Jeg har nettopp avsluttet Tomas Espedal: Imot kunsten, og er fortsatt oppslukt og betatt av den stille intensiteten i boken. På bare 163 sider skriver han om familien, seg selv, veien mot forfatterskapet og betraktninger om det å skrive på en slik måte at «filmen» kjører uanstrengt i hodet mitt. Boken fikk Kritikerprisen og det …
