Posted in bøker, lesing

Shotgun lovesongs

Shotgun lovesongsPax forlag sendte meg denne boka av Nickolas Butler før ferien. Dette er den første boka hans og den lover godt for framtidig skriving. Romanen er bygd opp som en fortelling om livet i Little Wing i Wisconsin med flere fortellerstemmer. Det er vennene Henry, Lee, Ronny og Kip som har kjent hverandre siden barndommen og det er Beth, Henrys kone som også har vokst opp sammen med disse gutta. De fem forteller hver sine deler av historien om oppvekst, vennskap og kjærlighet. Dette er historien om å høre til, være trofaste venner til tross for alt som kan skille dem. Henry er gårdbruker sammen med Beth, Lee er musiker som starter karrieren i et lite skur og som blir verdenskjent. Kip er forretningsmann og Ronny er rodeorytter men blir hardt skadet og må «passes på» av de andre. Både Lee, Kip og Ronny har sine kjærester og koner, men det Beth som er den kvinnelige stemmen i fortellingen. Det er hun som presenterer de andre kvinnene gjennom samtaler med dem, men det er ikke samme tyngde i hennes bidrag som i mennenes fortellinger. Jeg tror nok at dette har ikke forfatteren fått helt dreisen på, men det er et ørlite pirk i forhold til den utrolig fine leseropplevelsen denne boka ga meg. Dette er på mange måter en bok om menns vennskap og  hvordan de tross store forskjeller i livsførsel og verdier velger hverandre. Det er noen beskrivelser av landskapet og naturen som er fanatstisk fine og gir flotte bilder i hodet. Jada, boka skal bli film, det er helt unødvendig for min del; «filmen» kjørte helt fint i mitt hode. Jeg leste den så langsomt jeg kunne bare for å nyte fortellingen – det er ikke mange bøker som er slik.

Posted in bøker, litteratur

Sangen om en brukket nese

Layout 1På min leting etter barne- og ungdomsbøker som er verdt å lese ble jeg anbefalt Sangen om en brukket nese  av Arne Svingen. Takk for anbefalingen får jeg si, for dette var en fryd å lese! Jeg har ikke lest så mye av Arne Svingen, men boken om den opera-elskende Bart som lever i slummen med sin alkoholiserte mor og sitt superoptimistiske syn på livet, er bare til å ta av seg hatten for. Det må være fantastisk å skape en person som Bart, som går på boksing fordi moren hans sier at han må gjøre det for å kunne forsvare seg. Han har gått en stund på boksing, men har ennå ikke fått seg til å prøve på et slag. Treneren tar ham til side og foreslår at han kunne prøve noe annet, men nei, det må bli boksing. Bart har flere utfordringer i livet: han er liten og tynn, han elsker opera, som han synger inne på do, han har ingen far – eller det vil si at moren sier at faren er amerikansk og heter John Jones  og han sitter ved siden av nydelige Ada som har kjæreste et annet sted. Bart leter på nettet etter faren sin og prøver seg fram med e-post, men det går ikke så bra. Ada begynner å prate mer med Bart og får høre hva slags musikk han spiller. Ada kan ikke holde på en hemmelighet, så når hun ubedt kommer på besøk til Bart vet snart hele skolen hvordan han har det. Like galt går det når hun har hørt ham synge, plutselig må han synge på sommerfesten – og han som ikke tørr å synge når han vet at noen hører på ham! Ada er en trofast venn selv om hun flere ganger forteller ting hun ikke burde. Hun vil så gjerne hjelpe og en dag oppdager hun at operasangeren Bryn Terfel er i Oslo og under Adas freidige ledelse får de treffe ham. Bart er starstruck og får nesten ikke fram et ord, men Terfel gir dem billetter til operaen og denne opplevelsen gjør et kjempeinntrykk på Bart.

Dette er en av disse bøkene som jeg håper aldri slutter, at det går superbra med Bart, moren hans og alle mennesker som viser Bart det minste grann av omsorg og kjærlighet. Boken har fått Kulturdepratementets pris i 2012 og mange gode anmeldeleser – det er fortjent!

Posted in Musikk

Å gå med musikk på øra

Jeg har langt om lenge begynt å legge merke til hvordan musikk fargelegger dagene mine. Det blir særlig tydelig når jeg nettopp har vært utsatt for kraftfulle opplevelser slik som i forrige uke da jeg så «Lang dags ferd mot natt» og dagen etter hørte BFO framføre «Turangalîla«. Musikken durte og gikk inne i hodet på meg og jeg kom ikke ut av stemningen! Idag prøvde jeg med litt motlyd. Da jeg skulle gå på jobb, plugget jeg i øreproppene, slo på ipoden og la i vei. Jeg hadde ganske dårlig tid så farten burde være på max ytelse, men det var jo helt umulig for på øra hadde jeg Keith Jarrett på sitt mest dvelende! Jeg klikket meg videre, Grieg … niks, da var det andre boller med Annie Lennox – jeg tok igjen to gutter med liten tid til bussen, gikk ned diverse småbarn og skjente inn på biblioteket på minuttet åttenullnull! Jeg skulle gjerne ha fortsatt med ørepluggene på, men man bør jo tenke litt og mens man er på jobb, – litt i hvert fall… og man bør jo være til stede for andre som oppsøker institusjonen. Mens jeg marsjerte mot arbeidsstedet la jeg merke til at de fleste jeg møtte faktisk også gikk med noe i eller på øra. I hver vår lydverden passert vi hverandre, rart, men i en yngre aldersgruppe enn min, helt vanlig. Lurer på hvordan det blir på aldersheimen, hvis jeg kommer dit? Kanskje den største bekymringen blir: hvor la jeg fra meg mobilen, laderen og ipaden?  Men hvorfor tenke på sånt? Det er lenge, veldig lenge til dette kan bli aktuelt! Absolutt!

 

Posted in lesing, Uncategorized

Bøker og de som skriver dem.

Har nettopp lest ferdig Stormfulle høyder og det var ganske så fasinerende, men midt i lesingen er det noen forstyrrende elementer som dukker opp i hodet mitt, for eksempel  Kate Bush som kviner den derre låta. Da var det ikke så enkelt å koble fra og nyte teksten. Andre forstyrrelser er tanken på de skrivende damer på denne tiden. Søstrene Brontë og deres liv, var det slik vi leser om eller er det en regisert utgave? Vi kan vel ikke komme på innsiden av livet slik det var, og forestillingene mine er ganske sikkert overromantisert. Hver gang det har vært et program om disse søstrene på TV har jeg sittet klistra og sett på, men hvilket inntrykk gir 50 minutter av et liv? Jo, de dramatiske høydepunkt selvsagt, men hva med det daglige liv? Vi hører at de leser og skriver, leser opp for hverandre og skriver videre. Men hva så? En annen verden, en verden med mindre forstyrrelser kanskje? Jeg bare prøver å forstille meg et så stille liv, nei, det går nok ikke, ikke denne gangen heller.