Bentebing's Weblog

helt ukatalogisert

Vi skriver 2019 og en del bildebøker har kommet ut. Jeg har også i år først og fremst valgt å skrive om norske bildebøker som får støtte fra Kulturfondet, men av og til tar jeg med andre bøker også. Det dukker nok også opp et par fagbøker i år, mye fordi disse blir lite omtalt og de fortjener å bli omsnakket. Jeg har stort sett lånt bøkene fra biblioteket, men jeg sier i fra når jeg har fått et leseeksemplar.

Marianne Gretteberg Engedal: Pølsetjuven

Pølsetjuven er debutboka til Marianne Gretteberg Engedal. Kjell er hovedpersonen i boka. Han er ni år og født inn i en familie av tyver. Alle stjeler og det skal Kjell gjøre og! Men Kjell vil ikke være en tyv, han stjeler bare ting som ingen vil ha. Foreldrene er ikke fornøyd og moren hans kaller dette for rydding : «Nei. Å plukke søppel er ikkje å stele, det er å rydde. Tjuvar ryddar då ikkje». Bestevennen til Kjell er Pølse-Per og da han forteller høyt og tydelig på skoleplassen at han og familien skal reise på ferie, får brødrene til Kjell den gode ideen at nå kan de stjele fra huset til Pølse-Per. Kjell prøver alle metoder for å slippe å stjele fra vennen sin, men han skal og må være med! Familien til Kjell tømmer huset til Pølse-Per og Kjell stjeler et bilde. Kjell får ikke sove, så dårlig samvittighet har han. Han bestemmer seg for å levere tilbake bildet og sniker seg ut i natten. Her møter han flere mennesker som har gjemt seg i skogen fordi de ikke lenger vil være ordfører, slakter eller bussjåfør. De hjelper ham med å få alle tingene til Pølse-Per tilbake i huset, men dette blir selvsagt oppdaget av familien hans. Kjell blir oppsagt som tyv og må finne noe annet å gjøre – han har en plan… Dette er en herlig bok om å finne ut hvem man er og hva en har lyst til å gjøre. Det er mye å snakke om her, både når det gjelder familie, forventninger, våge å være seg selv, stå på sitt og å hjelpe andre. Illustrasjonene er detaljrike og vi kan se hvordan de forskjellige familiene i den vesle byen er karakterisert, noen med kaninører og noen med tre bein. Kjell og familien hans har masker og stripete gensere, klassisk tyv altså. Boka er en fryd å lese og kommer nok til å bli en av årets perler. Hilde Dybvig har skrevet en grunndig omtale av boka her. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Anna R Folkestad: Ulla

Anna R. Folkestad har laget denne fine bildeboka om Ulla, sauen som er veldig flink til å gjemme seg og som gjerne vil være venner med alle. Ulla er med i en liten saueflokk med Ronny, Albert og Ullbert. Hun har truffet en kanin som gjerne vil være med i en flokk og Ulla gjør sitt beste for å få henne med i flokken. Ronny, Albert og Ullbert sier at skal du være med i en flokk må du være flink til noe. De tre guttene i flokken er veldig flinke til noe og Ulla er flink til å gjemme seg. De ber henne gjemme seg så skal de lete etter henne. Ulla finner det perfekte gjemmestedet, men det går veldig lang tid og hun hører ingenting. Kanskje hun har gjemt seg for godt? Ulla begynner på veien hjem, men hvor er den? Hun treffer en bever og spør om over elva er veien hjem, ja, det kan det være, sier beveren. Han må hjelpe henne og han vil bli med et stykke. Det er fint med flokk sier Ulla, da behøver en ikke kjenne seg så alene. De treffer en røyskatt som hjelper dem forbi en bjørn, en elg som kan bære store steiner og alle vil være med, fordi det er så fint å være i en flokk. De finner Ronny, Albert og Ullbert, men de synes egentlig at å gjemme seg er en helt ubrukelig ting å kunne. Plutselig står Ulla der uten noen flokk, hun spør de hun har truffet på veien om hun får være med i flokken deres og det får hun. Her er det mye å snakke om og viktige tema å ta opp! Å bli definert inn i det gode selskapet, å være den man er og bli godtatt som det, å hjelpe hverandre og ikke minst å slippe å bli utestengt. Illustrasjonene er morsomme, de følger teksten, men her er det mange hint og kjekke ting å oppdage. Anna R. Folkestad har laget flere herlige bildebøker, med enkel strek men massevis av humor både for store og små. En fryd å lese! Hilde Dybvik har skrevet en fin omtale av boka her. Boka er utgitt på Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Nina E. Grøntvedt/Bårs Sletvold Torkildsen: B for bursdag

B for bursdag er Nina E. Grøntvedt og Bård Sletvold Torkildsen sin andre bok om Bea, Adil og de andre som går i barnehagen. Denne gangen har Adil bursdag og Bea vil hjelpe ham med å feire. Bea foreslår at de skal leke Kongen befaler og hun er full av ideer hva kongen kan befale, men Adil synes det ikke er så morsomt å være konge. Bea skjønner ikke dette, men midt i all sin villskap og oppfinnsomhet forstår Bea at Adil trenger litt støtte, så da det blir bursdagssamlingsstund sitter både Adil og hun på tronen og Adil får mot til å være konge og befale – at alle skal være konge!

Det er full fart og energi i denne fortellingen om Bea og Adil. Teksten blir kastet ut over sidene og er med på å understreke Beas formidable energi. Samtidig er det viktig for forfatter å illustratør å sette fokus på at vi er forskjellige og har ulike behov. Illustrasjonene spruter av energi og lar oss få se barnehagelivet utfolde seg i bakgrunnen. Dette er med på å styrker gjenkjennelsen for barn som går i barnehage. Jeg blir veldig sjarmert av Bea og hennes ustoppelighet, hennes gode hjerte og voldsomme omsorg. En fin pratebok for store og små. Boka er utgitt av Ascheoug. Jeg lånte den på biblioteket.

