Publisert i bøker, Krim

Jordfast

Graham Norton er vel mest kjent for sine talkshow, men her i denne herlige krimromanen har han skapt et lite univers på den irske landsbygda. På baksiden av boka står det:
Jordfast er En mann ved navn Ove møter Agatha Christie møter Med hjarte på rette staden.

Tja, jeg synes vel denne ligger tettere opp til Med hjarte på rette staden, men når det er sagt, klarer denne romanen seg fint på egen hånd. Lensmannen PJ Collins får sin første kriminalsak da beinrestene fra et menneske dukker opp når et nytt boligområde skal bygges ut. Det blir full stans, krimteknikere fra Cork samt kriminalinspektør Linus Dunne kommer og PJ Collins får plutselig et helt nytt innhold i dagene sine. I landsbyen er det i kjent stil mange hemmeligheter, ulykkelige mennesker og sære karakterer. PJ Collins er «et fleskeberg» og føler overvekten som en stor hemsko når det gjelder dametekke. Inspektør Dunne kaller ham for betjent Sumo (noe jeg stusset på da det dukket opp første gang, for jeg kunne ikke huske denne betjenten :-D). Vi møter Collins husholderske som tydeligvis plages av dette likfunnet og Brid en lett alkoholisert dame, gift med Anthony i et heldødt ekteskap og deres to barn. Dessuten den vakre Evelyn og hennes to søstre som bor i et stort herskapshus tett ved landsbyen. I ungdomstiden forelsket både Brid og Evelyn seg i Tommy Burke. Tommy og Brid ble forlovet mest fordi det fulgte en gård med Brid, men Evelyn var sikker på at han egentlig elsket henne. Rett før bryllupet forsvinner Tommy, noen mener de har sett ham gå på bussen, men senere har ingen verken hørt eller sett noe til ham. Når beinrestene dukker opp er det mange som tror at dette er Tommy, men stemmer det? Slutten er absolutt overraskende.

Dette er en kosekrim. Ikke blod, lite fysisk vold og dagligdagse beskrivelser av livet. Det er en fin stemning gjennom hele boka og jeg ble litt glad i PJ Collins og alt hans strev med vekta og selvfølelsen. Jeg leser gjerne mer av Norton.

Publisert i bøker, Krim

Evas siste vitne

Jeg har lest Tove Alsterdal: Ingen vei tilbake og det var en fulltreffer! Tove Alsterdal skriver samfunnsaktuelle saker inn i krimromanene sine og det gir dem ( de to jeg har lest) til noe mer enn bare underholdning. Det er Eva som er hovedpersonen i Alsterdals bok denne gangen. Hun har vært gift med Svante og hun står utenfor huset hans når boken begynner. Han kommer ut og hun følger etter ham til butikken. Han oppdager henne og ber henne fortvilet om å slutte å følge etter ham. Hun prøver å forklare at de må snakke sammen om Filip, hennes sønn fra første ekteskap, men før hun kommer så langt blir hun slått ned – det neste hun oppdager er at hun ligger full av blod på bakken og Svante ligger død i buskene like ved siden av. Det var ingen andre i nærheten, bare en romkvinne som satt utenfor ICA og hun er borte nå. Eva blir arrestert for mordet på sin eksmann og opplever det uvirkelige for de fleste av oss, å bli fengslet for noe hun tror at hun ikke har gjort. Når politiet har undersøkt klærne hennes viser det seg at hun ikke har Svantes blod på seg og hun slippes fri, men med reiseforbud.

Svante har fått seg en ny kjæreste og har flyttet inn et nytt boligfelt i Beckomberga som tidligere var et psykiartisksykehus. Naboen til Svante er Niklas, konen Sandra og sønnen Even. Even har en spesiell diagnose og er ikke så sosial som barn på hans alder. Han holder seg mye for seg selv og rommet hans er forbudt for foreldrene, men når Niklas finner en hodeskalle fra et menneske der, må han finne ut av hvor dette kommer fra. Even får være med et par gutter og de har funnet et skogholt i Beckomberga der er det en hule og der  fant de hodeskallen og andre beinrester. Politiet blir tilkalt og det viser seg at her er det flere lik begravet. Dette og mordet på Svante skaper uro i strøket og naboene søker sammen.

Eva på sin side vil prøve å finne ut av hvem som drepte Svante, hun søker hjelp hos Filip, sønnen hennes. Han har flyttet til Berlin og Eva reiser dit for å finne ham. Filip er sint på moren fordi hun skilte seg fra Svante, han flink med data og er bl.a. på det mørke nettet, der avtaler og handel ikke blir registrert. Eva får et nytt innblikk i Svantes verden, en verden som får henne til å tenke tilbake på hendelser i samlivet deres og ting faller på plass. Eva får kontakt med Filip og overtaler ham til å bli med henne og lete etter romkvinnen som måtte ha sett noe da Svante ble drept.

