Publisert i bøker, litteratur

To søstre

Etter en å ha stått på ventelista for å låne Åsne Seierstad sin bok To søstre, var det endelig min tur til å lese denne. Seierstad fikk Brageprisen for boka, den står på kortlista til Bokbloggerprisen og dessuten – jeg blir jo nysgjerrig på en bok med så mye omtale. Boka handler om to søstre fra Somalia, oppvokst i Bærum som reiser til Syria for å hjelpe IS-krigerne. I Bærum vokser de opp med mor Sara, far Sadiq, broren Ismael og to mindre brødre. Søstrene er flinke på skolen, storesøsteren Ayan er 19 år når de reiser, Leila var 16. En dag kommer de ikke hjem som vanlig på ettermiddagen, foreldrene tror de er hos noen venninner, men da de får melding fra dem seinere på kvelden at de har reist til Syria, blir de grepet  av desperasjon og fortvilelse. Faren varsler politiet, han reiser til Tyrkia og prøver derfra å ta seg inn i Syria for å hente dem hjem. Døtrene vil ikke hjem, de har forberedt seg et år på å reise til Syria, de har fått kontakter, de har skaffet penger, de er først og fremst overbevist om at det er umulig å leve et rent og rett muslimsk liv i det degenererte og sekulariserte Norge. Hva er det som gjør at to jenter som rikitgnok lever i to kulturer, den norske på skolen og fritiden, den somaliske hjemme, velger å reise til et land i krig og dyp splittelse? Hva er så viktig at det blir riktig å forlate foreldrene og søsken, bryte med miljøet og kulturen de har vokst opp i? De, som mange barn av foreldre med islamsk bakgrunn, gikk på koranskole og fikk undervisning der. I Ayan, Ismael og Leila sitt tilfelle fikk de undervisning av en privatlærer som var blitt anbefalt av moskeen, var det her det begynte? Eller er det bare slik at budskapet om at Allah behøver deg, du er viktig for ham – er det som gjør at livet får en retning og mening som unge mennesker behøver? Bildet er sammensatt, men vi vet at tilhørighet er viktig, å bli sett og oppleve mening. Søstrene stod ikke alene, særlig Ayan hadde venninner som tenkte på den samme, de diskuterte og prøvde meningene på hverandre, men ingen gikk «hele veien» slik hun gjorde. Leila fulgte søsteren og var den av dem som var mye alene, både på skolen og på fritiden. Broren Ismael tar avstand fra koranlæreren og  seinere stilte seg kritisk til islam slik de praktiserte den, han er glad i søstrene, men han støtter dem ikke i det de har gjort.

Seierstad har skrevet en omfattende og svært interessant bok om søstrene, familien deres, farens desperate handlinger for å få døtrene hjem og samfunnet rundt jentene. Hun har intervjuet lærere på skolene de gikk på og fått tilgang på e-poster og chat mellom broren og søstrene. Bak i boken har hun skrevet om hvordan boken ble til og kilder hun har brukt. Hun har ikke snakket med søstrene, men med miljøet rundt dem. Det er foreldrenes ønske at boka skulle skrives for å advare andre om hvor uforberedt og plutselig radikalisering av ditt elskede barn kan skje.

Jeg synes boka var svært interessant og ble slått av hvor omfattende og gjennomgripende «den rette» islam er og hvordan bokstavtro tolkning kan føre til et åndelig og fysisk fangenskap. Jeg blir imponert over lærerne som var oppriktig interessert og bekymret for jentene, som prøvde å legge til rette for at de kunne utøve sin tro, men som likevel var i stand til å trekke grenser for hva som kunne tillates i skolehverdagen. Når Seierstad skriver om krigen i Syria, blir jeg igjen minnet om hvor lenge dette har pågått og ikke minst hvor lite vi faktisk vet. Jeg synes også hun får fram hvor usikker vi må være når faren forteller sin historie, er det faktiske hendelser eller er det dikteren Sadiq som forteller? Mange omtaler denne boka som en viktig bok og det er jeg enig i, men det er en bok sett med norske øyne, fra et foreldrepar sitt ståsted og det er jo bare en av sidene i denne saken. Boken kan absolutt anbefales!

