Bentebing's Weblog

På denne siden vil du finne et utvalg bildebøker utgitt i 2018. Noen av bøkene har vært ute på hovedsiden i bloggen, mens andre ligger bare her. Siden vil være i forandring fram til jeg har fått tak i utgivelsene fra 2018. Jeg låner stort sett bøkene på biblioteket, men der jeg har fått lesereksemplar skriver jeg det. Utvalget baserer seg først og fremst på bøker støttet av kulturfondet, men det vil sikkert snike seg inn noen andre også… den som leser får se.

Torill Kove: Hvor skal kattene bo? Gyldendal forlag. Torill Kove kjent som både forfatter og filmskaper har laget en ordløs bildebok denne gangen. Hvor skal kattene bo? er historien om de to som finner hverandre, får to katter, blir skilt og tar med seg hver sin katt og flytter fra hverandre. Kattene lider, sørger og oppfører seg som tyranner i hvert sitt hjem. Hva skal de to gjøre som satte de søte kattene sine i denne situasjonen? Dette er en liten bok som kan lese på flere nivåer. Det er ikke enkelt når man blir kjærester og flytter sammen, får levende skapninger å passe på og så oppdager at samlivet bryter sammen. Hva gjør man da med de som må forholde seg til bruddet? Disse katteforeldrene tar ikke lett på oppgaven. De prøver både det ene og det andre, de finner en løsning som krever samarbeid, men som gjør at kattene blir lykkelige. Torill Kove har sin karakteristiske strek med enkle klare tegninger og farger. Det er nesten slik at jeg tenker: hun har egentlig laget en film som har blitt en bok. Det er mye å snakke om her for både liten og stor og når boken ikke har noen ord kan man lage sin egen historie og knytte sine egne funderinger til hva som blir sagt, tenkt og følt. En fin bok til samtale om viktige ting.

Lisa Aisato: Snokeboka. Gyldendal forlag Snokeboka har følgende undertittel: En forbløffende ballade om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade. Denne tittelen setter både stemning og tempo i boken og vi aner at her kan det bli liv og moro. Hvem har ikke gått inn i en full heis, sett på alle de pene menneskene som står der og så latt fantasien rulle? Det kan bli mange fantastiske tanker av slikt. Det er det Lisa Aisato har gjort i denne boken her. Hun har en liten spion som forteller om heispassasjerenes liv og avslører deres dypeste hemmeligheter. Hver person får sitt oppslag som forteller hvem de er i sitt mer ufriserte liv og nederst på siden ser vi et lite bilde av hvordan de ser ut i heisen, dvs i sin mest strigla utgave. Vi får ikke vite hvem eller hva spionen er før helt på slutten, men da blir også en hemmelighet om forfatteren også avslørt. Teksten er lettbeint rim som ikke alltid er like stødig, men tegningene bærer fortellingen og vel så det. Det er mye å se og snakke om her for det er mange detaljer og ting å forundre seg over. Aisato lager fantastisk delikate, detaljerte og fortellende bilder, slik at mye er sagt allerede i illustrasjonene og det kunne kanskje være nok? Jeg kan tenke meg at både små og store vil fryde seg over denne boken.

Irene Marienborg: Æsj! Sier Nora. Aschehoug forlag Irene Marienborg fortsetter sin suksesserie om Nora og hennes opplevelser i daglig livet. Denne gangen er det Nora som ikke liker grønnsaker. For de fleste er vel skepsis til ny og anderledes mat ikke noe nytt. Husker du første gangen du smakte på noe som så rart ut og kjentes litt rart ut på tunga? Til og med litt ekkelt? Nora skal til farmor, men må spise først og i dag er det ikke pannekaker, men salat til middag. Æsj, sier Nora og vil ikke smake en gang. Hun venter til hun kommer til farmor, kanskje hun har noe bedre å by på? Farmor har tomatdrops, men Nora ser at det bare er vanlige små tomater og det liker hun ikke. De går i butikken for å finne noen grønnsaker Nora kan prøve å like, men Nora finner hylla med gotteri og den har også fine farger, slik som grønnsakene. Farmor sier at Nora kan få gotteri til dessert. Nora prøver sitron: Det smaker som den er i veldig dårlig humør, sier Nora . Hun vil ikke spise løk, for det gjør henne trist, hun må leke ferdig med blomkålprinsessene og hun må klippe ny frisyre på brokkolien. Agurken ser sint ut, men smaker snilt og farmor lager dipp slik at gulerøttene smaker enda bedre. Farmor smaker på chili, men det var for sterkt og farmor må drikke masse vann. De må prøve gotteriet og, men farmor liker ikke det. Både Nora og farmor har noe de må øve seg på, Nora på å spise grønnsaker og farmor gotteri. Gjennom de ulike temaene lager forfatteren et miljø for gjenkjennelse og identifikasjon. Det er lett å kjenne igjen hverdagsituasjonene og jeg tror mange barn vil relatere enkelt til Nora og hennes verden. Illustrasjonene er enkle med store flater som ikke har stedsspesifike miljømarkører, dette styrker mulighetene for identifikasjon. Det ser stort sett bruk av primærfarger og tydelige elementer. Dette er en bok som kan være til god hjelp når grønnsakene skal introduseres for de aller yngste og kanskje for dem som har funnet ut at de ikke liker…

Rut Granli/Bård Sletvold Torkildsen: Rare Reidar. Gyldendal forlag. Det er forfatteren Rut Granli og illustratøren Bård Sletvold Torkildsen som står bak bildeboken Rare Reidar. Det er snart Halloween, mamma syr kostymer og Reidar vil være skummel, så skummel at folk skriker av skrekk. Mamma jobber på og pappa kommer med oppmuntrende kommentarer. Reidar vil være en hai, pappa en gulrot og mamma et brød. Når drakten er ferdig og Reidar får den på seg, ser han heller ut som en død sel enn en megafarlig hai. Han er rar. Pappa sier at rar er bra, men hva vet han? De går ut og ringer på hos Billy. Billy er tøff, Reidar gruer seg for Billy kommer til å le seg ihjel! Men det er ikke den vanlige tøffe Billy som åpner, men rare Billy, han ser ut som en bil, en veldig sur bil. Pappaen til Billy er kledd ut som en hund. Reidar er flau og Billy er flau, men så begynner Reidar å le og da må Billy også le. Reidar spør om Billy vil være med å ringe på dører, men det tørr han ikke. Reidar tørr å være rar, han tørr å gå i gata med foreldrene sine. De får masse gotteri og mamma sluker store mengder, etterpå er hun kvalm og har vondt i magen. Neste år, sier Reidar skal jeg lage kostyme selv. Dette er en fin liten bok om å være modig og tørre å skille seg ut. Forfatteren har fått fram Reidar sine tanker og alt som er kleint ved å henge med foreldrene, samtidig som hun viser humoren og den nødvendige overbærenhetne vi trenger å ha til hverandre. Reidar er veldig snusfornuftig, kanskje litt i meste laget… Illustrasjonene har et cartoon-preg, med hoppende hus, store øyne på figurene og ulike perspektiv der siden er delt i felt. Det er et herlig bilde av haien som Reidar tenker han skal være og forsiden gir et frampek på hva vi kan vente oss. Fargebruken er avdempet og får fram Reidars bekymring etter som kvelden siger framover. Det er et par kjekke sidefortellinger her, noe de observante bildeleserne vil glede seg over. Jeg kan tenke meg at denne kan bli en hit på samlings- og eventyrstunder.

