svigermor så besøkene fra henne blir korte og dramatiske. Emma har fordypet seg i den romatiske litteraturen og henter sine drømmer og fantasier om hvordan livet kan være fra disse. Hun blir kjent med Léon, en notarkontorist i landsbyen. De er begge opptatt av bøker og lyrikk og snakker ofte sammen om dette. Léon er en meget beskjeden ung mann og strever med å bekjenne sine føleleser overfor Emma. Emma derimot tenker at:

Kjærleiken, trudde ho, skulle komme plutseleg, med lyn og tore, –  ein himmelens orkan som slår ned i livet, snur opp ned på det, rykker viljen opp med rota og riv heile hjartet med seg i avgrunnen.(s149).

Men Léon gir opp og reiser til byen for å komme seg videre i verden. Emma blir nedtrykt, men skjuler dette ved å ta datteren hjem fra ammen, brodere, prøve å fordype seg i husarbeid og hun går ofte i kirken. Hun overtaler mannen sin til å operere klumpfoten til Hippolyte, en tjener hos apotekeren, men Charles er ingen kirurg og operasjonen blir en katastrofe. Emma synes bare synd på seg selv og lurer på hvordan hun kunne ende opp med en så middelmådig mann.

Korleis hadde det gått til (ho som var så intelligent) at ho hadde tatt feil endå ein gong? Og kva var det for bedrøveleg galskap som fekk henne til å øydelegg livet ved støtt å ofre seg slik? Ho hugsa kor innstilt ho var på eit lukseriøst liv, hugsa alle sakna og frustrasjonane sine, trivialitetane i ekteskapet og husarbeidet, draumane som fall i søla som skadde svaler: alt ho hadde ønskt seg så inderleg, alt ho hadde nekta seg, alt ho kunna få! Og kvifor? Kvifor? (s. 263)

Emma treffer Rodolphe, en mann som forførerer henne og hun kaster seg inn i et heftig kjærlighetsforhold. Rodolphe er mer opptatt av seg selv og vil ikke forplikte seg, så når Emma etter en tid foreslår at de skal rømme vekk sammen, skriver han et brev til henne samme kveld dette skal skje, der han kommer med en heller slapp forklaring på hvorfor dette ikke lar seg gjøre. Emma faller sammen og blir svært syk, hun oppsøker igjen kirken og finner trøst i ritualene. Charles blir rådet til å ta Emma med til teateret i byen slik at hun får noen adspredelser og det gjør han. På teateret møter de Léon og Emma tar opp igjen kontakten med ham. Hun finner stadig grunner til å reise til byen, bl.a. finner hun ut at hun skal pianotimer hos en lærerinne som bor i byen. Hun tar ingen timer, men treffer istedet Léon på et fint hotell der de innretter seg på «sitt» rom. Emma trenger penger og skriver stadig på veksler, hun betaler bare tilbake når hun er helt nødt og når hun holder på å bli avslørt.

Emma levde heilt oppslukt av lidenskapen sin og brydde seg like lite om pengar som ei erkehertuginne. (s.403)

Det var heile formuen hennar. Ho syntes det var vakkert å kaste den bort slik. (s.426)

Det blir likevel for mange utgifter, for mange ubetalte krav og til slutt gjør Emma noe drastisk.

Gustave Flaubert fikk som kjent sitt gjennombrudd med denne romanen og boken har blitt stående som en klassiker og et eksempel på realismen. Når jeg leser boka må jeg spørre meg: hva kan den si oss som leser Madame Bovary idag? Det er mange gjenkjennende tema her: de store drømmene, alt hva rikdom kan gi deg, «du kan bli hva du vil».

