Publisert i bøker, lesing

Et helt liv

et-helt-liv-1En tidligere kollega viste meg begeistret Et helt liv av Robert Seethaler, den er så fin, sa hun. Hun hadde helt rett! Dette er fortellingen omAndreas Egger som lever hele sitt liv i en liten alpelandsby i Østerrike. Egger som han hele tiden blir kalt av forfatteren får en dårlig start på livet.  Moren døde av tæring og førte til at han ble overlatt til svogeren Hubert Kranzstocker som helst hadde sett at han slapp ha noe med ham å gjøre. Han er omkring fire år når han kommer til landsbyen og så fort han kan hjelpe til blir han satt i arbeid. Han blir jevnlig slått av sin onkel og en gang slår han Andreas så hardt at et lårbein knekker og han blir halt. Han arbeider hardt og blir sterk og kan som søttenåring rive seg løs fra onkelen og hans krav. Egger tar på seg alle slags småjobber og holder seg for seg selv, han snakker lite og har heller aldri blitt stimulert til å snakke eller ha kontakt med folk. På vershuset kommer Marie som tjenestejente og Egger blir forelsket. Han vet ikke hva han skal si eller hvordan han skal forholde seg til kvinner og jeg følte med ham når han prøver å finne den mest overbevisende måten å fortelle Marie hva han ønsker. Det er et svært overbevisende frieri, hvem hadde ikke blitt mo i knærne av dette!  Marie sier ja og de gifter seg, det er slutt på ensomheten. Andreas får arbeid i et firma som bygger taubaner og gondoler for selv om han er halt, er han helt suveren i fjellet. Lykken varer ikke lenge for Andreas, men han sliter seg videre og blir fjellfører for turister noe han til sin forundring trives med. Livet til Egger er et innblikk i livet i en landsby, men og et blikk på en tid som strekker seg fra 1902, gjennom verdenskrigene og månelandingen – verden sett fra en landsby.

Denne romanen er en stilferdig påminning om livets små gleder tross motgang og sorg. Språket er nydelig, boka er lett å lese – anbefales!

Publisert i litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Publisert i Bibliotek

Hva skal vi bruke bibliotekets nettside til?

I dag var jeg på en inspirasjonsdag på fylkesbiblioteket der temaet var: Kva vil vi med biblioteknettstaden? Vet vi det? Når de glupe hoder på fyb har pønsket ut en slik tittel, sier det kanskje noe om at mange har nettsider som ikke er så målretta? At det ikke er tydelig hva som er budskapet og hvem et eventuelt budskap er retta mot? Vi vet nok hva vi vil med nettsidene våre, bare vi får tenkt oss litt om, tror jeg. Problemet, som kanskje ble best illustrert under samtalen på slutten av dagen, er at vi vil ha gode funksjonelle sider som koster oss lite i tid og arbeid. Slik er ikke opplegget, dette burde vi vite! Alle sider, blogger, kvitringer og sosiale medier «all over» krever en viss innsats av tenking, skriving og oppfølging – og da blir heller spørsmålet, tar vi oss tid til dette? Må vi ta oss tid til dette?

Anne Liv Tønnesen, programsjef på Sølvberget, snakket inspirert til oss om deres tenkning omkring kommunikasjonsstrategien de har laget og hvordan denne gir seg utslag i grafisk utforming, fargebruk og publisering. Det store spørsmålet blir: hvordan ta aktiviteten til fem programavdelingansatte, med et bra stort markedsføringsbudsjett og skalere ned til et lite bibliotek med totalt 2,69 ansatte, med et usynlig markedsføringsbudsjett? Er det en latterlig sammenligning? Gjerne det – en god latter forlenger livet sies det, men jeg skal lese kommunikasjonsstrategien og ta i bruk de små grå for å pønske ut hva vi kan gjøre for å nå ut til vår mest aktuelle målgruppe.

Et annet ord som dukket opp var Litteraturhus, for Anne Liv sa at pr. dato var Stavanger bibliotek Rogalands Litteraturhus. Jaha, tenkte jeg, da bør vel jeg erklære Meland bibliotek for Melands Litteraturhus jo før, jo heller! Det er jo litteraturformidling til mange forskjellige grupper vi holder på med! Vi kan absolutt utvide repertoaret av tilbud og aktiviteter, men kanskje først og fremst tenke på hvem vil vi nå og hvordan skal vi gjøre det? – og da er vi tilbake til biblioteknettstaden – nødvendig, arbeidskrevende – men ikke mer enn at det må la seg gjøre, kanskje først og fremst som et samarbeid? Vi trenger å være flere som kan hei hverandre frem til å innta ny kunnskap og nye ferdigheter. Lena Glesnes skrev i Emneord: Bibliotekene trenger et posthorn, en samlende logo, mens andre tenker «La de tusen blomster blomstre»… Kanskje vårt felles merke skulle være levende nettsider med tre tydelige I-er inviter, inspirer, informer – som Lena G så vakkert sa det?

Publisert i Uncategorized

If your budy is ok, your mind will be ok.

I går hørte jeg en reportasje fra Nederland om sykefraværet og en uttalelse hørtes omtrent slik ut: «If your budy is ok, your mind will be ok». Jeg prøver ikke her å henge ut noen som ikke har en super engelsk uttale, men utsagnet fikk meg til å tenke på at hvis buddy-en har det bra, er det godt for meg – en bekymring mindre. Hvis til og med body-en min er ok, er det jo helt strålende og da henger jo ofte hodet med, bokstavelig talt. Hvis hodet ikke er helt «med» en dag, så gjør det godt å ta body-en ut på tur, når kroppen beveger seg, så flyter også tankene lettere. Super medisin! Burde ikke arbeidsgiveren legge opp til at vi måtte gå en tur hver dag? Når skuldrene har krøpet lagt opp over øra, burde PC-en slå seg av og stolen nekte å bære deg. Tja, det ville kanskje være ok en stund, men jeg har mer tro på en form for indre og ytre motivasjon som både omfatter meg som arbeidstaker og min arbeidsgiver.

Publisert i Domestics

Mandag – en ny flott uke ligger foran!

Mange synes mandag er en skrekkelig dag. Helga er over og mange, lange arbeidsdager ligger foran. Men er ikke egentlig helger litt oppskrytt? Mine helger er for tiden overlesset med ting som bare MÅ gjøres eller besøk som jeg enten må gå i eller motta. Å legge seg på sofaen og la timene drive av sted er utelukket. En mandag derimot gir muligheten til å komme hjem fra jobb, synke ned i sofaen, klage høylytt over hvor sinnsykt travelt det var på jobb og bli liggende! Ingen ville finne på å jage meg opp i sittende stilling eller gjøre noe, jeg må jo hvile ut til neste arbeidsdag! Enda bedre er det når jeg har hatt seinvakt, da er det ferdig middag, kaffe og utflating foran TV-en. Jeg kan til og med tillate meg å være litt utslitt på tirsdag og! Nei, mandager er underkjent som en dag til å nyte!