Kristin Bortolotti: Den magiske pappesken. Cappelen Damm forlag. Kunstneren Kristin Bortolotti bokdebuterer med denne bildeboken. En bildebok hun har laget etter at hun fikk vite at sønnen hennes har autisme. En magisk pappeske, tenk alt den kan gjøre? Vi kan reise og oppdage nye ting, nye kontinenter og vi har et trygt sted å bo og sove i. Barna i denne boken flyr av sted i en pappeske, men det er ingen oppdagelsesfryd over reisen. De ser nærmest litt skrekkslagne ut og de blir omtalt som oppdageren og eventyrersken. De flyr over verden og kommer til Pangea, superkontinentet som man tror fantes før kontinentene delte seg, slik vi nå kjenner dem. Der møter de dinosaurer og vulkaner før turen går videre. De reiser til fremtidssamfunnet som beskrives slik: I fremtiden har jorden blitt en skygge av en drøm. Alle er et nummer i en upersonlig strøm. Her leses våre tanker, her telles våre skritt. Nå er det vi som utvikles med brukergrensesnitt. De to i pappesken krysser videre over hav og himmelrom og de fortsetter å sveve når vi forlater boka. Denne boken ser forlokkende ut med de myke blyanttegningene og det nostalgiske preget. Temaet er utforsket av andre forfattere og forventningen til nye tankesprell og oppdagelser ligger der når jeg leser boken. Da er det synd at teksten er så lite tilgjengelig for barn med ubegripelige ord og et stivt språk som gjør det vanskelig å huske hva vi nettopp har lest. Boken et utgitt av Cappelen Damm og har fått en grundig omtale i Barnebokkritikk.  

Ingeborg Eliassen/ Hilde Hodnefjeld: Du tror det ikke før du får se det. Cappelen Damm forlag. Ingeborg Eliassen er forfatteren og Hilde Hodnefjeld er illustratør bak denne spesielle bildeboka. Den er spesiell på grunn av formatet først og fremst, men innholdsmessig er den og spesiell, med et oppkomme av sære og merkelige hendelser i et ganske så vanlig kjøkken, en ganske uvanlig natt – får vi håpe. Boka er en lang remse på 265cm fra perm til siste side, den kan leses som en vanlig bok, men da går man glipp av baksiden som viser livet utenfor kjøkkenvinduene. Her har Hodnefjeld utfoldet seg med katter (som minner meg veldig om Iben Sandemose sine katter) og andre dyr, både gjenkjennelige og andre mer ubestemmelige. Det mye å snakke om bare ved å se på illustrasjonene og selv om det er en ganske omfattende tekst, så er det utallige morsomme og forunderlige elementer i hvert oppslag. Boken begynner slik: Jeg våkner av lyder og lister meg ned, men tror nesten ikke det jeg får se, for under den stripete kjøkkenmatta snorker den skjeløyde nabokatta. Men det er ikke det verste, for i karmen bak ei blomsterpotte sitter ei nærsynt ørkenrotte, ved siden av ligger en gammel gjøk og knasker på mais og blomsterløk. Men det er ikke det verste,… Og slik fortsetter historien til siste side uten at vi får vite hva som er det verste. Dette er et ganske snedig grep for her kan man sammen med sin medleser tenke seg hva som kan komme etter. Teksten gir litt til den voksne leseren ved ordenes dobbelbetydning og assosiasjoner man kan komme på. Artig bok både både for store og små.

Anne Østgaard/ Johan Reisang: ABC for barske barn. Cappelen Damm forlag Det blir utgitt mange ABC-bøker i Norge. I fjor fikk vi en fra Mari Kanstad Johnsen der konseptet var en historie som ledet oss igjennom alfabetet. «Årets» ABC-bok er det forfatteren  Anne Østgaard og illustratøren  Johan Reisang som står bak. Systematisk fra A til Å får vi presentert hver bokstav med et vers på rim. Det blir av og til ganske absurde sammensetninger og til og med grotesk, men sikkert helt frydefullt for et barn i riktig alder. For eksempel her: D d Doffen datt en gang i do. Alle sa: så fort han dro! Ned i røret, fysj og æsj, dopapir og tiss og bæsj! I en dunst av gru og skrekk: Doffen er for alltid vekk. Det er ikke alle tekster som er av denne kaliberen, men det er vilt og vakkert og vil sikkert gi mange artige assosiasjoner til de som leser disse versene. Illustrasjonene følger teksten, men har sin egen fortolkning av ordene. Slik som i verset over er «alle» en dromedar, et dovendyr, en delfin og en djevel. Doffen kommer til kloakken og der venter et spøkelse/dauing og en drage. Det er mye å se på i bildene og sammen kan man finne mange andre ord på D. Det er oppfinnsomt og engasjerende. Fargene er i pastell og de virker nesten som en kamuflasje for det heller morbide innholdet i noen av oppslagene. Johan Reisang har samarbeidet med kunstneren Ela Buria om fargeleggingen, står det bak i boken. Jeg får assosiasjoner til 1970-tallets tegnestil med psykedeliske former, men her altså med avdempet fargebruk. Det er mer sting i denne boken enn det ser ut til ved første øyekast, men det tror jeg kan være til glede for leser og medleser.