 

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Skjebne og raseri

Når Barack Obama utroper denne romanen til sin favorittbok, ja, da blir jeg nysgjerrig! Jeg har ikke lest noe av Lauren Groff tidligere, så da Skjebne og raseri omsider ble ledig på biblioteket var det bare å kaste seg over den. Etter 49 sider lurte jeg på hvorfor jeg brukte tid på denne boken, men som ivrig bokpusher tenkte jeg at nå fikk jeg bruke trikset jeg pleier å overtale folk til å holde ut litt til og bestemte meg for å lese 100 sider og så bestemme meg om jeg skulle fortsette eller ikke. OK – etter 80 sider var det bare å fortsette for nå var jeg hektet inn på hovedpersonen Lancelot eller Lotto som han stort sett blir kalt og hans kone Mathildes liv. Boken er delt i to, første del konsentrerer seg om Lotto og hvordan han oppfatter verden og ekteskapet med Mathilde. I den andre delen får vi se det samme ekteskapet fra Mathilde sin side, hennes bakgrunn og hennes hemmeligheter. For dette er romanens kjerne: hvor godt kjenner et ektepar hverandre, forteller vi hverandre alt eller har vi hemmeligheter og hvor viktige er de i fellesskapet. Lotto blir født i Florida og vokser opp med foreldre som elsker ham inderlig. Faren er rik, moren er vakker som en havfrue og søsteren til moren bor i samme hun som dem. Faren til Lotto dør når han er 46 år gammel og moren forandrer seg fra en vakker havfrue til en hval som forskanser seg i et lite hus på stranden, bare med søsteren Saddie til å hjelpe seg. Lotto får dårlige venner og moren sender ham  til New Hampshire for å gå på privatskole. Her får han etterhvert venner og han oppdager at han vil bli skuespiller. Han søker seg inn på Vassar college som det eneste stedet, han kommer inn og han nyter livet. På slutten av colleget treffer han Mathilde, de gifter seg etter to ukers bekjenskap og flytter til New York. Moren til Lotto er sterkt imot ekteskapet, kutter kontakten og gjør ham arveløs. De lever fattig, Lotto har problemer med å få jobb som skuespiller og Mathilde begynner å jobbe på et galleri. Etter en voldsom fest blir Lotto sittende oppe med pc-en, han skriver og drømmer og når han våkner har han skrevet et skuespill. Etter mye strev får han satt stykket opp og han har nå en ny retning på livet, han skriver skuespill og blir anerkjent som dramatiker. Vi får og noen utdrag fra stykkene han har skrevet der vi kan ane glimt av familien hans.

I andre del er det Mathilde som er hovedpersonen. Hun vokser delvis opp hos bestemoren i Paris, hun er prostituert og når hun dør blir Mathilde skipet til USA til en onkel som er kriminell, rik og som gir henne tak over hodet men ingen annen omsorg. Når hun er ferdig på skolen og søker seg til Vassar må hun selv sørge for skolepenger og det gjør hun ved å inngå en kontrakt for å leve i helgene med Ariel og hans ønsker. Kontrakten gjelder til hun er ferdig med college. Mathilde har mange hemmeligheter, de er avgjørende for hvordan hun utvikler seg og måten hun lever på.

I denne romanen er det mye sex, i begynnelsen plagsomt mye. Når Lotto og Mathilde gifter seg med hverandre er de trofaste gjennom hele samlivet. Heldigvis for dem er begge like opptatt av sex, men det blir ikke så interessant i lengden. Lotto er opptatt av seg selv og lite nysgjerrig på det tidligere livet til Mathilde – faktisk litt påfallende synes jeg. Mathilde trenger Lotto sin godhet og kjærlighet og får dette gjennom små daglige handlinger som knytter dem tett sammen. De har tilsynelatende et perfekt ekteskap, likevel er det alvorlige, rystende hemmeligheter som de aldri  forteller til hverandre.

