Publisert i bøker

Kjærlighetssmykket

kjærlighetssmykketLiv forlag spurte om jeg hadde lyst til å lese debutanten Kristin Remøe sin novellesamling Kjærlighetssmykket og det hadde jeg. Boka inneholder fjorten noveller som alle har noe med den første novellen å gjøre som handler om Tara. Hun er av taterslekt og lager smykker av det hun finner ute i naturen. Hun laget smykket Juliet som har magiske egenskaper og dette smykket opptrer i alle novellene. De handler om kjærlighet, forelskelse, avhengighet, svik og drapsforsøk. Det er et snedig grep å ha personer eller ting som går igjen i novellene. Det gir en sammenheng og en annen måte å fortelle på enn i den vanlige «romanen». Ja – det står noveller, men disse er så integrert i hverandre at jeg får en følelse av å lese en løst sammenvevd fortelling der omdreiningspunktet er – kjærlighet i ulike varianter.

Ble jeg grepet av denne boka? Tja. Dette er en ujevn fortelling, noen av novellene er engasjerende, mens andre ikke er særlig givende. Det første er den svakeste og det er litt synd for om jeg ikke hadde bestemt meg for å lese hele boka, så hadde jeg gitt opp. Novelle nr. to er derimot av en helt annen kaliber, nær, tettere på og jeg tenkte at dette kan bli riktig bra. Så veksler det utover i boka og ender vel for min del med en ok leseropplevelse.

Publisert i bøker

Leve posthornet

leveposthornetAv en eller annen grunn trodde jeg at Leve posthornet av Vigdis Hjorth var en ustyrtelig morsom bok, det er den ikke. Det er derimot en bok om ensomhet, distanse og problemet hovedpersonen Ellinor har med å se meningen med livet sitt. Ellinor jobber som kommunikasjonsrådgiver, hun var tidligere journalist, men sammen med kollegene Rolf og Dag danner hun et kommunikasjonsbyrå. De jobber med forskjellige saker, men en dag forsvinner Dag og overlater jobben med det tredje postdirektivet som firmaet har fått i oppdrag å utrede fra Postkom, de postansattets forening. Både Rolf og Ellinor er fortvilet over at Dag har reist og verre blir det når det viser seg at han begått selvmord. Vi får aldri vite hvorfor han har gjort det, for boka dreier seg om Ellinor, hennes forhold til søsteren, kjæresten Stein og hans sønn Truls. Ellinor strever med å gjøre livet «virkelig», nært, oppleve at arbeidet hun gjør er viktig, at forholdet til Stein er mer enn en kropp å spise middag med, elske med sånn en gang i blant. Vigdis Hjorth klarer å skape en nesten apatisk følelse da jeg leste boka, samtidig blir jeg så nysgjerrig på hvordan det går med Ellinor. Dreiningen i romanen skjer når det går opp for Ellinor hva innføringen av postdirektivet vil bety for de postansatte i Norge og i andre land. Når hun ser at opprop nytter, å snakke med mennesker, få dem til å fortelle sin historie har virkning utover å være en god historie, da skjer det også en oppvåkning hos henne. Dette er fint å lese og selv om jeg ikke er en blodfan av Hjorth, så er hun en god forfatter og hun klarer å utpensle romanen slik at den blir interessant og du får vite noe – denne gangen om det tredje postdirektivet.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Pym Pettersons mislykka familie

Det var kjekt å lese barnelitteratur igjen, så jeg fortsatte med Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka familie. Boka er den føsrte i en humorserie om antiheltinnen Pym Petterson, 11 år, står det bak på boken. Det er flott at det kommer humorbøker om jenter, men jeg lo ikke så ofte og mye da jeg leste om Pym og hennes mislykka familie,  kanskje denne humorgreia ikke var helt klaff? Pym bor sammen med mor og far (som er svensk) og tvillingene Sigmund og Sanna som er eldre enn henne. De lever i en helt vanlig, kaotisk hverdag, med mor som egentlig vet at man bør ikke spise Grandiosa til middag hver dag, men … Tvillingene har nok med seg selv og Pym blir omtalt på ikke særlig smigrende måter. Pym og klassen skal skrive en ekte og helt sann historie om sin egen familie, har læreren bestemt. De andre i klassen er i fyr og flamme, mens Pym ikke for sitt bare liv kan skjønne hva hun skal skrive. Hun prøver, svært gjenkjennelig å utsette oppgaven. Hun gjør diverse forsøk på å fortelle en variant av en verdensbegivenhet, men blir avslørt og tiden for at det er hennes tur skrider ubønnhørlig fram. Heidi Linde skriver godt og gjenkjennelig om familielivet, hvem har ikke opplevd det daglige kaoset som gjør at alle andre ser ut til å leve helt perfekte, ryddige og vakre liv? Pym står fram som en person som jeg får lyst til å bli nærmere kjent med fordi Linde klarer å gjøre henne interessant og levende, men humorserie? Det er episoder i boka som gjør at jeg synes inderlig synd på Pym – og som sagt jeg lo ikke så ofte. Ser vi bort fra dette med humoren, er boka om Pym Petterson en fin leseropplevelse og jeg har ingen problemer med å anbefale den både som høytlesing i en klasse eller som en bok å kose seg med.