Synne Lea / Stian Hole: Du og jeg. Cappelen Damm Synne Lea og Stian Hole har laget denne utrolig vakre bildeboken. Du og jeg handler om storesøster, lillebror og bestefar. Det er storesøster sine tanker vi får møte, hennes refleksjoner om å miste en kjær bestefar, for selv om han er her nå, så vil det komme en dag da han ikke er det lenger. De tre skal ut og fiske, bestefar sier at storesøster skal arve båten etter ham, men hun vil at de skal være sammen hele tiden. Sorgen og usikkerheten over det som skal komme demper gleden hennes over livet og det som er nå. Lillebror merker at det er noe som tynger henne idag. Lillebror springer mot stranda. Så stanser han og lurer på hvorfor jeg ikke løper med. Tenk deg at du har en venn, svarer jeg. Ja! roper lillebror. Tenk deg at det er den eneste vennen du bryr deg om. Den eneste du vil ha. Lillebror nikker. En dag må vennen din flytte til den andre siden av havet. Det hender så fort at du ikke får tid til å si ha det. Jeg vil ikke si ha det, sier lillebror. Jeg vil dra på besøk. Men havet mellom dere er så stort , sier jeg, og du og båten din er for små. Det går ingen ferger eller skip dit du vil. Vinteren kommer og isen legger seg, men ikke så tykk at den kan bære deg. Det går ikke an, sier lillebror. Jo, svarer jeg. Jeg vil være med, sier lillebror. Det går ikke an. Er det derfor du ikke løper, spør lillebror og tar hånden min. Storesøsteren er innelåst i tankene sine og selv om bestefaren vet hvordan hun har det, er det ikke lett å trøste. Likevel er det samtalen og lillebror sine insisterende spørsmål som får storesøster til å akseptere tankene om forandring når forandringen en gang kommer. Jeg har levd lenge nå, sier bestefar. Jeg kan leve litt til. Han sier det inn i håret mitt. Ennå er det oss, smiler bestefar. Du og jeg og lillebror, sier jeg. Dette er en bildebok som må leses flere ganger – og det tåler den godt. Sorg og erkjennelse av tap av en kjær er et vanskelig og tungt tema. Denne boken gir oss en vei inn i samtale om dette, teksten hjelper oss til å kjenne på hvor lei seg man kan bli, men den gir oss også noen tanker om hvordan man kan komme videre i denne prosessen. Samarbeide mellom tekst og bilder i boken gir oss flere innfallsvinkler og når teksten er så åpen som den er, bærer bildene mye av stemningen og fyller ut det teksten ikke sier. Illustrasjonene er vakre, noen ganger med en overveldende mengde detaljer. Disse skaper sidehistorier som er med å å utvide fortellingen og gir oss som leser noen «hvileskjær» i en ganske følelsesmessig intens opplevelse. Hvem passer denne boken for? Kanskje ikke de aller minste, men for den tålmodige 5-6 åringen og oppover er det mye fint å hente her.

Johan B. Mjønes/Åshild Irgens: Lukas og spurven Lukas og spurven er den tredje boken om Lukas og hans verden av forfatter Johan B. Mjønes og illustratør Åshild Irgens. Vi kjenner straks igjen bildene av Lukas og hans nærmiljø og det er en hyggelig gjenkjennelse. Denne gangen er det en spurv som dunker i vinduet til Lukas og ligger urørlig utenfor. Lukas får en liten eske av pappa, bomull av mamma, vann av farfar og frø av farmor og alle sier : «Pass opp for katten». Spurven blir lagt i esken, men ligger fortsatt helt i ro, er det liv i den?Katten lusker utenfor og vil inn. Den smyger seg her og der, hopper inn og ut av armer og forårsaker et digert brak. Hva skjer med fuglen da? En morsom bok om velmenende voksne og naturens gang. Illustrasjonene har mange fine detaljer og gjør det spennende å se om katten virkelig tar spurven eller ikke.

Jill Moursund: Ester og hvalen. Ester møtte vi første gang i Stormfugler fra 2017, det er forfatteren og illustratøren Jill Moursund som står bak disse bøkene. Ester og klassen skal lage en forestilling om havet og Ester skal være havfrue sammen med Kornelia og Safia. De to er veldig ivrige på å øve på dansen og hva de skal ha på seg, mens Ester tenker mest på dyrene i havet, sjøstjernen, eremittkrepsene og konkylier. Ester blir så oppslukt av dette at hun glemmer alt og bare vasser langt ut i fjæra og blir veldig våt. Hele klassen må dra tilbake til skolen slik at Ester kan få tørre klær på seg. De andre blir sure. Hun sitter og ser mot fyret til bestefar, plutselig ser hun en hval og roper ut, men når klassen kommer til vinduet er den borte. Ester tenker på mye rart og sier det med en gang, de andre i klassen synes hun er rar og Kornelia og Safia vil ikke ha noe med henne å gjøre. Bestefar har en konkylie på loftet. Ester får hente den og med den kan hun høre bruset fra havet og lyden av hvalen. Safia erter henne for dette. Ester snakker med bestefar om hvordan hvalen har det. Han sier at hvalen er ensom og dette kjenner Ester seg igjen i. Hun trekker seg vekk fra de andre elevene, men så snakker hun med Adrian og livet blir bedre. Begge bøkene om Ester handler om å være ny på skolen og flytte til et nytt sted. Det er en fin beskrivelse av Ester som er en nysgjerrig og spontan jente og presset hun opplever om å passe inn. Ester har gode voksne rundt seg, slik at det skapes en god utgang på den vanskelige situasjonen. Illustrasjonene følger teksten og vi kan lese av uttrykket til Ester hvordan hun har det. Dette er en fin historie som kan være et godt utgangspunkt for samtale i klassen eller små grupper.

Bjørn Sortland/Elisabeth Moseng: Zara og Dei, Missekonkurransen. Piggsvin forlag. Dette er den andre boka om Zara og familien hennar. Den første heite Gorillahjerne til middag (2013) og då kan vi kanskje tenkje oss kva slags familie Zara kjem frå? Familien bur i ein campingvogn og alle har lett for å blø neseblod. Difor er det at Zara ofte har blod på seg. I denne boka er det far til Patricia som har laga til missetevling. Zara veit ikkje kva ei missetevling er, men far til Zara seier det handlar om å bomme. Zara tenkjer på kva ho skal ha på seg, men far hennar seier ho berre kan ta ein fal genser og ei jogge- bukse. Han vil og vere med og legg mange ting i bilen. Når ho kjem til missetevlinga har alle dei andre jentene pynta seg fint og Zara kjenner seg litt utanfor. Far til Patricia har pynta to stolar som skal vere tronar for kongen og dronninga som vinn. Far til Zara kjem inn pynta som ei dronning og set fram fleire bøtter med spesialinnkjøpt elgbæsj. Dette skal dei kaste på kongen, far til Patricia og dronninga, far til Zara. Zara og dei andre jentene kaster på fedrane, men så oppdager far til Patricia at elgbæsjen er sjokolade og då blir det fart på festen.