Jeg synes boka var interessant fordi den så tydelig viser at selv om to står hverandre svært nær, så er det skiller, hemmeligheter og de usagte tingene som gjør at et ekteskap har to sider. Det er unødvendig mye sex, som tidligere sagt – og disse utdragene av skuespillene…. Hadde det vært ett eller to, men det var uendelig …

Lauren Groff har skrevet flere romaner og fått veldig positiv omtale av dem. De har kommet på diverse lister «best …» på samme måte som denne. Jeg er litt delt om jeg vil anbefale boken eller ikke for bokanmeldelsene er absolutt ikke entydig slik som denne i the Guardian. Når alt kommer til alt er jeg fornøyd med at jeg leste boka, så får andre gjøre sine valg.

 

Publisert i bøker, litteratur

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Morgenfeber

morgenfeber-1I et nyhetsbrev fra Gyldendal så jeg omtale av denne boka og fikk lyst til å lese den og den vennlige kontaktpersonen sendt boka til meg. Det var ikke feil, dette var en fin leseropplevelse. Det er debuten til ungareren Péter Gárdos, han har regissert en rekke filmer og det var merkbart når jeg leste romanen Morgenfeber; en sann kjærlighetsfortelling. Ved en liten sjekk på nettet kommer det fram at boka er filmatisert og kommer i desember… Tenkte jeg det ikke!

Boken handler om Miklós som har overlevd krigen og ligger på sykehus i Sverige. Det er juli i 1945, legen har sagt at han har seks måneder igjen å leve, det er flekker på lungene og hver morgen har han feber. Miklós har en fantastisk livlyst, han nekter å ta inn over seg at tiden er knapp og det er fåfengt å prøve å få en kjæreste. Han får penn og papir og skriver brev til de 117 ungarske kvinnene som ligger innlagt på svenske sykehus. Han får svar fra flere, men det er brevet fra Lili som fanger oppmerksomheten hans og som han fortsetter å skrive til. Miklós og kammeratene lengter etter kvinner, etter nytt fra familien, lever de eller er de av de mange som forsvant i fangeleirene? De prøver å holde seg i aktivitet, men det er endeløse dager og flere kjemper med brutale minner.

Lili kom til et annet sykehus i Sverige – helt utmagret, hun vet ikke om foreldrene lever, men hun savner dem og håper. Hun har tatt et annet navn og sier at hun er katolikk, for hun er redd etter krigens opplevelser og våger ikke stå fram som jøde. Hun har fått to venninner på sykehuset og sammen spiller og synger de for de ansatte og medpasienter.

Brevene flyr mellom Miklós og Lili, de vil prøve å møte hverandre og sender søknader der de ber om å få treffe «fetteren og kusinen». Legen til Miklós er i mot dette for han er svært syk, men etter mye organisering får de endelig treffe hverandre og kjærligheten mellom dem er et faktum. De vil gifte seg og Lili vil konvertere til katolisismen slik at hun ikke blir avslørt.  Miklós er sosialist og har ikke noe forhold til tro, men er villig til å gjøre alt for å få sin kjære Lili. Det viser seg at en av Lilis venninner skriver til patriarken i Stockholm og det blir satt hindringer i veien for dem.

Romanen er en beretning om kjærlighet først og fremst, men den viser også ettervirkningene av krigens herjinger. De som aldri kom hjem, de som kom hjem, men med store skader både fysisk og psykisk. De som håpet til det siste, men fikk den endelige beskjeden og ikke orket mer, og så de som kjempet seg gjennom krigen og aldri ga opp kampen for et liv som var verd å leve. Jeg har bare lest en annen bok om Ungarn og andre verdenskrig, det var Den usynlige broen skrevet av Julie Orringer, men den handler om krigen, mens denne er i hovedsak en kjærlighetshistorie. Forfatteren er regisør og det merkes på språk og oppbygning, det er mye dialog, det er korte bildeskapende sekvenser og synsvinkelen går fra Miklós til Lili slik at vi får to historier. Selv med en dyster bakgrunn er dette en bok som innbyr til humor, kos og kjærlighet, det kan ikke bli mye bedre.

