Publisert i bøker, Krim

Badehuset

Denne lettbeinte krimromanen fikk jeg tilsendt av Kagge forlag. Det er en ny krimduo Christina Olséni og Micke Hansen som står bak denne romanen. Handlingen utspiller seg i Falsterbo og persongalleriet er ganske så mangfoldig. Det starter med at vennene Egon og Ragnar og søstrene Elisabeth og Märta er ute og tjuvspilller på Falsterbo golfbane en tidlig morgen. I bunkeren ved hull to ligger formann for golfklubben Sven Silfverstolpe død. De tror at det er deres golfballer som har drept ham og Egon ringer til sin nevø Fredrik som er jurist og for tiden sykmeldt på grunn av utbrenthet. Egon og Ragnar mener det er synd at Silfverstolpe skal ligge der alene i bunkeren og bukserer ham opp i golfbilen hans og kjører ham til klubbhuset, sleper han inn på kontoret hans, knuser akvariet og stapper ham full av piller slik at det skal se ut som et selvmord. Når Fredrik kommer blir han helt oppgitt over de overivrige pensjonistene og prøver så godt han kan å få dem til å holde dette for seg selv. Dette gjør selvsagt Egon svært engstelig og han lurer på om 82 åringer kan få livstidsstraff….

Fredrik blir beordret av lenspolitimestern til å representere påtalemakten i saken om Silvferstolpes mord, selv om han protesterer heftig – han er jo sykmeldt! Det lokale politikontoret skal utføre etterforskningen og det består av Lisa, enke etter politimannen Mattis og mor til Linnea og Mårten gift med frue fra Dalarna. De to er et svært ulike par, Lisa ivrig og systematisk, Mårten langsom, med dårlig impulskontroll, men han har sine øyeblikk. De gyver løs på saken som utvikler seg til nok et dødsfall og ikke minst en død hest. Det er mange involverte i saken og Lisa og Mårten har nok av personer å avhøre som mulige mistenkte.

Dette er en roman med «pene mord» – absolutt ikke vold og brutalitet. Det er komikk, lett kortslutning hos noen av personene som er med i romanen og en sommerlig beskrivelse av Falsterbo med omliggende herligheter. Det er noen beskrivelser av personer – bl.a. av arkitekten i sitt selvtegnede hus, kledd i svart høyhalset genser og ditto svarte bukser – som er ganske spot on.

Boka minner meg om Svindel og multelikør, men denne er hakket mindre masete og det blir faktisk oppklart et mord. Det er noen forvekslinger med navn som ikke er helt bra og det er enkelte ting i oppklaringen av sakene som knirker, men alt i alt en god begynnelse av det som etterhvert skal bli en serie om mord i Falsterbo. Skal du lese en lett krim, så hvorfor ikke denne?

 

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Black Bazar

Alain Mabanckou er forfatteren bak denne romanen som jeg fikk tilsendt fra Bokvennen/Solum forlag. Alain Mabanckou´s bøker er ikke oversatt til norsk tidligere og jeg hadde absolutt ikke hørt om eller lest noe av ham. Etter det første kapittelet, som var fylt til randen av litterære hint, lurte jeg veldig på hva slags bok dette var. Hovedpersonen er en moteløve fra Kongo, han har kjærlighetssorg fordi hun, Opprinnelig farge – som han kaller henne, har forlatt ham til fordel for musiker-fetteren sin. Hun tatt med seg datteren deres og de har alle reist til «gamle landet».  I sin fortvilelse kjøper han en gammel skrivemaskin og bestemmer seg for å bli forfatter for å få ut alle følelser og skrive sitt liv, så og si. Han skriver om kafeen der han treffer vennen sine, om araberen på hjørnet og om samtalene han har med folk om gamle landet, samfunnet, Gud og de tidligere franske koloniherrene.

Black Bazar - 1Som sagt lurte jeg litt på hva slags bok dette var før jeg ble sugd inn i romanen og nøt det egenrådige bildet av livet på fransk-kongolesisk, særdeles politiks ukorrekt og selvironisk. Det er lange samtaler mellom personene i boka og de gir et innblikk i identitet og forholdet til samfunnet, det er interessant og gir meg lyst til å lese mer av denne forfatteren.

