Bentebing's Weblog

Jeg har nettopp avsluttet Tomas Espedal: Imot kunsten, og er fortsatt oppslukt og betatt av den stille intensiteten i boken. På bare 163 sider skriver han om familien, seg selv, veien mot forfatterskapet og betraktninger om det å skrive på en slik måte at «filmen» kjører uanstrengt i hodet mitt. Boken fikk Kritikerprisen og det er fortjent, en nydelig bok! Han skriver om dette at vi ikke kjenner våre barn, så feil og så sant, tenker jeg. For jeg kjenner mine barn, tror jeg nok, men det er likevel sider ved dem jeg ikke kjenner fordi jeg vil alltid innta «mamma-posisjonen» i deres liv og som meg så har vel de og saker og ting de vil spare mor for… Eller rett og slett holde for seg selv!

Noen ganger, når jeg har lest en bok som gjør inntrykk, føler jeg meg som en Imaginær elefant slik som denne som er laget av Kurt Johannessen. Følelsen av å ha kjørt nesa inn i noe som det tar litt tid å fordøye – og finne ut av. Jeg har vel en følelse av at sist leste bok er en sånn en!