Det er ikke ofte jeg leser romaner skrevet av en chilensk forfatter, men nå har jeg nettopp lest Alia Trabucco Zerán sin roman Ren (Limpia). Romanens forteller er Estela som er hushjelp i en familie med mann, kone og etterhvert en datter. Byen der handlingen utspiller seg er Santiago i Chile, familien tilhører byens øvre middelklasse. Estela kommer fra den sydlige delen av Chile og til tross for sin beskjedne bakgrunn kan hun lese og skrive og gjett om hun kan observere og reflektere over det hun får se, høre og oppleve. Når vi møter henne sitter hun på et rom, innelåst og skal gi sin beretning om hva som skjedde da datteren i familien døde. Hun tar en lang omvei for å komme dit ved å fortelle om hvordan hun kom til familien, arbeidsoppgavene sine den første tiden og etter at datteren ble født. Hun forteller om hendelser i familien og hvordan hun prøvde å ikke bry seg om dem. Det går greit å holde distansen til foreldrene, men Julia, denne vakre, men vanskelige datteren smyger seg inn i hjertet hennes. Estela går ut, gjør innkjøp og treffer Carlos, en av de få som snakker med henne. Ved hans side er det en løshund som kommer og går. Han kaller den Daisy og hun kaller denYany, hunden vandrer fra den ene til den andre. Foreldrene har stadige utfordringer med Julia på skolen og hjemme. Hun er flink, men forledrene vil at hun skal overgå alle i klassen. De vil at hun skal lære å spille piano, hun vil ikke. Faren lærer henne å svømme ved å kaste henne ut i bassenget igjen og igjen til hun mestrer det. Hun nekter å spise og Estela ser at hun blir tynnere og tynnere. Det er urolige tider i Chile og en natt er det innbrudd i huset. De stjeler alt av verdi og trakaserer familien, men i liten grad Estella. Mannen i huset kjøper en pistol og under en opprydding i skap og skuffer finner Estela denne. Hun gjemmer den under madrassen sin. Han får også satt opp et elektrisk gjerde rundt huset. En dag Yany sover på vaskerommet, noe den ofte pleier å gjøre, blir den oppdaget av fruen i huset. Hun skjeller ut Estela og jager hunden ut mellom gjerdestolpene. Hunden blir sterkt skadet, men lever, Estela henter pistolen og skyter ham. Hun gjennopplever alle tapene hun har lidd gjennom årene og tenker stadig mer på at hun må komme seg bort fra dette huset.
Det er urolige tider i Chile. Det er kriminelle bander som herjer, det er demonstrasjoner og annen uro. Den dagen Julia drukner, hvordan kan en jente som er så flink til å svømme drukne(?), går hun til Carlos. Han tar henne med til byen der det er en stor demonstrasjon. De løper og roper og blir møtt med tåregass og militære som slår dem ned. Estela våkner innelåst i et rom, hvem er utenfor? Er det noen der?
Det er en så intens fortelling at jeg trengte å innta den i små porsjoner. Forfatteren formidler Estela sin vanskelig posisjon på en presis måte. Hun må tjene penger fordi moren er syk og trenger medisiner. Hun tjener bedre som hushjelp i en by i nord enn i en butikk i sør. Hun må bli. Hun lengter etter moren og livet hun hadde da hun var barn, selv om det var vanskelig tider da også. Moren vil at hun skal komme hjem, men Estela tenker på morens behov for medisiner. Estela sine observasjoner er nøye og gir et nesten filmastisk bilde av familien. Det er godt gjort! Det er tankevekkende hvor objektifisert hushjelpen blir når Julia en dag sier «Estela har på seg klær» når hun ikke har uniformen på seg. Det er en interessant bok og en bemerkelsesverdig hovedperson. Anbefales!
Bentebing's Weblog 