 

Publisert i bøker, blogger, lesing

Fotturar i Norge

fotturar i norgeFotturar i Norge er ein av bøkene på kortlista til Bokbloggerprisen for 2015. En av kollegaene mine leste Gaute M. Sortland sin bok og var i fyr og flamme. Hun har anbefalt den til alle som vil høre og er svært overbevisende om at dette er en artig bok. Jeg kan delvis være enig med henne, men etterhvert synes jeg at Fotturar i Norge blir ganske masete.

Hva er egentlig denne boka? Kortprosa, humoristisk – må jo si det… Hvem eller hva er Fotturar i Norge? Ikke godt å si, noen ganger en faktisk fottur, andre ganger en person eller en tilstand. Stykkene hopper omkring i sjangerbildet er av og til det ene eller det andre. Det er overraskende og det gir noen helt nye begrep om hva ordene kan bety. Vi fikk noen nye navnevarianter da navneloven ble forandret for en del år siden. En venn av meg tok mellomnavnet «Gudergod» andre har flagger sine spesielle interesser som «Marathon» eller bare «Goddag». Er det fra dette Sortland har funnet ideen til Fotturar i Norge? Boka er kort og lett å lese og dyrker det absurde. Av en eller annen grunn får jeg opplevelsen av at Fotturar i Norge lukter gamle sokker og støvete såpeesker. Stemingen i boka minner meg litt om Brit Bildøens roman Adam Hiorths vei, mye svette og rare opplevelser.

Vil jeg være like ihuga til å anbefale boka? Tror ikke det, men absolutt ikke bortkastet lesetid.

Publisert i bøker

Himmlers kokk

Himmelrs kokkEr det muuulig, sier barnebarnet hver gang han forundrer seg over noe. Dette uttrykket har han nok hørt fra mammaen og adaptert det til sitt bruk. Siden vi alle synes han er et av verdens mirakler, har vi andre i familien en tendens til å ape etter ham og bruke uttrykket når det måtte passe slik. Når det gjelder denne boken, passer uttrykket! Himmlers kokk er morsom, sørgelig, hjerteskjærende, glad, livsbejaende og utrolig, ja, er det rett og slett muuulig å skrive slik at latter og tårer sitter like løst? Boken handler om Rose og hennes liv. Hun ble født i 1907 og vokste opp i en armensk familie i en liten landsby. Familien ble utslettet i forbindelse med tvangsdeportasjonen av armenere rett før første verdenskrig. Rose slapp unna og fordi hun var vakker ble hun tatt vare på av en muslimsk mann og fikk bo i hans hus. Hun kommer seg videre til Frankrike og der treffer hun sitt livs kjærlighet Gabriel Beaucaire. Rose lager mat, nydelige retter som forfører både mannen i gata, de mektige og de farlige. Hun og Gabriel åpner en restaurant i Paris på begynnelsen av 1930-tallet og gjestene strømmer på. Verdenspolitikken kommer også gjennom dørene til den lille restauranten og dette får grusomme konsekvenser for Rose og den vesle familien hun nå har fått. Når krigen kommer til Paris, kommer også tyskerne inn i restauranten og Himmler «oppdager» henne. Hun blir Himmlers kokk og hun møter det tyske maktapparat, noe som får helt andre konsekvenser for henne enn det hun (og vi) kan forestille oss.
Det kokekunsten og livsmotet som holder Rose oppe, hør bare her:
Livet er som en bok du liker, en fortelling, en roman, en historiebok. Du blir knyttet til personene og lar deg rive med av det som skjer. Mot slutten har du ikke lyst til at det skal være over, enten du skriver eller leser. Sånn er det med meg. Spesielt fordi jeg ennå har så mye jeg skulle ha gjort og sagt.
Jeg vet at leppene mine vil fortsette å bevege seg, også når de er blandet med jord, og at de vil fortsette å si ja til livet, ja, ja,ja….
Boken beskriver tap, raseri over livets brutalitet og sorgen over å miste sine næreste og kjæreste, men igjen så er det dette fantastiske livsmotet som slår igjennom og gir energi og leseglede. Stemningen i boka får meg faktisk til å tenke på Storm i juni av Irène Némirovsky, kanskje jeg er helt på jordet her, men…

Forfatteren Franz-Olivier Giesbert har skrevet flere bøker, men dette er den første på norsk og det er bare å håpe på mer! Takk til Pax for leseeksemplar,

