Bentebing's Weblog

A Confederacy of Dunces eller Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole var sommeren store leseøvelse. Det ble en øvelse i utholdenhet, forundring over at det går an å skrive så mye om raping, spising og andre kroppslige funksjoner, samt skrudde ideer, at jeg den siste delen av boka leste videre av ren nysgjerrighet hvordan dette ville ende. Jeg leste boka på engelsk, dermed tok lesingen lengre tid for her var det mye dialekt, men da jeg begynte å tenke på dialogen som en hørbar samtale så gikk alt så meget bedre. Jeg har lest andre bloggere som har lest boka på norsk og det er mulig at selv om jeg brukte lang tid på lesingen, så var kanskje engelsk et bedre valg. Dessverre leste jeg forordet, det er i grunnen alltid en dårlig idé for Mr. Percy legger sterke føringer for lesingen og det er hemmende. Jeg tok meg stadig i å lure på hvor mye som var biografisk i denne romanen, for slik jeg leste bokens første deler har hovedpersonen Ignatius  J. Reilly og JKT sterke likhetstrekk og da jeg googlet på JKT i dag tenkte jeg at sånn kunne faktisk Ignatius ha sett ut og – på en veldig god dag. Ignatuis bor i New Orleans med sin mor som er forfyllet. Han har undervist på et universitet, men ble sparket derifra for han rettet ikke oppgaver og utførte minimalt med arbeid. Han vil helst ligge på sengen, spise og tenke på fordøyelsen sin. Vi treffer ham og moren i det første oppløpet der en forkledd politimann prøver å fengsle ham for ikke å kunne identifisere seg. Ignatius er særdeles velartikulert og driver enklere hoder til fortvilelse og raseri. Moren og Igntius klarer å komme seg vekk derifra og ender i baren The Night of Joy der de drikker – øl til mor og Dr. Nut til Ignatius. Også på denne baren blir det oppstandelse og med en full mor bak rattet klarer de to å vikle seg inn i vraking av både bil og hus. Dette fører med seg at moren får en bot som må betales og hun på sin side krever at Ignatius må skaffe seg en jobb slik at han kan hjelpe henne med å betale. Og herfra ruller historien om Levy Pants, pølsevognen og alle de utrolig personene han møter og ikke minst hvordan han prøver å implementere sine skrudde ideer. Er dette morsomt? Tja, hvis jeg hadde greid å finne et fjon av et sympatisk trekk hos Ignatius, men han er en egosentrisk type som bare tenker på seg selv, sitt tarmsystem og en sjelden gang på Myrna som han studerte sammen med. Nå er det også slik at forfatteren ikke har særlig sympati med noen av figurene sine, det måtte i tilfelle være Mr. Levy som lever i skyggen av sin far som startet Levy Pants og under stadige anklager fra sin kone. Skriver Toole godt? Ja, det gjør han. Denne boka omtales som en satire og lese den slik så er det noen store øyeblikk her: f.eks. når Ignatius finner på et nytt arkiveringssystem hos Levy Pants, (som bibliotekar fikk jeg nesten åndenød). Jeg er overbevist om at denne boka vil jeg like mye bedre når det har gått noen uker og jeg har fått det hele på litt avstand. Det tar på å lese om en diger overvektig, slafsende fyr med grønn jaktlue med klaffer , tweedbukser og tykk, rutete flanellskjorte. Prøv selv om du vil!