Er det datidens kvinneundertrykkende samfunn og de likeglade mannsjåvinistene, Flaubert vil gjøre oss oppmerksom på? Eller er det farene ved å lese for mange romaner? Emma har et totalt urealistisk syn på seg selv og sitt potensiale, hun tar på seg ulike roller og hun lever som om det ikke var noen morgendag. Hva med mannen Charles? Han hadde virkelig ingen ambisjoner! Foreldrene bestemte hva han skulle bli og han krekte seg igjennom studiene og når det gjaldt legepraksisen, var det vel omtrent på samme måte. Flaubert beskriver enkelte av innbyggerne som særdeles nysgjerrige og selvopptatte. Noen av dem særlig opptatt av å skaffe seg en posisjon, koste hva det koste vil. Det som slår meg er hvordan forfatteren skriver om Emma uten særlig sympati, det er faktisk ingen av personene i romanen forfatteren ser ut til å ha et sympatisk forhold til. Jeg ble minnet på at Flaubert utgir sin roman i 1857 og tretti år senere kommer Amalie Skram ut med Sjur Gabriel, første del av Hellemyrsfolket (1887). Begge romanene eksempler på realismen, men det er slående hvor ulike de er i temperament og hvordan de forholder seg til sine romanfigurer.

Det kan bli interessant å diskutere Madame Bovary og høre hva andre har fått ut av denne lesingen. Her er det mye å diskutere!

 

Publisert i bøker, bildebøker

Du og jeg

Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag.
Lillebror springer mot stranda.
Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med.
Tenk deg at du har en venn, svarer jeg.
Ja! roper lillebror.
Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om.
Den eneste du vil ha.
Lillebror nikker.
En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet.
Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det.
Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk.
Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små.
Det går ingen ferger eller skip dit du vil.
Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg.
Det går ikke an, sier lillebror.
Jo, svarer jeg.
Jeg vil være med, sier lillebror.
Det går ikke an.
Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min.

Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer.

Jeg har levd lenge nå, sier bestefar.
Jeg kan leve litt til.
Han sier det inn i håret mitt.
Ennå er det oss, smiler bestefar.
Du og jeg og lillebror, sier jeg.

Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse.

Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Publisert i bøker, bildebøker

Bonsai; en liten bok om døden

Simon Stranger har skrevet og Hilde Hodnefjeld har illustrert denne nydelige boken om døden. Hovedpersonen forteller om da mormor fikk slag, måtte på sykehjem og to år etter døde. Hun har gitt mormor et bonsaitre og når hun må på sykehjem er det jenta sin oppgave å vanne treet og passe på det.

Bonsaitreet i vinduet lager luft av vann og sollys. Luften jeg puster inn, føres opp til hjernen. Der oppe forvandles den til tanker og følelser. Blir til smilet hos vennene mine på skolen, og til ropene i skolegården. Maten vi spiser, gjør det samme. Den som ikke spiser eller puster, den dør. Mormor spiser nesten ikke lenger. Har ikke matlyst sier mamma, men holde pusten, det gjør hun ikke.(.23)


Hun forteller om tanker og følelser og gir et bilde av hvordan man kan tenke og føle når elskede mormor roter og glemmer navnet hennes, må bo på sykehjem som lukter rart og tar mamma sin tid fra henne. Hun skal vanne bonsaitreet, men det er så mye å gjøre og tenke på at hun glemmer det og plutselig har det visnet og bladene faller av. Når pappas telefon ringer og de får vite at mormor er død kommer tanker og følelser strømmende.

Mormor var død. Jeg visste det kom til å skje. Vi hadde snakket om det flere ganger, men jeg visste ikke at det skulle skje sånn som dette. At hun skulle dø på grunn av meg.

Jeg hadde jo villet at hun skulle dø.
Jeg hadde jo glemt å vanne bonsaitreet (s.40)

Det blir mange vanskelige følelser, men denne jenta har fornuftige foreldre som prater mye med henne og forklarer at vanskelige følelser og rare tanker er helt normalt når noen nær og kjær dør.

Hilde Hodnefjeld har laget illustrasjonene som er i en enkel naivistisk stil. De er svært uttrykksfulle og gir et fint bilde av hvordan jenta føler seg og tenker omkring mormor. Fargene er avdempet og formidler gjennom det stemningen i boken. Helt bak i boken kan vi lese om fagkonsulentene som har bidratt til boken, det er fint for dette gir boken en god faglig tyngde. En fin bok til samtale for skolebarn som mister en av sine kjære.

Publisert i bøker

En moderne familie

Helga Flatland har fått mye oppmerksomhet for denne romanen: En moderne familie, – hun fortjener det for boka er godt skrevet, personene trer fram og vi kjenner igjen følelser som kan ramme når uventede ting skjer.

