Publisert i bøker, Krim

Husdyret

Ny krim av Camilla Grebe med noen av de samme karakterene fra forrige bok «Når isen brister» og  forventningene var store! Bokas fortellere denne gangen er Malin en ung politietterforsker som er oppvokst i Ormberg, Hanne som er adferdsviter og har begynnende demens og Jake en ung gutt som også bor i bygda Ormberg, der handlingen utspiller seg.

Det er Malin som starter romanen med et tilbakeblikk fra 2009 det hun og kjæresten Kenny finner et barnelik som har ligget i en steinrøys i mange år. Så er vi tilbake i 2017 der vi møter Jake, en gutt som liker å kle seg i kvinneklær. Moren er død, men klærne hennes henger fortsatt i skapet og Jake sniker seg inn og tar på seg en kjole med gullpaljetter. Det er vinter men han går likevel ut i skogen på høye hæler. Han nyter øyeblikket helt til han treffer på en forvirret dame med blod på klærne og uten sko. Han blir vettskremt, men hun forteller at hun heter Hanne. Han følger henne til veien, men redselen for å bli gjenkjent av noen i bygda gjør at han gjemmer seg når hun blir plukket opp av en bil. Tilbake på bakken ligger bare en brun bok, den tar han med seg. Malin er i teamet til Manfred som leder en etterforskning av et mord på en bosnisk kvinne. I dette teamet er også Hanne og Peter, men de forsvinner og lar seg ikke spore opp før Hanne kommer vaklende ut av skogen ute av stand til å gjøre rede for seg. Hun husker ingenting av det som har skjedd de siste dagene. Malin blir stadig konfrontert med sin oppvekst og barndom, med gode minner fra forholdet til faren og sin første ekte kjærlighet til Kenny. Etter at faren dør er det bare hun og moren igjen, men i nærheten bor tanten Margareta som er jordmor og fetteren Magnus som er litt tilbakestående. Ormberg er et lite sted med få innbyggere og det som var av fabrikker og andre arbeidsplasser er nå nesten borte. I stedet har de fått et flyktningmottak hvor bygdas innbyggere opplever at flyktningene får mer hjelp og penger enn de noen gang har fått fra storsamfunnet. Av dette fødes misunnelse hos de innfødte og det får flyktningene merke.

Jake har sitt å stri med, faren har sunket ned i alkoholens grep, søsteren lever sitt eget liv og Jake blir kraftig mobbet av noen skolekammerater. Han har en venn Saga, en jente som vil være sammen med ham og som får han til å føle seg «normal». Jake leser i den brune boken han fant på veien, det er dagboken til Hanne der hun skriver ned alt som hender, møter hun er på og ting hun absolutt må huske. Jake blir på mange måter kjent med Hanne og han vet med seg selv at denne boken må han levere tilbake, men da vil han bli avslørt, vil han våge det?

Hanne er plassert hos en eldre dame, Berit og kommer seg stadig mer fysisk, men sliter veldig med å huske hva som har skjedd. Hun husker tilbake på dagene hun og Peter var på Grønnland, disse husker hun klart, men etter dem er det neste blankt. Under samtaler med Manfred dukker det opp noen brokker av bilder eller sansninger som hjelper etterforskerne videre. Så er det store spørsmålet – hvor er Peter? Det er vinter og kaldt, lever han fortsatt?

Grebe er en god forfatter som makter å levendegjøre personene sine, i hvertfall de som er i fokus. Vi blir godt kjent med de tre fortellerne, mens de andre kommer ikke helt fram og blir noe utydelige. Boka er drivende spennende, hun fikk meg til å bli sittende å lese mye lenger enn jeg burde. Jeg vil gjerne anbefale boka til deg som trenger en krim som ikke er overveldende blodig og som har en spesiell avsløring på slutten.

 

Publisert i bøker

Rigels øyne

Dette er tredje boka om familien på Barrøy på Helgelandskysten. De andre bøkene er De usynlige og Hvitt hav,  det er særlig den første boka Roy Jacobsen har fått mye skryt for og med rette. Jeg har ikke lest bok nr. 2, men det tror jeg at jeg må gjøre nå, ikke for å få helhet i trilogien, men fordi han skriver så bra og han lar menneskene i romanene tre så tydelig fram.