Vegard Markhus: Det runde problemet

Vegard Markhus er forfatter og illustratør bak Det runde problemet.  Denne boka handler om Robert. Han føler at han mangler noe. Han hører ikke, han ser ikke og det meste er bare rot. Kanskje det hjelper hvis han rydder litt? Mens han gjør det finner en han en rar og rund ting. Han rydder klær og sokker, men hvor skal han rydde den runde tingen? Den runde tingen har små hull med noe flytende inni, den har bust, kan det være en kost? Det er ikke en kost, men kan det være en ball? Han sparker til ballen, men det var absolutt ikke en ball! Robert blir lei seg, men så kjenner han en hånd på skulderen. Det er sikkert naboen som er lei av å få ikke-baller inn på eiendommen sin. Naboen har funnet noe han tror er Robert sitt. Han henter limet og Robert kjenner hvordan det kiler på halsen og så går det endelig opp for Robert hva han har manglet. Bøkene til Markhus er sære, spesielle og jeg undrer meg stadig over at de har en så sterk appell til leserne, for noen av temaene er litt smågroteske. Han klarer uansett å fange leseren med sine absurde tegninger og hendinger. Han utnytter på en snedig måte bladvendingens magi både i denne og andre bøker og det er alltid en varm og lun humor i bakgrunnen. Det er store illustrasjoner og stor tydelig tegnet tekst på nynorsk (hurra), slik at en ganske fersk leser skal kunne lese denne selv og kanskje ha en medleser til å undre seg over alt som skjer. Boka er utgitt av Aschehoug. Jeg lånte den på biblioteket.

Irene Marienborg: Natta! sier Nora

Om jeg har talt riktig er dette niende bok om Nora og hennes liv, tegnet og fortalt av Irene Marienborg. Boken holder fast på konseptet fra de tidligere bøkene om Nora og for målgruppen fungerer nok dette helt fint. Nora har vokst ut av sengen sin og må få en ny seng. Hun og pappa drar av sted for å kjøpe en stor seng og Nora velger verdens beste seng. De setter den sammen og Nora er klar til å legge seg, men når hun er i sengen blir alt feil, for den er jo altfor stor. Hun finner den gamle sengen som står i boden, men det er også rart og fremmed. Hun prøver å sove sammen med flaggermusene, men da blir hun svimmel. Hun prøver å sove sammen med hunden, men det blir for trangt og i akvariet kan hun heller ikke sove. Nora legger seg mange ganger, men til slutt er et pappa som finner den beste løsningen og endelig kan Nora sove. Illustrasjonene er holdt i dunkle «nattfarger» og har ikke så mange elementer på hvert oppslag, det hjelper til med å holde fokus. Teksten forklarer hva Nora gjør og har et par sidebemerkninger til den voksne leseren, en slags anerkjennelse til den voksne som nok må lese denne boka mange ganger før den kan legges vekk. Vi blir godt kjent med Nora gjennom bøkene og det er hele tiden en positiv og gjenkjennbar stemning i boka, det er fint. Boka er utgitt av Aschehoug og jeg lånte boka på biblioteket.

Gro Dahle/ Svein Nyhus: Dragen

Gro Dahle og Svein Nyhus lager flotte og viktige bildebøker som tar opp tema som det kan være vanskelig å snakke om. De lagde i 2003 Sinna mann og nå har de laget en bildebok om en sinna mor. Dragen handler om Lilli som bor sammen med moren sin. Hun vet aldri om moren er hvitglødende av raseri for ett eller annet eller om hun er en nesten vanlig mor. Fordi hun ikke vet dette, kan hun ikke ta med seg venninnen Eline hjem på besøk. Eline tror ikke at det finnes drager, men Lilli vet…

Det passer aldri å ha noen på besøk. Lilli sniker seg inn i huset og håper at ikke dragen skal våkne. Hun snuser rundt og prøver å oppdage om det lukter svovel, men dragen er våken og kommer stormende ned trappa, griper Lilli i armen og rister henne fordi hun er så hensynsløs og bare tenker på seg selv. Hun dytter Lilli inn i et skap og låser døra. Lilli lurer på hva hun har gjort nå? Ikke ryddet av bordet? Ikke tømt oppvaskmaskinen? Ikke gått ut med søpla? Dragen låser opp, det er middag, men Lilli er så tørr i halsen at hun ikke får ned en bit. Da blir dragen rasende igjen! Hun kaster maten på Lilli, hun løper opp på rommet hennes og kaster bøker og papir ned på henne. Lilli må rømme! Hun går langs gatene, da ser hun lapper som henger overalt med katter og hunder som er savnet. Lilli setter også opp lapper: Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme! Vil noen bry seg? Mobilen ringer, ukjent nummer, det er dragetemmeren. Dragetemmeren har vært ute for illsinte drager før, så hun lar seg ikke skremme og dragen må innse at om hun ikke arbeider med seg selv, vil hun miste Lilli. Lilli må bo et trygt sted mens dragen øver seg på å mestre sinnet sitt.

Det er en tankevekkende bok. Mange barn har en altfor vanskelig hverdag, men gjennom bøkene som Dahle og Nyhus lager skapes det rom for erkjennelse og samtale om disse temaene. Illustrasjonene til Nyhus er så detaljerte at boken egner seg godt for mange gangers lesing og det kan være bra, for her er det drøye saker som skal fordøyes. Boka er gitt ut av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Tor Fretheim/ Øyvind Torseter: Fortellingen

Tor Fretheim og Øyvind Torseter har laget denne bildeboken som ganske enkelt heter Fortellingen. Boken starter med forfatteren som sitter og stirrer på det tomme arket, blyanten er ferdig spisset og klar, men hvor er tankene og ideene? Han sitter hele dagen, han sitter neste dag, han må ut og gå. På veien ser han en dame, han stirrer på henne og hun lurer på hvorfor han ser sånn på henne. Forfatteren sier han lurer på om hun skal være med i fortellingen hans, men hun liker ikke fortellinger. Han redder en katt fra et søppelspann, men forfatteren er redd for katter. Selv om han er redd for katter følger han etter når den går inn i parken. Der ser han en gutt som gjemmer seg i et tre. Han snakker til gutten, men han svarer ikke. Han går videre og ser en pike alene på en dumphuske. Hun husker alene, det drysser perler ut av munnen hennes, forfatteren hører musikk når perlene faller ut og han må le. Katten går videre og forfatteren følger etter. Det blir mørkt og han går hjem. Forfatteren skriver fortellingen, om igjen og om igjen. Han skriver ark på ark og bruker mange blyanter. Endelig er han ferdig, men fortellingen har fløyet vekk! En stor jakt begynner og forfatteren og hele følget hans oppdager at fortellingen har funnet en leser, som nå eier fortellingen.
Hun som leser fortellingen, får beholde den, sa forfatteren.

