Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker

En frosk i fjorden; kunsten å bli norsk

Lorelou Desjardins er forfatteren bak denne boka som gir et innblikk i den heller strevsomme oppgaven det er «å bli norsk». Hun skriver også bloggen afroginthefjord om litt av hvert ved det norske samfunnet.

Boka er humoristisk, forfatteren har et absolutt blikk for norske særegenheter og skriver om dem ut i fra sin egen bakgrunn og kulturelle bagasje. Hun skriver om norske ferier – laaange, om tradisjoner – den kortreiste gode maten som bare nytes noen svært få dager i året. Hun skriver lidenskaplig om mat, verdien av å ta vare på den gode maten og ikke bare leve av halvfabrikata.

Hun skriver innsiktsfullt om vår busskultur, hver mann sitt dobbeltsete og hvor lite modige vi er til å ta kontakt med folk på den enkleste måten – et smil i hver dagen.

Det er en bok til ettertanke, mye gjenkjennende latter og en liten tanke – hvordan ville vært for en nordmann å bli integrert i Frankrike?

Publisert i bøker

Den hemmelige kvinnen

Anna Ekberg er et pseudonym for forfatterne Anders Rønnow Klarlund og Jacob Weinreich, de er også forfatterne bak pseudonymet A.J. Kazinski. Dette kan være greit å vite når man setter i gang lesingen og lurer på hvor har man møtt disse stemmene tidligere? Den hemmelige kvinnen er den første boka til Anna Ekberg, mens både Klarlund og Weinreich har holdt til i krimlandia en god stund.

Louise og Joachim er hovedpersonene i boka, hun driver et vertshus på Christiansø en liten øy i Østersjøen, men tilhørende Danmark og han er forfatter. En dag står det en mann i utenfor vertshuset og påstår at Louise egentlig heter Helene, er gift med ham, de har to barn sammen og hun er arving til et forrentningsimperium. Helene/Louise har hukommelsestap og husker ingenting fra de tre siste årene. Hun reiser med mannen Edmund og møter en verden hun ikke har noen minner fra. Hun oppdager at da hun var Helene var hun et effektivt rivjern på jobb og en travel mor på hjemme bane, men med hjertekontakt med barna sine. Når politet begynner å etterforske hvor hun har vært og hva som ligger bak navnet hun har valgt, blir hun anklaget for å ha drept Louise Andersen. Hun får selvsagt de beste advokatene, men det er Joachim som blir den iherdige snushanen som gjør alt han kan for å avslør det som ligger bak hendelsene.

Her er det mye som foregår: prositusjon, gamle synder fra krigens dager, kunst og kunstner miljø og relasjoner mellom mennesker. Det er spennende og det er medrivende. Kaptilene er delt mellom Joachim og Helene, denne skrivemåten gjør at romanen holder spensten til siste slutt. På forsiden av boka står det «Kjærlighetskrim» – å spar meg! Er dette et triks for å sikte boka inn på en mulig målgruppe? Boka trenger virkelig ikke en slik merkelapp, den klarer seg helt fint som en krim/spenningsroman. Ja, den kan faktisk anbefales!

Tine har også skrevet om denne boka.

Den danske avisa Politikken har skrevet en god oppsummerende anmeldelse her.

Publisert i bøker

Bonsai

Bonsai er forfatteren Alejandro Zambra sin debutroman som  er utgitt på norsk av Solum forlag. Det er en kort, intens roman på bare 76 sider, men for noensider! Romanen handler om Julio og Emilia. De trefferhverandre den dagenbeggeskal ha eksamenispansksyntakst 2, de skaløve, men kollokviegruppenutviklerseg til åbli et aldriså lite fylleslag og de strykerbegge to til eksamen. De trefferhverandreigjendagenfør  de skalkonte, de blirkjærester og forholdetderesbegynner. De lyver for hverandre, holder tilbake ting de burde ha delt, men de betrodde

«hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet.»

De forteller hverandre at de har lest Proust, men det er løgn og deres felles plan om å lese Proust igjen blir det aldri noe av. De snakker mye om litteratur og de leser sammen Perec, Onetti, Raymond Carver og Ted Hughes. De leser en novelle av Macedonio Fernández som het «Tantalia», denne novellen blir på en måte en ny deffinisjon på forholdet deres og gjør alt mye mer komplisert. Julio møter forfatteren Gazmuri som vil at han skal transkribere romanen hans, men det blir det aldri noe av. Likevel – gjennom dette møtet begynner Julio å skrive en roman som ligner på «Tantalia» og han kaller den Bonsai – men hvem skriver han om? Er det fra de innbilte møtene med Gazmuri, er det en beskrivelse av forholdet mellom ham og Emilia? Her er det flere lesemåter og det er nettopp spenningen og det forunderlige med denne boka.

Andre som har lest boka er Rose-Marie