Publisert i bøker

Nedlagte brudepiker

nedlagteSilke forlag sendte meg denne boken, tenk det! Særlig etter at jeg bortimot slaktet den første boken til Karin Bjørset Persen. Denne gangen leste jeg etterordet først, så på det sprudlende, overskudds brudebilde på baksiden og gikk inn i et mildere modus, kan vi si det slik? Eller er det sånn at denne boken faktisk er bedre? I bok nummer to om damene fra Bjørkvik i Finnmark, er det faktisk mer ro over forløpet og selv om ingen ligger på latsiden, er det ikke en så hesblesende og oppjaget stil som første bok. Nå er det slik at mine venninner som har lest boken, har vært begeistret og det sier vel bare noe om at det finnes en leser til alle bøker. Det begynner med at Trude, trønderjenta mellom dem skal gifte seg og klubbens damer skal være brudepiker. Jeg som ofte morer meg med å se «Say yes to the dress» har fått et visst innblikk i bridezillas gjennom dette programmet og Trude har et snev av «sykja». Hennes «tilstand» blir raskt overskygget av at det blir kjent at skolen og barnehagen i Bjørkvik skal legges ned. Når slike sentrale enheter forsvinner vil alt annet i bygda også bli borte etter kort tid. Hovedpersonen Magnhild og hennes tapre venninner samler krefter og møter opp på ordførerens kontor. De snoker i e-poster og hemmelige skriv og ved hjelp av Helenes journalist-kjæreste får de vite at her er det hestehandling i kretser man ikke skulle tro slikt om.

Det er fine miljøbeskrivelser i boka, det er stemning når Mari Boine har konsert utendørs og når konserten til Claudia Scott nærmest blir kuppet leser jeg nesten med øgene på stilker, som de sier her. Bok til ettertanke? Nope. Bok til avslapping? Jepp!

 

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Pym Pettersons mislykka familie

Det var kjekt å lese barnelitteratur igjen, så jeg fortsatte med Heidi Linde: Pym Pettersons mislykka familie. Boka er den føsrte i en humorserie om antiheltinnen Pym Petterson, 11 år, står det bak på boken. Det er flott at det kommer humorbøker om jenter, men jeg lo ikke så ofte og mye da jeg leste om Pym og hennes mislykka familie,  kanskje denne humorgreia ikke var helt klaff? Pym bor sammen med mor og far (som er svensk) og tvillingene Sigmund og Sanna som er eldre enn henne. De lever i en helt vanlig, kaotisk hverdag, med mor som egentlig vet at man bør ikke spise Grandiosa til middag hver dag, men … Tvillingene har nok med seg selv og Pym blir omtalt på ikke særlig smigrende måter. Pym og klassen skal skrive en ekte og helt sann historie om sin egen familie, har læreren bestemt. De andre i klassen er i fyr og flamme, mens Pym ikke for sitt bare liv kan skjønne hva hun skal skrive. Hun prøver, svært gjenkjennelig å utsette oppgaven. Hun gjør diverse forsøk på å fortelle en variant av en verdensbegivenhet, men blir avslørt og tiden for at det er hennes tur skrider ubønnhørlig fram. Heidi Linde skriver godt og gjenkjennelig om familielivet, hvem har ikke opplevd det daglige kaoset som gjør at alle andre ser ut til å leve helt perfekte, ryddige og vakre liv? Pym står fram som en person som jeg får lyst til å bli nærmere kjent med fordi Linde klarer å gjøre henne interessant og levende, men humorserie? Det er episoder i boka som gjør at jeg synes inderlig synd på Pym – og som sagt jeg lo ikke så ofte. Ser vi bort fra dette med humoren, er boka om Pym Petterson en fin leseropplevelse og jeg har ingen problemer med å anbefale den både som høytlesing i en klasse eller som en bok å kose seg med.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Samtale ventar