Romanen handler om familien: mor, far, tre barn i voksen alder og sjokket når foreldrene på 70 år sier at de skal skille seg. Det er klart at dette setter følelser og reaksjoner i gang. Hver av søsknene kommer til orde, først og fremst de to eldste søstrene Liv og Ellen og til slutt broren Håkon som får det siste kapittelet. Det er søsknenes reaksjoner og tilbakeblikk som er i fokus, foreldrene som setter det hele i gang er i bakgrunnen og bidrar lite til at vi forstår hva som har til at de går fra hverandre.

Liv er den eldste i søskenflokken, gift med Olaf og har to barn. Hun går omtrent i oppløsning ved denne nyheten, hun føler at det er hun som holder familien sammen og at de andre bryr seg lite om hva de nå skal gjøre med tradisjonene rundt jul og sommerferier. Dette går ut over mann og barn, ja skal det føre til en ny skilsmisse?

Ellen virker veldig kul, men når hun får komme til orde får vi innblikk i en kvinne på jakt etter å bli mor, føle tryggheten i forholdet til Simen, samboeren og akspet fra søsknene og da særlig Liv. Ellen og Liv har hatt et sterkt hat/elsk forhold gjennom hele oppveksten og det preger dem også i voksen livet.

Håkon er sistemann, åtte år yngre enn Ellen, hypersensitiv og en svært etterlengtet sønn hos foreldrene. Han hevder med stor kraft behovet for ikke å gå inn i de tradisjonelle rammene for ekteskap og samliv, til han møter Anna med de samme holdningene som han og oppdager at liv og lære er to forskjellige ting. Håkon er avspist med ett kapittel i boka, men på det tidspunktet fikk jeg følelesen av at forfatteren hadde sagt sitt og var klar til å snurpe historien sammen.

Anmelderen i VG skrev: Etter å ha lest Helga Flatlands nye roman, lurer jeg egentlig på overraskende lite. Og der er i grunnen jeg og. Jeg står fast ved at Flatland skriver godt, opplegget hennes med å la de tre søsknene fortelle sin historie er godt gjennomført og hun bruker dette til å få framdrift i romanen, men det blir litt overtydelig og engasjementet mitt flater litt ut. Det er ikke mye å le av i denne boka, bortsett fra når Olaf forteller hva han har gjort for å få Liv på banen igjen…

Liker du Flatland vil du like denne og, men kanskje ikke så godt som de andre bøkene hennes?

Jeg måtte vente lenge på boka så derfor har mange skrevet om denne bl.a.Artemisia, Tine, Beate 

Publisert i bøker

Resten av dagen

Forfatteren av denne romanen Kazuo Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i år og det er en av grunnene til å lese bøkene hans, men i seg selv er denne romanen Resten av dagen en grunn til å lese, nyte og reflektere. Vi skal snakke om boka i Nordhordland Litterære Selskap så her var det bare å kaste seg over romanen. Romanen er filmatisert og jeg innbiller meg at jeg har sett filmen eller deler av den for Anthony Hopkins , som spiller hovedrollen i filmen, dukket stadig opp i hodet mitt under lesingen av boken.

Boken handler om butleren Stevens og hans liv og virke på godset Darlington. Vi møter ham når godset er kjøpt opp av en amerikaner mr. Farraday og hans nye arbeidsgiver tilbyr ham noen dager med ferie. Stevens får låne bilen hans og begir seg ut på en reise til Cornwall hvor Miss Kenton en tidligere ansatt på Darlington Hall nå bor. På veien reflekterer han over butleryrket, hva er verdighet, hva er en virkelig god butler og sammenligner seg med andre bultere han har møtt og andre han har hørt om. Han tenker igjennom sitt virke for lord Darlington og hans forhold til miss Kenton.

Vi får et bilde av en mann som levde gjennom sin arbeidsgiver uten å reflektere over om hans handlinger var riktige eller gale. Stevens mener at «hans Nåde» vet bedre enn ham i alle saker som har med verden utenfor Darlington Hall å gjøre og det gjør nok lorden og. Det viser seg at lord Darlington har, på sitt gentlemannsvis, helt tilgitt tyskerne og deres handlinger under første verdenskrig og mener at restriksjonene som Tyskland opplever i mellomkrigstiden er altfor omfattende og strenge. Han får kontakt med tyskvennlige og nazisypatisører og inviterer dem til Darlington Hall for samtaler. Stevens gjør alt han kan for å legge til rette for disse besøkene slik at arbeidsgiveren blir fornøyd, ja , han gjennom fører alle oppdrag uten å stille spørsmål ved dem. Det er først i etterpåklokskapens klare lys han ser at han burde ha reagert.