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Bikkjeevangeliet

bikkjeevangeliet-1Asbjørn Stenmark debuterte i 2006 med novellesamlingen Pølsedrømmer som han fikk mye god omtale for. Nå kommer han med diktsamlingen Bikkjeevangeliet der hunden i samspill med menneske er hovedtema. Boken er delt inn i seks kapitler som innledes med at mannen i huset blir stadig med lik en hund:
Hun våknet av en voldsom bjeffing. Først hadde hun trodd det var hunden til naboen som sto ute i gården igjen, men nei, det kom fra ektemannen, han hun hadde vært gift med i nesten en mannsalder. Nå lå han ved siden av henne i sengen og gjødde vilt og krakilsk i søvne. Hun tok det pent, og ville nok satt det på kontoen for alle hans små eiendommeligheter og særheter, om det ikke hadde vært for den ukontrollerte ulingen han tok til med da han våknet.

Så fortsetter det med frie dikt som er surrealistiske beskrivelser av dagligdagse hendelser, men med et varmt humoristisk glimt. Diktene er bildeskapende og jeg kjenner igjen både følelesen av det daglige strev, irritasjon over ting som ikke fungerer og brutte forventninger. Alt er likevel sett gjennom et tilgivende og lett begeistret hundeblikk(?).

Jeg lo høyt flere ganger og leste stadig høyt til de som var i nærheten. Jeg vil nok vende tilbake til denne boka noen ganger før den er helt fordøyd. Takk til Bokvennen for lese-eksemplar.

Publisert i litteratur

Kruso

kruso_productimageÅ lese litteratur fra Tyskland er en heller uvant øvelse, men i høst skal Nordhordland Litterære Selskap lese tysk samtidslitteratur og i god demokratisk ånd valgte vi blant annet denne romanen av Lutz Seiler. Jeg har lest boka som e-bok og jeg må si jeg savnet papirboka da jeg var kommet et stykke ut i boka og hadde behov for å ta et steg tilbake og sjekke noe. Jaja, det handler vel om å øve seg…

Boken starter i 1989 med Edgar som er student ved universitetet i Halle. Kjæresten G har omkommet i en ulykke og selv er han på sammenbruddets rand. Han reiser til Hiddensee der han får sommerjobb i oppvasken på øyas mest kjente restaurant Klausner. Hiddensee var på denne tiden kjent som et tilfluktsted for intellektuelle og kunstnere om sommeren. Øya ligger bare fem mil fra den danske kysten, noe som førte til at mange prøvde å rømme fra DDR til vesten i dette området.

Det er et rikholdig galleri av personligheter som er ansatt på restauranten og de blir alle omtalt som besetningen, altså som på en båt. Edgar eller Ed som han blir omtalt vandrer ned til stranden og der finner han kadaveret av en rev som han legger i en hule og denne døde reven blir hans samtalepartner. Det er vennskapet med den karismatiske Alexander Krusowitsch eller Kruso som er hoveddrivkraften i romanen. Kruso fører Ed inn i en verden av ritualer, fester og ikke minst tanker om frihet og omsorg for «de skipbrudne». Kruso opplevde at hans elskede storesøster Sonja forsvant, de var på stranden og hun ba ham sitte og vente på henne – hun kom aldri tilbake. Når sommersesongen på Klausner går mot slutten er det flere i besetningen som blir borte, vi vet ikke om de har flyktet eller bare reist vekk, men hele etablissementet bryter langsomt sammen og forholdet mellom Ed og Kruso avspeiler dette.