Denne boka Rigels øyne handler først og fremst om Ingrid Barrøy, hun har fått et barn med Alexander en russisk krigsfange som hun reddet da skipet Rigel ble senket utenfor øyene der hun bor. Barnet Kaja er ti måneder, året er 1946, krigen er offisielt over og Ingrid begir seg ut på vandring for å prøve å finne faren til barnet. Hun møter mange mennesker både folk som oppriktig ønsker å hjelpe henne og de som har ting de ønsker å skjule. Det var mange som under krigen befant seg på begge «sider» og nå under krigsoppgjøret er det vanskelig for dem å stå fram med det de gjorde. Ingrid får hjelp til å følge sporet etter Alexander, men hun gjør også smertefulle oppdagelser og kjenner på både avmakt og sinne.

Samfunnet på 40-tallet etter krigen må ha vært svært anderledes enn vi kan forestille oss i dag. Folk var nok mer vant til at det stadig var noen på leting etter familiemedlemmer, kjente og kjære som var kommet vekk fra hverandre under krigsårene. Ingrid blir møtt med en vennlighet og omsorg som vi kanskje ikke ville finne i dag? Det er en vakker vandring gjennom Norge og innlandet som på alle måter er så anderledes fra der hun kom fra, men folk er folk noen hel ved og andre med noe råte i bånn. Det er en fin bok å lese enten du har lest begge de forrige eller du bare får lyst til å lese denne.

Tine  og Rose-Marie har også skrevet om denne.

Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker, lesing

I havet er det krokodiller

i-havet-er-det-krokodiller-1Jeg følger Deichmans litteraturblogg og der kom jeg over en anbefaling av denne romanen med undertittel: Enaiatollah Akbaris historie fra virkeligheten. Det er Fabio Geda som skriver og av og til stiller spørsmål og Enaiat forteller.

Enaiatollah kom fra Ghazni provinsen i Afghanistan og fra folkegruppen hazaraer. Faren ble tvunget til å arbeide for taliban, men ble drept av en landeveisrøver. Taliban kom til huset og forlangte å få barna som erstatning for hans arbeidskraft. Moren fikk hjelp til å smugle Enaiat til byen Quetta i Pakistan.  Når de hadde vært noen dager i Quetta fikk moren han til å love tre ting: aldri bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Han lovte henne dette og dagen etter var hun borte. Enaiat måtte fra nå av klare seg selv. Han fikk jobb i huset der han og moren hadde søkt tilflukt, men det var bare for losji og litt mat. Han skaffet seg en annen jobb og la litt penger til side for  det var andre unge hazaraere som ville reise til Iran og skaffe seg arbeid der. Han kom til Iran og fikk jobb på en byggeplass. Selv om arbeidet var hardt og de levde nærmest som slaver, kjente Enaiat seg trygg, så trygg som man kan være som papirløs i et fremmed land. Arbeidet tok slutt og noen av dem han arbeidet med prøvde å ta seg over til Tyrkia. De ble stanset, fratatt pengene de skulle betale smuglerne med, satt i fengsel, løslatt etter en stund og så var det på igjen. Til slutt lykkes de med å komme til Tyrkia, men de ville videre til Europa og igjen måtte de arbeide for å tjene penger til smuglerne og mat på turen. De fikk en liten gummibåt og skulle ro over til Lesbos. De var fire i båten, ingen hadde sett havet før, ingen hadde rodd før – var det mulig å klare seg?

Enaiat kom seg til Italia, det var en reise som tok flere år og som vil prege han resten av livet. Et sitat fra boka har satt seg fast hos meg:
I lang tid hadde jeg visket dem ut. Ikke av ond vilje, men fordi før du engasjerer deg i andre, må du finne en måte å ha det bra med deg selv på. Hvordan kan du gi kjærlighet hvis du ikke elsker ditt eget liv?

Jeg leste denne rett etter at jeg var ferdig med Nina Lykke: Nei og atter nei og jeg må si jeg fikk problemer med å svelge den norske livsleden og navlebeskuende innstillingen til livet. Selv om Lykkes bok er en satire så er noen av observasjonene ubehagelig skarpe at jeg blir litt småkvalm av oss selv.  Og ja, bøkene har totalt forskjellig siktemål og kanskje publikum, men da slår jeg meg litt på munnen, for jeg synes at denne boka burde svært mange lese. For det handler ikke så mye om å få et bedre liv, det handler om retten til å leve og leve i samsvar med sine verdier. Det er en sterk fortelling og den er lett å lese.

 

Publisert i Krim

Helbrederen

helbrederen-1Det var Tine  som fikk meg på sporet av denne dystopiske kriminalromanen av Antti Tuomainen. Det er ikke ofte jeg leser finske romaner og langt i fra krim, men denne var rystende og godt skrevet, den er deilig kort og jeg tror på forfatterens historie hele veien.

