Bentebing's Weblog

Jeg skal innrømme med en gang at jeg har nesten ikke lest noe av Neil Gaiman tidligere, men så sendte Vendetta denne boken til meg og så var jeg i gang med å lese en av fjorårets vakreste bøker. Den ga meg en smak av andre nydelige, triste, sjebnetunge bøker jeg har lest tidligere og samtidig var den ny og frisk. Heldigvis for meg var den ikke så skummel eller voldelig som andre jeg har hørt om (og noen bokbloggere har klaget over mangel på), den har jo sine sider, men ikke slik at jeg knep igjen det ene øget når jeg leste…

Fortelleren møter vi som en mann midt i livet. Han har vært i en begravelse og er på vei til en minnesamling, men på veien er det hans minner som overtar og han kjører til barndomshjemmet og til gården der det bodde tre veldig spesielle kvinner. Når han stanser her gjenopplever han viktige, dramatiske og sterke hendelser fra barndommen og han treffer en av kvinnene fra den gang og hun sjekker nærmest ut at han og det livet hans er blitt til, var verd offeret de gjorde.

Hovedpersonen forteller om sin barndom fra han var sju år og noen måneder framover. Han bor i en liten landsby sammen med moren, faren og søsteren, han er uten venner og ingen kommer i geburtsdagsselskapet hans. Han er ikke lykkelig og det er ingen rundt ham som bekrefter at han er vikitg for dem. Dette er utgangspunktet for de neste kapitlene som fengslet meg helt. For den unge fortelleren kommer i kontakt med Lettie Hempstock, hennes mor og bestemor som på en måte er eldre enn tiden selv. Foreldrene ansetter en barnepike Ursula som skal passe på han og søsteren, men Ursula er et monster som vil kontrollere både ham og de øvrige i familien hans. Det skjer dramatiske ting, men de er fortalt på en rolig og tilforlatelig måte, Gaiman overbeviser meg om at slike hendelser kan godt skje, hvem vet om de ikke gjør det, faktisk.

Språket er ettertenksomt, vakkert og jeg får lyst til å bla tilbake, litt framover, lese langsomt og nyte. Den kan bare anbefales!