Bentebing's Weblog

Jeg har ikke lest noe av Nicolai Houm tidligere og da det var snakk om Jane Ashlands gradvise forsvinning i blogglandia, ble jeg nysgjerrig og måtte lese.
Bokens hovedperson er Jane Ashland, forfatter og litteraturprofessor. Boken åpner og slutter på samme sted og i samme modus; Jane våkner opp i et telt, det er tett tåke (i begynnelsen av boka) batteriet på mobilen er flatt og hun aner ikke hvor hun er. Så rulles historien gradvis opp for oss for: Jane Ashland har mistet både mann og datter i en trafikkulykke og de som var hennes midtpunkt og grunn for å leve er borte. Vi får en glimtvis fortelling om foreldrene, om hvordan hun møtte Greg som hun seinere giftet seg med. Karrieren som forfatter og dillemaet som oppstår når bøkene hun skriver blir godt mottat og hun blir sugd inn i aktiviteter som oppsluker henne. Likevel er livet med mann og datter det viktigste: Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon (s.149).

Jane nekter å glemme dem og strever veldig med å finne veien videre. Hun reiser til Norge for å oppsøke noen fjerne slektninger, men møtet med dem blir katastrofalt og hun reiser ganske raskt videre. Hun har truffet en norsk mann på flyet som skal observere moskusdyr på Dovre. Hun treffer ham igjen og blir med på jakten. Det skjærer seg mellom disse også og Jane ender opp alene i teltet på Dovre.

Slutten av boka er åpen, det er ikke tåke lenger, hun kan se lysene fra biler nede på veien og hun kan se moskusoksene ute i landskapet. Hun går mot dyra, vil hun bare fortsette, vil hun stanse?

Det er en ufattelig trist stemning i denne boken. Jane sørger så intenst og trøstesløst, det er ingenting som klarer å rive henne ut av denne altomfattende sorgen. Forfatteren klarer i hvertfall å formidle dette, men det hadde vært stas om det hadde hendt noe med Jane – en eller annen utvikling. Her er det bare dystert og selv om dette er en bok jeg vil huske fordi Houm skriver godt, så er jeg nå på jakt etter en bok med litt humor…