Det er en spennende historie og interessant å lese om rom-folket, hvordan de blir behandlet både i Sverige og i andre land, om bakmenn og kontakter med alle slags hensikter. Noen er velmenende og ønsker virkelig å hjelpe, mens andre vil utnytte menneskene og deres desperate situasjon. Slutten er anderledes enn jeg hadde tenkt, men jeg er ingen gluping når det gjelder løsninger på krimgåter. Alsterdal skriver godt og drivende, så det er bare å anbefale denne!

Publisert i bøker, Krim, lesing

Dragsug

Yrsa Sigurdardottir har skrevet bok nummer to om politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Vi møtte dem første gang i kriminalromanen DNA, en utrolig spennende fortelling om adopsjon og ødelagte familier. Det er her vi blir introdusert til politimannen Huldar som plutselig rykker opp som etterforskningsleder på grunn av ureint trav blant de fleste i etterforskingsavdelingen i politiet. På fritiden treffer han Freyja, men han lyver for henne og forteller at han er tømrer. Saken kommer selvsagt fram i lyset og forholdet mellom dem kommer ikke helt i vater etter dette. I boken Dragsug har både Huldar og Freyja blitt degradert etter alvorlige feil de gjorde under oppklaringen av saken i DNA. Jeg sier det bare med en gang: Les DNA – den er verdt tiden din!dragsug-1

Dragsug innledes med at åtte år gamle Vaka forsvinner etter skoletid i 2004. I 2016 oppdager rektor på skolen der Vaka gikk at det er lagt ned et spesielt brev i tidskapselen som ungdomsskoleelevene lagde i 2004. Politimannen Huldar får i oppdrag å ta for seg dette brevet. Dette er ikke et brev med framtidsvyer om hva vi skulle gjøre og hvordan vi skulle leve i 2016. Brevet har en liste med initialer over mennesker som skal bli drept dette året. Skal politiet virkelig ta dette på alvor?
Da det skjer to bestialske drap der initialene til de drepte stemmer overens med dem på listen, blir det nødvendig å se nærmere på denne og nøste i alle tråder de kan finne. Huldar drar en noe motvillig Freyja med seg inn i etterforskningen og sammen får de kontakt med en veldig sint ung mann Thröstur (th er i boka et islandsk tegn som jeg ikke har på mitt tastatur). Han, søsteren og moren skjuler noe mener Huldar og Freyja, men det er først når en kiste blir gravd opp og levningene i kisten blir undersøkt at de kommer nærmere en løsning på mysteriet. Her er det hevn, det er posisjonering, det er unnlatelser og samvittighetsløs behandling av barn. Yrsa Sigurdardottir skriver godt, intenst og jeg tror på personene som hun skildrer.

Bøkene er helt selvstendig avslutta romaner, men jeg personlig syntes det var en fordel å ha lest DNA, for da skjønte jeg litt mer av Freyjas noe ambivalente holdning til Huldar. Jeg håper hun følger opp med mer om Huldar og Freyja, det finnes glimt av humor her…  Liker du intens krim? Les Dragsug!

Publisert i bøker, lesing

Hatet mitt får dere ikke

hatet-mitt-fa%cc%8ar-dere-ikke-1Ett år etter det grusomme terroristangrepet i Paris har jeg lest boka til Antoine Leiris. Han skriver om drapet på konen sin Hélèn Muyal-Leiris og livet etter dette. Hélèn var på konserten på Bataclan i Paris den 13. november 2015 og var en av de drepte den kvelden da terroristene angrep denne og andre arenaer. Antoine Leiris sitter alene med sønnen Melvil som da er 17 måneder. Tre dager etter skriver han et åpent brev til terroristene som han legger ut på Facebook og som blir delt veldig mange ganger. Han skriver: Hatet mitt får dere ikke.

Dette er utgangspunktet for denne korte, men svært intense romanen. Det er en beskrivelse av sorgen, håpet om at det skal være en feil i informasjonen, at Hélèn skal komme tilbake og den daglige kampen for å få dagliglivet til å fungere igjen. Det er en personlig historie, men den er ikke privat. Mange som har mistet noen av sine nære og kjære kan sikkert kjenne seg igjen i sorgen, tomheten og fortvilelsen som er rikelig til stede her.