Da jeg begynte å lese romanen så jeg handlingen for meg som en svart/hvit film. Jeg tror det kom av beskrivelsen av hvordan Ed kommer i land og går langs stranden før han næremest blir halt ombord i Klausner, som ga meg denne følelsen. Det er i det hele tatt en heller surrealistisk fortelling, men takket være litt googling og en kraftig epilog blir romanen på en måte forståelig som et historisk dokument og gir et innblikk i mennesker i randsonen av et overvåkingssamfunn. Får jeg lyst til å lese mer av Lutz Seiler? Absolutt, men da skal det være på papirbok!

Publisert i lesing, litteratur

Avdeling for grublerier

avdeling-for-grublerier-1Jenny Offill har skrevet den korte men helt vidunderlige romanen Avdeling for grublerier. Boken starter med en kvinnelig jeg-person som har bestemt seg for ikke å gifte seg, hun skal bli et kulturmonster:
Planen var å aldri gifte meg. Jeg skulle heller bli et kulturmonster. Kvinner blir nesten aldri kulturmonstre, ettersom kulturmonstre kun bryr seg om kunst, ikke om det hverdagslige. Nabokov slo ikke sammen paraplyen selv engang. Vera slikkert på frimerkene for ham… (s.13)

Hun møter mannen som lager lydbilder og det blir kjærlighet og barn. Hun legger vekk sine egne forfatterplaner og blir gosht-writer for en nestenastronaut (!). Både hun og han elsker datteren, men alle som har eller har hatt små barn vet at det har sine kostnader…
Og det uttrykket – «å sove som en babay». En blondine sa det så bekymringsløst på T-banen her om dagen. Jeg fikk lyst til å legge meg ned ved siden av henne og skrike inn i øret henne i fem timer. (s.29)

Det kommer en endring, er mannen utro? Livet blir strevsomt og granskende. Jeg-personen blir til kona, han blir mannen, bare datteren er fortsatt den samme – intensts elsket.

Boka er satt sammen av små sekvenser og sitater fra forfattere og filosofer og noen av disse er perler som det rett og slett er frydefullt å lese. Når jeg nå har lest den ferdig tar jeg meg selv i å bla i den og finne sitat her og der og nyte dem. Denne romanen kan bare anbefales! Takk til Gyldendal for lese-eksemplar.

Publisert i lesing, litteratur

Omtrentlig landskap

omtrentlig-landskap-1Jeg har ikke lest noe av Peter Stamm tidligere, men hans klare, rene prosa gir meg lyst til å lese flere av hans romaner og heldigvis er noen oversatt til norsk. Denne boka handler om Kathrine som bor i et lite fievær nord for polarsirkelen, jeg tipper et sted på Finnmarkskysten. Kathrine jobber i tollvesenet og får god kontakt med blant andre russere som kommer innom. Hun har en sønn, Randy fra første ekteskap som bor hos henne og noen ganger hos moren. Kathrine søker kjærlighet og bekreftelse. Hun treffer Thomas og gifter seg med ham. Han er alt hennes første mann, Helge ikke var, han har et mål, han har et vakkert hjem og han elsker Kathrine. Når Kathrine flytter inn hos Thomas er det hans smak og hans preferanser som gjelder og Kathrine føyer seg inn i hans bilde av henne. Sønnen trives godt med sin nye far og Thomas sine foreldre som de også har mye kontakt med. Kathrine oppdager etterhvert at Thomas ikke er den han sier han er, han lyver om det meste. Hun bryter opp både fra Thomas og fiskeværet og reiser sørover. Hun reiser til Frankrike, treffer mennesker underveis, men det fører ikke til noe. Hun er like ensom og søkende som hun var da hun begynte reisen. Hun begynner å tenke på sønnen sin og det livet de har nå. Når hun kommer hjem har hun et slags regnskap over sitt liv: mennene Helge, Thomas, Christian og Morten, tre tusen på kontoen, noen klær og et barn. Det er ikke mye, men det er kanskje nok, når man finner seg selv – til slutt. Takk til Bokvennen for leseeksemplar.

