Bentebing's Weblog

Eli har skrevet om sine første bildebok opplevelser og bedt flere gjøre det samme. Dett er egentlig en ganske grusom øvelse. Det går da opp for meg hvor overgitt barn er til de voksne som omgir det – og her er jeg selv skyldig! Men altså- etter å ha ransaket hjernekassa dukker det opp et par bildebøker fra den gang Tidens gullbøker var en gjenganger i bursdagsselskaper som en passende gave til jevnaldrende eller som presang fra en eller annen besøkende. Broderen og jeg fikk en gang hver vår bok, han fikk Fridolin av Ging og jeg fikk Prinsesse Dag-Gry av Walt Disney (oversatt av Alf Prøysen). Jeg husker hvor rasende jeg var fordi jeg måtte lese denne sløye prinsesseboka, mens han kunne lese om Fridolin som var mye mørkere og skumlere enn min. Jeg tror jeg ytret meg ganske høylydt, intenst og lenge slik at mine nærmeste voksne ble både dystre og oppgitt over denne dama, men det er meget mulig jeg husker helt feil her. Jeg har en følelse at det ble mye Egner, Karius og Baktus, men bildebøker begynte jeg først å interessere meg skikkelig for da jeg gikk på Bibliotekskolen  og seinere da jeg selv fikk barn. Jeg tenkte at mine unger skulle få lese så mange bildebøker som de på noen mulig måte kunne komme over – og hva skjer?!? Min førstefødte legger sin elsk på «Vår vesle jord» av Reidar Johan Berle! Boka er fin den, men etter å ha lest den flere ganger hver dag i flerfoldige måneder begynte jeg å «miste» boka. I stedet fant jeg Serafin og Plym, illustrerte folke-eventyr og Den lille larven Aldrimett – å hvilken lykke da vi kunne fordype oss i disse! Min sønn synes nok at begrensingen på bare femgangerom dagen lesing av «Vår vesle jord» var snippelig. Til tross for dette har vi et greit forhold – og han leser fortsatt bøker, men ikke bildebøker – og det er jo litt synd.