Katten går si vei og til slutt i boken står det:

En annen gang, tenkte forfatteren, skal jeg ta mot til meg.
Skrive om denne katten.
Alle fortellinger må fortelles på nytt.

Det er en nydelig bok om å skrive, observere, være nysgjerrig og fortelle. Det er en ettertenksom bok og jeg har allerede lest den flere ganger med stor glede. Øyvind Torseter lager luftige og lette illustrasjoner med mange detaljer som lar seg oppdage etterhvert. Takk til forfatter, illustratør og Ena forlag for denne nydelige boken! Anbefales!

Henrik Hovland/ Torill Kove: Johannes Jensen tar nattoget

Jeg har virkelig fått sansen for Johannes Jensen gjennom bøkene som Henrik Hovland og Torill Kove har skap om ham. Denne gangen skal han ta nattoget og det fremkaller både angst for å reise alene, alt som kan hende på turen, savnet av familien og reisen inn i det ukjente. Han skal jo reise helt til Bergen og der har han aldri vært før. Han gruer seg! Frida, hans kone, sier:

En gang i livet må vi alle reise til Bergen. Det kan virke skummelt , men er ikke farlig.

Johannes Jensen klarer ikke å si Ha det , men Frida følger han på stasjonen og han tenker på alt han er redd for. Det er ganske mye! Han tørr bare ikke å reise! Heldigvis kommer Doktor Fjeld som også skal til Bergen på møte i VVL, foreningen for Veldig Viktige Leger og han kan reise sammen med Doktor Fjeld. Johannes Jensen forklarer at han ikke klarer å si «Ha det», men Doktor Fjeld foreslår å ta et skritt av gangen :

Det gjør det som er vanskelig litt enklere.

Han klarer likevel ikke å reise, men da gjør vi et nytt forsøk imorgen sier Doktor Fjeld, VVL får vente. Det går bedre dagen etter og Johannes Jensen spør Doktor Fjeld hvorfor han er så redd. Doktor Fjeld forklarer og råder ham til å øve på det han er redd for.

Og i tunge stunder hjelper det å tenke på sjokoladekake.

De kommer til Bergen, går på hver sin konferanse og når Johannes Jensen har fri øver han på å gjøre ting han er redd for. De tar nattoget tilbake og det er fortsatt like skummelt, men han kommer trygt hjem. Frida venter på stasjonen og når de skal gå fra hverandre sier Doktor Fjeld:

Og du Johannes Jensen, er den modigste jeg kjenner, sier Doktor Fjeld. Synes du virkelig det? spør Johannes Jensen. Ja, svarer Doktor Fjeld. De modigste er ikke de som ikke er redd for noe. Nei de modigste er de som er redde, men som likevel prøver å gjøre noe, selv om det virker skummelt. Og som ikke gir opp, sier Frida.

Nydelig bok! Her er det mye god læring for store og små. Torill Kove lager tydelige, tilsynelatende veldig enkle illustrsjoner, men de er uttrykksfulle og skaper miljø og stemning til fortellingen. De har herlige detaljer som gir den voksne leseren noe ekstra og som gjør gjenlesing til en lett oppgave. Jeg heier veldig på Johannes Jensen, måtte mange finne bøkene om ham! Jeg fikk boka fra Ena forlag. Mette Moe har skrevet en grunndig omtale i Barnebokkritikk og er minst like begeistret som meg.

Hege Østmo-Sæter Olsnes: Rot og Bjørne tegner:

Det er Hege Østmo-Sæter Olsnes som har laget denne bildeboka. Boka handler om Rot og Bjørne som er bestevenner, men veldig forskjellige personligheter. Rot er livlig og full av tiltakslyst, mens Bjørne er rolig, ettertenksom og litt beskjeden. Når Rot får en ide setter han igang og det med stor intensitet. Nå vil han tegne, han elsker å tegne! Rot tegner veldig fort, så fort at han plutselig har brukt opp alle arkene, men det gjør ingenting for han fortsetter å tegne på veggene. Bjørne vil også tegne, men alle arkene er brukt opp Bjørne finner ut at han kan tegne på baksiden av arkene Rot har brukt. Han prøver å holde blyanten riktig og han tegner nøyaktig og forsiktig. Dette liker ikke Rot! Da blir det knuffing og grining. Rot tegner på Bjørne – da tegner Bjørne på Rot. De tegner overalt på hverandre, så blir de venner igjen.

Det er en kort liten historie om de to vennene, men det er mye læring her bl.a. om å dele med andre, hvor lurt er det å tegne på veggen egentlig? Man kan krangle og man kan bli venner igjen. Illustrasjonene er holdt i duse farger og det er Rot og Bjørne som er i fokus uten så mye miljø omkring dem. Dette gjør det enkelt å holde fokus på hovedpersonene, men kanskje ikke så spennende for den voksne leseren. Boka passer for de yngste barna. Dette er første bok i en serie om de to vennene. Boka er gitt ut av Aschehoug, jeg lånte den på bibliotket.

 

Max Estes: Bananen og månen:

Max Estes står bak denne fantastiske boken om en svært ambisiøs banan og dens vei til å kuppe månens plass på himmelhvelvingen. Bananen vi her snakker om er ikke fornøyd med å ende på et fruktfat, nei han vil ha plassen til månen! Han har holdt øye med månen og nå har han bestemt seg! Han møter en katt og ber han om hjelp til å komme opp til månen. Katten stiller et betimelig spørsmål, men bananen vet å svare for seg. Han forteller katten en hemmelighet og dermed får han hjelp. Han kommer seg på en kjerre som kjører opp mot fjellet, men på veien blir han snappet opp av en måke. Han ber måken om hjelp, men måken slipper han ned og han ender i havet. Han duver forbi både båter og sjøgress til han til slutt møter en hval som gir ham en ordentlig dytt! Kommer bananen opp til månen? Da må du lese boka og fryde deg over bananens argumentasjon for hvorfor han bør være på himmelen og ikke den gamle månen.

De som har lest tidligere bøker av Max Estes vet at han lager bøker av høy kunstnerisk kvalitet, de er gjennomførte, har en humoristisk vri noen ganger og er ganske enkelt utrolig elegante. Denne er ikke noe unntak! Her er noe å hente både for barnet og medleser. Dette er godt gjort – med så enkle setninger, men med en underligende tekst som fikk ihvertfall meg til å le. Ingen er for gammel til å lese bildebøker! Denne kan godt leses mange ganger. Takk til Ena forlag for denne herlige boken!