Det er en bok som er trist, men likevel vel verd å lese.

Publisert i bøker

Du skal ikke dø

du-skal-ikke-do-1 Kathrin Schmidt er forfatteren bak romanen Du skal ikke dø. Den er bok nummer to i avdelingen tysk samtidslitteratur som Nordhordland Litterære Selskap skal lese . Boken handler om Helene Wesendahl som våkner opp på sykehuset etter en hjerneblødning. Hun har verken kontroll over kroppen, over språket eller hukommelsen, men sakte kommer minnene tilbake og viser henne en kvinne som hun ser med forundring på. Helene er forfatter, hun er gift med Matthes og de har tre jenter sammen. Helene har to gutter fra tidligere forhold, men vi får høre lite om dette forholdet. Matthes har også vært gift tidligere og dette gjør at vi som leser får en følelse av at de to har kjempet for å få hverandre. Romanen åpner med at Helene våkner etter hjerneblødningen og hun prøver å orientere seg. Hun skjønner ikke hva som har skjedd og hun forstår ikke hvorfor hun er kald på høyre side. Hun irriterer seg over folk som snakker over hodet på henne, hun prøver å gjøre det hun klarte tidligere, men alt er forandret. Helene begynner sakte å forstå hva som har skjedd, minnene kommer sakte tilbake, men ofte i bare i små glimt. Vi følger henne gjennom denne oppvåkningen og nyorienteringen som hun blir tvunget til å gjøre. Hun ser på seg selv og sine omgivelser med en barsk humor, dette er befriende siden temaet i seg selv er dystert og ganske skremmende. Hun oppdager at hun har hatt et kjærlighetsforhold til en transseksuell Victor/Viola Malysch eller Maljuntka Malysch som hun også blir kalt. Helene prøver å huske tilbake hvorfor forholdet tok slutt og finner ut at hun tross alt ville fortsette ekteskapet med Matthes. Hun strever seg igjennom øvelser, prøver å lære seg å gå igjen, prøver å skrive med venstre hånd og sliter med å erkjenne at hun gjorde noen valg som fikk konsekvenser for familien. Helene får mennesker som hun har samarbeidet med tidligere på besøk og en av dem ber henne lage en tekst til ett av hans prosjekter, hun sier nølende ja til dette og det viser seg at dette setter henne i en positiv bevegelse og er med på å fremskynde rehabiliteringen.

Forfatteren fikk selv en hjerneblødning i 2002 og har slik sett førstehånderfaring med hvordan dette oppleves. Denne innsikten er med på å gi leseren en dypere forståelse av hva det vil si å miste evnen til å snakke:  Det fornedrende ved å ikke klare å spise skikkelig (maten ramler ut av munnen) og siklet som renner. Når du ikke kan snakke og forklare deg, det går så fint inne i hodet, men ordene kommer ikke ut eller de blir helt feil! Alt dette er med på å gjøre oss deltakende i Helene sin kamp for å vende tilbake til et skapende liv.

Flere omtaler i tyske aviser  gjør et nummer av at forfatteren har selvopplevd erfaring med hjerneblødning, men det er og de som mener at dette ikke har noen betydning for romanen. Det er fantastisk å lese en slik utviklingsroman, Helene vokser fram foran øynene til leseren. Hun kjemper, hun gråter, hun skriker og er rasende, men  hun ser på seg selv og omgivelsene med et glimt i øyet tross alt. Det er bare å lese selv!

Forlaget skriver på sin hjemme side:
Helene Wesendahl vet ikke ha som har skjedd med henne. Hun våkner opp på sykehus, hun har ikke kontroll over kroppen, over språket, over hukommelsen. På vei tilbake til livet blir hun konfrontert med en fremmed kvinne, som en gang var henne selv, og med et ekteskap på randen av skilsmisse. Du skal ikke dø er en helt spesiell utviklingsroman som fengsler og overbeviser deg som leser gjennom sin indre dynamikk og gjennom den bevegende skildringen av en språklig gjenfødelse.  En stor roman om sykdom, språk og identitet.

