Bentebing's Weblog

Vi har startet årets sommertid på biblioteket, dvs, redusert åpningstid for publikum. Vi som jobber der skal nå på disse få ukene gjøre alt vi ikke fikk gjort i vinter, avspassere så mye som mulig og ha ferie. Men disse åpningstidene… På avdelingsmøtet mente psykologen at vi hadde egentlig stengt, dette med sommeråpent var en illusjon av åpenhet. Jeg hevdet at vi kunne jo ha helt lukket – altså sommerlukket, men det har vi ikke! Vi har åpnet – om enn noe redusert. Å huff! Dette likner på halvfullt eller halvtomt diskusjonen!!!! De dette går utover er jo selvsagt lånerne våre. De er like forvirra hvert år, selv om vi varsler i god tid, men hjelper det? Niks! De står utenfor og ser sårt på oss som frakter rundt på tidsskrift som skal kasseres eller magasineres, hvorfor kan de ikke slippe inn – de skal jo bare…. Personalet har utstyrt seg med steinhjerter og særlig sjefa. Men i dag kom unge herr S som ville inn på biblioteket! Pappaen prøvde å få han til å omstille seg til at det var stengt og at de kunne reise til nabokommunen der biblioteket var åpent. Dessverre, dette var umulig for den unge mannen, så med hodet plantet mot døren nektet han å flytte på seg, langt mindre gi opp tanken på å komme inn. Sa jeg steinhjerte? Etter noen minutter var den unge S innafor, løp meget lykkelig inn og hentet et lite depot av bøker og DVD-er som måtte til for å klare seg gjennom helga og jeg fikk et strålende smil! Jeg er redd herr S aldri kommer til å få med seg når er det sommeråpent eller lukket, han kommer nok alltid til å slippe inn – slik som han smiler!