Publisert i bøker

Gullfisken

I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.

LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.

Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene».  Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.

I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.

Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.

Publisert i bøker

Norsk pop-poesi

Norsk pop-poesi  av Mona B. Riise er en kjekk bok å dykke ned i. Her er det for meg både kjente og ukjente tekster og ikke minst folk å bli kjent med gjennom tekstutvalg og intervjuer. Jeg må innrømme at det er ofte jeg lar musikken dure og gå uten å legge så mye merke til tekstene, men «frigjort» fra musikken står tekstene fram og gir innhold og substans til følelser og tanker. Mona Riise tar utgangspunkt i sin egen oppvekst og erfaringssfære og skriver små innledendene kaptiler til ulike typer sanger. Hun trekker fram sine favoritter og presenterer artister og låtskrivere gjennom korte samtaler.

Jeg synes samtalene med artistene er det mest interessante ved boka. Å få et innblikk i hvorfor folk skriver, hvilke tekster som er/var viktige for dem og strevet med å få dem ut og fram, er fasinerende. Her er samtaler med Lillebjørn Nilsen, Lars Lillo-Stenberg, Kari Bremnes, Odd Nordstoga, Lars Vaular og flere, kjekt å lese fordi disse samtalene oppleves som nære og genuine. Jeg kom plutselig på at jeg for mange (!) år siden var på et seminar der Lars Vaular hadde et innlegg om å skrive tekst, skrive og lese poesi. Det var så flott å høre en så reflektert ung person snakke om dette og der satt vi en gjeng bibliotekarer som igjen fikk opp lysten til å formidle lyrikk til krapylet, bra jobba Lars Vaular!

Boka er delt inn i 7 kapitler og to gode oversikter over poptekstene og tekstforfatterene.

Det sier vel mest om meg og min popkompetanste da jeg ble overlykkelige av å finne ut at Joachim Nielsen/Jokke & Valentinerne hadde laget denne:

Her kommer vinteren

Folkens, jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
Det kommer til å
falle snø i natt
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få.

Dette er nok en bok jeg kommer til å bla i, lese litt herfra og derfra for å minne meg på hvor mange fine tekster som bærer sangene.

Andre som har skrevet om boka er Artemisia . Boka har jeg fått som leseeksemplar fra Pax.

Publisert i bøker, bildebøker

Lille Olle; et begavet lite svin

Bo Gaustad sin fortelling om det begavede svinet lille Olle er en fornøyelse å lese. Lille Olle har dessverre foreldre som helst ville hatt en sønn som kunne spille fløyte, men allerede tidlig i livet blir det klart at er det bare fiolin som teller for lille Olle. Han blir satt ut i skogen når foreldrene reiser på konsert til Kandahar og opplever å bli fanget og nesten spist av en gjeng kråker fra Mysen. Han unnslipper ved hjelp av en måke med absolutt gehør og livet retter seg straks til det bedre.

Dette er drama fra første side, men heldigvis med en lykkelig slutt. Boken kan lese som en munter liten fortelling hvor teksten går på rim og illustrasjonene er det bærende element. Bo Gaustad tegner noen herlige svin og kråkene er akkurat så skumle at man aner at de ikke har noe godt i sinne. Måken som redder lille Olle er like vill i blikket som hvem som helst på jakt etter en solist ville være. Joda, her er det mye å more seg over. Samtidig, som voksen leser blir jeg minnet på det bakenfor liggende temaet – å være noe annet enn forventningene rundt tilsier. Det handler vel også om å se og akseptere den enkeltes talent og unike framtoning?

Denne omtalen ble skrevet til lekende toner fra Borodin, en god påminnelse som framkommer i teksten til Gaustad. Hun fikk Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris 2017 for denne boken. Les boka for barn omkring deg og for deg selv, en liten fryd i hverdagen.

Publisert i bøker, lesing

Shotgun lovesongs

Shotgun lovesongsPax forlag sendte meg denne boka av Nickolas Butler før ferien. Dette er den første boka hans og den lover godt for framtidig skriving. Romanen er bygd opp som en fortelling om livet i Little Wing i Wisconsin med flere fortellerstemmer. Det er vennene Henry, Lee, Ronny og Kip som har kjent hverandre siden barndommen og det er Beth, Henrys kone som også har vokst opp sammen med disse gutta. De fem forteller hver sine deler av historien om oppvekst, vennskap og kjærlighet. Dette er historien om å høre til, være trofaste venner til tross for alt som kan skille dem. Henry er gårdbruker sammen med Beth, Lee er musiker som starter karrieren i et lite skur og som blir verdenskjent. Kip er forretningsmann og Ronny er rodeorytter men blir hardt skadet og må «passes på» av de andre. Både Lee, Kip og Ronny har sine kjærester og koner, men det Beth som er den kvinnelige stemmen i fortellingen. Det er hun som presenterer de andre kvinnene gjennom samtaler med dem, men det er ikke samme tyngde i hennes bidrag som i mennenes fortellinger. Jeg tror nok at dette har ikke forfatteren fått helt dreisen på, men det er et ørlite pirk i forhold til den utrolig fine leseropplevelsen denne boka ga meg. Dette er på mange måter en bok om menns vennskap og  hvordan de tross store forskjeller i livsførsel og verdier velger hverandre. Det er noen beskrivelser av landskapet og naturen som er fanatstisk fine og gir flotte bilder i hodet. Jada, boka skal bli film, det er helt unødvendig for min del; «filmen» kjørte helt fint i mitt hode. Jeg leste den så langsomt jeg kunne bare for å nyte fortellingen – det er ikke mange bøker som er slik.