Publisert i litteratur

Eneste

eneste-1På jakt etter ny norsk skjønnlitteratur 2016 kom jeg over Eneste av Siv Aanes Fagerlund. Boken handler om en ung pike som treffer en 17 år eldre mann og innleder et forhold til ham. Forholdet er over når romanen skrives og det er i tilbakeblikkene på hennes ungdom, utdanning og utvikling av kjærlighetsforholdet at fortellingen skapes. Fagerlund har et nydelig, litt blekt språk. Det er ingen store fakter, men det er en intensitet som gjør at jeg leser og nyter boken. Hovedpersonen er et kvinnelig jeg som henvender seg til et mannlig du det blir nært og beundrende, men samtidig en distanse der alder og livserfaring skaper skiller. Jeg-et skriver om forholdet til foreldrene og broren, skifte i utdanningen og behovet for å skrive. Hun reflekterer over forholdet til du-et og hans datter, det daglige livet og hvordan de innretter seg.

Alt var fint med boken til jeg leste et intervju med Tomas Espedal der det kom fram at han og Siv Aanes Fagerlund har vært kjærester i seks år og det er dette forholdet hun skriver om. For en gigantisk nedtur! Tomas Espedal trådte fram av teksten og ble veldig forstyrrende. Jeg prøvde å komme tilbake til teksten som tekst og klarte det innimellom, men dessverre – jeg skulle så veldig gjerne vært uten denne opplysningen.

Når jeg nå tenker tilbake på boka er det språket i boka som sitter igjen. Det er gjennomarbeidet og vakkert, ja nydelig å lese – så absolutt verdt å lese.

Det er flere bloggere som har skrevet om boka bl.a. Gro og Tine

Publisert i bøker, lesing, litteratur

Jeg lar deg gå

jeg lar deg gå - 1På anbefaling fra en kollega leste jeg debutromanen til Clare Mackintosh: Jeg lar deg gå. For en bok! Den var spennende og overraskende og den førte til et par kvelder der husbonden ga opp å få kontakt.

Boken innledes med Jacob Jordan og moren er på vei hjem fra jobb og skole, i det de er nesten hjemme springer Jacob over veien og blir kjørt ned av en bil som ikke stopper, men rygger og forsvinner. Innbyggerne i Bristol er sjokkert, hvem kan leve med noe slikt.

Jenna Grey reiser fra alt, hun tar flukten til Wales og en avsidesliggende by. Hun får leie en falleferdig hytte og kommer etterhvert i kontakt med noen av innbyggerne, særlig damen som driver campingplassen Bethan og vetrinæren Patrick. Jenna har stadige mareritt, men gjennom naturen og det rolige livet bygger hun seg opp igjen. Hun begynner å fotografere og lager bilder med ord skrevet i sanden. Bildene hun lager er flotte og Bethan oppmuntrer henne til å selge dem i butikken og på nettet.

I Bristol jobber politiet Ray og hans team med å oppklare bildrapet. Det er nesten ingen spor og sjefen vil ha resultat raskt. Ray har kone og to barn, mens Kate som er ganske ny i teamet er ung og sulten på oppgaver. Vi blir introdusert til hjemmelivet til Ray og det er like traumatisk og slitende som i alle andre politikrimromaner, forfatteren får ingen pluss poeng for denne biten. Kate sitt privatliv får vi ikke vite noe om, men det er ikke noe tap. Ray kjenner seg igjen i Kate og sammen jobber de langt mer med saken enn det sjefen liker. De prøver alle slags vinkler og tilslutt blir Ray kommandert til å legge saken vekk. Kate gir seg ikke og etter mye graving finner hun registreringsnummeret på bilen som kjørte ned og drepte Jacob.

I andre del møter vi Ian som beskriver hvordan han møtte og peilet inn Jenna. Han forteller detaljert om hvordan han vil kontrollere henne og straks får hele historien et annet preg. Det er konemishandling, brutalitet og beskrivelse av livet med en psykopat. Dette er heftig lesing, men det er slutten på boka og avsløringen av den som kjørte bilen og denne sin motivasjon for å gjøre det som virkelig tar pusten fra meg.

Kjempespennende og rystende! Jeg leser gjerne mer av Clare Mackintosh.