Mari Kanstad Johnsen: 3 2 1 :

Mari Kanstad Johnsen lagde i 2017 boka ABC om Anna og mormor, i år har hun laget 321, en tellebok med de samme hovedpersonene. Det er sommerferie og Anna skal være med mormor. Mormor passer på fem hus i gaten der hun bor mens naboene hennes er på ferie. På veien fra barnehagen til mormor ser Anna verdens søteste kanin, kan de ikke kjøpe den? Mormor sier nei, men dersom Anna tar jobben med å passe husene kan hun tjene kr.10 pr. hus og slik tjene nok til å kjøpe kaninen. Anna er begeistret, passe fem hus med 1 slange, 2 kaniner, 3 fugler, 4 tomater og 5 fisk er lett som en plett, sier hun. Anna er full av entusiasme og går løs. Etterhvert blir det litt kjedelig og ikke minst mye arbeid (!) så hun rasjonaliserer litt med å flytte alle dyrene og tomatene over i ett hus. Det skjer saker og ting…. Når uken er over kommer mormor på inspeksjon og det er mye som det må ordnes opp i. Tror du Anna får tjent nok til å kjøpe kaninen hun ønsker seg så veldig?

Mari Kanstad Johnsen kan dette med å lage en historie der barnets perspektiv er det bærende elementet. Vi lever oss inn i hvordan Anna ønsker seg så inderlig kosekaninen og hvor utrolig misunnelige de andre i barnehagen vil bli når hun kommer tilbake med den. Vi føler med henne når det blir mye jobb, og hvor kjedelig det er å vanne planter og mate dyr som ikke alltid gjør det hun venter at de skal gjøre. Når hun møter realitetene ved ikke å gjøre som mormor har sagt blir det veldig trist, men jeg heier på mormor som står fast ved avtalen. Saken løser seg heldigvis og Anna blir glad. Hvor glad mormor blir er en annen sak. Det er fornøyelig lesning både for liten og stor. Illustrasjonene er detaljrike så her er det mye å se på og snakke om. Boka er utgitt av Gyldendal, jeg lånte den på biblioteket.

Ragnar Aalbu: Paisommer :

Gled dere! Ragnar Aalbu har laget en ny herlig bildebok. Paisommer er både en estetisk nytelse og åpner opp for etisk samtale med den eller de det blir lest for. Boka handler om muldvarpen som gjennom sommeren har kjent lukten av søte bakverk fra bakeren sitt hus. En deilig rabarbrapai står til avkjøling i vinduet og muldvarpen resonerer seg fram til at han faktisk gjør bakeren en tjeneste ved å ta paien. Han er egentlig snill! Han går for å finne et sted å nyte paien. Det kan ikke bli hjemme hos han selv, for der kan den bli skitten, men i skogen – der er det fint. I skogen bli han forstyrret av en fugl. Det er ikke lett å finne et passende sted for å spise pai i fred, men i spøkelsestreet kan han finne roen. Roen kommer ikke, derimot samvittigheten! En stemme sier: stopp, det er ikke din pai! En annen stemme sier: Bakeren spiser jo så mange… Stemmene argumenterer, de maser og muldvarpen finner ut at han må rømme, finne et annet sted å spise paien. Han gjemmer seg i sentrum, men stemmene er blitt høyere, de skriker til ham: den ene at han er en tyv, den andre at han skal spise paien så fort han kan. Muldvarpen er fortvilet, det var jo ikke sånn det skulle bli! Han sniker seg tilbake til bakeren sitt hus og setter paien i vinduskarmen uten å bli oppdaget. Bakeren finner paien og skal bare sette den…. Hva som da skjer må du finne ut selv! Løp og kjøp eller lån boka på biblioteket.

Boka om muldvarpen og hans tyveri og senere anger og omvendelse er laget med stor innlevelse og forståelse for fristelser vi alle kan komme ut for. Muldvarpen får lyst på pai, han stjeler, men blir innhentet av samvittigheten og leverer paien tilbake. Alle som har gjort noe de ikke burde, kan kjenne seg igjen i dette og det gir en fin anledning til å snakke om mitt og ditt  og etiske vurderinger. Vi føler med muldvarpen som roter seg opp i en dum situasjon og jeg fryder meg over at han ikke blir stående tilbake uten et lyspunkt til slutt. Aalbu legger inn kjente figurer fra andre bøker i illustrasjonene og det gir påminning om andre fine leseropplevelser. Fargene ligger i bakverksbeige og rabarbarødt over store oppslag, en nytelse! Det er elementer i illustrasjonene som minner om art deco og det gir et eventyraktig preg på boka. Det ser enkelt ut, men her er det mange detaljer og innfall som man ser et noen gangers lesing og det er bra for jeg tipper at denne lett kan bli en favoritt! Jeg fikk boka fra Ena forlag.

Eli Hovdenak: Hvor er det blitt av Gulliksen?:

Eli Hovdenak har laget denne tankevekkende bildeboken om den evig pratende elefanten og den dobbeltarbeidende giraffen Gulliksen. Gulliksen går på jobb og kommer hjem og fortsetter arbeidet. Vaske, rydde lage mat, hente ting til elefanten og elefanten skravler og skravler om den minste ting. Men så ser han en liten dott som fyker omkring, er det et pinnedyr som har falt ut av pinnehuset sitt? Hva gjør han? Hva lager han? Hvem er han? Fra utlandet? Fra Nepal der det er så tynn luft og høye fjell. Elefanten kjeder seg, kanskje han skulle begynne på skolen? Eller gå tur på høye fjell til Himmelheia eller Neverrest? Elefanten ber Gulliksen finne ut hvem dette er. Når Elefanten våkner dagen etter er Gulliksen borte! Hvor er han? Elefanten må ut på leting, og etter en stund finner han Gulliksen i et sirkus. Elefanten må redde ham, men er han fange? For å være på den sikre siden, kommanderer elefanten ham inn i et bur og så redder han Gulliksen.