Publisert i bøker, litteratur

Sangen om en brukket nese

Layout 1På min leting etter barne- og ungdomsbøker som er verdt å lese ble jeg anbefalt Sangen om en brukket nese  av Arne Svingen. Takk for anbefalingen får jeg si, for dette var en fryd å lese! Jeg har ikke lest så mye av Arne Svingen, men boken om den opera-elskende Bart som lever i slummen med sin alkoholiserte mor og sitt superoptimistiske syn på livet, er bare til å ta av seg hatten for. Det må være fantastisk å skape en person som Bart, som går på boksing fordi moren hans sier at han må gjøre det for å kunne forsvare seg. Han har gått en stund på boksing, men har ennå ikke fått seg til å prøve på et slag. Treneren tar ham til side og foreslår at han kunne prøve noe annet, men nei, det må bli boksing. Bart har flere utfordringer i livet: han er liten og tynn, han elsker opera, som han synger inne på do, han har ingen far – eller det vil si at moren sier at faren er amerikansk og heter John Jones  og han sitter ved siden av nydelige Ada som har kjæreste et annet sted. Bart leter på nettet etter faren sin og prøver seg fram med e-post, men det går ikke så bra. Ada begynner å prate mer med Bart og får høre hva slags musikk han spiller. Ada kan ikke holde på en hemmelighet, så når hun ubedt kommer på besøk til Bart vet snart hele skolen hvordan han har det. Like galt går det når hun har hørt ham synge, plutselig må han synge på sommerfesten – og han som ikke tørr å synge når han vet at noen hører på ham! Ada er en trofast venn selv om hun flere ganger forteller ting hun ikke burde. Hun vil så gjerne hjelpe og en dag oppdager hun at operasangeren Bryn Terfel er i Oslo og under Adas freidige ledelse får de treffe ham. Bart er starstruck og får nesten ikke fram et ord, men Terfel gir dem billetter til operaen og denne opplevelsen gjør et kjempeinntrykk på Bart.

Dette er en av disse bøkene som jeg håper aldri slutter, at det går superbra med Bart, moren hans og alle mennesker som viser Bart det minste grann av omsorg og kjærlighet. Boken har fått Kulturdepratementets pris i 2012 og mange gode anmeldeleser – det er fortjent!

Publisert i Musikk

Å gå med musikk på øra

Jeg har langt om lenge begynt å legge merke til hvordan musikk fargelegger dagene mine. Det blir særlig tydelig når jeg nettopp har vært utsatt for kraftfulle opplevelser slik som i forrige uke da jeg så «Lang dags ferd mot natt» og dagen etter hørte BFO framføre «Turangalîla«. Musikken durte og gikk inne i hodet på meg og jeg kom ikke ut av stemningen! Idag prøvde jeg med litt motlyd. Da jeg skulle gå på jobb, plugget jeg i øreproppene, slo på ipoden og la i vei. Jeg hadde ganske dårlig tid så farten burde være på max ytelse, men det var jo helt umulig for på øra hadde jeg Keith Jarrett på sitt mest dvelende! Jeg klikket meg videre, Grieg … niks, da var det andre boller med Annie Lennox – jeg tok igjen to gutter med liten tid til bussen, gikk ned diverse småbarn og skjente inn på biblioteket på minuttet åttenullnull! Jeg skulle gjerne ha fortsatt med ørepluggene på, men man bør jo tenke litt og mens man er på jobb, – litt i hvert fall… og man bør jo være til stede for andre som oppsøker institusjonen. Mens jeg marsjerte mot arbeidsstedet la jeg merke til at de fleste jeg møtte faktisk også gikk med noe i eller på øra. I hver vår lydverden passert vi hverandre, rart, men i en yngre aldersgruppe enn min, helt vanlig. Lurer på hvordan det blir på aldersheimen, hvis jeg kommer dit? Kanskje den største bekymringen blir: hvor la jeg fra meg mobilen, laderen og ipaden?  Men hvorfor tenke på sånt? Det er lenge, veldig lenge til dette kan bli aktuelt! Absolutt!

 

Publisert i lesing, Uncategorized

Bøker og de som skriver dem.

Har nettopp lest ferdig Stormfulle høyder og det var ganske så fasinerende, men midt i lesingen er det noen forstyrrende elementer som dukker opp i hodet mitt, for eksempel  Kate Bush som kviner den derre låta. Da var det ikke så enkelt å koble fra og nyte teksten. Andre forstyrrelser er tanken på de skrivende damer på denne tiden. Søstrene Brontë og deres liv, var det slik vi leser om eller er det en regisert utgave? Vi kan vel ikke komme på innsiden av livet slik det var, og forestillingene mine er ganske sikkert overromantisert. Hver gang det har vært et program om disse søstrene på TV har jeg sittet klistra og sett på, men hvilket inntrykk gir 50 minutter av et liv? Jo, de dramatiske høydepunkt selvsagt, men hva med det daglige liv? Vi hører at de leser og skriver, leser opp for hverandre og skriver videre. Men hva så? En annen verden, en verden med mindre forstyrrelser kanskje? Jeg bare prøver å forstille meg et så stille liv, nei, det går nok ikke, ikke denne gangen heller.