Publisert i bøker, lesing

En eventyrlig julereise

en-eventyrlig-julereise-1Corina Bomann har jeg ikke lest noe av tidligere og siden jeg har beklaget meg over litt utilgjengelig tysk samtidslitteratur i tidligere poster, får jeg hermed «eat my words» for Corina Bomann skriver feelgood i samme sjanger som Lucinda Riley/ Kate Morton/ Katherine Webb. Lett å lese og kosebøker til veldig late stunder.

En eventyrlig julereise handler om Anna som hater julen og alt som har med jul å gjøre. Hun får lyst til å spy når hun hører «Last Christmas» og denne melodien strømmer ut over alt der hun beveger seg i Leipzig. Den eneste som kan få Anna til å dra hjem for å besøke familien i julen er lillebroren Jonathan og når han skriver og spør om hun kommer, bestemmer hun seg for å reise til Berlin. Hun setter seg på toget og skal bare slappe av litt, men Anna sovner og våkner ikke før toget er i Binz som ligger ved kysten av Østersjøen. Det er seint på kvelden, snøen laver ned og det går ikke flere tog! Anna får haik med en brøytebil som skal i retning Berlin og dette innleder en strabasiøs reise. Det er strømbrudd, Anna oppdager at hun har glemt laderen til mobilen sin når strømmen kommer tilbake, slik at hun ikke får ringt familien og sagt i fra hvor hun er.
Hun får sitte på med en student, men bilen hans bryter sammen. En trailersjåfør fra Polen tar henne med et stykke før han blir tatt i kontroll og må hvile før han kan kjøre videre.  Hun treffer fire eldre damer som bor på aldershjem, men som er blitt «glemt igjen» da bussen de var med kjørte videre. Damene deler sine historier med Anna og det får henne til å tenke over hva det er som gjør at julen oppleves som en vanskelig tid for henne. Hun møter en gjeng hippier som på sin avslappede og vennlige måte hjelper henne videre.

Reisen Anna tar er ikke bare en julereise, men og en reise i fortiden. Hun tenker tilbake på episoder i barndommen og ser at folk og hendelser nødvendigvis ikke er slik de ser ut ved første møte. Hun får innblikk i andre menneskers liv og det får henne til å tenke etter og vende blikket litt mer utover enn innover.

Ser du fram til en kveld i sofaen? Kanskje du skulle prøve denne?

 

 

 

 

Publisert i bøker, litteratur

Reint sportslig

reintsportsligDenne boka fikk jeg tilsendt fra Wigestrand forlag, kanskje etter oppfordring fra forfatteren, hvem vet? Uansett, jeg leste min første Birkedal bok da han ga ut Valentin og etter det var jeg en fan. Det er jeg fortsatt, selv om jeg et stykke ute i denne boka lurte på om forfatteren hadde gått seg vill ett eller annet sted ute på nedre, midtre eller øvre Jæren.

Boka handler om Vaskehjelpa som har vasket på skoler og idrettshaller i mange år og hun hadde nok fortsatt med det om det ikke var for et hjerte som begynte å hakke og vingle i rytmen. Vaskehjelpa ligger på sykehuset og blir sjekket og overvåket, men det er fullt over alt og hun blir liggende på gangen og overhører en samtale der Øystein Orre snakker om Ragnhild og en eller annen hendelse som har kommet mellom dem. Denne samtalen får henne til å tenke på alle uoppgjorte handlinger fra tidligere tider, noe som man bør be om tilgivelse for og andre der en samtale ville rydde opp i misforståelser. Når hun kommer ut fra sykehuset bestemmer hun seg for å reise til Jæren for å gi sitt bidrag til at handlinger kan bli tilgitt eller i det minste oppklart. Vaskehjelpa sitter på toget og ser hus, stuer og julepynta rom fyke forbi. Hun tenker seg inn i de forskjellige stuene og lager sine egne historier omkring menneskene som bor der, dikter faktisk ganske detaljert deres liv. Hun går av og tar inn på et hotell og så begynner letingen etter «den rette» Ragnhild og Øystein Orre. Hun låner en spark og drar av sted og det er her på denne turen jeg ble forvirra og lurte på hva og hvor forfatteren og Vaskehjelpa ville, for her er det mange historier som dro i flere retninger. Jeg ble innimellom redd for at Vaskehjelpa ville fryse i hjel sittende på sparken, men hun blir funnet i tide og både Ragnhild ( ikke den rette) og Øystein Orre gir seg til kjenne.