Dette er eit kjekt møte med Zara og hennar litt merkelege familie. Forfattaren Bjørn Sortland og illustrtøren Elisabeth Moseng lagar eit univers litt på sida av det vi kjenner til. I denne boka grip dei fatt i fenomenet missetevlingar og lagar sin heilt eigen vri på dette. Illustrasjonane er stiliserte og utan så mange detaljar, men  dei formidlar fart og energi slik at eg heiar på Zara og dei og håper på eit snarleg gjensyn.

Max Estes: Det grønne treet. Cappelen Damm.

Det er Max Estes som står bake denne forunderlige boka om Det grønne treet. I Epledalen ligger det vesle stedet Snippen. Her dreier alt seg om epler, det er flere epletrær enn folk som bor i Snippen og det er helt greitt synes de som bor der. I eplehagen er det et tre som ikke visner når høsten kommer, det er like grønt, har det glemt at det er høst? Hvorfor er det slik underer folkene som bor der? Det blir vinter og treet er like grønt. Dette er en sensasjon og den vesle bygda blir oversvømt av journalister og besøkende. Det blir mange flere folk enn epletrær i bygda, det synes ikke innbyggerne er greit. De holder råd og de setter opp et gjerde rundt eplehagen, men da er alle borte for nå er det en ny sensasjon et annet sted. Noe er forandret i bygda, men det er også helt greit tenker innbyggerne i Snippen.

Denne boka åpner opp for samtale om hva som er viktig og hvorfor vi ikke skal kaste vrak på det vi har i vårt nærområde. Den viser også vei til å forundre seg over alt som skjer i naturen og livet rundt oss.

Max Estes er kjent for å lage visuelle bildebøker med svært lite tekst, slik som i Sykkelløpet fra 2017, men i denne boken er det mer tekst selv om også her er illustrasjonene det bærende elementet. Fanatsiaspektet kommer tydelig fram ved at de som bor i Snippen er rever, men ellers er det full realisme i alle deler. Dette er en bok som jeg tror mange vil ha lyst til å prate om, både i selve bildematerialet, men og undre seg sammen om hvorfor treet er slik det er.

Bjørn Rørvik/ Per Dybvig: Reveljen – Griseposten. Cappelen Damm.

Når duoen Bjørn Rørvik og Per Dybvig kommer ut med ny bok om Reven og Grisungen blir jeg nesten overstadig av lykke, jeg er superfan av disse to og gleder meg vilt til å lese neste kapittel om Revens og Grisungens eventyr. Denne gangen er de på besøk hos Kua som leser aviser. De får bla igjennom både Hallingdølen og Bondebladet som begge er fulle av interesante og rystende nyheter. De erkjenner straks at det er et problem at de ikke har noen avis i deres skog, men som de driftige karene de er gjør de noe med saken. Reven bestemmer at avisen skal hete Reveljen, men Grisungen mener den bør hete Griseposten. Etter en opphetet diskusjon kommer de fram til et kompromi og avisen får navnet Reveljen-Griseposten. Reven betemmer at han skal være revaktør, etterhvert ser vi at det blir sjefsrevaktør og Grisungen skal være journalist. Grisungen mumler litt over dette, men går egentlig ganske fornøyd ut i skogen for å finne noen nyheter. Det skjer ikke så mye på en vanlig dag, så han kommer tilbake til Reven med lite nytt å melde. Reven er ikke fornøyd og da Grisungen heller ikke er istand til å formidle åpning av ny spillsti for Tiuren med selveste Elgen tilstede, må Reven overta. Det blir dramatisk for Grisungen.

Det er fornøyelig, jeg ler høyt og finner mange situasjoner tatt helt på kornet. Illustrasjonene følger tett på og gir en ekstra dimensjon til fortellingen. Bruken av blyant og fargeblyanter gir et «tilfeldig» og skisseaktig preg, men jeg synes det skaper tempo og fart i fortellingen. Store og små fans – gled dere!

Ragnar Aalbu: Hakk o ve. Ena forlag.

Ragnar Aalbu har gledet mange, både små og store med sine fabuleringer over  ord og uttrykk. I denne boka Hakk o ve møter vi en hakkespett som blir sykmeldt på grunn av hakkingen. Han kan få hjernerystelse! Han får heller ikke fly siden han er svimmel. Hva skal en stakkars hakkespett gjøre da? Han møter en muldvarp fra Danmark, han er en slik som graver og spør… Han foreslår at hakkespetten kan gå over til graving, …Det er visst graving som er greia nå... Muldvarpen spør om hvorfor hakkespettene hakker, det har han ikke tenkt på før, men han kommer på at det blir jo fine hull og hull kan brukes til alt mulig!

Muldvarpen og hakkespetten har en fin samtale om hakking, hull og rør, ja, og graving selvsagt.  De tenker igjennom ulike løsninger for hakkespetten sin framtid, noe som får meg som leser til å utvide tankene om hull.

Det er herlig lesing! Teksten hilser til  voksne leseren og gjør det lett og motiverende å lese igjen for -jegvetikkehvilkengang-. Det er formuleringer som er underfundige og rommer mer enn det jeg får med meg i første lesing. Illustrasjonene er store flater, lyse og rommelige, men har og detaljer som gjør at det er stadig noe nytt å oppdage. Anbefales på det varmeste – og ikke bare denne, men flere av Ragnar Aalbu sine bøker er vel verd igjenlesing, mange, mange ganger.

Irene Ahnéll/Elisabeth Moseng: Pling vaken. Samlaget.

Irene Ahnéll og Elisabeth Moseng står bak denne spretne boka om Klara som ikke får sove. Det er vel flere som har opplevd å ikke få sove selv og ikke minst at barnet ikke får sove. Dette er en slitsom situasjon! Klara er «pling vaken» og selv om hun prøver alt hun kan, så klarer hun ikke å sovne. Hun mangler kosedyret sitt, er tørst, drikker vann, må på do, tror det er monster i skapet, men det viser seg at det er Skapmonsteret – det vil si: litt av hvert av alt rotet Klara har i skapet sitt -. Til slutt er det bare en ting å gjøre: Mamma kommer med sove-trylle-pulver og drysser det i øynene til Klara og Skapmonsteret. Hun forteller hvordan de skal slappe av i hele kroppen bit for bit. Mamma legger seg i sengen til Klara og synger en godnattsang, plutselig stopper sangen og mamma sover tung. Hun må ha sølt litt tryllepulver i sine egne øyne tenker Klara, mens Klara selv er Pling Vaken!

Det er en morsom og et lett gjenkjennelig tema i boken. Mange har vel erfart hvor vanskelig det kan være å sovne og ikke minst ha barn som strever hardt med å falle til ro. Det skal ikke så mye til før det voksne blir veldig streng og den som skal sove blir oppgira. Teksten gir både barn og voksne noe å le av og vi får lyst til å bli beder kjent med Klara og moren hennes. Det er debutboka til Irene Ahnéll, fin debut – synes jeg.

