Jeg så en omtale av denne romanen Grå bier av Andrej Kurkov og tenkte at det kunne være interessant å lese noe av en ukrainsk forfatter. Var den så god som jeg trodde? Jeg må innrømme at starten var litt treg for meg, kanskje jeg hadde forventet noe helt annet? Men slik det ofte er tok boka seg kraftig opp etter hvert og den ble en fryd å lese. Romanens hovedperson er Sergej Sergeitisj. Han er birøkter og bor i den vesle landsbyen Lille Starhorodivka i Donbas regionen. Alle i landsbyen, unntatt hans firende fra barneskolen Pasjka har forlatt landsbyen. Hans eks-kone og datteren har reist, strømmen har vært borte i tre år, men de to fiendene/vennene holder ut. Det skytes stadig vekk, men ikke så mye akkurat i landsbyen. Sergej er bekymret for biene sine, de blir redde når det skytes rundt dem og han tenker mye på hvordan det skal bli når våren kommer og de skal ut og arbeide. Sergej er uføretrygdet på grunn av arbeidet i gruvene, men på grunn av urolighetene kommer verken trygd eller annen post fram. Kirken i landsbyen ble truffet av en bombe og der fant Sergej mange vokslys som han tok med seg. De kommer nå til nytte siden strømmen er borte. Det blir vår og han bestemmer seg for å ta med seg bikubene og finne et roligere sted for dem. Han laster bikubene opp i den gamle Ladaen sammen med alt man trenger for å være bortreist til over sommeren. Han kommer til et vakkert og rolig sted, møter Galja som driver butikken og slår seg ned. Det blir et varmt vennskap med Galja og alt er fint til person med PTSD går løs på bilen hans og en av bikubene. Galja råder ham til å reises videre og det gjør han. Han var en gang på en birøkterkongress og der møtte han Ahtem, en tartar. Nå kommer han på at han besøke Ahtem på Krim og kanskje få sette bikubene sine i hans hage. Etter mye. strev kommer han fram, men oppdager at Ahtem har vært bortført i to år. Familien hans derimot tar godt i mot ham og han får sette bikubene sine sammen med deres. Sergej får oppleve hvor vanskelig det er å være en minoritet i et stort land. Han er selv turist og må komme seg ut av Krim innen nitti dager. Han opplever hvor fint det er å få hjelpe andre og ikke minst ha noen som venter på en.
Det ble etter hvert en god opplevelse å lese denne romanen. Kurkov skaper noen personligheter som trer tydelig fram og gir dybde til fortellingen. Sergej som har vært mest opptatt av seg selv og sitt, løfter blikket og ser andre mennesker og at han kan ha et bidrag inn i livet deres. Her er noen smakebiter:
Hun ga enkle og forståelige anledninger til ettertanke. For en kvinne gir alltid flere anledninger til ettertanke enn en mann. (s.181)
Den fredagskvelden hadde Sergeitsj det så fint hjemme hos Galja at han ble redd. Han ble redd for at han etter et par-tre middager til av denne typen ikke ville ha lyst til å vende tilbake til teltet, der han hver natt lå og kjente den harde bakken trykke mot ribbeinna gjennom den tynne soveposen og det gummierte presenningsgulvet. Han kunne komme til å flytte inn uten å si noe, uten å spørre vertinnen om tillatelse. For han visste jo allerede hva hun ville. Og ønsket hennes, med tanke på ham, var helt rimelig. Silk var naturens lov, alle levende skapninger ønsker å leve som par. Alle, unntatt bier. (s185)
Det er ikke vanskelig å anbefale denne boka. Det handler om krig og krigens farer, men mest av alt handler det om omsorg og vennskap mellom mennesker midt i alt.
Bentebing's Weblog 