Publisert i litteratur, Uncategorized

Stigninger og fald

Og så var det Josefine Klougart sin tur! Jeg begynte så optimistisk på denne lille boken, bare 171 sider, det burde være en lett match! Og det var en glede å lese om oppveksten på Mols, barndommens lukter, smaker og relasjoner mellom mennesker. Jeg som har halve slekta fra Danmark og først og fremst på Fyn, gjennopplevde min barndoms somre og mine kjære besteforeldres hus og hage. Det tok lang tid å lese de første kaptilene for jeg ble stadig svept av gårde i både deilige og bittersøte minner. Så begynner deadline for vår felles blogging å nærme seg og da må man få opp farten, men det er ikke så lett det heller, for Klougart skriver detljert om alt og på jakten over hva hun vil meddele utover sine minner så leser jeg sakte.

Verden siles gjennom hovedpersonens blikk, en person i utvikling, en person som observerer sin mor – først og fremst, sine søstre – særlig lillesøsteren, sin mormor, en tante og sin far, kanskje med større distanse enn de andre. Det er et sterkt kvinneunivers, kvinnene handler, faren er absolutt til stede, mens hans handlinger gjør ikke samme inntrykk som kvinnene.  Kaptilene er korte og handler om en episode, neste kapittel referer ikke tilbake til noe som tidligere har skjedd, de er som en rekke nedslag i minnenes sjø. Jeg liker språket, bildene de skaper og hvordan hun gjennom detaljeringen får fram et kjent, men likevel anderledes miljø. Jeg hadde også noen kjekke øyeblikk når hun skriver om listene sine, meget gjenkjennelig:

Der er en liste over ting jeg fortryder, at jeg har sagt, en over de ting jeg fortryder, jeg har gjort, en over de ting, jeg helst vil glemme. Det er den samme liste, indtil veidere den samme, bare i en kortere udgave. Det kan man se. Jeg lukker bogen og lader min venstre hånd ligge fladt på den, smeltet ud over den sorte lakindbinding. Jeg drikker av mit saftevand, der er blevet varmt i solen. Hun bliver ved med at bælge ærter, og jeg er ikke i tvivl om når jeg ser de hænder, at hun også elsker lister, det system i tingene, at hun også kan se at lister er viktige, ikke hvorfor de er det, men simpelthen at de er det. (s.103)

Når boka er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris så må den ha noen særskilte kvaliteter, tenker jeg. Hva er det med Klougart? Språket, bildene hun skaper og stayerevne, hun gjennomfører prosjektet sitt: et minne, et hopp, et nytt minne og vi hopper videre. Det er familien og hesten Molly som er trådene i veven hennes, men det skjer lite utover beskrivelsen av øyeblikket og i lengden er det ikke nok.

Publisert i bøker, lesing

Fyrmesterens datter

Midt i den Nordiske Samlesingen var det nødvendig å ta en pause og lese en krim igjen.  Denne gangen fant jeg Fyrmesterens datter av Ann Rosmann. Hun er debutant og har fått gode kritikker i både den svenske og norske pressen. Hun sammenlignes med Camilla Läckberg, noe som er forståelig i og med at både Rosmann og Läckberg henter miljø fra den svenske vestkysten og det er politietterforskere som håndterer oppklaringen av mysteriene.  Det er mange likhetstrekk mellom romanen til  Rosmann og Läckbergs krimverden også når det gjelder persongalleri: Rosmanns helt: Karin Adler politikvinne, arbeider til daglig sammen med Robban, men må i denne boken hanskes med Folke som har en greie med språk og grammatikk og ser ut til å lengte etter pensjonsalderen, Carsten er hennes sjef og Gøran som ganske raskt blir ex-kjæreste. Läckbergs helter: Patrik politimann, gift med Erika forfatter, hun drar ofte i gang et mysterium i forbindelse med research hun gjør til bøkene sine, Mellberg sjef på politistasjonen, roter mye til og bare lengter etter pensjonsalderen. Ja, det er mye likt, men etter å ha lest nesten alle Läckberg´s bøker er det ganske befriende med en som skriver fra nesten samme miljø, men lar oss slippe «ammetåka» som anmelderen i Fædrelandsvennen sier. Rosmann får skryt for å skrive hakket kvassere enn Läckberg, men i Fyrmesterens datter innføres det en mengde mennesker som det innimellom er litt vanskelig å holde styr på. På bibliotek og får vi ofte spørsmål fra lengtende lånere om ikke den eller den forfatteren kommer med noe nytt snart? Her er Rosmann et utmerket alternativ. Ja, det kan faktisk hende at hun stjeler noen fans fra Läckberg og! Jeg synes vel at begge to egner seg til avslappende lesing, fort lest, fort glemt, med andre ord:  helt greit.