Miss Kenton kommer til Darlington Hall som husholderske og hun og Stevens har mye med hverandre å gjøre. Hun forelsker seg i Stevens, men han på sin side røper ingen følelser for henne. Han lever med alle følelser godt innknappet i vesten og dressen, men hygger seg hver kveld med en kopp kakao i stuen til miss Kenton. Ved den minste foranledning bryter han denne vanen og alle andre forsøk miss Kenton gjør for å vekke hans interesse faller i heller dårlig jord. Til slutt forteller miss Kenton at hun har truffet en mann som har fridd til henne og hun vil gifte seg med ham og flytte til Cornwall. Stevens ønsker henne lykke til, men kjenner seg nedtrykt av dette uten at han gjør noe med det. Miss Kenton som han konsekvent kaller henne, enda hun nå er mrs Benn, skriver brev til ham og han leser inn i dem en lengsel etter Darlington Hall og arbeidet der.

På veien til Cornwall leser han igjen brevene til miss Kenton og innser at han har lest for mye inn i dem, men han har avtalt å møte henne, så han gjennomfører og håper han kan overtale henne til å komme tilbake til sin gamle arbeidsplass. Han skriver hver kveld en liten rapport om dagens begivenheter, mennesker han møter, landskap han kjører igjennom og dette fører igjen til refleksjoner omkring land og folk.

Det er en betagende roman, fin og trist, med mange innfallsvinkler for samtale. Språket er så gjennomført i gammel butler-stil at jeg kjører film i hodet, med som sagt Anthony Hopkins som butler. Anbefales! Det ligger ute på Youtube et intervju med forfatteren om boken og hvorfor han skrev den, veldig interessant!

 

Publisert i bildebøker

Hva er det med pappa?

I mitt bildebokprosjekt har jeg nå lest alle bøkene som er på lista over bildebøker påmeldt Kultufondet i 2016. Min avgrensning har vært bøker for barn i 2 – 5 års alderen. Noen av de viktige og kanskje mest utfordrende bøkene har derfor falt utenfor min «ramme», men i noen tilfelle – og dette er ett av dem – har jeg likevel lest og skrevet om disse fordi de fortjener oppmerksomhet og at modige formidlere bør ta sjansen…

Teksten i denne boken er som en liten novelle fin, ettertenksom og helt konsekvent holdt i barnet Kasper sitt perspektiv. Det er han som opplever, og handler uten å reflektere over hvorfor pappa og mamma er annerledes.
Kasper bygger en borg, der skal bare de snille og vennene komme inn, ingen som truer eller snakker høyt. Kasper føler seg trygg når han er sammen med pappa, de kan gå over alt, de kan gjøre litt skumle ting, men det er trygt og morsomt likevel. Nå har pappa redde øyne, mammas sko er ikke glade lenger. De snakker høyt, Kasper må rope stopp. Mamma vil snakke med Kasper, ikke leke, det vil ikke Kasper. Gjennom leken finner de fram til at de må hjelpe hverandre alle sammen.
Illustrasjonene til Hilde Hodnefjeld understreker det ensomme i barnets lek, distansen til de voksne i noen bilder. I andre, der foreldrene er involvert i leken er de like store som Kasper og er med på hans premisser. Illustrasjonene følger tekstens intensjon nøye, de er virkelig med på å formidle Kasper sine følelser hvordan han opplever distanse og nærhet og gir på denne måten en fin inngang til teksten.
Vi får ikke vite hva som er problemet, men det er noe vanskelig som de voksne vil snakke om. Kasper bruker barnets strategi ved å holde seg opptatt med noe kjent, men han kjenner det fysisk at noe er helt feil. Det er ikke til å underslå at dette er en viktig bok, for når ting er vanskelige – da er det jo nettopp avgjørende å snakke med hverandre, prøve å forstå..