Publisert i bøker

Jane Ashlands gradvise forsvinning

jane-ashlands-gradvise-forsvinning-1Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…

Publisert i lesing, litteratur

Avdeling for grublerier

avdeling-for-grublerier-1Jenny Offill har skrevet den korte men helt vidunderlige romanen Avdeling for grublerier. Boken starter med en kvinnelig jeg-person som har bestemt seg for ikke å gifte seg, hun skal bli et kulturmonster:
Planen var å aldri gifte meg. Jeg skulle heller bli et kulturmonster. Kvinner blir nesten aldri kulturmonstre, ettersom kulturmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige. Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikkert på frimerkene for ham… (s.13)

Hun møter mannen som lager lydbilder og det blir kjærlighet og barn. Hun legger vekk sine egne forfatterplaner og blir gosht-writer for en nestenastronaut (!). Både hun og han elsker datteren, men alle som har eller har hatt små barn vet at det har sine kostnader…
Og det uttrykket – «å sove som en babay». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret henne i fem timer. (s.29)

Det kommer en endring, er mannen utro? Livet blir strevsomt og granskende. Jeg-personen blir til kona, han blir mannen, bare datteren er fortsatt den samme – intensts elsket.

Boka er satt sammen av små sekvenser og sitater fra forfattere og filosofer og noen av disse er perler som det rett og slett er frydefullt å lese. Når jeg nå har lest den ferdig tar jeg meg selv i å bla i den og finne sitat her og der og nyte dem. Denne romanen kan bare anbefales! Takk til Gyldendal for lese-eksemplar.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Jeg lar deg gå

jeg lar deg gå - 1På anbefaling fra en kollega leste jeg debutromanen til Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå. For en bok! Den var spennende og overraskende og den førte til et par kvelder der husbonden ga opp å få kontakt.

Boken innledes med Jacob Jordan og moren er på vei hjem fra jobb og skole, i det de er nesten hjemme springer Jacob over veien og blir kjørt ned av en bil som ikke stopper, men rygger og forsvinner. Innbyggerne i Bristol er sjokkert, hvem kan leve med noe slikt.

Jenna Grey reiser fra alt, hun tar flukten til Wales og en avsidesliggende by. Hun får leie en falleferdig hytte og kommer etterhvert i kontakt med noen av innbyggerne, særlig damen som driver campingplassen Bethan og vetrinæren Patrick. Jenna har stadige mareritt, men gjennom naturen og det rolige livet bygger hun seg opp igjen. Hun begynner å fotografere og lager bilder med ord skrevet i sanden. Bildene hun lager er flotte og Bethan oppmuntrer henne til å selge dem i butikken og på nettet.

I Bristol jobber politiet Ray og hans team med å oppklare bildrapet. Det er nesten ingen spor og sjefen vil ha resultat raskt. Ray har kone og to barn, mens Kate som er ganske ny i teamet er ung og sulten på oppgaver. Vi blir introdusert til hjemmelivet til Ray og det er like traumatisk og slitende som i alle andre politikrimromaner, forfatteren får ingen pluss poeng for denne biten. Kate sitt privatliv får vi ikke vite noe om, men det er ikke noe tap. Ray kjenner seg igjen i Kate og sammen jobber de langt mer med saken enn det sjefen liker. De prøver alle slags vinkler og tilslutt blir Ray kommandert til å legge saken vekk. Kate gir seg ikke og etter mye graving finner hun registreringsnummeret på bilen som kjørte ned og drepte Jacob.

I andre del møter vi Ian som beskriver hvordan han møtte og peilet inn Jenna. Han forteller detaljert om hvordan han vil kontrollere henne og straks får hele historien et annet preg. Det er konemishandling, brutalitet og beskrivelse av livet med en psykopat. Dette er heftig lesing, men det er slutten på boka og avsløringen av den som kjørte bilen og denne sin motivasjon for å gjøre det som virkelig tar pusten fra meg.

Kjempespennende og rystende! Jeg leser gjerne mer av Clare Mackintosh.

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Tante Amerika

Tante Amerika - 1 Per Qvale  mest kjent som oversetter av utallige skjønnlitterære bøker, er forfatteren bak denne romanen. Boken har undertittelen Om det ubotelige; en fortelling og denne tittelen setter på en måte tonen i boka. Vi møter hovedpersonen Lina eller Karolina Olsson i det hun kommer hjem til Vännacka i Värmland og skal bo hos storesøster Lisa og hennes mann Stenar. Lina har bodd i USA i mange år og bringer med seg tanker og vaner fra de lykkelige årene hun hadde der. De ulykkelige og vanskelige årene vil hun helst glemme, men vi får etterhvert vite hva disse også inneholdt. Da Lina var femten fikk hun for første gang gå på dans, der var storsjarmøren Karl-Arthur og Lina faller totalt for ham. Hun blir gravid, barnefaren vil ikke ha noe med henne å gjøre og barnet hun får, den elskede Dorine blir adoptert bort. Lina reiser til USA  i 1912 og får jobb som barnepike hos datteren til W. K. Kellog – jepp han med cornflakesen -. Han er enkemann og innleder et forhold til Lina, in secret. Når han gifter seg igjen i 1918 , med en passende dame blir Lina skjøvet vekk, hun bryter sammen og blir plassert på et psykiatrisk sykehus, der er hun i 21 år.

