Publisert i bøker

A Confederacy of Dunces

ConfederacyA Confederacy of Dunces eller Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole var sommeren store leseøvelse. Det ble en øvelse i utholdenhet, forundring over at det går an å skrive så mye om raping, spising og andre kroppslige funksjoner, samt skrudde ideer, at jeg den siste delen av boka leste videre av ren nysgjerrighet hvordan dette ville ende. Jeg leste boka på engelsk, dermed tok lesingen lengre tid for her var det mye dialekt, men da jeg begynte å tenke på dialogen som en hørbar samtale så gikk alt så meget bedre. Jeg har lest andre bloggere som har lest boka på norsk og det er mulig at selv om jeg brukte lang tid på lesingen, så var kanskje engelsk et bedre valg. Dessverre leste jeg forordet, det er i grunnen alltid en dårlig idé for Mr. Percy legger sterke føringer for lesingen og det er hemmende. Jeg tok meg stadig i å lure på hvor mye som var biografisk i denne romanen, for slik jeg leste bokens første deler har hovedpersonen Ignatius  J. Reilly og JKT sterke likhetstrekk og da jeg googlet på JKT i dag tenkte jeg at sånn kunne faktisk Ignatius ha sett ut og – på en veldig god dag. Ignatuis bor i New Orleans med sin mor som er forfyllet. Han har undervist på et universitet, men ble sparket derifra for han rettet ikke oppgaver og utførte minimalt med arbeid. Han vil helst ligge på sengen, spise og tenke på fordøyelsen sin. Vi treffer ham og moren i det første oppløpet der en forkledd politimann prøver å fengsle ham for ikke å kunne identifisere seg. Ignatius er særdeles velartikulert og driver enklere hoder til fortvilelse og raseri. Moren og Igntius klarer å komme seg vekk derifra og ender i baren The Night of Joy der de drikker – øl til mor og Dr. Nut til Ignatius. Også på denne baren blir det oppstandelse og med en full mor bak rattet klarer de to å vikle seg inn i vraking av både bil og hus. Dette fører med seg at moren får en bot som må betales og hun på sin side krever at Ignatius må skaffe seg en jobb slik at han kan hjelpe henne med å betale. Og herfra ruller historien om Levy Pants, pølsevognen og alle de utrolig personene han møter og ikke minst hvordan han prøver å implementere sine skrudde ideer. Er dette morsomt? Tja, hvis jeg hadde greid å finne et fjon av et sympatisk trekk hos Ignatius, men han er en egosentrisk type som bare tenker på seg selv, sitt tarmsystem og en sjelden gang på Myrna som han studerte sammen med. Nå er det også slik at forfatteren ikke har særlig sympati med noen av figurene sine, det måtte i tilfelle være Mr. Levy som lever i skyggen av sin far som startet Levy Pants og under stadige anklager fra sin kone. Skriver Toole godt? Ja, det gjør han. Denne boka omtales som en satire og lese den slik så er det noen store øyeblikk her: f.eks. når Ignatius finner på et nytt arkiveringssystem hos Levy Pants, (som bibliotekar fikk jeg nesten åndenød). Jeg er overbevist om at denne boka vil jeg like mye bedre når det har gått noen uker og jeg har fått det hele på litt avstand. Det tar på å lese om en diger overvektig, slafsende fyr med grønn jaktlue med klaffer , tweedbukser og tykk, rutete flanellskjorte. Prøv selv om du vil!

Forfatter:

I love to read! Reading makes my small world larger, greater and more wonderfull. I live in Nordhordland near Bergen with my husband.

6 kommentarer om “A Confederacy of Dunces

  1. Hehe, må le av den siste setningen din..om at det tar på å lese om en slik fyr. Ja, det gjør jo det- selv måtet jeg legge godviljen til og min evne til å se det gode i alle mennesker. Det er jo lettere med en romanfigur enn en person i RL, for jeg tenker nok jeg ville følt vemmelse over å ha sittet ved et matbord med feks Ignatius i virkeligheten.

  2. Spennende at du har lest den på engelsk, tror du var den eneste, og jeg er sikker på at det ga mer liv til boka enn oversettelsene. Sånn må det bare være -). Det tok på meg også, selv om jeg ga opp etter 3 kapitler, vel 3,5 for å være nøyaktig, et eller annet sted på buksefabrikken.

  3. Var det før eller etter at Ignatius begynte å henge opp girlandere i taket? Du har nok rett i dette med språket, jeg har lest noen steder at forfatteren fikk skryt nettopp for å bruke New Orleans dialekten og det blir jo ikke så lett å få fram på norsk…

  4. Jeg reagerte også på at forordet la så sterke føringer på lesningen, og klarte ikke å legge fra meg tanken på forfatteren mens jeg leste. Det var nok derfor jeg avbrøt så fort, for jeg pleier å like satirer og jeg fikk ikke inntrykk av at det var en dårlig roman. Nei, denne må jeg spare til en annen gang, når jeg er klar for tanken på selvmyrdende forfattere og ekle hovedpersoner i tweed og flanell. Og da tror jeg jammen at jeg også skal lese den på engelsk! Eller var språket vanskelig?

  5. Jeg anbefaler virkelig å lese den på engelsk! Det tar litt tid å komme inn i dialekten, jeg prøvde å «lytte» til dialogene, mer enn å lese dem… mer som enkel lydskrift – om jeg skal prøve å forklare det. Det er nok helt rett av deg å legge boka vekk nå og ta den en gang hvor forordet er bleknet og lysten på satire er påtrengende. Jeg kan da minne om Ranganathans ord: En bibliotekar/lesers viktigste oppgave å finne riktig bok til riktig person i riktig tid – et jungelord å ta med seg når en ny høst nærmer seg:-)

  6. Ja, det tar på å lese om denne fyren! Det morsomme gikk etterhvert over til å bli mer tragikomisk og i lys av det synes jeg boken er god. Nå angrer jeg på at jeg ikke leste den på engelsk, men augustboken har jeg ihvertfall på originalspråket 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s