Da vi reiste til Spania denne gangen gikk jeg nøye igjennom hyller og kasser for å finne en passende bok. Jeg kom over Nadia Hashimi sin roman Når månen står lavt og tenkte at denne kunne passe som reiselektyre, ikke for krevende, men heller ikke altfor «lett». Jeg fikk rett på den måten at den var lett å lese og den etterlot et sterkt inntrykk av både den ene av hovedpersonene sitt liv som barn og til en viss grad om flukten til Europa.
Freiba er den ene hovedpersonen i boka og den som gjør sterkest inntrykk. Den andre er sønnen hennes Saleem. Da Freiba ble født døde moren i barsel. Det var det første barnet til foreldrene og faren ble stående alene med ansvaret for den vesle jenta. I Afghanistan sitt tradisjonelle familienettverk er dette en stor ulykke og ryktene gikk om dette barnet som hadde «tatt livet av» moren sin. Faren gifter seg på nytt etter noen år, men Freiba blir ikke helt tatt inn i hjertet til hans nye kone, noe hun får merke svært godt etterhvert som de får nye barn. Freiba prøver å gjøre henne til lags på ulike måter, men hun kan ikke være sikker på hvordan ting blir mottatt. Når Freiba skal begynne på skolen finner stemoren ut at hun trenger henne til hjelp i hjemmet og hun må gjøre husarbeid, mens søsknene blir sendt på skolen. Freiba hungrer etter kunnskap og å lære nye ting. Hun får etter flere år lov til å begynne i første klasse, men da under forutsetning at hun klarer opptaksprøvene. Hun leser og strever og klarer i løpet av det første skoleåret å hente igjen sine jevnaldrende. Hjemme må hun fortsatt gjøre husarbeid før leksene, men hun har en kolossal ståpåvilje og klarer seg bra. Stemoren vil gjerne ha henne gift og får et tilbud som hun kaster seg over. Vi får høre om alle innledende forhandlinger og hva som forventes av Freiba. Hun på sin side har oppdaget hvem som er den kommende mannen og blir skrekkslagen. I farens frukthage har hun blitt kjent med nabogutten og de ber om at hun skal slippe å gifte seg med denne mannen, og mirakuløst nok skjer det. Nabogutten som Freiba er forelsket i, gifter seg med søsteren og Freiba gråter i dagevis da dette sviket blir klart. Hun får imidlertid et annet tilbud og opplever at både svigermoren og hennes kommende mann er hennes redning fra et liv i stadig påminning om at hun er en ulykkesfugl, til et liv der hun både får utdanne seg til lærer og blir høyt verdsatt av mennesker rundt seg. Etter flere år får de sønnen Saleem og senere datteren Samira. Mahmood, mannen til Freiba, arbeider i departementet med vann og prosjekter knyttet til dette. Det blir stadig lagt restriksjoner på hva de kan gjøre. Freiba som har undervist på skolen, får ikke lenger undervise og begynner med hjemmeundervisning for datteren og nabojenter. Snart er heller ikke dette mulig og da hun oppdager at hun er gravid igjen vokser bekymringene. De begynner å snakke om å forlate landet, flere av slektningene har gjort det og de går til anskaffelse av falske pass. Det går noen måneder og en kveld kommer det menn fra Taliban og tar med seg Mahmood. Freiba får vite at mannen er død og bestemmer seg raskt for å forlate landet med barna. Hun får hjelp, men det er vanskelig, tungt og med en fødsel i vente blir det ekstra krevende. De treffer hjelpsomme mennesker som tar dem inn i huset sitt og de får bo der til de er klare til å reise videre. De kommer seg til Hellas, de har nesten ikke penger og Freiba ser seg tvunget til å pantsette armbåndene hun har arvet fra moren. Saleem skal gjøre dette, men i det han kommer ut fra pantelåneren blir han tatt av politiet og etter brutal behandling blir han sendt tilbake til Tyrkia. Han finner familien som hjalp dem første gang og får bo hos dem, men han vil finne familien sin og slutte seg til dem. Fra denne hendelsen følger vi Saleem og hans ferd mot England som var bestemmelsesstedet.
Dette er en roman som gjør inntrykk. Både Freibas fortelling, men og selvsagt Saleems reise og kamp for å nå fram til familien. Likevel er det Freiba sin historie som sitter igjen fordi den forteller om et system som gjør jenter til handelsvare og kampen mange jenter må føre for å få gå på skole og utvikle sitt potensiale. Det er Freiba som trer fram som en levende person, mens de andre er mer som bifigurer og det enda Saleem forteller sin del av historien. Han er en ung gutt men forfatteren, som forøvrig skriver bra, klarer ikke på samme måte å gjøre ham så levende. Boka gir et realistisk, vil jeg tro, bilde av det brutale og vanskelige livet til flyktningene og alt de går igjennom for å redde seg unna krig og forfølgelse. Har du lyst til å lese en bok som er lettlest, men og som forteller en gripende historie, ja, da kan du prøve denne. Jeg fikk boka som leseeksemplar fra Korall forlag.
Bentebing's Weblog 