Publisert i bøker, lesing

Sommerlesing

20120718-184731.jpg
Jeg har delvis sukket meg gjennom Den hemmelige historien som Lines bibliotek og andre skal blogge om i slutten av måneden, mens husbonden har ledd høylytt av flere av bøkene han har lest denne sommeren. Da han avsluttet Teacher, Teacher av Jack Sheffield var jeg raskt ute og snappet til meg boken. Han hadde rett, historien om Jack Sheffield som kommer til en landsby i North Yorkshire som rektor på barneskolen er en herlig, rørende og morsom beretning om livet på skolen og i landsbyen. Det er som å lese James Herriot og se Med hjartet rette staden samtidig. Boka var ikke overhendig lang så jeg gikk snart over til det mer kriminelle med Elisabeth George og boka Fare i rødt. Jeg har lest uendelig mange av hennes bøker og så en dag orket jeg ikke mer av hverken Barbara Havers og Thomas Lynley, men det er altså utrolig hva litt avstand og ikke minst sommertempo kan gjøre med interessen. Det var stas å lese boka, selv om Lynley befinner seg i den dypeste sorg etter å ha mistet sin elskede Helen i et meningsløst drap. Havers er den lurvete betjenten med et hjerte av gull og sammen finner de ut av flokene. Husbonden har på ett eller annet vis vært utrolig heldig med bokvalget denne ferien for nå leser han Ferdaminne frå sumaren 1860 og forsyne meg ler han ikke godt over denne også! Kanskje en kjempeflink bibliotekar har gitt ham noen råd? Eg berre spyr????? Jeg gikk over til Liza Marklund og Prime time. Henne har jeg aldri lest noe av så dette var et nytt bekjenskap som jeg nok skal utforske videre. Hennes helt er Annika Bengtzon journalist med et, selvsagt, turbulent privatliv men superdyktig i jobben. Jeg må si at det er bra å lese om flinke damer, men må de ha det så trøblete på hjemmebanen for å virke virkelige? Jaja, damen kommer seg igjennom det meste og det er spennende nok til å lese på stranden, så da klager jeg ikke. Ferdaminne får jeg nok ikke lest i denne ferien for husbonden sier at den må leses langsomt….. Lurer på hvorfor?

Publisert i lesing

Er jeg papiravhengig?

Etter at jeg superfornøyd kjøpte meg en ipad, lastet ned bøker fra iStore og Bokkilden og begynte å lese, har jeg lurt på om jeg egentlig er papiravhengig når det gjelder bøker? Jeg leser nå både Livlegens besøk kjøpt fra Bokkilden og Anna Karenina lastet ned fra iStore og har en følelse av at jeg ikke riktig vet hvor jeg er i boka. Bokkilden informerer meg om hvor mange prosent av boka jeg har lest og iStore forteller meg hvor mange sider jeg har igjen av boka og kapittelet, men på iStore forandrer sidetallet seg når boka leses med stående eller liggende skjerm.  Jeg som har den skrekkelige og i noens øyne skammelige vanen med å lese siste kapittel først, må fint vente til den faktiske slutten for å se hvordan boka ender. Akkurat det burde være en ganske enkel sak å venne seg av med, men jeg kjenner at det frustrerer meg litt… Dessuten har jeg ikke funnet ut av hvordan jeg skal sette bokmerker i boka fra Bokkilden, noen som vet? Boka åpner seg der jeg sluttet, men det er dette med notater og understrekninger og muligheten for å gå tilbake jeg ennå ikke har skjønt.  Litt mer fikling kanskje…? Ellers er jeg svært fornøyd med ipad-en som gir meg både e-post, app-er og andre kjekke dingser som forer nysgjerrigheten. Men det er altså dette med papirbøkene: de trenger ikke strøm, ikke nett-tilgang og jeg får ikke hjertestans når de faller i gulvet. Er det noe minus med papirbøker? De tar uendelig mye plass, mange trær må dø og kofferten blir fort full av tunge bøker. I disse dager hvor jeg pakker kofferten for en liten ferie kommer jeg i sterk tvil, skal jeg bare satse på padda? Bare bøker? Eller en kombinasjon: en bok og resten på padda? – for uansett hvor papiravhengig jeg er, så er jeg faktisk sikret nok lesestoff når jeg har lastet opp padda – og det er kanskje det viktigste?

