Bentebing's Weblog

Jeg har tidligere erklært meg som blodfan av Helle Helle og sånn er det fortsatt! Helle Helle har en særegen stemme, hun skriver om de små, men viktige hendelsene som gjør at livet enten går på skinner eller at de virkelig store rystelsene slår inn over oss.

Bare tittelen på romanen Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann signaliserer  at det er en illusjon å leve et ukomplisert liv med en mann – ja, slik leser jeg dette. I boka møter vi hovedpersonen Susanne som bor sammen med Kim, han vil være forfatter og sitte hjemme på soverommet og jobbe. Susanne har en venninne Ester som jobber sammen med henne på sykehuset. Ester er høygravid og ryker uklar med samboeren, Luffe.  Hun spør Susanne om hun kan få bo en kort stund hos henne og Kim.

– Susanne. Det er faktisk sånn at jeg lurte på om jeg kunne låne sofaen deres en liten stund, sa Ester og snudde seg mot henne på benken. – Ja, sa Susanne. – Bare noen dager. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre ellers. – Ja. – Det er kjempesnilt av deg. Nå smilte Ester. Hun så virkelig lettet ut. – Men hvis jeg skal være helt ærlig, sa Susanne. – Så kan jeg ikke forstå at du orker alt det maset nå. Det hadde vel vært lettere for deg å bli i leiligheten. – Jeg vil at han skal vite at jeg klarer meg selv, sa Ester. – Men viser du det ved å flytte? – Det er den eneste måten han forstår det på. Er du sikker på det? – Ja. -Okay.

Det viser seg at oppholdet blir lenger enn forespeilet. Dessuten er Ester «veldig» gravid, irritert og lite villig til å prøve og forsone seg med partneren. Det fører med seg noen bisarre situasjoner og Susanne har stadig samtaler med seg selv om at man tross alt må oppføre seg ordentlig. Livet til Susanne og Kim blir virkelig snudd på hodet og forholdet mellom dem knaker. Det som før var bagateller blir store saker og irritasjon og sjalusi bygger seg opp.

Helle Helle skriver med en slik kraft at jeg blir delaktig i hendelsen. Jeg får lyst til å gripe inn og be både Susanne, Kim og Ester om å ta seg sammen. Susanne lar seg utnytte, Ester er mest opptatt av seg og sitt og Kim vil bare være i fred. Det er på mange måter så veldig hverdagslig, men samtidig klarer Helle Helle å gjøre romanen til en eksistensiell erfaring som jeg tenker på lenge etter at boka er lest.