En skravlende og en stille arbeidende, ja her kan assosiasjonene komme rullende i hvert fall for den voksne leseren. Gulliksen, den utkjørte giraffen som jobber og jobber, elefanten liten og tjukk som sitter, blir servert, kommanderer og skravler i ett. Da kan det kanskje være greit å bli fanget av et ekorn og få jobb i et sirkus?  Det er litt skummelt med noe ukjent som sitter og strikker (fangstgarn?). Det er jo ikke greit å bli fanget, men sirkus er jo gøy da… Kanskje Gulliksen kunne tenke seg å bli fanget en gang til? Forfatteren åpner for det i det siste oppslaget…

Her er det uttrykksfulle og stemningsbærende bilder. De flytende fargene gjør at det på mange oppslag er en slags dobbelt bunn og det gir leseren noe mer å gruble over. Eli Hovdenak lager vakre, mangetydige og tankevekkende bildebøker, denne er ikke et unntak. Takk til Ena forlag for leseeksemplar.

Trine Sejrup: Detektiv Trine på kattejakt:

Liker du å lese lete og finne bøker og leser for et tålmodig barn? Da er kanskje Trine Sejrup sin boka Detektiv Trine på kattejakt noe for deg? Boka handler om Trine, hun er på besøk hos bestemor som bor på en gård. Pus har sju kattunger og alle er blitt borte, detektiv Trine tar jobben. Hun har med seg kose-ekornet Karamell og de to går løs på oppgaven. Trine lager et kart over gården og deretter følger vi henne inn på låven, ut på åkeren, opp i åsen, i grisebingen, til dammen, til hagen og til slutt hjem til bestemor. Hun finner alle sju, men plutselig er kattemoren borte og da må det letes en gang til.

Trine Sejrup har laget en mangfoldig bildebok. Hvert leteområde har fått et dobbelt oppslag og ved neste bladvending får vi svaret på hvor kattungen befant seg. Dette er et lurt grep for da kan man gå tilbake og prøve å finne kattungen igjen hvis man ga opp ved første forsøk, noe jeg gjorde flere ganger(!). Bildene har mange elementer som gjør at man må se nøye på hvert oppslag for å finne kattungen. Jeg er sikker på at denne boka kan leses mange ganger og man vi alltid oppdage noe nytt. Illustrasjonene har tydelige konturer noe som gjør at de står fram i tegningen og det er primærfargene som er brukt i et ganske tradisjonelt norsk landskap. Bokstavene er satt i versaler, et valg jeg stusser litt ved fordi barn nå lærer både versaler og minuskler i leseopplæringen.  Boka er gitt ut av Aschehoug og jeg lånte den på biblioteket.

Maria Lillebo: Oscar og den fantastiske gå-seg-bort-dagen :

Maria Lillebo har laget denne sjarmerende bildeboka om Oscar Wildensky. Jeg ble straks begeistret for Oscar for han fremstår som en levende, spontan og herlig gutt som lever med følelsene utenpå seg. Oscar har en lillebror som var helt ok da han kom, men denne lillebroren vokser til og blir en plage som går i veien for Oscar når han skal leke og tegne. Oscar blir veldig sint, mamma blir sint og Oscar må være med mamma for å handle. Det er det absolutt kjedeligste Oscar vet! Mamma skal kjøpe en bursdagsgave til lillebror, det vil Oscar også ha, men mamma sier nei. Når mamma møter en skravledame gjemmer Oscar seg sammen med vesken til mamma. Han gjemmer seg veldig godt og mamma er veldig dårlig til å lete. Når han omsider tenker at han må lete etter mamma, er hun bortevekk. Oscar prøver å huske hvor de skulle gå og han er innom den ene butikken etter den andre, men ingen mamma er å finne. Han går i parken, men der er det to skurker som vil stjele vesken til mamma. Oscar løper veldig fort, skurkene følger etter, men Oscar har et hemmelig våpen og det redder ham helt til han finner mamma igjen.

Gjennom detaljrike bilder og svært så levende illustrasjoner får Lillebo fram Oscars følelser, byens travelhet og det store og skumle som kan skje. Illustrasjonene er holdt i duse farger og vi får  et inntrykk av at handlingen forgår i en litt eldre by. Det er fint formidlet både Oscar sine frustrasjoner og drømmer og hvor deilig det er å bli funnet eller å finne. Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Liv Gulbrandsen/ Åshild Kanstad Johnsen: Skoleape :

Liv Gulbrandsen og Åshild Kanstad Johnsen har sammen laget bildeboka Skoleape om Ella som skal begynne på skolen. Ella har to mammaer, mamma-Lisa skal på jobb, men mamma-Sara skal være med. Ella gleder seg! Når Ella våkner er det helt stille i huset. Mamma-Lisa har gått på jobb, men mamma-Sara sover og det kan hun godt gjøre litt til tenker Ella, for hun kan klare alt selv. Ella kler på seg det mammaene har lagt fram til henne, men Ella er ikke fornøyd, hun vil være ekstra fin. Ella tar på seg brune strømpebukser, brun genser, rød badedrakt, gul lue, grønne hanske på føttene og til slutt ape-maska, nå er hun superfin! Hun vekker mamma-Sara, hun har forsovet seg, de rekker ikke frokost bare en banan i hånden. Læren hilser på alle og Ella har et fast håndtrykk. De får bok og blyant og får tegne, så går de ut og leker. Ella klarer alt. Når mammas-Sara kommer for å hente Ella vil hun ikke gå hjem, men hjemme blir det bananmilkshake og de koser seg lenge. Ella har hatt en flott dag på skolen, nå er hun skolejente – nei, skoleape.

Dette bør være en beroligende bok for alle barn som gruer seg til å begynne på skolen. Ella er full av selvtillit og hun blir godt mottatt av voksne og barn i klassen, selv om hun ankommer i et noe uvanlig antrekk og har apemaske på seg. Ella låner vekk masken sin, hun klatrer i trærne og tar klassebilde med masken på. Hun klarer altså alt, som det står i boken. Alle er hyggelige, greie og imøtekommende – det er ikke en eneste utfordring i sikte og heller ikke noe å bli utfordret av, for her er det en jente som strutter av selvtillit. Det er på en måte fint, men kanskje med en mer effektiv bruk av oppslagene ville vi ha blitt litt mer kjent med andre sider av Ella og klassen, for det var vel de som skulle være i fokus?

Jeg vet ikke om jeg tror helt på denne historien, men om jeg legger realismen til side og konsentrer meg om bildene så er de et oppkomme av farger, bevegelse, detaljer og morsomme ting som skjer. Her er det klare farger og mange fantastiske detaljer som er til fryd for både liten og stor. Jeg virkelig digger bildene til Åshild Kanstad Johnsen! For de som elsker aper vil de finne seg sin sjelevenn i Ella. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den fra biblioteket.

