Publisert i bøker

Arthur Peppers makeløse reise

Phaedra Patrick har skrevet denne lettleste og koselige romanen om Arthur Pepper. Arthur Pepper er 69 år, det er ett år siden kona Miriam døde og han har stort sett vært i dvale siden. Hans gesjeftige nabo Bernadette har kommet med mat til ham, prøvd å oppmuntre ham til å gå ut, begynne livet på nytt og komme seg videre, men Arthur vil være i fred. På ettårsdagen for dødsfallet bestemmer han seg likevel for å rydde i konas saker og under oppryddingen finner han et armbånd med noen charm. Han kan aldri huske at Miriam gikk med noe slikt og hvem har egentlig gitt henne dette? Et av charmene er en liten elefant med et telefonnummer og Arthur bestemmer seg for å ringe nummeret. Han får snakke med en indisk lege som forteller at Miriam var barnepiken hans, som han var veldig glad i. Arthur begynner jakten på hvor de andre charmene kommer fra og oppdager at det er hendelser i sin kones liv som han ikke har visst om. Han har heller ikke spurt henne og nå er det for sent. Arthur oppdager at kona har levd et mangslunget og fargerikt liv og han blir stadig mer forundret over at hun valgte ham som verken er spennende eller fargerik. Han lærer og erfarer nye ting i livet og han begynner å sette pris på andre mennesker omkring seg.

En av blurbene på boka sier: «En sjarmerende og uforglemmelig fortelling». Enig i del en, uenig i del to. Boka er sjarmerende, men langt i fra uforglemmelig. Det er en kosebok! Litt sår fordi alle som har mistet en nær og kjær person vil kjenne seg igjen i den lammende sorgen og overraskelsene som følger med når man rydder opp etter noen – ikke alle er like hyggelige. Boka er likevel mest koselig og lettlest – en fin pause hvis leseambisjonen for sommeren har blitt i meste laget….

Publisert i bøker

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

Jeg leste min første bok av Kyrre Andreassen for mange år siden – før jeg begynte å å blogge om bøker, faktisk. Det var boken: Svendsens catering – jeg synes det var en fantastisk underholdende, morsom og «to the point» bok, så da hans nyeste bok ble nominert til P2 lytternes romanpris og vi skulle lese den i Nordhordland Litterære Selskap ble jeg glad og full av forventning. Ble forventningene innfridd? Ikke slik jeg hadde tenkt, men likevel – Kyrre Andreassen har noe å fare med her.

Boken handler om Krister, Kristers ekteskap med Marianne, Krister sine naboer, Krister sine kolleger både da han var elektriker og nå i fortellende stund når han er omskolert eller heller omplassert av NAV for å undervise fremmedspråklige i norsk. Det er Krister som snakker, reflekterer, fordeler skyld og forklaringer på hvorfor han kommer opp i krangler og han har synspunkt på både kolleger og naboer så det holder. Han elsker Marianne, Andreas sønnen deres er viktig for ham, men han roter det til og finner stadig nye unskyldinger for at ting går galt. Krister må i fengsel for å ha overfalt en mann mens han var dørvakt, der må han gjennomføre et aggresjonsmestringskurs, men han har ikke nok selvinnsikt til å ta inn over seg at han faktisk har behov for dette kurset – han tar det som adspredelse og «boka om hjernen var interessant»  Jeg får noen bilder av den berømmelige Narvestad og Stutum når jeg leser boka, men jeg ler ikke så godt som da de to karene var på lufta.

I perioder tenkte jeg at nå holder jeg ikke ut denne selvsentrerte, masete fyren lenger, men så er det forfatteren da, som klarer å holde fokus på Krister og så gjør ham så levende, insisterende i hele prosjektet at jeg fullfører boka og må ta en liten runde med meg selv. Hva er det som gjør Krister så irriterende? Jeg ville ikke bli irritert på en pappfigur? Jeg tenker meg at Kyrre Andreassen har samlet mange typer, utsagn og karakteristika fra mennesker han har observert på sin vei, satt dem sammen og utformet Krister til en person med mye bagasje. Forfatteren skriver med empati om sin hovedperson, språket er gjennomført og det er vel det som gjør at jeg likevel holder  ut med Krister. Jeg tenker at dette er en bok som vil vokse på meg – slik som de fleste bøker gjør om man har strevd seg gjennom lesingen.