Elisabeth Moseng er en erfaren illustratør og følger opp teksten med stor innlevelse. Vi får små glimt av hvordan Klara har det rundt seg, men hun holder hele tiden et stramt blikk på hovedpersonen og hennes reaksjoner. Illustrasjonene er klare og tydelige, noe som gjør det enkelt å formidle boka i en større gruppe.

Fam Ekman: Slipset. Ena forlag.

Ekman produserer jevnt og trutt bildebøker, noen er briljante og noen er slik at jeg lurer på hva forfatter og forlag vil med boka. Denne boka Slipset tilhører kategori en. Fantastiske illustrasjoner, fantasifull og morsom tekst. Jeg-personen vil lage en fin slipsknute slik far gjør, men det er ikke så lett. Slipset blir ødelagt og da er det rett i seng. Mor har ikke tid til å høre på forklaringen en gang. Han (?) har nesten sovnet da elefanten/lampefoten snakker til ham og drar ham med ut på eventyr. De flyr av sted og underveis prøver elefanten å lære ham alt et slips kan brukes til: båtmannsknop, pålestikk til å flette i håret, slips som turban, skolisser, kjerringknop med halvstikk og dobbelt flaggstikk med åttetallsløkke, helt til slipset plutselig var blitt en gordisk knute. De spør både den ene og den andre om hjelp, men det ser stygt ut for slipset, skal de bare gjemme det vekk?

Fam Ekman bruker fantasifulle ord og vendinger. Leseren inviteres med på en luftig reise og bildene er som alltid er vakre og spennende å gå inn i, de er også denne gangen med på å fortelle historien på sin måte.

Ekman er ikke en aldersspesifik bildebokskaper, bøkene hennes kan leses i alle aldre, men de trenger kanskje litt mer tid, litt mer fordypning. Bildene kan noen ganger sees på som selvstendige kunstverk. I denne boken leker tekst og bilder svært harmonisk sammen og utgjør en fin liten historie med mye varme. Anbefales!

Randi Fuglehaug/ Nora Brech: Skalla. Samlaget.

Forfatter Randi Fuglehaug og illustratør Nora Brech har laget en bok om Iben som må på sykehus fordi hun har kreft. Det er et alvorlig tema, men her er det mye livsmot, magi og glede, midt i en alvorlig sykdom.

Vi møter Iben når hun har diskoburtsdag med vennene sine. Pappa kommer og deler ut godteposer og da vet Iben at festen snart er over. Når vennen har gått, må hun pakke, men hva skal hun ta med? Børsten? Dagen etter drar de til sykehuset, rommet er større enn hun hadde tenkt og de har egen tv. Det kommer en jente og hilser på henne, hun har ikke hår og sier at hun heter Skalla-Malla. Skalla-Malla inviterer henne med på rommet sitt og der får Iben se en flott frisørdokke, men det er ikke det Skalla-Malla vil vise henne. De sniker seg inn på pauserommet og der er det fullt av blomster. De henger på stilker som vokser ut av veggene og det vokser godteri på blomstene. Er det mulig! Iben smaker og det er sant!

Legen forteller om behandlingen og Iben får noen tøffe dager. Etterhvert står hun opp og møter Skalla-Malla og nye magiske ting skjer. Skalla-Malla forteller Iben hvor praktisk det er å ikke ha hår, men Iben må en tur til parykkmakeren og får en som ligner sitt eget hår. Når hun er i god nok form skynder hun seg til Skalla-Malla sitt rom, men der er sengen tom. Hun spør en sykepleier etter henne, men Skalla-Malla døde natten før. Iben gråter, men sykepleieren har en pakke til henne. Det er parykken til Skalla-Malla og mens hun sitter der begynner det å vokse ut stilker med blomsterdrops. Iben tar ett og suger lenge på det. På vei tilbake til mamma, går Iben forbi en halvåpen dør, der ser hun en jente som sitter på sengen. Hun tar av seg parykken og går inn til henne og sier : Jeg er Skalla-Iben, vil du se rommet mitt?

Dette er en fin og anderledes bok om kreft, vennskap og det magiske som kan skje når mennesker møtes. Boka gir et realistisk bilde av sykdommen, at ikke alle blir friske, og at vi har noe å gi til hverandre uansett om vi er friske eller syke. Teksten fokuserer på vennskapet mellom Skalla-Malla og Iben, men den alvorlige sykdommen er med og gir fortellingen nødvendig realisme. Forfatteren holder teksten i en realistisk tone, selv om det skjer underlige ting. Illustratøren derimot boltrer seg på sidene og lar både Iben sine følelser, Skalla-Malla sin alvorlige tilstand og det magiske som utspiller seg komme tydelig til syne.  Jeg har spurt illustratøren Nora Brech hvordan hun arbeider og hun sier dette: Jeg har jobbet utelukkende analogt frem til min siste bok som kom ut nå. Da har jeg brukt en del forskjellige materialer, men i hovedsak penn, aquarell og fargeblyant! Nå jobber jeg på ipad og tegner direkte på skjermen! Som er annerledes, men veldig fint. Nora Brech står bak bildeboken Cornelia og jungelmaskinen (2016) og er aktuell med ny bok i 2018.  Dette er en fin bruksbok i situasjoner der det er nødvendig å snakke om alvorlig sykdom, men det er også en bok som kan gi gode samtaler om vennskap og omsorg.

Kari Stai: Jakob og Neikob og Alle Andre. Samlaget.

Kari Stai har laget en lang rekke med bøker om Jakob og Neikob og den siste heter altså Jakob og Neikob og Alle Andre. I denne boken har de fått med seg Masekob, en utrolig masete type som setter tålmodigheten til den alltid så positive Jakob på prøve. Masekob spør og graver om alt mulig og sier høyt og tydelige at Neikob er så anderledes, hvorfor er ikke han som alle andre? Neikob blir lei seg og vil bli som Alle Andre. Når Jakob spør om han vet hvem Alle Andre er, så sier Neikob: Nei. Jakob tilbyr seg å bli med ham på leting etter Alle Andre og de drar av sted. Først på bussen, stå i ubåten, så i raketten – over alt spør Neikob om Alle Andre er der, men ingen gir seg til kjenne. Så finner han ut at får være seg selv og Jakob er enig. På veien hjem kræsjer de i en planet og møter en grå fyr. «Velkommen til Uno», sier han, jeg heter Alle Andre. Neikob vil bli som Alle Andre, det er ikke noe problem sier Alle Andre, han må bare gå inn i en klonemaskin. Neikob sender Jakob hjem, men Jakob føler seg svært urolig, hva var det Neikob egentlig skulle? Neikob oppdager at klonemaskinen har gjort ham helt lik alle andre, har han mistet seg selv? Jakob som er hjemme grubler, får med seg Masekob og reiser for å finne Neikob, det er ikke lett blant Alle Andre. De finner ham, men kan han bli Neikob igjen? Nei, sier maskinmesteren, jo sier Masekob, bare man maser lenge nok…

Kar Stai har virkelig funnet noen fine fyrer å skrive om i bøkene om Jakob og Neikob. Hun tar opp ulike tema i hver bok og lar den naivistiske fortolkningen av setningene bringe handlingen videre. Ord og uttrykk som barna ikke forstår gir mulighet for samtale og oppklaring. Denne gangen er det klonemaskin, forklaringen ligger riktig nok i illustrasjonene og det gir en fin inngang til å se nøye på de fine, stilliserte bildene, som er rikere på detaljer enn det jeg så ved første gjennomlesing.