Marit Larsen/ Jenny Løvlie: Der Agnes bor :

Det er musiker Marit Larsen og illustratør Jenny Løvlie som sammen har laget bildeboka Der Agnes bor. Dette er en estetisk vakker bok. Agnes bor i en bygård med mange leiligheter. Hun er det eneste barnet i gården helt til Anna flytter inn. Agnes vet hvem som baker, bråker og hvem som sier hysj nesten før hun åpner øynene om morgenen. Hun vet om den perfekte sølepytten, hun vet om hvilken stein hun må stå på for å være høy nok for å hente avisen til naboen. Hun vet om fuglene som trenger mat og om særegenhetene til de som bor i huset. Når Anna flytter inn har Agnes lyst til å vise henne alle hemmelighetene. Hun lager en tegning, slipper den inn i dørsprekken til Anna og så venter hun på at Anna skal si noe, gjøre noe, hvasomhelst-noe, bare noe… Men Anna er visst ikke interessert i Agnes. Anna finner både sølepytten og mater fuglene helt uten hjelp av Agnes. Plutselig en dag er Anna der, rett foran Agnes. Anna har lue, Agnes har genser og det ser ut som de kunne vært strikket av samme garnnøste. Anna tar Agnes med og det viser seg at Anna har sine egne hemmeligheter som er fine, veldig fine.

Som sagt så er dette en vakker bok med noen luftige oppslag og andre som vrimler av detaljer. Det er en fin stemning i bildene og disse sammen med teksten gir livet i byen gjenkjennelig. Hvis den voksne medleseren klarer å la være å bekymre seg for barnet Agnes som er så mye alene, så er det mye både å se på og snakke om her. Når du gjerne vil bli venner med noen, når noen ikke ser ut til å bry seg, om alt var bedre før og hvor kjekt det er når nye vennskap blir etablert. Jeg synes det ble litt i overkant fantastisk når døra forvandler seg til trapp og stige og når rommer til Anna ble en takterrasse, men på den annen side, når man har ventet så inderlig som Agnes så hvorfor ikke litt magi og… Tekst og bilde henger fint sammen, utfyller hverandre og skaper helhet . Dette er nok en bok å lese langsomt, gjerne flere ganger for her er det mye å oppdage. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Emilie Christensen/ Dorte Walstad: Henrik flytter :

Emilie Christensen og Dorte Walstad har laget denne bildeboken sammen. Den handler om storebror Henrik som skal flytte fra lillesøster Vilde, det vil ikke Vilde. Hun teller ned dagene til han skal flytte og finner på alt mulig for at han ikke skal dra. Hun limer skoene fast til gulvet med superlim, hun gjemmer tannbørsten hans, hun teiper igjen døren hans, hun hiver klærne hans ut gjennom vinduet, hun knyter han fast i sengen mens han sover, hun prøver å bevise at hun er verdens snilleste lillesøster og hun skriver med tusjen: DU FÅR IKKE FLYTTE! Når dagen kommer så sitter han bare der, han som gledet seg sånn, har Vilde ødelagt alt? Vilde hjelper Henrik med å pakke og så flytter verdens beste Henrik.

En herlig bok om søskenkjærlighet. Det er lett å irritere seg over søsken, men når de skal flytte vekk blir alt så veldig alvorlig. Vilde sin heller utagerende aktivitet for å hindre storebroren fra å flytte har noe desperat over seg. Hun går absolutt over streken, men hva skal man gjøre da, når verdens beste Henrik skal flytte?

Illustrasjonene er store og enkle, det er mange detaljer i bildene som fører fortellingen videre. Vildes alterego, sjiraffen, følger med og understreker at hele Vilde er i opprør over å «miste» storebroren. Teksten har en fin rytme og vil være flott som høytlesingsbok. Her er det mye å snakke om, både det helt konkrete og ikke minst å snakke om å miste den daglige kontakten med en du er glad i. Boka er utgitt av Aschehoug, jeg lånte den på biblioteket.

Kaja Dahle Nyhus: Sjokoladeskurken :

Kaia Dahle Nyhus har laget bildeboken Sjokoladeskurken, en bok om en liten gutt som har stjålet sjokolade. Han har tydeligvis gjort dette noen ganger for snart er skuffen full. Han er redd for at faren skal oppdage det og han har vanskelig for å sovne. Han hører noen krafse på vinduet, han åpner og utenfor står en skurk. Skurken ber han bli med ham, for han er en av dem nå… De kommer til et møte med mange mennesker, der skurker av alle slag er samlet. De forteller om hendene sine som stjeler, svindler, nasker, terroriserer og myrder. Det er ingen hender som passer til oppgaven «stemmen» vil de skal utføre, helt til de kommer til gutten, han er et barn med små hender. Disse hendene kan stemmen/mafiabossen bruke til å hente opp en nøkkel. Gutten klarer dette og får spørsmål om hva han ønsker seg, men ingenting av det mafiabossen foreslår vil han ha. Han blir kjørt hjem, legger seg og sovner. Når han våkner er alt som før, nei, forresten skapet er fullt av sjokoladepenger

Og mere skal det bli! tenker jeg og ser på hendene mine. For det er jeg som er sjokoladeskurken.

Da jeg begynte å lese denne boka om gutten som ligger der og er redd for å bli oppdaget fordi han har gjort noe han ikke burde, tenke jeg: anger og omvendelse! Men, neida, her er det ingen anger, heller en viss forskrekkelse over alle de skumle skurker som finnes i verden, for det er flere enn vi forestiller oss, sånn i det daglige. Gutten kan hjelpe mafiabossen med å få tak i nøkkelen han har mistet og det er jo en god gjerning. Belønningen er slik som vi gjerne tenker oss at mafiabosser gir: Gull, diamanter, penger, hjelp med «problemer», alvorsprater med noen, en bazooka… men gutten ønsker seg ingenting. En mafiaboss med respekt for seg selv lar ikke en hjelper gå uten belønning, så skapet til gutten blir fylt av gullmynter, sjokoladepenger – en passende belønning tydeligvis, for nå er han klar til å gå videre i sin karriere som sjokoladetyv.