Artemisa , Tine , Bokstavelig talt og Rose Marie har også skrevet om boken.

Publisert i bøker, litteratur

Du er så lys

du-er-sa%cc%8a-lys-1Jeg har tidligere bare lest bildebøkene til Tore Renberg, men fra biblioteket vet jeg at voksenbøkene hans blir lest mye og av et begeistret publikum. Denne romanen Du er så lys har vært på kortlista til P2lytternes romanpris og den skal leses og diskuteres av Nordhordland Litterære Selskap, så her var det bare å kaste seg ut i det.

Slik åpner boka:
Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.
Han hadde eit gneistrande blikk og eit smittande humør, den eldste sonen min kalla han ein gong eit stjerneskot, det har eg alri gløymt.

Historien fortelles i etterpåklokskapens klare lys og fortelleren er Jørgen, gift med Vibeke og far til Vidar og Eyolf. Han arbeider med mennesker som har en vanskelig bakgrunn og han er en rolig og litt bakoverlent mann. Han elsker kona og de har et bra liv sammen. I nabohuset kommer det en ny familie, Steinar, Liv Merete og Magnus. Steinar er lege og han tar mye plass, han lyser, ingen blir uberørt av Steinars nærvær. Familien som flytter inn er tilsynelatende velfungerende, men det er noe med Steinar som skaper uro hos både Jørgen og Vibeke. Første gang Jørgen ser Steinar tenker han «Her kjem ein fryktlaus mann» (s.14). Jørgen er lidenskaplig fan av fotballaget West-Ham og pleier sammen med vennen Bjørn å reise på tur til London et par ganger i året. Billettene til neste tur er bestilt, men Bjørn blir alvorlig syk og kan ikke dra, men da melder Steinar seg og hvem kan si nei til han? Turen blir ikke slik Jørgen har tenkt seg og uroen han føler overfor Steinar bare vokser. Alt ser så fint ut på utsiden, men hva vet vi egentlig om mennesker rundt oss?

Dette er en roman som gjør inntrykk. Først og fremst fordi Renberg legger ut spor og advarsler gjennom halve romanen, slik som på side 13:
«Det er ikke så enkelt å få auge på sitt eige liv, sjølv om du er den einaste som lever det» og når uroen brer seg «Vi har ikkje tilgang til det som står like framfor oss» (s.19)

For det ligger en katastrofe og venter og spenningen stiger. Fortelleren vet hva som har skjedd og vi som lesere får del i uroen som Jørgen fører oss inn i. Denne romanen er som en krim, men etter side 200 snur romanen og jeg som leser vet nesten ikke hva jeg skal tro: det er en slags forklaring på hva det er med Steinar, men er det samtidig et forsøk på beskrivelse av et veldig mørkt sinn? Her blir det noe å henge tankene og meningene i når Selskapet skal diskutere boka! Språket er nydelig, rett fram og elegant. Vakker nynorsk som går over til bokmål i del to, det er kanskje et grep for å skille historiene fra hverandre, men var det egentlig nødvendig? Portrettene Renberg tegner av storfamilien er kjærlige og fornøyelige, selv de som bare omtales veldig kort trer tydelig fram og det er godt gjort. Renberg kan tydeligvis mer enn å lage fine bildebøker…

Publisert i bøker, lesing, litteratur

For hva det er verdt

9788203197482 Odd W. Surén er forfatteren bak denne boka om Jan Olav Valen Grinde som bor et sted på Vestlandet, eier en gård der han leier ut det meste av jorda til parseller og holder ellers et skarpt øye med naboene. Jan Olav Valen Grinde analyserer seg selv og sine naboer innngående. Han har et ganske dystert syn på tilværelsen og vil helst være alene. Dessverre har han nabohus som han ser og  han synes han må følge litt med på hva naboene foretar seg, men han liker det ikke. En av disse har til og med insistert på at de har hver sin vei opp til husene, enda de kunne ha delt på veien et stykke. Dette får vår hovedperson og forteller til å hate «Fritzen» ( Fridtjof Alfarnes som han egentlig heter) som både han og resten av innbyggerne i bygda kaller naboen. Grinde passer til og med på at de ikke går på tur samtidig slik at de ikke uforvarende skal støte på hverandre.

