Perlehviskeren er en bok for barn og voksne, en bok å lese sammen forestiller jeg meg. Boken er skrevet av Cathrine L. Wilhelmsen, den er hennes debut og den er illustrert av Petter Winther. Bokas hovedperson er Julius 7 år, han går på skolen, spiller fotball, men liker best å tegne og han har et kosedyr, papegøyen Pappus. Boken begynner med julebesøk hos mormor og morfar der han får en glasskule laget spesielt til ham av besteforeldrene. Moren sier til ham at det er en magisk kule og Julius fantaserer om hva dette kan være – inne i kulen er det en liten by. Hvem bor der?
Etter at de kommer hjem fra julefeiringen forteller faren at han og moren skal skilles. Julius søker tilflukt i tegningen, men fargblyantene har mistet fargen sin og alt er trist. Julius ser på glasskulen og der vokser det fram en pike, So som drar ham inn i kulen og reisen for å finne fargekraften begynner.
De må gjennom Flammeskogen, Diamanens hage, Perlefallet til de kommer til Gjemmeskrinet der fargene er. Julius må finne tre nøkler som kan låse opp Gjemmeskrinet og frigjøre fargene og følelsene – for dette handler om mange ting. Julius husker ikke hva pappa hadde fortalt ham, han vet at det var noe viktig og leit, mamma er borte og han lengter etter henne. Gjennom reisen husker han etterhvert hva pappa sa og lengselen etter moren fører han ut i store farer.
Eventyrformen er et godt utgangspunkt og gjenkjennelig for mange barn og voksne. Julius – helten vår – skal ut på oppdrag sammen med hjelperen So og den tullete papegøyevennen Pappus. De skal igjennom tre områder, finne tre nøkler og møte både skremmende (Diamanen) og hjelpsomme (Perlehviskeren) før oppdraget er løst. Fortellingen som eventyr flyter godt, men det er vennlig og lite farefullt til kapittelet med Diamanen – jeg fikk faktisk litt Snødronning- følelse her!
Som voksen leser synes jeg forfatteren vil for mange ting på en gang, noe som også Barnebokbloggen omtaler. Enda en runde med språklig innstramming hadde gjort seg, det er en flom av ord og beskrivelse som hadde gjort teksten lettere å lese og særlig hvis man skal bedrive høytlesing. Når det er sagt er det en svært vakker bok, nydelig utstyrt og med illustrasjoner som følger fortellingen og gir god støtte til teksten. 
Illustrasjonene er akvarell og blekk, å lage gode bilder i akvarell er teknisk vanskelig og jeg synes illustratøren er best der det ikke er mennesker i bildene. Skal man ha en eventyrbok til kveldslesing, så gjerne denne, men skal man få hjelp i forbindelse med skillsmisse – hadde jeg valgt noe annet.
Jeg fikk boken tilsendt av forfatteren.
Bentebing's Weblog 