Publisert i bøker, lesing

En liten perle

Jeg leste på bloggen til Bokdama at hun leste Brighton Blues av Øystein Wingaard Wolf og var meget begeistret. Jeg har ikke lest noe av hans utgivelser før, så hvorfor ikke prøve denne? Det er noe med varme anbefalinger fra andre bloggere – , noen gjør deg så nysgjerrig at du bare må lese, sjekke ut i det minste hva slags litteratur dette er og oftest blir man begeistret og glad for tipset. Dette stemmer så absolutt i dette tilfellet. Hovedpersonen Daniel er diagnostisert med en bipolarlidelse, han bor i Brighton og han jobber hos marsjandisehandleren O´Brien. De korte kapitlene i boka gir små glimt av Daniels liv og tanker og er en fryd å lese. Daniels far bor i Frankrike og er mest opptatt av å tjene penger, moren har mer enn nok med sitt. Det blir derfor O´Brien og  afrikaneren Greyhound som blir Daniels nærmeste farsfigurer. O´Brien som den oppmuntrende og Greyhound som læremesteren i bluesens historie.  Daniel elsker Sophia, datteren til O´Brien, hun er modell og benytter seg mer av Daniels kjærlighet, enn at hun gir så mye tilbake. Boka er ikke på så mange sider, men Wolf beskriver byen så fint, stemningene Daniel befinner seg i og hans forhold til bluesen. Mm, jeg hadde en flott stund med denne boka!

Publisert i litteratur

Litteraturformidling på sykkel

En dag denne uka ble jeg sjanghaiet av naboen i det jeg  syklet  forbi. Hun var på full fart mot bussen til skolen og jeg skulle på jobb. Hun trengte forslag til bøker som hun kunne lese for andre klassingene sine. For som hun sa: Vi skal snakke om det som har hendt, men vi må også lese noe trygt og godt og noe som er kjekt. Jaha, dette kom litt brått på en morgentrøtt bibliotekarhjerne, men man er da egentlig alltid beredt til å hoste opp passende titler – eller?  Etter å ha famlet meg fram til Den hemmelighetsfulle hagen og forkastet den ideen, kom jeg på den siste boka til Sverre Henmo: Ha deg vekk! Om Jon som skal gå til skolen alene og møter han skumle som skriker: Ha deg vekk! Det er en bok som barna egentlig godt kan lese selv, men den passer også godt i spisepausen – og den er spennende nok til å lese mer enn en gang. Så kom jeg ikke på flere nye bøker mens jeg vinglet ved siden av naboen – for jeg gikk ikke av sykkelen, en åpenbar fare for alle andre trafikanter på vår ikke altfor brede vei.  Jeg var innom Bastian Bom og den hemmelige elefanten,  som var en favoritt og naboen syntes dette hørtes utmerket ut. Våre veier skiltes og jeg vinglet videre, mens naboen pustet ut på busstoppet. På biblioteket fant jeg ut at Bastian Bom var kassert, men det må være noe med lufta for her dukket gode gamle Tippekupongen av Rudolf  Børø opp og Gro Røsth har skrevet om barn i andre klasse – var det noen sak! I ettertid har jeg tenkt at  å ha et repertoar er viktig, men denne kunnskapen må fornyes og gamle helter kan nok bli for gamle, sukk! Det blir nødvendig å lese noen barnebøker igjen når jeg bare får ryddet meg litt tid…

Publisert i Bibliotek, lesing, litteratur

Litt reklame…

På personalrommet har vi bevilget oss et abonnement på tidsskriftet Biblioteket. Vi fikk tilsendt en utgave og ble begeistret av flere grunner. Hvert nummer har et fyldig tema, artiklene er godt skrevet og stoffet er relevant for oss som jobber med formidling av litteratur til alle slags mennesker. Problemet er bare å få lest alle disse kjekke artiklene. Å bla og lese her og der går fint dersom det ikke er for travelt med andre ting, men å sitte i ro og lese er ikke så enkelt på en liten arbeidsplass. Et bibliotek med sommeråpningstider og et roligere tempo derimot åpner muligheten for litt mer fordypning. Her en dag fikk jeg tid til å lese en hel artikkel i siste nummer. Jeg leste Ingvild Øye sin artikkel om Rhonda Byrnes bok The Secret og det var en frydefull opplevelse for en som har administrert ventelister, panegyriske omtaler med ditto stjerner i øgene. Jaha, tenkte jeg, det var nok en rett beslutning after all å la boka forbli ulest.  For oss som elsker Jane Austen er det en artikkel – den ble skummet, men jeg håper på en fredelig lunsjpause neste uke – da når jeg kanskje den og litt til – kanskje den om Murakami…?