Jeg omgås ikke Fritzen, tvert imot prøver jeg å unngå ham, ser jeg ham for eksempel ved det lokale kjøpesenteret, går jeg ikke inn i samme butikk som ham, jeg følger med hvor han befinner seg da, og sørger for at vi ikke møtes.

Grinde har også en annen nabo Pål Flekke, med både kone og hund. Han kommer bedre ut av det med Flekke,  men han irriterer seg grenseløst over både kona og hunden til Flekke. Når så kona og hunden forlater Flekke ser Grinde ganske optimistisk på dette, men Pål Flekke er ikke den samme som før og det kommer nye damer i huset noe som ikke fører til næremere kontakt mellom dem.

Utpå sommeren kommer en ung dame som skal skrive masteroppgave om parsellhagene som inntektskilde.  Annbjørg Karlsbrua forteller at hun studerer ved Landbrukshøgskolen på Ås og hun får lov å sette campingvogna på gården til Grinde. Det utvikler seg etterhvert et vennskap mellom henne og Grinde, dvs han blir ganske inntatt av henne og inviterer henne til å bo inne hos ham. En dag reiser de ut for å bade og Annbjørg oppdager en sjømus, dette fører til en av Grindes refleksjoner:

Tanken på sjømusens levesett har forfulgt og plaget meg i tiden etter at jeg lærte om den. Noen ganger tenker at det var en ulykke at Annbjørg fant det vesle dyret, men andre ganger er jeg glad for at hun gjorde det. Sjømusen er selvsagt ikke noen trist skapning. Den har ikke noe organ for tristhet. Men jeg kan ikke tenke på den uten å synes synd på den, og samtidig er jeg klar over at det da er meg selv jeg synes synd på, fordi jeg ser sjømusen som meg, og meg selv som en sjømus, antakelig.

Annbjørg forteller om sin fantastiske far og at alt han kan, hans investeringer og storartede liv. Grinde er vennligheten selv mot denne unge damen og hun har en positiv virkning på ham, men når hun omtaler Fritzen som «en vakker mann» daler hun noen hakk i hans øyne. Hun har hatt det med å stikke av noen dager om gangen og Grinde begynner å se for seg at hun rett og slett er på besøk hos naboen, men sjekke… nei, det vil han ikke. Etter en slik forsvinning kommer Annbjørg tilbake med nyheten om at faren er død, gården de har må selges dersom hun ikke straks kan stille med 600.000 og alt er bare forferdelig. Grinde angrer sin mistenksomhet og beslutter å hjelpe henne, men er Annbjørg den hun sier hun er?

Jeg leste denne boka ganske på skrå, for Grindes smålige, sure kommentarer falt ikke i så god jord hos meg. Samtidig har jeg i løpet av lesingen tenkt at det er en svært god forfatter som klarer å få meg til å mislike og irritere meg over hovedpersonen slik at det er ubehagelig å lese videre. Videre tenkte jeg at slik mengder med svart humor kan være i meste laget, selv om jeg nå i ettertid ler høyt av enkelte av passasjene. Grinde er en innful type, det finnes nok en del varianter av hans type – og i romanen samles gjerne flere personer i en. Hva synes jeg? Liker du svart humor fra det indre av strilelandet, ja – hvorfor ikke denne?

Denne romanen skal diskuteres på neste møte i Nordhordland Litterære Selskap, det skal bli spennende for her er det mye å ta tak i.