Widar Aspeli/ Nora Breck: En, to og et tre. Cappelen Damm.

Widar Aspeli har skrevet og Nora Brech har illustrert denne herlige boken som fabluerer over hvem som kan hva. Boken handler om Ane og Brage, de bor i en tomanns bolig, dvs bak hver sin dør og bak huset vokser det et tre. De liker å klatre, men kan alle klatre?

Katten kan klatre opp, men ikke ned.
Men kan ku? Kan kenguru?
Kan reven?
Hvem kan bygge i et tre?
Bare se…

Så blar vi til neste side og der ser vi hvem som kan bygge i treet, deretter hvem som kan bo i treet : – en ugle … men kan en bille? Historien fortsetter med både synging og hva vi kan gjøre både i og med et tre, før den til slutt fører fram til venn nummer tre.

Dette er en se og snakke bok, stille spørsmål og fundere seg fram til hva svaret kan være. Boken er skrevet på rim og denne poetiske rytmikken gjør at det er morsomt å lese for den voksne leseren og. Illustrasjonene er realistiske, men har en underfundig humor og jeg vil tro at flere små lesere vil fryde seg over krokodillen i fuglekassen bl.a. Dette er en bok som nok passer best å lese i en mindre gruppe eller med to medlesere for det er mange detaljer og mye kjekt å seg på.

Constance Ørbeck-Nilssen/ Torill Kove: Hvor kommer tanker fra. Ena forlag.

Constance Ørbeck-Nilssen har i samarbeid med Torill Kove som illustratør laget bildeboka Hvor kommer tanker fra. Sammen har de skapt en nydelig, filosofisk, tankesprettende bok om tanker.

Ja, hvor kommer tankene fra? Var de der fra begynnelsen? Er tanken en følelse, et minne, en lukt, noe jeg har opplevd veldig tidlig i livet? Er det jeg som lager tankene eller har noen tenkt dem før? Her er det mange gode spørsmål og funderinger som det er godt å ta tak i og samtale om.

Kan jeg se en tanke
I et ord
i en tone
eller i et bilde

Og når flere tanker kommer sammen.
Hvordan blir det.

Som en setning.
Og musikk.
Som en film:
Og som en lang
og spennende historie.

Oppslaget som har denne teksten, viser mange små vignetter som minner oss om kjente eventyr, noe som igjen kan føre til nye spørsmål og kanskje «må leses» om det er eventyr som er ukjente for leseren eller medleseren. Teksten er full av spørsmål, men så langt jeg har sett ikke et eneste spørretegn i boka. Kanskje et spørretegn ville signalisere full stopp og ikke denne fine flyten av tanker som følger på hverandre? Enda noe å tenke over…

Torill Kove har laget sine stiliserte figurer og vi kjenner igjen den duse fargepaletten, disse passer så godt til teksten og gjør at vi ledes fra side til side for å utforske videre hva dette kan være. Det er strålende at Ena forlag har satt disse to damene sammen til å lage en rolig, stilferdig, interessant og vakker bok.  Det står en alders anbefaling på Vigmostad og Bjørkes nettside (6 -9 år), men den er det ingen grunn til å bry seg om. Få tak i denne boka! Anbefales på det varmeste.

Rune Johan Andersson har en lang karriere som illustratør og forfatter av bildebøker. Han har i 2018 laget bildeboka Borte. Her møter vi jenta som plutselig er alene mellom store mørke bein. Hvor er mamma og pappa? Hun møter andre barn som tydeligvis også er alene, men de forsvinner før hun får spurt om hun kan være med dem. Hun møter skumle dyr og personer. Hun ser et lys langt der framme, men er det der mamma og pappa er? Plutselig dukker de opp igjen og alt er som før, – eller er det det?

Dette er en fortelling som små barn lett kan kjenne seg igjen i. Alle voksne som har funnet et vettskremt lite barn som tror du har forsvunnet fra verdens overflate kjenner også igjen #denfølelsen. Formatet på boka med de store oppslagene gjør opplevelsen av å være alene og det skumle svært så realistisk. Fargene og akvarellen i de store «stammene» eller beina forsterker opplevelsen av det usikre. Når mor og far dukker opp på banen igjen kommer også lyset tilbake og det er trygt å skule stygt på en forvirret flaggermus.

Det er minimalt med tekst i denne boka. Første gang jeg leste den fant jeg omtrent ikke sammenheng i historien, men ved seinere lesing ser jeg at det bildene som bærer fortellingen. Teksten er som en liten tynn tråd gjennom boka, fortellingen hadde fint klart seg uten den, tenker jeg.

Formatet på boka gjør at den er fin å lese i en større gruppe, men for enkelte sarte sjeler er det nok best å bli lest for på et fang og i dagslys. Det er dessuten en fin snakkebok, for eksempel om det å gå seg vekk fra foreldre. Boka er utgitt av Ena forlag.

Det var ikke en busk.

Jeg blir ganske lykkelig og veldig nysgjerrig når Eli Hovdenak har skrevet en ny bildebok. Hun lar figurene sine vri på språket, ikke ta noe som en selvfølge og være svært direkte i sine kommentarer. Samtidig er det en varm omsorg og undring i bøkene hennes. Illustrasjonene er propfulle av undertekst og sidehistorier slik at det å studere bildene blir en opplevelse i seg selv. Det er Tilde og Torvald som er på tur til Blanksjø. Det er ikke lett å finne fram, men Torvald har fått en ny hodelykt som han bruker flittig, men han må få litt instruksjon fra Tilde. Skogen er full av mange slags lyder og Tilde blir raskt engstelig. De finner fram til koia, men fortsatt er de skumle lydene der ute. Torvald derimot tar livet med ro. Han tar en tur ut med hodelykten sin, mens Tilde blir alene med alle lydene. Tilde får besøk av Hulda og Hugo, to små ugler som har blitt veldig skremt av det de tror er en kyklope, et troll som vil spise dem. Det de så var slett ikke en busk, det var selvsagt Torvald med hodelykten og han var jo slett ikke farlig.

