Per Olav Kaldestad og Hilde Kramer har laget en bildebok om bier. Den har fått den dramatiske tittelen Dronninga kallar og for meg som var på lanseringen på Litteraturhuset i Bergen, var det nyttig å få vite at dronningbien synger/tuter når hun skal styrke posisjonen sin i kuben. Det var Hilde Kramer som først fikk ideen til boka, men det var etter at Kaldestad og Kramer hadde laget boka Med kråkenebb og kråkeføter i 2010. Dette samarbeidet har ført til en ny bok som har et aktuelt tema uten at ccd er direkte nevnt. Teksten er dikt i ulike sjangere og det er frydefullt, for barn og voksne trenger et godt tilfang med nye, friske og ferske dikt å glede seg over. Dronninga aner at noe forferdelig er i ferd med å skje, hun roper på biene, men får ikke noe svar. Mens hun venter på respons tenker hun tilbake på sine første dager som dronningbie, det er lyst og lett og livet er en dans fra blomst til blomst før arbeidet innhenter henne.
Vi får en beskrivelse om arbeidet i kuben der alle har sin oppgave, med arbeidere som er hentere, voktere, speidere, ryddere og pleiere. Det er fellesskapet som står i fokus og alle er like, selv om forfatteren har klart å argumentere seg fram til en viss indiviualisering i illustrasjonen av de ulike gruppene arbeidere. For leseren er dette et fint grep som gjør illustrasjonen mer interessant når det skal leses høyt og bildet skal granskes.
Farene truer, det er gift i luften og arbeidere dør, dronninga må flykte ut av kuben, ta med seg de friske arbeiderne og finne et nytt sted å leve. Dronningens mantra kommer igjen: Eg held liv i flokken, tenkjer ho og flokken held liv i meg. Det er fellesskapet som teller, individet har liten betydning. Det er dystert og skummelt en periode, men for alle sarte sjeler er det en optimistisk grønn stripe i det fjerne. 
Illustrasjonene er umiskjennelig Kramerske, detaljrike og hun bruker mulighetene i diktene til å danse rundt på hele oppslaget. Det veksles mellom fantasiblomster og stiliserte blomster slik at de faktisk er gjenkjennelig for barn som har levd noen år. Det er diktene som skaper framdrift, men det er et godt samspill mellom tekst og bilde og på lanseringen sa forfatteren ganske beskjedent at det var nok illustratøren som ledet an og han fulgte med. Illustrasjoner og dikt sirkler seg fint rundt hverandre og jeg vil tro at boken kan leses på ulike nivå av alder og forståelse, men kanskje barn i de første klassene på grunnskolen vil ha mest glede av den sammen med voksne.
Bentebing's Weblog 