Publisert i Bibliotek, litteratur

Kursdag

Så har vi vært på kurs igjen! Denne gangen om «Årets bøker for voksne», dvs Kulturfond bøkene som kom til bibliotekene i 2010. To muntre damer fra Rogaland presenterte et utvalg av bøker og ga oss sine helt personlige inntrykk av et intenst leseår. Deltakerne, vel femti damer og noen få menn satt fortumlet igjen etter fire timer der titler og synspunkt haglet ned over oss. Det var kjekt, det var nyttig og som noen bemerket «dette sparer oss for mange frustrerende opplevelser og det hjelper oss til å finne perlene». For det er akkurat det å finne de gjemte perlene – og formidle dem til leserne som er jobben. Nå sa de gode damene at: «det er alltid en leser til en bok», ja, i god Ønskebok-ånd, har vi lært oss at det finnes ingen bøker som ikke har en leser! Det er bare det at disse skal finne hverandre og det er ikke alltid så opplagt. En annen side,  som ikke bare kursholderne, men også det valige fotfolket på bibliotekene undrer seg over er hvordan forlagene tenker om forsidene på bøkene. Det utrolig mange anonyme forsider! Du har virkelig ikke peiling på hva boka handler om og når baksideteksten er et obskurt utdrag fra boka, ja hva skal motivere meg og andre til å lese akkurat denne? Selv som bibliotekarbeider er jeg ikke utstyrt med antenner som sier meg at denne boka inneholder en skatt som mange må få del i. (Hadde vært veldig greit forøvrig) Når kassene med kulturfondsbøker kommer finnes det ikke et fjon av informasjon om bøkene, med unntak av barne- og ungdomsbøkene. De fleste bibliotek har ikke satt av lesetid til de ansatte og all lesing foregår på eget initiativ og på egen fritid. Mange bibliotekfolk leser likevel avsindige mengder bøker fordi de er genuint interessert i litteratur OG at mange føler en strek forpliktelse til å holde seg orientert. – men altså for oss som liker å få et hint, hadde det vært stas med en forside som var med og fortalte sin del av historien. Som for eksempel denne:

Publisert i lesing, litteratur

Samlesing – Innsirkling 2

«Er dette en av bøkene jeg kommer til å avbryte» -tenkte jeg da jeg var på side 160. Hvorfor skal jeg lese en bok som ikke engasjerer meg, der jeg mistenker forfatteren for å ville henge ut personene sine. Hvor jeg som leser blir dratt igjennom en konstruksjon av en roman, som jeg ikke befinner meg vel i? Carl Frode Tiller, bejublet, priset og nominert, burde jeg ikke være i den syvende litterære himmel? Jeg leste flere entusiastiske meldinger om boka og forfatterens prosjekt. Jeg innrømmet min mangel på tidligere lesing av den første boken Innsirklinga, men likevel, dette var en kamp. Den usynlige hovedpersonen David som har mistet hukommelsen og ber tidligere venner og kjente om å skrive til ham slik at han kan finne ut av hvem han er. I Innsirkling 2 er det Ole, Tom Roger og Paula som er brevskrivere. Den totalt selvutslettende Ole fikk meg omtrent til å hive boka i femte veggen. Tom Roger en småkriminell, voldelig type, må jeg si jeg fikk litt mer sans for, selv med alt sitt raseri. Paula på Otterøy bu- og servicesenter som får en annen til å skrive for seg, men som har hemmeligheter å fortelle. Hva var det som gjorde at jeg likevel leste videre? Jeg liker ikke å gi opp bøker. En kollega hadde lest første bok og var begeistret, men hun er trønder og som sådan forpliktet (sa hun). Men hovedsaken var nok:

Språket: Tiller skriver slik at jeg er personen som er øyeblikkets brevskriver. Det er detaljert, det er pinlig, det er så nært og tett at det legger seg på innsiden av hodet mitt.

Personene: Det er levende mennesker, de blir levende etter som fortellingen ruller fram.

Og likevel: Denne boka ville jeg ikke ha lest hvis vi ikke hadde hatt vårt samlesingsprosjekt. Fordi: Fortellingen utmattet meg med detaljeringen, alt er fortalt, absolutt alt! Men det er kanskje det en som skriver til en med hukommelsestap ville ha gjort? Ikke vet jeg. Jeg kan forstå begeistringen, jeg deler den ikke, boka er strålende skrevet, men den er ikke «min».

Publisert i Domestics

Søndagstur

Det hender at husbonden er innom bloggen og tar et sveip. Sist han gjorde det, bemerket han at det var lite bilder her – og det har han jo rett i! Så hermed skal jeg bestrebe meg på å ha med litt flere bilder, der det passer slik – altså! Det må ikke bli noe stress dette med bilder, for sant å si har jeg stressa litt denne uka med å finne ut hva jeg skulle skrive om! Jeg kan da ikke allerede nå å misse på å gjennomføre mitt forsett om å blogge minst en gang pr. uke. Så dette «kravet» om litt mer billedlegging kom egentlig som en grei utvei! Søndagsturen i dag gikk til Meland Golf- og naturpark på Fløksand i Meland  kommune, ikke langt hjemmefra, men et flott område som har hatt gårdsdrift fra 1700-tallet og fram til ca 1980.

Hull 18 med Fløksand gård i bakgrunnen

Vi begynte turen fra hull 18 denne gangen, sånn for forandringens skyld! Og selvsagt en annen viktig grunn: når banen er i drift er det med livet som innsats man prøver å gå mot slagretningen! – sånt gjør man bare ikke!

Hele området rundt gårdshusene bærer preg av at dette har vært en stor og staselig gård med alléer, murer og sjeldne trær. Ja, stor i forhold til de andre gårdene i området, får vi vel si…

Hull 13 med utsikt til Bergen

Nå er gården gjort om til golfbane og selv de mest innbitte motstanderne går gjerne tur her og nyter tilgjengeligheten, tja kanskje ikke så mye midt i golfsesongen, men den er jo rellativt kort selv her på vestlandet. Dvs. det var en ute med bag og køller idag og – holdt vel ikke ut lenger… det var lite snø og vannhindrene var av det sympatiske slaget, slik som her:

Hull 11 med overflate med sprett i!

Noe særlig varme var det ikke, så dagens belønning ble inntatt i heimen – og når en av gutta dukker opp for å nyte fastelavensbolle med mor og far, da har vi hatt en nydelig søndag!

H spiser fastelavensbolle. Bildet er tatt av JK