Illustrasjonene i denne boka er holdt i mørke farger og selv om teksten har en viktig funksjon er det bildene som bærer fortellingen. Som nevnt ovenfor er det mye som foregår i bildene og det gjør det ekstra spennende å lete etter nye ting i oppslagene for hver ny lesing. Dette er en bok som handler om mørket, å være redd for det ukjente, engstelse og ikke minst det vidunderlige ved å oppdage at det farlige ikke er så farlig. En ny fin leseropplevelse som jeg anbefaler til små og store. Boka er utgitt på Ena forlag. Jeg lånte boka på biblioteket.

Kjempen handler om det store uhyret som ødelegger, skremmer og spiser de andre dyra i skogen. Han sprer redsel rundt seg og alle som kan skygger unna når han kommer dundrende gjennom skogen. Han vokser seg større og større og blir stadig villere. Han er et monster og alle frykter ham. En dag han jakter på noe å spise faller han utfor et stort stup. Når han våkner husker han ingenting og de andre dyra blir enige om å fortelle ham at han er snill og hjelpsom, venn med alle og beskyttter for de svake. Kjempen lever seg helt og fullt inn i denne rollen og dyrene kan leve i fred.

Akin Duzakin har laget mange, utrolig vakre og viktige bildebøker i samarbeid med forskjellige forfattere. Dette er den tredje boka hvor han også står bak teksten. Denne boka minner svært mye om Oscar Wildes bok Den selviske kjempen og det fant jeg litt forstyrrende i lesingen. Illustrasjonene er de som bærer fortellingen helt og fullt, for etter min mening mangler teksten den nødvendige elastisitet og kraft som gjør at den fyller helt plassen sin. Nå er jeg sikkert veldig streng, men illustrasjonene er så komplekse, meningsbærende og vakre at de hadde fortjent et likeverdig følge. Likevel vil jeg varmt anbefale denne boka for tema Duzakin tar opp er viktig og det er ikke en riktig måte å lese denne boka på. Med så komplekse bilder åpner disse opp for fordyping, refleksjon, fortolkning og en god prat med en medleser. Jeg lånte boka på biblioteket. Ena forlag har gitt ut boken.

Kaia Dahle Nyhus har flere spektakulære bildebøker bak seg og denne boka Verden sa ja er ikke noe unntak. I denne boken er det verdens tilblivelse som er temaet, for her er det ikke snakk om en skapelse men evolusjon:

Først kom verden
Og verden ropte.
Og verden sa JA!

Sånn var det alt begynte.
Så kom tida
og tida sa også JA.
Og så begynte tida og løpe.
Og den løp fort!

Slik fortsetter utviklingen og det går stadig raskere fra det tomme intet til vann, syrer, fisk, planter og dyr. Noen utvikler seg, mens andre dør. Mennesket kommer og lager ting, bruker jorda og dyrene. De finner opp både det som er til det gode og til det onde. Menneskene vil har flere og flere ting og goder og verden sier hele tiden JA.

Nå er vi vel ferdige? sa vi
men vi er ikke ferdige.
For det blir aldri helt ferdig.
For vi kommer til å forandre oss.
Og verden roper!
Og verden sier JA!

Dahle Nyhus forteller utviklingen i et rasende tempo og teksten er som en lang oppramsing av hendelser. Teksten hopper i store jafs gjennom historien og dette gir en god driv til fortellingen. Det er illustrasjonene som gjør denne boka spennende og som gjør at den framstår som et overveldende fyrverkeri av en fortelling om jordas og menneskehetens utvikling. Boka har ingen tilknytning til skapelsesberetningen vi leser om i Bibelen eller andre religiøse beretninger, her er energikilden verden selv ( som Hilde Dybvig sier i sin kritikk av boka). Vi følger heller ingen hovedperson og det gjør at det bør nok være en leser og medleser som har noen referanser til verdens utvikling om man skal ha utbytte av både tekst og bilde. Når bildene er så kraftfulle og fargesterke som de er, så tror jeg nok at de vil appellere til barn i flere aldersgrupper og at man gjennom dem kan få gode samtaler. Boka er utgitt av Cappelen Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Nora Brech har laget flere spektakulære bildebøker og dette er en ny. Hvem vil komme i bursdagen min? er en leken og enkel bildebok om isbjørnen Ida som reiser verden rundt og inviterer fugler og dyr til bursdagen sin på Nordpolen. Alle sier ja og Ida får en stor og flott bursdag.

Det er lekent, det er lett og det er uproblematisk, slik vi gjerne vil at det skal være for alle som feirer bursdagen sin. Ja, eller er det så uproblematisk, for Ida vil invitere vennene sin på Nordpolen, men der er det tilsynelatende helt stille. Er alle borte? Aner vi et lite miljøbudskap her? Helt flott synes jeg.

Ida må altså reise land og strand rundt til mange ukjente landskap og invitere dyr og fugler hun aldri har møtt før til dagen sin. Ida har ingen fordommer og alle er hjertelig velkommen og hjertelig til stede. Det er lite direkte spenning i fortellingen og den glir nesten litt for enkelt av sted, men her kan leser og medleser selv skape spenning ved å fordype seg i detaljerte bilder og se godt etter hvem det er som kommer og om de faktisk sier JA.

Illustrasjonene veksler mellom de detaljerte oppslagene der Ida leter etter mulige gjester og de store flatene der bare Ida sin luftballong svever over tomme sider. Det er dristig og forfriskende gjort. Teksten er svært enkel og det er bildene som bærer fortellingen, men for noen bilder… så delikate både i form og farge. Boka er utgitt av Aschehoug. Jeg lånte den på biblioteket.

Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby er en spennende duo som har laget flere bildebøker sammen. Denne gangen har de laget boka om Dag som er veldig mørkeredd. Han er liten av vekst og det er han fordi han sover for lite, sier moren hans. Dag er rask som et lyn på fotballbanen, flink og ikke redd for noe, men når mørket kommer blir han livredd og prøver å holde seg våken så lenge som mulig. Når mor slukker lyset kommer monstrene fram, men en natt kommer Natalia som en tornado. Hun synes lyset og dagen er skummel og det kan man bli oppslukt av. Hun vil leke gjemsel med Dag, men han er redd for monstrene som vaker omkring dem. Han vil heller spille fotball og det er Natalia med på. Hun er knallgod i mål! Plutselig strekker Natalia seg altfor langt og kommer inn i månelyset, hun blir borte! Dag må redde henne! Endelig kan monstrene brukes til noe fornuftig. Om morgenen våkner Dag, går ut og tar med seg fotballen, ingen Natalia, men kanskje der i skyggen?

