Ja, det er nettopp det jeg har gjort i påsken! Jeg er et flatlandsmenneske, har aldri skjønt hvorfor man på død og liv skal opp på et topp. Dette har jeg visst nevnt tidligere i en post, men denne gangen stod altså det høyeste fjellet i kommunen for tur. I fjor hadde jeg som mål å komme meg opp på ti forskjellige fjelltopper. Det ble bare åtte, men i år er det nye muligheter og vi er altså i gang! Eldsfjellet har på mange måter vært både en fysisk og mental utfordring for meg. Jeg har hørt mye hvor vanskelig og ekkelt det er å gå opp, det blåser alltid der oppe og ura som man må gå opp og ned er ruglete med løse steiner. Huff og huff! Så er det dette med kondisen, er den bra nok? Vil jeg ha nok krefter til å komme opp og ned? I følge husbonden er det ikke annet å gjøre enn å prøve, ta det med ro, nyte turen, ha med nok mat og kaffe, gode sko/støvler og ikke gi seg. Jaja, vi dro avsted, bestemte at vi ikke skulle gå opp ura, men gå på langs av fjellryggen. Det er en lengre tur, men ikke så mye klatring og som sagt det skulle være tur og ikke konkurranse. Været var upåklagelig, sol, varmt og nesten ikke vind. Vi gikk i en rolig tempo, brukte en time mer enn alle andre både opp og ned, men vi kom opp! Vi traff noen kjente og en spurte om jeg syntes det var tungt, men da tok jeg en Northug: Det er lett! Det som var tungt var å overvinne alle mine tanker om hvor vanskelig og skummelt og utrolig slitsomt dette kom til å bli. Klart jeg kjente både her og der at jeg hadde vært ute på tur, men ikke i den grad som jeg hadde tenkt. Slik er det med mange ting. Jeg tror dette blir vanskelig, gruer meg i lange tider, men når jeg så er i gang er det svært ofte ikke så ille. Etterpå tar jeg gjern en runde med meg selv og spør: må jeg virkelig drive med disse utsettelsesfaktene hver gang? Kan jeg ikke stole på at det går som oftest helt greit? Når jeg da også kjenner på denne vidunderlige følelsen av å både nå et mål og overvinne motstand, hvorfor gjør jeg ikke mer av dette? Mennesket er en forundrelig skapning!Bildet er tatt på vei opp til varden på toppen av Eldsfjellet.
Du får sagt det, du! Er det ikkje rart korleis vi er skrudd saman? Eg kan grue meg til noko i vekesvis og når det er over så tenkjer eg: Var dette alt..?
LikerLiker