Jeg skrollet rundt på nettet og fant en referanse til Tezer Özlü sin vesle roman Barndommens kalde netter . Jeg hadde ikke hørt om forfatteren tidligere og det er ikke mange tyrkiske forfatteren jeg kjenner til heller, så det var ikke så merkelig. Boka er ikke på mange sider (122), men det som står på sidene gjør inntrykk. Det er en rasende, kanskje desperat fortelling om barndom, oppvekst og de uendelig mange årene der hovedpersonen er innlagt på diverse psykiatriske institusjoner. Hun beskriver en barndom med nære kusiner og familie, men og med en sterk trang til å rive seg løs fra det forventede. Hun gifter seg for å komme vekk, men det blir ikke som hun hadde tenkt. Familien er redd for henne og hun legges inn på et psykiatrisk sykehus der hun får elektrosjokk, hun blir utskrevet, er ute litt, blir lagt inn igjen. Vi følger hennes hakkete bevisshet om hvordan de stadige elektrosjokkene virker. Hun kommer seg endelig ut, vender tilbake til kjente landskap og lar naturen og opplevelsen av denne være en del av helbredelsen.
Det er som sagt en bok med få sider, men den gjør sterkt inntrykk. Vel verdt å lese!
Bentebing's Weblog 