Dette er en fin bok om å være mørkeredd, virkelig redd for mørket. Likevel finnes det en vei ut av denne redselen, gjennom lek og gjennom vennskap. Illustrasjonene er mørke, hvitt, svart, blått og grått. Møkleby har brukt elementer fra tegneserier og disse lager en rytme av store og små bilder som gjør boka spennede å lese også for litt større barn. Teksten er minimal og her har forfatter og illustratør virkelig anstrengt seg for ikke å gå i veien for hverandre, godt gjort! Boka gir et godt utgangspunkt for å snakke om å være redd, ikke bare for mørket men og for alt annet man kan være redd for. Boka er utgitt av Samlaget. Jeg lånte boka på biblioteket.

Adele Lærum Duus og Elisabeth Moseng har laget flere bøker om farfar og farmor Lærum på Voss. Denne gangen er det en fortelling om den gang kong Olav overnattet hos dem da det skulle være Norgesmesterskap på ski på Voss. Farmor forteller og jeg tenker meg det er Adele som sitter og lytter og fantaserer videre på hva som skjedde. Farmor forteller om forberedelser av både hus og mat og alt som skulle til. Hun forteller om kongen som trengte å få stoppet en strømpe, om mesterskapet, medaljeutdelingen og brannen på hotel Fleicher under festmiddagen. Det er fasinerende og de som har sett Adele i aksjon i hennes eget teater kan levende forestille seg begivenhetene.

Elisabeth Moseng lager som alltid illustrasjoner som er karakteristiske og som legger en ekstra dimensjon til fortellingen. Man kan faktisk lære litt historie av både denne boka og andre bøker Duus og Moseng har laget fra livet på doktorgården på Voss. Boka er utgitt av Mangschou. Jeg lånte den på biblioteket.

 

Veronika Erstad og Ella K. Okstad har laget en bildebok om å få en veslesøster. Livet er herlig så lenge Guri får ha mammaen sin for seg selv. Så lenge det bare er de to er det lett å glemme at det skal komme en til i huset. Ja, hun glemmer det til de grader at det er en overraskelse at moren en kveld må reise på sykehuset og Guri må springe bort til besteforeldrene. Hun vil ikke bli storesøster, hun vil ha en storesøster. Når babyen kommer hjem blir ingenting slik hun hadde tenkt seg. Babyen blir raskt hetende Skriket, for tenk så høyt og mye en slik liten kropp kan skrike. Mammaen til Guri liker lister, hun lager lister over alt hun skal gjøre og Guri lager også lister. Guri lager omvendt lister, ikke hvordan man kan få gjort ting, heller hvordan man kan bli kvitt ting – som for eksempler en veslesøster. Slik ser lista ut: 1. gi henne til besteforeldrene, 2, støvsuge henne vekk, 3, putte henne i do, 4. kaste henne ut av vinduet, 5, gi henne bort. Dette er sikkert tanker som oversette barn og stressa voksne har tenkt mange ganger…. Guri lager en liste med ting hun ville at en storesøster skulle lære henne og da kommer hun på at dette kan hun allerede. Hun kan jo lære lillesøsteren dette, for hun er jo storesøster…

Et nytt barn i familien er ikke et veldig originalt tema i bildebøkenes verden, men Erstad og Okstad har sammen klart å lage en oppdatert vri på dette. Møtet med Guri og hennes listeskrivende mor ( hun følger sikkert diverse blogger og Pinterest) er morsomt og forfriskende. Jeg må si at jeg lurer på hvor faren, sædleverandøren er i bildet, men det er jo ikke poenget i denne boken, likevel…. Illustrasjonene følger teksten på en rommelig og fin måte, det antydes gjennom hvite figurer flere dimensjoner ved livet i familien, et snedig grep. Det som ikke er så fint er at jenta heter Guri i teksten og Guro på illustrasjonene, hva skjedde i korrekturen? Forøvrig en kjekk bok å lese. Boka ble utgitt i 2018 på Cappelen Damm. Jeg lånte boka på biblioteket.

Gro Dahle/Svein Nyhus: Dragen

Gro Dahle og Svein Nyhus lager flotte og viktige bildebøker som tar opp tema som det kan være vanskelig å snakke om. De lagde i 2003 Sinna mann og nå har de laget en bildebok om en sinna mor. Dragen handler om Lilli som bor sammen med moren sin. Hun vet aldri om moren er hvitglødende av raseri for ett eller annet eller om hun er en nesten vanlig mor. Fordi hun ikke vet dette, kan hun ikke ta med seg venninnen Eline hjem på besøk. Eline tror ikke at det finnes drager, men Lilli vet…

Det passer aldri å ha noen på besøk. Lilli sniker seg inn i huset og håper at ikke dragen skal våkne. Hun snuser rundt og prøver å oppdage om det lukter svovel, men dragen er våken og kommer stormende ned trappa, griper Lilli i armen og rister henne fordi hun er så hensynsløs og bare tenker på seg selv. Hun dytter Lilli inn i et skap og låser døra. Lilli lurer på hva hun har gjort nå? Ikke ryddet av bordet? Ikke tømt oppvaskmaskinen? Ikke gått ut med søpla? Dragen låser opp, det er middag, men Lilli er så tørr i halsen at hun ikke får ned en bit. Da blir dragen rasende igjen! Hun kaster maten på Lilli, hun løper opp på rommet hennes og kaster bøker og papir ned på henne. Lilli må rømme! Hun går langs gatene, da ser hun lapper som henger overalt med katter og hunder som er savnet. Lilli setter også opp lapper: Drage i huset! Jeg kan ikke bo hjemme! Vil noen bry seg? Mobilen ringer, ukjent nummer, det er dragetemmeren. Dragetemmeren har vært ute for illsinte drager før, så hun lar seg ikke skremme og dragen må innse at om hun ikke arbeider med seg selv, vil hun miste Lilli. Lilli må bo et trygt sted mens dragen øver seg på å mestre sinnet sitt.

Det er en tankevekkende bok. Mange barn har en altfor vanskelig hverdag, men gjennom bøkene som Dahle og Nyhus lager skapes det rom for erkjennelse og samtale om disse temaene. Illustrasjonene til Nyhus er så detaljerte at boken egner seg godt for mange gangers lesing og det kan være bra, for her er det drøye saker som skal fordøyes. Boka er gitt ut av Cappelen Damm, jeg lånte den på biblioteket.