Jeg må bekjenne at jeg ikke har lest noen av Marit Eikemo´s bøker tidligere uvisst av hvilken grunn, men denne hadde jeg hørt forfatteren selv lese fra, så motivasjonen var på topp da lesingen startet. Romanen handler om Elisabeth Brenner, utbrent journalist som er på attføring gjennom NAV. Hun får i oppdrag fra Universitetet i Bergen og reise til Einvik ( til forveksling likt Eivindvik i Gulen kommune, why?) for å ta språkprøver til et forskningsprosjekt. Når hun kommer dit bor hun på Brakkebo  sammen med bygningsarbeidere og standarden er uhyre enkel. Hun har tatt med seg svært lite klær for hun skal jo jobbe og så lenge skal hun ikke bli heller. Dessuten har hun med seg datamaskinen sin og den er det første hun pakker opp når hun har fått rommet sitt. Hun kommer i kontakt med bibliotekaren Eli og hennes mann fastlegen Even og det er Eli som hjelper henne med å sette opp en liste over personer som det vil passe å ta kontakt med for språkprøver. Eli inviterer henne med på klubb hvor hun treffer flere av dem som hun kan intervjue, men det blir mye vin og lite kontakt for Elisabeth er ikke blandt dem som deler så mye fra sitt eget liv og viser heller ikke en veldig interesse for andres. Forfatteren Sveinung Sel bor i Einvik, men han har ingen høy stjerne hos lokalbefolkningen. Han skriver merkelige bøker om stedet som ingen kjenner seg igjen i og han holder seg helst for seg selv. Elisabeth blir derimot dypt fascinert og oppsøker ham både for å få en språktest og seinere fordi hun er sterkt tiltrukket av ham. Sveinung Sel på sin side ser nok at her er det en rotløs og svært ensom person som søker hans selskap, men han er ikke interessert og Elisabeth vandrer videre i snøen.  Elisabeth har på mange måter glemt sine journalistiske ferdigheter bl.a. det å ta kontakt med folk, for dette strever hun så mye med at oppdragsgiveren i Stephanies skikkelse etterlyser framdriften og til slutt ser seg nødt til å komme på besøk til Einvik. Dette besøket er beskrevet på en underfundig måte, for nå er det Elisabeth som er den innfødte og Stephanie som er den fremmede, oppfører seg høyrøstet og dominerende og Elisabeth får lyst til å synke i bakken, bli usynlig, hva som helst – bare ikke bli koblet sammen med bydama.

Elisabeth søker stadig opp facebook-kontoen sin, her har hun femhundre venner. Hun ironiserer over statusoppdateringer og trykker liker på alt hun kommer over selv om hun snøfter foraktelig over alle som liker alt. Hun er i det hele tatt sterkt knyttet til datamaskinen sin. Når alle forlater Brakkebo ved juletider klarer ikke Elisabeth å løsrive seg, men blir på brakka, klarer ikke å planlegge at hun må kjøpe inn mat, men lar seg drive omkring etter innfallsmetoden. Det er som om hele hennes tilværelse styrer mot oppløsning, da hun blir tatt hånd om av ferjemannskapet og fraktet vekk fra Einvik mens juledrammen går rundt.

Hva skal jeg si om denne boka? Eikemo skriver bra, medrivende, og jeg lever meg inn i denne tafatte og ensomme damens liv. Det er mye mørk humor her og mange spesielle mennesker som befolker boka. Hun har tatt enkelte situasjoner så på kornet – bl.a. forfatterbesøk på biblioteket, der den stressende bibliotekaren fyker omkring og ordner alt og blir fortvilet over at samtalen ikke går som forventet osv – been there, done that. Dette er en bok som kan være fin å snakke med andre om, for her er det mange ting å henge seg opp i og undre seg over.

Publisert i bøker

Bøker og hjerterøtter

Jeg begynte å lese Selma Lagerløf Keiseren av Portugallien på flyet fra Rygge til Bergen idag. Det burde jeg ikke ha gjort! Er det noen som har opplevd hvor vanskelig det er å puste når flyet tar av og du har en diger klump i halsen? Eller tårene er klar for å sprute ut og lommetørkleet befinner seg i bagasjehylla over deg. Hvor totalt dust man føler seg når det eneste som hjelper er å sitte å stirre hardt ut av vinduet. Jeg er en pingle når det gjelder rørende fortellinger og beskrivelser som pirker litt i hjerterøttene. Det er nettopp det denne boken gjør, beskrivelsen av farens kjærlighet til datteren, klasseforskjellene og det evige hva som passer seg og ikke passer seg i «folks» øyne.

Den gode Selma har noen fine observasjoner bl.a. denne i det første kapitlet: …Men i det samme forsto han hva det var som hadde satt hjertet hans i gang. Og ikke nok med det, men han begynte også å ane hva som hadde vært feilen med ham i hele hans liv. For den som ikke kjenner noe til hjertet sitt hverken i sorg eller i glede, kan sikkert ikke regnes for et riktig menneske.

Selma Lagerløf har ikke vært blant mine prioriterte forfattere, men å lese videre i denne boken skal bli en glede, bare jeg finner det digre lommetørkleet!