Romanen Tung tids tale av Olaug Nilssen er en selvbiografisk roman. Hun skriver om sin egen familie og hvordan de oppdager at sønnen Daniel har regresiv autisme og hva det gjør med familien og særlig med henne som mor. Vi får høre om de første leveårene til Daniel hvor han er en aktiv gutt, snakker og synger og er med på alt som er gøy. Så forandrer han seg og mister språket, blir utagerende og trenger mye hjelp. Hun skriver om de daglige kampene for å få hverdagen til å henge sammen. Hun møter hjelpeapparatet og alle vedtak som må til for at Daniel skal få et så godt tilbud som mulig. Hun ringer, maser, klager, men systemet er trengt og Daniel får bare delvis den hjelpen han trenger og de som familie trenger. Samtidig så skinner hele tiden sorgen over barnet som var der, men som nå er borte igjennom. Hvor er den blide, glade, snakkende og syngende Daniel nå? Er han der inne et sted?
Det er en gripende bok, språket er enkelt men likevel så megetsigende og direkte at det er som forfatteren sitter der og forteller historien sin. Det er en usedvalig helstøpt roman, vakker og berørende. Anbefales varmt!
Bentebing's Weblog 