Bentebing's Weblog

 Så flott at det var en bildebok som ble plukket ut til Bokbloggprisens shortlist, tenkte jeg da jeg så lista. Det er Fugl av Lisa Aisato som skal samleses og denne boka er et godt valg. Bildeboka utgjøres av samspillet mellom ord og bilder og det er forfatterens og illustratørens samarbeid som avgjør om boka fungerer som en helhet. Jeg skrev for noen år siden i samarbeid med Per Olav Kaldestad boka Å si det i farge og strek: 13 norske illustratører fra nyere tid (2004) der vi blandt annet intervjuet de utvalgte illustratørene. Hilde Kramer var en av dem og hun sa: Vår forutsetning er det som skriften sier: I begynnelsen var ordet. I en bildebok hvor illustratøren også er forfatteren kan denne dobbeltrollen bli problematisk, teksten blir underordnet illustrasjonene og den nødvendige motstand og dialog mellom kunstformene blir ikke så spennende som den ellers kunne ha blitt. Når det er sagt må jeg også si at Lisa Aisato er en fremragende illustratør som bruker bildeflaten til å holde fokus på hovedpersonen og hennes inderlige ønske om å bli en fugl. Det er illustrasjonene som bærer fortellingen og Aisto begynner allerede på forsatsbladet som setter stemningen med en avdempet fargebruk. Øynene blir trukket mot en liten grønn flekk i det store bildet, der treet og jenta med det røde håret ser ut til å være det eneste som er levende i byen. Nærbildet av jenta, store våte øyne, hår og blader på første oppslag understreker den melankolske grunntonen i boka. Aisato velger en kjølig tone i hele boka noe som i mine øyne er en styrke for historien og gjør boka til en vakker, men veldig trist bok.
Som voksen leser synes jeg boka er utfordrende fordi jeg ved endt lesing lurer på om jenta dør? Har hun en så sterk lengsel etter en annen tilværelse at å velge døden er bedre enn å fortsette å slite seg gjennom nok en vinter, nok en periode uten en fugl å se på og snakke med? Når den eneste voksenpersonen i boka er den fugleinteresserte bestefaren, hvem andre er det hun for forholder seg til? Det totalt ensomme barnet, er det Aisato´s budskap? Hva skal det formidle til den barnlige leseren? Man kan bli hva man vil, bare man ønsker det strekt nok? Det kan jo være et positivt utgangspunkt for en samtale, men da må en samtalepartner  være på plass og klar for å ta den praten. Jeg tror nok at denne boka kan være fin å lese og snakke om til barn, men det er en bok som krever tid til refleksjon og til å leses flere ganger. Barnebokkritikk.no har skrevet en grunndig omtale av boka.