Men så er det meg som voksenleser og formidler, hvordan skal jeg gripe fatt i denne boken? Hvem leser jeg denne boken sammen med? Små eller større barn, liten eller stor gruppe – eller bare en til en? Skal den leses som en generell bildebok eller er den for barn som har det litt turbulent i hjemmet?

Ved første gangs lesing fikk jeg lyst til å gi opp boken med en gang – dette er for vanskelig, men så leste jeg den en gang til og den åpnet seg noe mer opp for meg. Likevel tok det meg flere gjennomlesninger, samtale med andre og en natts funderinger før jeg kom fram til at denne boka hadde jeg nok ikke brukt i en eventyrstund – der vet man jo aldri hva som skjer – for jeg oppfatter denne som en svært stillferdig, men intens fortelling som fortjener full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Men som tidligere sagt, boka er en viktig bok og den er kanskje av det slaget som skal lese på et trygt fang for å komme fram til den rette mottakeren? Utfordringen, tenker jeg er at dette er en bok som lett kan bli oversett eller utelatt fordi den krever et visst gehør for når og hvem den skal formidles til.

Forlaget har aldersplassert boka i 6 til 9 års gruppen. Tja, kanskje det?

Publisert i bøker

Perlehviskerern

perlehviskeren 1 - 1Perlehviskeren er en bok for barn og voksne, en bok å lese sammen forestiller jeg meg. Boken er skrevet av Cathrine L. Wilhelmsen, den er hennes debut og den er illustrert av Petter Winther. Bokas hovedperson er Julius 7 år, han går på skolen, spiller fotball, men liker best å tegne og han har et kosedyr, papegøyen Pappus. Boken begynner med julebesøk hos mormor og morfar der han får en glasskule laget spesielt til ham av besteforeldrene. Moren sier til ham at det er en magisk kule og Julius fantaserer om hva dette kan være – inne i kulen er det en liten by. Hvem bor der?perlehviskeren 3 - 1

Etter at de kommer hjem fra julefeiringen forteller faren at han og moren skal skilles. Julius søker tilflukt i tegningen, men fargblyantene har mistet fargen sin og alt er trist. Julius ser på glasskulen og der vokser det fram en pike, So som drar ham inn i kulen og reisen for å finne fargekraften begynner.

De må gjennom Flammeskogen, Diamanens hage, Perlefallet til de kommer til Gjemmeskrinet der fargene er. Julius må finne tre nøkler som kan låse opp Gjemmeskrinet og frigjøre fargene og følelsene – for dette handler om mange ting. Julius husker ikke hva pappa hadde fortalt ham, han vet at det var noe viktig og leit, mamma er borte og han lengter etter henne. Gjennom reisen husker han etterhvert hva pappa sa og lengselen etter moren fører han ut i store farer.

Eventyrformen er et godt utgangspunkt og gjenkjennelig for mange barn og voksne. Julius – helten vår – skal ut på oppdrag sammen med hjelperen So og den tullete papegøyevennen Pappus. De skal igjennom tre områder, finne tre nøkler og møte både skremmende (Diamanen) og hjelpsomme (Perlehviskeren) før oppdraget er løst. Fortellingen som eventyr flyter godt, men det er vennlig og lite farefullt til kapittelet med Diamanen – jeg fikk faktisk litt Snødronning- følelse her!

Som voksen leser synes jeg forfatteren vil for mange ting på en gang, noe som også Barnebokbloggen omtaler.  Enda en runde med språklig innstramming hadde gjort seg, det er en flom av ord og beskrivelse som hadde gjort teksten lettere å lese og særlig hvis man skal bedrive høytlesing. Når det er sagt er det en svært vakker bok, nydelig utstyrt og med illustrasjoner som følger fortellingen og gir god støtte til teksten. perlehviskeren 2 - 1Illustrasjonene er akvarell og blekk, å lage gode bilder i akvarell er teknisk vanskelig og jeg synes illustratøren er best der det ikke er mennesker i bildene. Skal man ha en eventyrbok til kveldslesing, så gjerne denne, men skal man få hjelp i forbindelse med skillsmisse – hadde jeg valgt noe annet.

Jeg fikk boken tilsendt av forfatteren.