Denne diktsamlingen er på kortlista til Bokbloggerprisen og skulle samleses i april. Livet tok overhånd i slutten av den måneden så dermed ble det for sent for samlesingen, men her er nå mitt innlegg anyway.
Jeg leser dikt med glede, jeg synes dikt er en viktig kunstform og det er av og til nødvendig å ta seg tid til å la diktet, diktene, diktsamlingen synke og ta dem igjen, lese flere ganger og i forskjellige sammenhenger. Det er kunstneren Cathrine Blaavinge Bjørnevog som debuterer med denne diktsamlingen og i et intervju med avisa Framtida forklarer hun hvordan boka kom til. Diktsamlingen er også omtalt i Littkritikk og tilsammen gir disse artiklene meg en bedre bakgrunn til å forstå hva boka handler om og hvorfor Bjørnevog har valgt å lage seg sitt eget språk. Jeg har brukt ganske mye energi til å hisse meg opp over forfattere som skaper utilgjengelig språk og tematikk som er så introvert at det er bare den aller innerste sirkel som aner hva saken handler om. Jeg har derfor brukt en del tid på å irritere meg over denne diktsamlingen, men når jeg leser at også forfatteren måtte lage seg en ordliste for å holde orden på hva ordene betyr får jeg a) lyst til å le høyt og b) spørre meg selv og gjerne andre om hvorfor hun ikke la ved ordlista bak i boka? I bokblogglandia har denne boka enten blitt hyllet eller gitt opp. Jeg har vært nær ved å gi opp, men det fortjener den tross alt ikke for bakom det lett utilgjengelige språket aner jeg en vilje til å fortelle om savn og smerte, vanskelige valg og et mørke som gir lite håp om lys, men et lite lys er det:
o so tog ho dinn vetle handi i si o sagde aut sone at alst ske bi bra
jau sjå alst ske bi bra onge mi sagde ho aut sone
o auga hin opna se o stogga se i hinna auge
o ho tanka fór at um bølgja ve varme sku no alst bi bra
fyrr inkje sku dei fryse meir o inkje sku dei bi kuldebrotne
o inkje sku blotband brytast
o bølgja ve so varm
so lest dei gjenge aut der
te verda vea se ur atter ein gong
o byrjinga va dinne havsborgen
o fre dinna borg sku myrker attfødast
kvit
Det er en kvinne som forteller om kjærlighet, savn, barn som blir født, blir borte, men først og fremst er det kjærligheten til mannen som er drivkraften i denne samlingen. Bjørnevog bruker eventyrene Kvitebjørn kong Valemon og Østen for sol og vesten for måne for å beskrive relasjonen kvinnen har til sin elskede. Hun får ikke se ham, han kommer til henne om natten. Hun trosser forbudet og blir straffet for dette. Hun får barn, barna blir tatt fra henne eller hun ofrer dem (litt uklart dette). Det er heftig lengsel etter lys, frihet fra sorg og håp om gjengjeldt kjærlighet (?)
All litteratur er ikke for alle. Denne boka var ikke for meg. Jeg får heller sette meg på en stein i skogen og synge en liten vårvise.
Bentebing's Weblog 