Jeg må si jeg lurer litt på hva som er budskapet i denne boka. Gutten har dårlig samvittighet for å ha stjålet sjokolade, han finner en forklaring hvis faren skulle oppdage ham, men er ikke helt god i samvittigheten fremdeles. Når den voksne skurken kommer og sier at han er en av dem nå, så aksepterer han denne posisjonen uten prostest. Den voksne sier det, da er det slik eller? Presentasjonen av de andre skurkene gjør ham noe forskrekket, men når han klarer å løse oppgaven blir han fornøyd og ikke minst når belønningen kommer. Hva vil forfatteren si her? Er det greit å stjele? Er stjeling av sjokolade en så «liten» forbrytelse at det ikke teller med? Tydeligvis ikke, for gutten blir regnet som «en av oss» det vil si voksne forbrytere som har mer enn sjokolade på samvittigheten. Har gutten tenkt å fortsette å stjele sjokolade? Ser sånn ut, skal vi tro siste linje i boka.

llustrasjonene er mørke, med slangelignende elementer som snor seg over sidene i det skurkene presenterer seg. Det er noe grøssende over personende og situasjonen. Gutten er kledd i lyse farger, kan det være et signal om uskyld? Dette er en bok til samlesing og samsnakk. Den kan gi utgangpunkt for gode samtaler om rett og galt og sikkert en del å forundre seg over. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Hilde Hodnefjeld: Lykke og ulykken :

Hilde Hodnefjeld har laget boka om Lykke og hennes svært så overtroiske far. Dagen starter med at pappa roper: Husk å stå opp med det riktige beinet, Lykke! Og deretter får vi historien om pappa som er veldig overtroisk og prøver å viderføre dette til sin datter. Tro om det er med hensikt? Pappa mener de skal passe seg for svarte katter, ikke tråkke på strekene, ikke slå opp paraplyen inne og ikke gå under stiger. Det er mange farlige ting der ute, så mange ting som kan føre til Ulykke. Lykke lurer på hvordan Ulykken ser ut, kanskje den er grå eller svart? Lykke må ut og kjøpe lørdagsgodt og da oppdager hun at det er en svart katt i trappen. Pappa drar henne inn i leiligheten igjen og sier at de skal vente på et stjerneskudd slik at de kan ønske at de nye naboene med den svarte katten flytter. De sitter lenge oppe, men det kommer ikke noe stjerneskudd. Pappa har lært Lykke om alt som betyr lykke, men det kom ikke noe lykketegn denne kvelden. Når Lykke våkner dagen etter er pappa borte, hun leter gjennom hele leiligheten, men ingen pappa. Ute på verandaen ser hun regnbuen og da skjønner hun at han har gått for å lete etter enden av den. Hun måtte bare vente på at han skulle komme tilbake. Heldigvis kommer farmor og tar henne med seg hjem til seg. Lykke prøver å passe på edderkoppene, for de bringer lykke, men farmor støvsuger for mye. Hun prøver å se etter stjerneskudd, men farmor sier at om natten skal man sove. Så kommer Lykke på at firkløver bringer lykke og hun løper ut og begynner å lete, i tre dager holder hun på, endelig finner hun en i det pappa kommer. Han har ikke regnbuen med seg, men det gjør ingenting! Lykke spør om han gikk seg vill og det gjorde han på en måte, sier han. Lykke, pappa og farmor kommer tilbake til leiligheten og nå går de under stiger, møter den svarte katten i trappa og velger å bare tro på det som bringer lykke.

Dette er en anderledes bok om foreldre med mentale problemer. Det er hele tiden Lykke som snakker og observerer ut i fra sin forståelse og det gjør fortellingen både forståelig og tilforlatelig. Hun referer det pappa har sagt og lever med ham og hans hangups som det solidariske barnet hun er. Da det tipper over for pappa er det godt å ha en farmor med begge beina godt plantet i realitetene. Det er lett å bli begeistret for Lykke, men det tok meg et par gjennomlesninger før jeg fikk med meg alle detaljer og hva dette egentlig gikk i. Illustrasjonene er tilsynelatende enkle, men det ligger små frampek både her og der i dem. Hodnefjeld har brukt en neddempet fargeskala, det er bare Ulykken som er stor, svart og skummel med røde kvasse klør. Det er en fin bok å lese om ordspråk og overtro. Boka er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte boka på biblioteket.

Gro Dahle/ Kaja Dahle Nyhus : Grevlingdager :

Gro Dahle og datteren Kaia Dahle Nyhus har laget denne bildeboka om skolevergring. Det Pim som er hovedpersonen i Grevlingdager. Pim gledet seg til å begynne på skolen, til å få egen pult og plass og klasserom, til å lese, lære om verden. Slik er det ikke lenger. Nå er Pim sliten hele tiden, tung i beina, vondt i hodet, mageknip. Mamma lurer på hva det er, men Pim klarer ikke å fortelle. Mamma sier han kan være hjemme og det er som medisin, alt blir lettere. Dagen etter er han like dårlig og mamma tar han med til legen. Legen spør om det er noe Pim gruer seg til, men mamma svarer nei. Legen ser på Pim og spør om noe er dumt, men Pim finner ikke ordene. Legen sier det hjelper å telle og puste rolig ut og inn. Pim tenker på det legen sa. Mamma sier at alle barn må gå på skolen, pappa finner Grevlingboka som han kan ha med seg på skolen. Mamma kjører han, men vil ikke høre om at han har vondt i magen, at det er så mye bråk og at det vanskelig med gruppearbeid. Pim føler at det er hans feil, er det bare han som er dum og vanskelig? Læreren sier at alle må være på den store lekeplassen, alle må være i klasserommet, alle må ha gym. Det blir for mye for Pim som er som en grevling, en som trenger fred og ro, en som blir sliten av alle lydene og som trenger å ha oversikt over hva som skal skje hver dag. Forledrene og læreren finner en løsning slik at Pim og andre grevlingbarn som han kan ha det levelig på skolen.

Gro Dahle har skrevet flere bøker om traumatiske og tabubelagte temaer. Hun skriver med stor innlevelse og sympati for barnet som blir utsatt for slike hendelser og situasjoner. Det gjør hun også i denne boka, en bok jeg tenker kan være til stor hjelp for barn som er skolevegrere eller høysensitive. Som nær familie til et barn som blir utslitt av høye lyder og mange mennesker heier jeg på alle lærere som gjør sitt ytterste for at barn skal ha en god dag på skolen og jeg heier på Gro Dahle som tar tak i dette og andre tema for å aktualisere dem og tydelig gjøre at vi er forskjellige og det finnes løsninger om vi velger å se etter dem. Illustrasjonene av Kaia Dahle Nyhus er ekspressive og tydeliggjør budskapet i boka. Boka er utgitt av Cappelen-Damm, jeg lånt den på biblioteket.

