Bentebing's Weblog

Det er Knirk som har utfordret meg til å lese mer av Neil Gaiman og denne gangen lese Neverwhere, som jeg trodde var oversatt til norsk og hadde fått tittelen Aldristeds. Jaja, oppklaringen er at Neverwhere ikke er oversatt til norsk og boka Aldristeds er en tegneserie og dermed en adapsjon av romanen Neverwhere. Han som har laget adapsjonens tekst er Mike Carey og illustratøren er Glenn Fabry. Mike Carey har skrevet et grunndig forord som jeg tok meg tid til å lese og godt var det, for i en adapsjon gjøres det en del valg som får konsekvenser for fortellingen. Dette viser seg særlig i en tegneserie som er sterkt handlingsdrevet og som krever at handlingen forenkles og relasjonene til personene tydliggjøres gjennom utseende og bruk av dramaturgiske virkemidler.I forordet skriver Carey bl.a.: … for logistikken i å fortelle en historie i tegneserieform er helt anderledes enn i vanlig prosa. Den mest åpenbare forskjellen er at tegneserier setter grenser for dialogen, noe som betyr at Neils vidunderlige samtaler mange steder måtte forenkles eller stykkes opp, og at ny dialog måtte skrives for å binde sammen nye scener og overganger.
Det betyr og at en person er utelatt Laima og fortellerstemmen er Richard Meyhew altså hovedpersonen i boka. Dette gjør at jeg lurer på om jeg ville fått en helt annen opplevelse av å lese boka, enn slik som nå hvor jeg bare har lest tegneserien? Kanskje jeg må lese boka og? Men altså, tegneserien Aldristeds begynner med at Richard Meyhew, en alminnelig ung mann som har en vanlig kjedelig jobb, et vanlig liv og en kjæreste som er svært opptatt av karriere og kontakter. En dag ser han en ung jente som ligger hardt skadd på fortauet, han hjelper henne hjem til seg og plasterer henne sammen. Hun sier at hun heter Door og mens hun er i leiligheten hans bryter to ganske gufne typer seg inn og forlanger å få vite hvor jenta er. Richard røper ingenting for hun er plutselig borte, men når de har gått dukker hun opp igjen denne gangen med en rotte. Hun kommer seg raskt av skadene, men ber Richard om en tjeneste, nemlig å finne Markien av Carabas. Lady Door som jenta heter er den siste i sin familie, de andre ble myrdet og hun vil finne ut hvem som drepte dem og hvorfor. Til dette trenger hun hjelp og markien og senere Hunter og andre hjelper henne på veien, men ikke alle har helt rent mel i posen. Richard finner markien og Door forlater ham, samtidig ber hun om forlatelse for det hun har gjort. Richard skjønner ingenting før han går på jobb neste dag og oppdager at han har blitt usynlig. Noen andre sitter på pulten hans, bankkortene virker ikke, huseieren leier vekk leiligheten hans og folk ser ham ikke når han går på gaten. Richard går forbi en uteligger og oppdager at han faktisk kan se ham! Da tvinger han denne til å følge ham til underjorden der han finner Door og forlanger at hun skal hjelpe ham tilbake til sitt vanlige liv. Door har andre planer som haster mer, markien vil ikke ha ham med, men Richard tvinger seg med dem. Richard blir satt overfor mange valg og det er flott å se at bak en vanlig, kjedelig mann trer det fram en helstøpt person som ikke glemmer sine hjelpere. Det blir en heseblesende og dramatisk jakt på personer, en nøkkel og ulike prøvelser.
Det er topp drama å lese tegneserier og jeg ble ikke mindre imponert av Gaiman etter å ha lest denne. Det er svært anderledes å lese en tegneserie enn en roman. Jeg er ikke en tålmodig leser og derfor er jeg ganske sikker på at det er mye jeg går glipp av når jeg skal absorbere andres bilder i tillegg til teksten. Det er kanskje det jeg savner når jeg leser tegneserier, noen andre har lagd bildene, min indre film – den som utfolder seg når jeg leser en vanlig roman – funker ikke. Som jeg skrev tidligere, jeg tror jeeg må lese romanen!