Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

Barne- og ungdomsbøker jeg har lest – endelig!

Bjørn Sortland, Timo Parvela, Pasi Pitkanen:
Kepler 62. Invitasjonen bok 1 i en serie på foreløpig fire bøker, Bjørn Sortland melder at det kommer to til i oktober 2017.
Vi møter brødrene Ari og Joni. Ari er storebror, lyst hår og grå øyne. Joni er liten og mørk, de har samme mor, men forskjellig far. De er fattige og moren må stadig ut for å finne mat eller tjene penger slik at de har noe å spise. Nå har hun vært borte i seks uker og de lurer på om hun kommer tilbake. Ari prøver å stjele både mat og ikke minst det superkule spillet Kepler62, men han blir tatt og må levere det fra seg. Når han kommer hjem viser det seg at Joni har fått både spillet og en boks cola av en ukjent jente. Ari synes dette er rart, er det virkelig noen som vil gi fra seg et så nytt og dyrt spill? Ligger det noe bak? Er det slik som det blir sagt at de som klarer å spille hele spillet får en invitasjon?

Spennende bok , fine illustrasjoner som setter stemningen. Bjørn Sortland og Timo Parvela skriver og Pasi Pitkanen illustrerer, så langt et glimrende samarbeid ser det ut til.

 

David Walliams: Tante Grusom. 12 år gamle Stella våkner opp i sengen sin på Saxby herregård. Hun husker ingenting og skjønner ikke hvorfor hun ikke kan røre på seg. Tante Alberta forklarer at foreldrene hennes døde i en bilulykke og at Stella har ligget i koma i flere måneder. Men hvorfor har Stella blitt surret inn i en kjempebandasje? I følge tante Alberta har hun brukket alle ben i kroppen, hun har blitt matet av tantens ugle Wagner som en en kjempeugle fra Bayern. Som vi vet spiser ugler, mus, mark og frosk og dette har Wagner tygget og gulpet ned i halsen på Stella – vi får være glad hun var i koma på det tidspunktet. Stella klarer å manøvrere seg ut av bandasjene og vil stikke av for hun er sikker på at tante Alberta bare har en tanke i hodet – hvordan overta herregården og bli kvitt Stella. Tante Alberta er søsteren til Stellas far, de var i sin tid tre søsken Herbert som forsvant på mystisk vis da han var en baby, Chester som var far til Stella og Alberta som var den eldste av de tre. Da de vokste opp var det slik at det var bare guttene som kunne arve godset, så da Herbert ble borte var det Chester som var arvingen.

Stella finner en som kan hjelpe henne, men hva kan et lite spøkelse gjøre?

Walliams betegnes som Roald Dahl sin arvtaker og han har vunnet mange priser for bøkene sine. Det er vilt og vakkert, det går over stokk og stein og for de som elsker Roald Dahl er dette herlig lesing! Tony Ross har illustrert bøkene noe som gjør forbindelsen til Roald Dahl enda tydeligere.

Iben Akerlie: Lars er lol. Denne boka vant ARKs barnebokpris og har vært mye omtalt, til og med jeg som ikke leser så mange barnebøker for tiden har fått med meg det. Boka handler om Amanda som gleder seg til å begynne på skolen etter ferien, for dette året er det hun og hennes klasse som skal være faddere for de søte førsteklassingene. Amanda er forelsket i Adam som går i klassen hennes og hun håper at hun har kommet over ham når skolen begynner igjen, men dengang ei. Første dag etter ferien er alle de varme følelsene tilbake, men Adam ydmyker henne foran hele skolen og hun er nå overbevist om at Adam hater henne.  Amanda har to gode venner Sari og Kay, de tre følger hverandre i tykt og tynt. Amanda får ikke en førsteklassing som fadderbarn, hun får Lars som har Downs syndrom og som skal gå i klassen hennes. Amanda blir veldig skuffet, men Lars er en morsom og kul fyr og sammen har de det fint, men bare på fritiden for det er ikke lett å vite om man skal prøve å være med de kule eller om man skal stå opp for dem man har et ansvar for. Amanda gjør noen veldig dumme ting, hun angrer, men det er ikke alltid nok.

Lars er lol er en bok som både barn og voksne burde lese. Den forteller realistisk om presset Amanda opplever og hvor sårbare vi kan og av og til må gjøre oss for hverandre. Boka har fått mye ros og det fortjener den. Iben Akerlie debuterer med denne boka.

Foranledningen til å lese disse var at jeg har vært ute på skolene i kommunen og nabokommunen de siste dagene for å promotere sommerles.no.
Det har vært kjekt, men slitsomt og jeg har blitt minnet på hvilken fantastisk jobb lærere gjør hver eneste dag! Nå er det bare noen dager igjen til lesekonkurransen starter så da får vi se om denne fartingen har gitt resultater.

Publisert i bøker

Um sakne springe blome

Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det  for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:

o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit

Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne  for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)

All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.

 

Publisert i bøker, Krim

Jordfast

Graham Norton er vel mest kjent for sine talkshow, men her i denne herlige krimromanen har han skapt et lite univers på den irske landsbygda. På baksiden av boka står det:
Jordfast er En mann ved navn Ove møter Agatha Christie møter Med hjarte på rette staden.