Arne Svingen/ Kamila Slocinska : Når kaniner blir redde :

Det er vanskelig å skrive om krig til barn slik at det ikke bare blir redsel, men og et glimt av håp. Det har Arne Svingen klart i bildeboken Når kaniner blir redde, vakkert illustrert av Kamila Slocinska. Vi møter Noah, Ville Kanin og mamma som bor i et krigsherjet land. Noah kan løpe fort, raskere enn geværkuler, sier mamma. Noah er redd for lyder, de som knatrer og fra mennesker som har det vondt. Når lydene blir for høye gjemmer han seg ved navlen til mamma og hun sier at det går bra. Ville Kanin er hans beste venn. Ville Kanin har mistet et bein, men det gjør ingenting for det er mange mennesker som har mistet et bein, en arm eller et øye, tenker Noah. Han liker å være ute i solen, men mamma kommer og henter ham. Lydene blir veldig høye, det smeller og Noah ligger på bakken, hvor er mamma? Mange mennesker løper omkring, Noah leter etter mamma og ser hånden hennes med ringen på. Hun blir gravd fram og sier at det går bra. Noah ser Ville Kanin oppe i det som var leiligheten deres, han må reddes og Noah springer så fort han kan…

Det går heldigvis bra med Noah, mamma og Ville Kanin og det gir håp til oss som leser at kanskje det vil gå bra med dem i fortsettelsen også. Svingen klarer med få ord å beskrive det usikre livet, krigen som setter sine spor, men samtidig tryggheten mamma klarer å skape ved stadig å gjenta, det går bra. Noah er en modig gutt og ser det positive i livet, en god strategi for å overleve. Illustrasjonene understreker og forsterker budskapet i boka med sine fine blyantstreker og kraftig fargebruk i de mest dramatiske sekvensene. Det er ikke mange elementer i hvert oppslag, men det gjør budskapet tydelig og fokuset blir hele tiden knyttet til personene og det som skjer med dem. Boken er rett og slett et lite mesterverk og det er grunn til å gratulere Arne Svingen med sin første bildebok! En fin bok å snakke om når vi trenger å ta opp tema som krig og usikkerhet. Boken er utgitt av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.

Kari Stai: Jakob og Neikob; Stormen :

Kari Stai er ute med bok nummer seks om vennene Jakob og Neikob. Denne gangen møter de Spinnvill som jobber på fabrikken og kan lage alt mulig. Hun tråkker ned blomstene i hagen til vennene, men kommer raskt tilbake med nye, plastblomster, sier Neikob. Spinnvill lager nye ting og når hun finner ut at de trenger en ny bil lager hun en på et blunk, men ikke bare en, veldig mange. Neikob vil ta vare på en pappeske, men den er tom, sier Jakob! Nei, sier Neikob, den er full av ingenting. Ingenting er boltreplass og pusterom. De får mange nye ting og må kaste alle de gamle tingene. De fyller opp en hel dump! Da kommer stormen og pappesken blir til et papirfly som tar dem med opp i høyden slik at de ser alt søppelet som dekker jorden. De innser at her må det gjøres noe. De kommer tilbake til Spinnvill og sier at nå må vi lage ingenting. Dette vet ikke Spinnvill hvordan hun skal lage så Neikob overtar, for han vet hvilke knapper han ikke skal trykke på.

Dette er en bok med et klart miljøbudskap også her klarer forfatteren å bruke den litt rare og stakato dialogen mellom Jakob og Neikob til å drive handlingen framover og få ting til å skje. Det er en liten hilsen til den voksne leseren når et lite, men velplassert Obstfelder sitat får plass i Jakob og Neikob sine observasjoner. Illustrasjonene er mer detaljerte og delvis i en annen fargeskale enn de andre bøkene, men heldigvis for fansen er begge fyrene de samme, både i sinn og skinn. Flott og viktig bok! Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

Anja Dahle Øverby: Lykketanna :

Husker du hvordan det var å skulle begynne på skolen? Det har Anja Dahle Øverby skrevet klokt om i Lykketanna. Torbjørn går i barnehagen, men etter sommerferien skal han begynne på skolen. Han gruer seg! Tenk om ingen vil leke med ham? Han skal begynne på en skole der han ikke kjenner noen og alle rundt ham synes at nå må han glede seg, for dette blir så kjekt og spennende. Torbjørn bekymrer seg for alt som kan skje. Kommer noen til å trøste ham hvis han slår seg? Kommer noen til å hjelpe ham med glidelåsen? De andre barna i blokka som skal begynne på skolen gleder seg. Mamma og Torbjørn går på museum og mamma kjøper en dinosaurtann til ham,  «det er ei lykketann» sier mamma. Den store dagen er der og Torbjørn klarer verken å spise eller snakke. Læreren heter Knut og gir de til oppgave å tegne det de har gjort i sommer, Torbjørn tegner museet og ønsker seg tilbake dit. Dagen etter er det ikke noe bedre, han står i et hjørne på skoleplassen. Han kaster fra seg den dumme lykketanna, men da er det en som plukker den opp og spør hva det er? Torbjørn forklarer, gutten som snakket til ham spør om de skal leke dinosaurer og plutselig er alle med på leken. Kanskje det er en lykketann likevel?

Dette er en bok for alle dem som gruer seg til å begynne på skolen, for alle dem som får en klump i magen ved å tenke på at de skal skifte miljø. Torbjørn er sint og lei seg. Han vil at alt skal være som før, han vil være sammen med vennene i barnehagen, være med de som jobber der og han tror ikke at det blir like kjekt å gå på skolen. Mamma prøver så godt hun kan, men det er Torbjørn selv som må ta steget og våge å begynne på noe nytt. Her er det mye å snakke om både i illustrasjoner og følelser. Illustrasjonene er særegne og lett gjenkjennelige fra Øverby sin side med blanding av svart-hvitt oppslag og fargesterke flater. Det er en så fin bok og temaet er behandlet med stor innsikt og forståelse. Boka er gitt ut av Samlaget, jeg lånte den på biblioteket.

 

%d bloggere like this: