Publisert i bøker

Mann, tiger

En roman fra Indonesia er en sensasjon i mitt leseliv. Eka Kurniawan er forfatteren bak denne spesielle fortellingen om Margio, hans familie og livet i landsbyen der han bor. Fortellingen begynner med et mord, men dette er ikke en krim i vanlig forstand. Romanen er heller en introduksjon til et land jeg kjenner lite til og gir et innblikk i levemåten i en landsby med en fattig familie der forventninger og vold brytes mot hverandre, men og der søskenkjærlighet har sterke kår.

Boka åpner med at den unge mannen/guten Margio dreper  Anwar Sadat ved å bite ham i halsen, som en tiger i angrep. Det er opplagt at det er Margio som har gjort det, men hvorfor? Margio har gått ut og inn av huset til Anwar Sadat, han er forelsket i datteren i huset og hun i ham. Hva var det som drev ham til å gjøre en så avskyelig handling? Gjennom en dirkete og noen ganger rå fortelling får vi innblikk i landsbylivet og livet i to familier. Margio sin fattige familie med en voldelig far og en mor som ble giftet vekk da hun var tolv år og Anwar Sadat er rik mann som også forfører kvinner som kommer i hans vei. Margio sin far Komar arbeider som barberer. Han slår kone og barn og er mest opptatt av hønsene sine og mulighetene for å delta på hanekamp. Margio hater ham og flytter ut av huset for å unngå at han dreper ham. Han sover i surauen ( et muslimsk bedehus) og her får vi historien om den hvite tigeren som flytter inn i et menneske og blir en del av ham. Nuraeni, Margios mor får et barn med Anwar Sadat og dette fører til enda mer vold i hjemmet. Romanen hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke vanskelig å følge med hvor vi er i historien.

Det er en fasinerende roman. Språket er levende og gir meg bilder av både landsbyen og menneskene der, det er nesten slik at jeg kjenner lukten av jord og blomster i Nuraenis fantastiske hage. Hva viste jeg om Indonesia? Veldig lite, nå vet jeg litt mer. Boken ble nominert til Man Booker Intarnational Prize i 2016 og er oversatt til mange språk. Dette er en bok som fortjener mange lesere, anbefales!

Andre som har skrevet om boka er Beate

 

Publisert i bøker

Krokodillens gule øyne

I februar og mars skal Nordhordland Litterære Selskap lese Katherine Pancol sin suksessroman Krokodillens gule øyne. Romanen er oversatt til mange språk og dette er den første av trilogien som det etterhvert ble.

Romanen handler om Josephine (Jo), hennes mann Antonio og deres to døtre Hortense og Zoe, søsteren Iris, hennes mann Philippe og deres sønn, moren deres Madame Mor og ikke minst hennes mann Marcel (Chef) og hans elskerinne. Antonio er arbeidsledig og har et forhold til en frisør, dette har vært åpnebart for alle unntatt Jo som lever for familien sin, setter alle andre først og tenker absolutt ikke på seg selv. Hun er forsker og spesialist på 1100-tallet og tjener til familiens opphold gjennom dette arbeidet. Når det omsider går opp for Jo at Antonio bedrar henne, kaster hun ham ut og han flytter med elskerinnen til Kenya for å drive krokodilleoppdrett. Iris har giftet seg med den vakre og velstående advokaten Phillipe og har alt det penger kan kjøper for, men hun kjeder seg. I et middagsselskap forteller hun til en forlegger at hun skriver en roman om 1100-tallet. Han blir i fyr og flamme og ber henne vise ham et utkast. Iris prøver å komme seg ut av dette, men bordet fanger og hun overtaler Jo til å skrive romanen og få pengene, mens hun, Iris, skal ta seg av markedsføringen og være bokens ansikt utad. Jo trenger pengene desperat og går med på dette. Hun har også fått noe arbeid med å oversette kontrakter for Phillipe og har mye å gjøre. Døtrene til Jo savner faren sin og Hortense lar alt sitt raseri over at de har dårlig råd, at moren ikke bryr seg om hvordan hun ser ut og ikke minst at de bor i en forstad til Paris og ikke i byen gå utover moren. Hun mener Jo bør være hyggeligere mot både Madame Mor og søsteren Iris, men selv for Jo er det grenser for hvor mye hun skal la seg tråkke på. Antonio tar kontakt med familien, han har tatt opp et stort lån som Jo i sin distraksjon har skrevet under på og som de nå begge er ansvarlige for. Han får ikke lønn fra sin kinesiske samarbeidspartner og det er derfor Jo som sørge for tilbakebetalingen av lånet. Antonio har store planer, men vil de bli virkelighet?
Jo går på biblioteket for å få ro til å arbeide og der møter hun Luca. Han er vakker, mørk og mystisk og Jo blir avstandsforelsket, men de får kontakt etterhvert og Jo oppdager hvor opplivende det er at noen ser henne som kvinne og ikke bare som et inventar. Marcel, Madame Mor sin ektemann og stefar til Jo og Iris ønsker seg mest av alt et barn, men det har Madame Mor aldri innvilget ham. Han søker trøst sekretæren, men hun vil ikke bare være en leverandør av et barn og krever at Marcel frigjør seg fra konen. Det er mye som står på spill både for den ene og den andre i denne romanen.

Pancol skriver lett og godt om sine personer, det er ikke noen dyp karaktertegning her, men gir et innblikk i et fransk miljø. Det er kanskje kontrastene i verdisynet som er det tydeligste trekket i fortellingen, Madame Mor, Iris og Hortense på den ene siden og Jo, Zoe, Phillipe og sønnen hans på den andre. Romanen er en koseroman og er vel en disse som man med fordel kan lese i dypet av en lenestol, på sofaen eller en sløv søndag. Trenger du en avslappende roman? Denne kan anbefales!

Publisert i bøker

Eg elska ho

I Nordhordland Litterære Selskap skal vi i vår lese fransk litteratur og første dame ut er Anna Gavalda: Eg elska ho, som kom uti 2002 på Samlagets serie Nattbiblioteket dette var et virkelig artig tiltak fra Samlagets side og flere svært interessant bøker kom ut i denne serien som dessverre ble lagt ned etter kort tid.

Det er vel flere som har lest bøkene til Anna Gavalda? Om ikke alle så sikkert Saman er ein mindre aleine, en roman som gikk som en farsott da den kom ut i 2005. Eg elska ho var Gavalda sin debut som romanforfatter  og viser hvor god hun er til å skrive dialoger som skaper bilder og stemninger i hodet på leseren.

Boka forteller om Cloé og svigerfaren Pierre som sitter i sommerhuset hans og snakker sammen. Cloé var lykkelig (trodde hun) gift med  Adrien, de har to barn sammen og bor i Paris. En dag pakker Adrien kofferten og reiser fra Cloé og barna, han har funnet en ny og nå er det brått og brutalt oppbrudd. Cloé gråter og gråter, svigerfaren har hun aldri hatt et særlig nært forhold til, men nå er det han som tar seg av henne. Han lager mat, forteller om broren Paul, får henne og barna ut på tur, holder dem i gang og prøver Cloé til å forstå at livet ikke er slutt selv om ekteskapet er over. En kveld de sitter og snakker sammen forteller Pierre om sitt liv og sin kjærlighet til en annen kvinne. Det blir en skjellsettende opplevelse for Cloé og hun aner at det finnes noe nytt for henne og.

Dette er et kammerspill mellom Pierre og Cloé. Det er dialogen som holder handlingen i gang og som gjør at jeg som leser blir drevet framover side for side. Det er minimalt med beskrivelse av omgivelser og de få henvisninngene som vi får bare intensiverer samtalen. Dette er en roman vel  verd å bruke litt tid på.