Tomas Espedal sa i et intervju i BT, at vi leser for mange bøker og vi leser for fort. Jeg kjenner meg ikke igjen i det å lese for mange bøker, men – det erkjenner jeg – at jeg av og til leser for fort, det er sikkert og visst. Jeg tenkte på dette da jeg leste de siste sidene i denne boka – kanskje leste jeg denne for fort, kanskje lot jeg ikke Vaskehjelpa få surre seg langsomt fram over Jæren slik at hun kunne få utført sin «mission»?  Det er ofte slik med Birkedal sine bøker, de trenger litt tid til å folde seg ut og leseren må ta den tiden det tar for å la folkene i bøkene få vise seg fram, men når en gjør det – ja, så har man en liten perlestund.

Publisert i jul

God jul!

DSC_0030Fuglematen er på plass, julepynten har kommet opp her og der, presangene – de aller siste holder på å bli pakket inn og det er snart tid for å dekke bordet. Mine planer om å blogge hver uke gikk i oppløsning de siste ukene i desember, men det er ennå ikke tid for å summere opp 2012, så foreløpig kan jeg beholde optimismen. Til alle dere som er innom, leser og kommenterer bloggen min vil jeg si: Tusen takk for hyggelige kommentarer, takk til forlag som har sendt meg bøker og takk til dere som leser og lar det være med det. Dere er alle med på å hjelpe meg på veien mot å kanskje kunne skrive litt bedre, med litt mer omtanke og ettertanke. Tusen takk! Ha nå er riktig god jul og et godt nytt år!

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Julebrevpikene

Denne boken fikk jeg av Silke forlag og med en gang tenkte jeg at denne skal jeg vente med å lese til nærmere jul, men siden vårt publikum på biblioteket allerede har begynt å spørre etter julebøker – og det er mindre enn tre måneder til jul – og jeg trengte en liten pause fra The Forsyte Saga, så var tiden inne for litt avslappende lesing. Det er nettopp det denne boka er: lett, småmorsom og en bok som jeg kan anbefale til noen som trenger en pause. Det er Magnhild som er hovedpersonen, en dame med mann, to barn, lav selvtillit, problematisk forhold til søsteren og en gjeng svært gode venninner. Det er julebrevet fra den «vellykkede» lillesøsteren som setter handlingen i gang og får Magnhild og venninne i gang med sin aksjon – ærlige julebrev. Ja, det skal jo være «ærlighet med kjærlighet» som en av venninnene sier, men denne gode intensjonen er det ikke alle som overholder. Det de ikke forutser er strømmen av likesinede som har fått mer enn nok av glansbildebrev og ikke minst medieinteressen som denne aksjonen fører med seg.

Som sagt det er lett og til dels morsomt, men for meg ble det også litt masete og Magnhild som hovedperson ble i grunnen ikke noen virkelig person, men heller forfatterens talerør for sitt prosjekt: nei, til forherligende julebrev og – hvis jeg skal være snill; problematiske  søskenrelasjoner. Søsterrelasjonen blir det orndet opp i på en svært så enkel måte, for meg var ikke den delen av romanen helt troverdig, da var det mer moro med julebrevaksjonen, her humret jeg opptil flere ganger. Nå har det vært forsket på julebrevtradisjonen og ikke minst de masseproduserte julebrevene der vi lekser opp alle familiens seire gjennom året og det er dette fenomenet forfatteren tar tak i. Det er vel og  bra men, jeg sitter igjen med en følelse av at dette har jeg lest før,  – ja det oppleves rett og slett ikke som så veldig originalt. Men som sagt: skal du slappe av, hvorfor ikke lese denne?