Handlingen er satt fram i tid til et heller dyster framtidsbilde der oversvømmelser, landområder som synker og folk fra alle nasjoner er på flukt mot nord. Det er daglige mord, lovløshet og ordensmakten er ved å kollapse. Poeten Tapani bor i Helsinki med sin kone Johanna som er journalist. En dag forsvinner hun og Tapani som vet at det nesten ikke nytter å gå til politiet for hjelp, setter i gang en leteaksjon. Han oppsøker deres felles venner, avisen der Johanna arbeidet og politiet. Han får vite at hun jobbet med en sak om Helbrederen, en person som systematisk myrder mennesker som har tjent på miljø-ødeleggelsene og deres familier. Etterhvert får han vite at deres felles venner Elina og Ahti vet mer om Johannas fortid, hennes politiske ståsted og hvem hun var sammen med på den tiden. Dette fører til overraskende og rystende opplysninger og Tapani begynner å lure på hvor mye man egentlig vet om venner og de aller nærmeste.

Det er en slik driv i denne romanen at det var vanskelig å legge den fra seg. Tuomainen skriver godt, det er lett å lese og som sagt veldig spennende! Jeg har reservert neste bok på biblioteket!

Publisert i bøker, lesing

Alt lyset vi ikke ser

alt lyset vi ikke serAnthony Doerr har skrevet en omfattende bok med tema fra den andre verdenskrigen i Frankrike og Tyskland. Romanen følger to personer, den ene er Marie-Laure, en ung jente som er blind og som har flyktet fra Paris til kystbyen Saint-Malo sammen med sin far for å bo hos farens bror Henri. Den andre er Werner en foreldreløs gutt som sammen med søsteren sin bor på et barnehjem utenfor Essen i Tyskland. Bestyreren på barnehjemmet eller husmoren er vel mer riktig å si er Frau Elena. Hun sørger for alle barna og er en omsorgsperson som tross fattigdom og usle omgivelser gir Werner og de andre barna trygghet. Boka begynner 7. august 1944 den dagen da byen Saint-Malo blir bombet og satt i brann. Werner ligger nede i kjelleren på et av byens hotell der den tyske hæren søker etter ulovlige sendere. Marie-Laure sitter på rommet sitt i samme by og hører drønnene fra bombene som næremer seg byen. Gjennom tilbakeblikk får vi begges historie, historier som er rystende, men gjenkjennende gjennom alt vi har hørt og lest om opptakten til krigen og slik den utviklet seg.

Werner er en teknisk begavelse. Han setter sammen ledninger, rør og strøm og lager en mottaker der han får inn musikk og en stemme som snakker om det usynlige lyset, radiobølgene og mange andre ting som Werner lurer på. Han og søsteren ligger oppe på loftet og lytter mange kvelder, men når det ikke lenger er lov til å eie sitt eget radioapparat kaster Werner mottakeren. Søsteren blir rasende på ham og slutter helt å snakke til ham. Werners evner blir kjent i lokalmiljøet, han reparerer alt mulig og når en av toppene til Hitler som er i nærheten trenger en repratør blir Werner tilkalt. Etter dette oppdraget blir han tatt opp som elev ved det nasjonale politiske instituttet for utdanning og livet tar en helt ny vending.

Marie-Laure bor i Paris med sin far som er sjefs-låssmed på det naturhistoriske museet i Paris. Hun blir blind når hun er seks år, hun elsker å lese og hun er med faren på jobb hver dag. Han lærer henne metoder for å finne fram og organisere livet slik at hun kan klare det meste selv. Når okkupasjonsmakten nærmer seg Paris får faren i oppdrag å bringe den uvurderlige diamanten «Flammehavet» i sikkerhet – eller er det bare en av kopiene? Marie- Laure og faren drar fra Paris og krigens grusomheter rykker tett inn på dem. De kommer omsider fram til Saint Malo og onkel Henri`s hus, men onkel Henri er fortsatt traumatisert av redselene fra første verdenskrig og det er først etter lang tid Marie-Laure får kontakt med ham.

Boka vandrer mellom de to hovedpersonene fra den egentlige starten i 1934 til avslutningen i 2014. Det er lett å følge historiene, det er flott med to parallelle løp og nettopp dette gjør romanen interessant å lese fordi vi får både det tyske og det franske blikket på historien. Den forteller som så mange andre om den andre verdenskrigen og jeg kan kjenne igjen en del likhetstrekk både her og der fra andre romaner om samme tema. Likevel – dette er en roman det er lett å anbefale. Den er kjøpt inn til biblioteket, måtte den få mange lesere!