Helga Flatland har fått mye oppmerksomhet for denne romanen: En moderne familie, – hun fortjener det for boka er godt skrevet, personene trer fram og vi kjenner igjen følelser som kan ramme når uventede ting skjer.
Romanen handler om familien: mor, far, tre barn i voksen alder og sjokket når foreldrene på 70 år sier at de skal skille seg. Det er klart at dette setter følelser og reaksjoner i gang. Hver av søsknene kommer til orde, først og fremst de to eldste søstrene Liv og Ellen og til slutt broren Håkon som får det siste kapittelet. Det er søsknenes reaksjoner og tilbakeblikk som er i fokus, foreldrene som setter det hele i gang er i bakgrunnen og bidrar lite til at vi forstår hva som har til at de går fra hverandre.
Liv er den eldste i søskenflokken, gift med Olaf og har to barn. Hun går omtrent i oppløsning ved denne nyheten, hun føler at det er hun som holder familien sammen og at de andre bryr seg lite om hva de nå skal gjøre med tradisjonene rundt jul og sommerferier. Dette går ut over mann og barn, ja skal det føre til en ny skilsmisse?
Ellen virker veldig kul, men når hun får komme til orde får vi innblikk i en kvinne på jakt etter å bli mor, føle tryggheten i forholdet til Simen, samboeren og akspet fra søsknene og da særlig Liv. Ellen og Liv har hatt et sterkt hat/elsk forhold gjennom hele oppveksten og det preger dem også i voksen livet.
Håkon er sistemann, åtte år yngre enn Ellen, hypersensitiv og en svært etterlengtet sønn hos foreldrene. Han hevder med stor kraft behovet for ikke å gå inn i de tradisjonelle rammene for ekteskap og samliv, til han møter Anna med de samme holdningene som han og oppdager at liv og lære er to forskjellige ting. Håkon er avspist med ett kapittel i boka, men på det tidspunktet fikk jeg følelesen av at forfatteren hadde sagt sitt og var klar til å snurpe historien sammen.
Anmelderen i VG skrev: Etter å ha lest Helga Flatlands nye roman, lurer jeg egentlig på overraskende lite. Og der er i grunnen jeg og. Jeg står fast ved at Flatland skriver godt, opplegget hennes med å la de tre søsknene fortelle sin historie er godt gjennomført og hun bruker dette til å få framdrift i romanen, men det blir litt overtydelig og engasjementet mitt flater litt ut. Det er ikke mye å le av i denne boka, bortsett fra når Olaf forteller hva han har gjort for å få Liv på banen igjen…
Liker du Flatland vil du like denne og, men kanskje ikke så godt som de andre bøkene hennes?
Jeg måtte vente lenge på boka så derfor har mange skrevet om denne bl.a.Artemisia, Tine, Beate
Bentebing's Weblog 