Tja, jeg synes vel denne ligger tettere opp til Med hjarte på rette staden, men når det er sagt, klarer denne romanen seg fint på egen hånd. Lensmannen PJ Collins får sin første kriminalsak da beinrestene fra et menneske dukker opp når et nytt boligområde skal bygges ut. Det blir full stans, krimteknikere fra Cork samt kriminalinspektør Linus Dunne kommer og PJ Collins får plutselig et helt nytt innhold i dagene sine. I landsbyen er det i kjent stil mange hemmeligheter, ulykkelige mennesker og sære karakterer. PJ Collins er «et fleskeberg» og føler overvekten som en stor hemsko når det gjelder dametekke. Inspektør Dunne kaller ham for betjent Sumo (noe jeg stusset på da det dukket opp første gang, for jeg kunne ikke huske denne betjenten :-D). Vi møter Collins husholderske som tydeligvis plages av dette likfunnet og Brid en lett alkoholisert dame, gift med Anthony i et heldødt ekteskap og deres to barn. Dessuten den vakre Evelyn og hennes to søstre som bor i et stort herskapshus tett ved landsbyen. I ungdomstiden forelsket både Brid og Evelyn seg i Tommy Burke. Tommy og Brid ble forlovet mest fordi det fulgte en gård med Brid, men Evelyn var sikker på at han egentlig elsket henne. Rett før bryllupet forsvinner Tommy, noen mener de har sett ham gå på bussen, men senere har ingen verken hørt eller sett noe til ham. Når beinrestene dukker opp er det mange som tror at dette er Tommy, men stemmer det? Slutten er absolutt overraskende.

Dette er en kosekrim. Ikke blod, lite fysisk vold og dagligdagse beskrivelser av livet. Det er en fin stemning gjennom hele boka og jeg ble litt glad i PJ Collins og alt hans strev med vekta og selvfølelsen. Jeg leser gjerne mer av Norton.

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!

Publisert i bøker, Krim, lesing

Dragsug

Yrsa Sigurdardottir har skrevet bok nummer to om politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Vi møtte dem første gang i kriminalromanen DNA, en utrolig spennende fortelling om adopsjon og ødelagte familier. Det er her vi blir introdusert til politimannen Huldar som plutselig rykker opp som etterforskningsleder på grunn av ureint trav blant de fleste i etterforskingsavdelingen i politiet. På fritiden treffer han Freyja, men han lyver for henne og forteller at han er tømrer. Saken kommer selvsagt fram i lyset og forholdet mellom dem kommer ikke helt i vater etter dette. I boken Dragsug har både Huldar og Freyja blitt degradert etter alvorlige feil de gjorde under oppklaringen av saken i DNA. Jeg sier det bare med en gang: Les DNA – den er verdt tiden din!dragsug-1

Dragsug innledes med at åtte år gamle Vaka forsvinner etter skoletid i 2004. I 2016 oppdager rektor på skolen der Vaka gikk at det er lagt ned et spesielt brev i tidskapselen som ungdomsskoleelevene lagde i 2004. Politimannen Huldar får i oppdrag å ta for seg dette brevet. Dette er ikke et brev med framtidsvyer om hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle leve i 2016. Brevet har en liste med initialer over mennesker som skal bli drept dette året. Skal politiet virkelig ta dette på alvor?
Da det skjer to bestialske drap der initialene til de drepte stemmer overens med dem på listen, blir det nødvendig å se nærmere på denne og nøste i alle tråder de kan finne. Huldar drar en noe motvillig Freyja med seg inn i etterforskningen og sammen får de kontakt med en veldig sint ung mann Thröstur (th er i boka et islandsk tegn som jeg ikke har på mitt tastatur). Han, søsteren og moren skjuler noe mener Huldar og Freyja, men det er først når en kiste blir gravd opp og levningene i kisten blir undersøkt at de kommer nærmere en løsning på mysteriet. Her er det hevn, det er posisjonering, det er unnlatelser og samvittighetsløs behandling av barn. Yrsa Sigurdardottir skriver godt, intenst og jeg tror på personene som hun skildrer.

Bøkene er helt selvstendig avslutta romaner, men jeg personlig syntes det var en fordel å ha lest DNA, for da skjønte jeg litt mer av Freyjas noe ambivalente holdning til Huldar. Jeg håper hun følger opp med mer om Huldar og Freyja, det finnes glimt av humor her…  Liker du intens krim? Les Dragsug!

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Publisert i bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Publisert i lesing, litteratur

Avdeling for grublerier

avdeling-for-grublerier-1Jenny Offill har skrevet den korte men helt vidunderlige romanen Avdeling for grublerier. Boken starter med en kvinnelig jeg-person som har bestemt seg for ikke å gifte seg, hun skal bli et kulturmonster:
Planen var å aldri gifte meg. Jeg skulle heller bli et kulturmonster. Kvinner blir nesten aldri kulturmonstre, ettersom kulturmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige. Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikkert på frimerkene for ham… (s.13)

Hun møter mannen som lager lydbilder og det blir kjærlighet og barn. Hun legger vekk sine egne forfatterplaner og blir gosht-writer for en nestenastronaut (!). Både hun og han elsker datteren, men alle som har eller har hatt små barn vet at det har sine kostnader…
Og det uttrykket – «å sove som en babay». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret henne i fem timer. (s.29)

Det kommer en endring, er mannen utro? Livet blir strevsomt og granskende. Jeg-personen blir til kona, han blir mannen, bare datteren er fortsatt den samme – intensts elsket.

Boka er satt sammen av små sekvenser og sitater fra forfattere og filosofer og noen av disse er perler som det rett og slett er frydefullt å lese. Når jeg nå har lest den ferdig tar jeg meg selv i å bla i den og finne sitat her og der og nyte dem. Denne romanen kan bare anbefales! Takk til Gyldendal for lese-eksemplar.