Publisert i bøker, lesing

Nei og atter nei

nei-og-atter-nei-1Nina Lykke står bak denne romanen som har blitt mye omtalt, den er på kortlista til P2-lytternes romanpris og jeg har vært temmelig nysgjerrig på denne en stund. Det var selvsagt venteliste på biblioteket, men plutselig var det min tur! Romanen har blitt omtalt som en satire og det er den, men er det noe mer her?

Romanen har tre stemmer, det er Ingrid og Jan som har vært gift i nesten 25 år. Hun er lektor og han arbeider i et departement, de har to sønner som er voksne, men de bor fortsatt hjemme og «har ikke lært å tørke seg i ræva» enda. Den tredje stemmen er Hanne, singel dame i tredve årene som jobber i samme avdeling som Jan. Hanne kjenner den biologiske klokka tikke, hun vil ha et varig forhold til noen, men denne noen har ikke dukket opp ennå.
Ingrid opplever at hele livet er en stor gjentakelse, hun venter hele tiden på å bli ferdig, ferdig med frokosten, ferdig med skoledagen, ferdig med oppgaver som skal løses. Hun har ikke lenger noe mål i livet utover å holde ting i gang hjemme og på skolen, det gjelder å være forberedt på alt – tenker Ingrid.
Jan på sin side får en ny stilling og blir avdelingsdirektør i departementet. Etter litt urolig famling i sin nye posisjon, men med gode råd fra Julie opplever han en ny vår med energi og nye muligheter. Han går inn i et forhold til Hanne, men er svært ambivalent til hva han skal gjøre: fortelle Ingrid alt og be om skilsmisse eller bryte med Hanne. Han prøver det siste en stund, men ender opp med å «ta en pause» fra ekteskapet.
Ingrid og Jan har et vennepar som de har vært mye sammen med særlig da barna var små, de blir stadig invitert på hytta deres, men nå er det for å være der som en buffer mellom mann og kone slik at de ikke krangler i ett.

Livet er imidlertid ikke slik at man kan være forberedt på alt, så da Jan forteller Ingrid at han trenger «en pause» fra ekteskapet, faller tingene fra hverandre for Ingrid. Det blir en periode med nyorientering for alle parter og i noen henseende blir det kanskje et bedre liv for dem.

Boka tar nok deler av samfunnet på kornet, kravet om å leve ut sine lyster, man gjør som alle andre og kommer inn i en gjenkjennelig strøm av hendelser, men hva så?  Anmelderen i nrk skriver at det er nei og nei, men ingen ja – og det savner jeg. Et optimistisk ja til livet, til mening og innhold hadde vært herlig, men kanskje en annen gang?

 

 

Publisert i lesing, litteratur

Avdeling for grublerier

avdeling-for-grublerier-1Jenny Offill har skrevet den korte men helt vidunderlige romanen Avdeling for grublerier. Boken starter med en kvinnelig jeg-person som har bestemt seg for ikke å gifte seg, hun skal bli et kulturmonster:
Planen var å aldri gifte meg. Jeg skulle heller bli et kulturmonster. Kvinner blir nesten aldri kulturmonstre, ettersom kulturmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige. Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikkert på frimerkene for ham… (s.13)

Hun møter mannen som lager lydbilder og det blir kjærlighet og barn. Hun legger vekk sine egne forfatterplaner og blir gosht-writer for en nestenastronaut (!). Både hun og han elsker datteren, men alle som har eller har hatt små barn vet at det har sine kostnader…
Og det uttrykket – «å sove som en babay». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret henne i fem timer. (s.29)

Det kommer en endring, er mannen utro? Livet blir strevsomt og granskende. Jeg-personen blir til kona, han blir mannen, bare datteren er fortsatt den samme – intensts elsket.

Boka er satt sammen av små sekvenser og sitater fra forfattere og filosofer og noen av disse er perler som det rett og slett er frydefullt å lese. Når jeg nå har lest den ferdig tar jeg meg selv i å bla i den og finne sitat her og der og nyte dem. Denne romanen kan bare anbefales! Takk til Gyldendal for lese-eksemplar.