Året er 1939 når Lina kommer tilbake til Sverige og hun er fortsatt besatt av tanken på at Will (Kellog) skal skrive til henne og fortelle at ekteskapet han inngikk er en feiltakelse og at det er henne han elsker. I mellomtiden lager hun til fest for barna hver 4. juli, hun feirer datterens fødselsdag og hun insisterer på at Lisa og Stenar skal feire Thanksgiving. Lisa og Stenar driver gården og hjelper Lina med vedlikehold av «Lillstugan» der hun bor. Det er først når helsa begynner å skrante for Lisa og Stenar at de ber henne om hjelp til det som må gjøres på gården. Lina ser bare seg selv og sine behov, men blir etterhvert med og hjelper til.

Romanen følger Lina gjennom flere år, det er nydelige beskrivelser av det värmlendske landskapet særlig i sommerhalvåret og det er detaljerte beskrivelser av feiringene  av fødselsdagene til Dorine som Lina har markert hvert år. Jeg savner imidlertid et persongalleri som viser mer enn to skygger som følger Lina og jeg savner mer dybde i beskrivelsen av Lina som person.

«Spoilerallert»
Hva er det ubotelige? Å bli fratatt et barn, bli sveket i kjærlighet flere ganger, bli forstøtt av foreldrene. Alt dette opplever Lina og hun blir flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus i løpet av livet.

Det er en bittersøt fortelling som er lett å lese. Tema om tap og savn og hva det gjør med menneskesinnet er interessant i seg selv, men jeg synes vel at det ikke er helt forløst i denne fortellingen.

 

 

Publisert i bøker, lesing

Fredagsstrikkeklubben

IMG_2751Noen ganger er det helt nødvendig å lese en bok til avslapping, en bok som jeg ikke har noen andre forventninger til enn å bli underholdt eller skape et lite pusterom. Fredagsstrikkeklubben kom ut på norsk i 2007 og forfatteren er Kate Jacobs som så langt jeg vet, ikke har andre bøker på norsk.

Boken handler om alenemoren Georgia Walker og datteren Dakota som bor i New York. Georgia driver en liten garnbutikk og prøver så godt hun kan å leve av den og ting hun strikker til kunder. Hun har en venninne, enken Anita som er ganske velstående, men ensom. Peri en ung student hjelper til i butikken, Lucie som arbeider med film og Darwin som skriver doktoravhandling. Det er flere andre kvinner som kommer innom på jakt etter garn og mønster, råd og vink og fellesskap. En av dem spør om de ikke kan lage en klubb i butikken og på sterk oppfordring av Dakota og Anita, går Georgia med på dette. Far til Daktoa er James, han forlot Georgia da hun var gravid til fordel for en annen kvinne. Han har hele tiden visst om Daktoa og sendt penger til dem, men plutselig dukker han opp på og vil bli kjent med datteren sin. Han innser også at han var en lite moden mann da han stakk av og han gjør det han kan for å bedre forholdet til Georgia. Handlingen ser ut til å suse rett inn i den søteste solnedgang, men den gjør heldigvis ikke det – riktignok bare med et nødskrik.

Boken har ingen store litterære kvaliteter, det er enkelt og lettlest, men den handler også om strikking! I boken er det oppslag som forklarer noen strikketeknikker, veldig enkelt og på slutten er det en oppskrift på et skjerf og Dakotas muffins.

Da jeg leste avsnittet : Slik mestrer du en komplisertmaske kom jeg på følelsen jeg hadde etter å ha vært på strikkekafé på Trikotasjemuseet og vi skulle øve oss på nettpatent.  Jeg ble skikkelig svett mellom øra, men jeg klarte det! – og mens jeg leste kom jeg på Bok- og strikkekafeen på biblioteket som har utviklet seg fra tre sjeler til ti – tolv damer der alle har sin historie og motivasjon for å komme. De dukker opp hver gang, biblioteket presenterer et par bøker, de snakker om bøker, lesing, noen låner bøkene som er presentert eller andre som kommer fram i samtalen. En sa: jeg har aldri lest så mye som etter at jeg begynte å gå her! Altså; litteraturformidling via strikketøy.

Tilbake til Fredagsstrikkeklubben – jeg slappet godt av, jeg fikk mange fine assosiasjoner, så er jeg klar for å lese noe som tar litt mer tak i sjela.