Publisert i lesing, litteratur

Señor Vivo and the Coca Lord

Nok en bok i samlesingsprosjektet til Lines bibliotek: Jeg hadde lest et par bøker av Louis De Berniéres før jeg begynte på Señor Vivo and the Coca lord. Jeg leste først Fugler uten vinger og deretter Kaptein Corellis mandolin. Jeg ble betatt av begge to, både av skrivemåten og språket, dette inderlige drivet i fortellerstemmen, en som har noe han skal ha sagt. Dessverre så jeg filmatiseringen av Kaptein Corelli og jeg er vel så ubeskjeden at jeg mener filmen i mitt hode var mye bedre enn den jeg så på TV. Jeg hadde visse forventninger da jeg begynte på Señor Vivo og jeg ble ikke skuffet. Møtet med Dionisio Vivo, vennen og politimannen Ramon og kjæresten Anica var spennende og dro meg gjennom romanen. Historien begynner ganske absurd med likene som stadig dukker opp i Dionisios hage. Disse gjør at han stadig kommer for seint på jobben som er professor/foreleser i filosofi. Han skriver leserinnlegg mot kokainhandlernes virksomhet og får en heltestatus på grunn av disse, men like mye fordi han stadig slipper unna angrep fra mafiaen. Det begynner å gå rykter om at han er udødelig og en rekke kvinner samler seg for å være den utvalgte som skal føde hans barn. Han er derimot forelsket i Anica og det er først på slutten av romanen at kvinnene og Dionisio begynner å samarbeide på både den ene og den andre måten. Boken er flere fortellinger som samles i historien om Dionisio og ved å klikke litt rundt på nettet er det flere som omtaler forfatterens fasinasjon av Gabriel Garcia Márquez, hans fortellermåte og den magisk realistiske stilen. Jeg har nettopp lest Hundre års ensomhet og gjennom lesingen av Señor Vivo ble jeg stadig minnet om denne boka. Noe av grunnen til det er at fortellingen foregår i et ikke navngitt Sør-Amerikansk land og da kan man jo lett tenke på Columbia…

Jeg grep meg og i å sammenligne temaene i bøkene til forfatteren for det er mye av det samme: en kjærlighetshistorie som ender enten i død eller den får ikke utfolde seg i det vakre, krig og tap, noen sidehistorier som senere skal flettes fint inn i hovedhistorien. Høres dette forutsigbart ut? Det er ikke det, for forfatteren gjør personene sine unike og interessante og slik holder han leseren fast til siste side.

PS.: Denne posten begynte jeg å skrive på i begynnelsen av denne uken. Etter 22.07.11 blir jeg ganske tafatt, hva er viktig nå? Når jeg så får tenkt meg om er jo nettopp Dionisio Vivos prosjekt: å stå opp imot de som terroriserer livene våre, en inspirasjon. I litteraturen finner vi helter, mennesker med evner til det gode og mennsker med mot. Vi kan gjennom disse bli inspirert og motivert. Skriftens langsomhet gir oss tid til refleksjon og det trenger vi i dager som disse. DS

Publisert i blogger, lesing, litteratur

Jeg burde, men –

Ja, jeg burde ha lest ferdig Elskede av Marguerite Duras! Selv med bare noenogsøtti sider igjen klarte jeg ikke å formane meg selv nok til å ta boka fatt. Jeg skal lese den ferdig, men så er det disse dagene hvor trangen til noe lettere er overveldende og slik var det i helgen.

Jeg leste i stedet Landlig lykke av Judith O´Reillly og koste meg godt med den. Dette er boka om trebarns moren som i et svakt øyeblikk gir etter for sin manns ønsker om å flytte fra London for å bosette seg i Northumberland. Hun elsker London og savner byen, vennene og det tidligere livet sitt desperat. Mannen jobber fortsatt i London, jobber noe hjemmefra, men er mye på farten. Altså, bok om nesten enslig mor med tre barn på landet. Da hun bodde i London gikk hun til terapi, på landet begynner hun å skrive en blogg (mye billigere enn terapeut). Den blir svært mye besøkt og lest, ikke minst i landsbyen hun bor i, noe som får konsekvenser. Boken er bygd opp som en dagbok, dvs. bloggposter som beskriver livet med tre barn, en mann som stadig vekk glemmer å fylle bensin på bilen, hvordan man får eller ikke får venner på et nytt sted og den evige lengselen etter London. Bloggen finnes og ja, hun skriver videre på Wife in the north, men tydeligvis ikke så heftig nå som i den tiden hvor bloggen var dagbok og en ventil i en kavete hverdag. Fungerer blogg-romanen? Ja, og tja! Det blir omtrent som å lese en dagboksroman og da må jeg si at jeg har lest bedre bøker av det slaget, men når det er sagt er denne boka en helt ok feelgood roman.