Publisert i bøker

Vandreutstillinger

Cecilie Løveid fikk Brageprisen i 2017  for diktsamlingen Vandreutstillinger. Det er velfortjent for det er en stund siden jeg leste en hel samling som om det skulle være en spenningsroman. Løveid klarer å skape bilder, stemninger, får meg til å le og assosiere heftig mens jeg leser. Hun deler inn boken i kaptiler som Politisk teater, Redningsoperasjoner og Billedbekjennelser, disse overskriftene er som knagger i lesningen, jeg aner hvor hun skal. Hun tar meg som leser med på en utstilling av kunstverk og hun gir meg sin opplevelse av dem, mens hun beskriver situasjonen. Jeg har nå lest meg fram til at :Det er på mange måtar ein gamal sjanger Løveid utforskar og fornyar, den klassiske retorikkens ekfrase, som tyder ”dikt som skildrar eit kunstverk”.

Hun skriver om Sigbjørn Obstfelder I en eventuell tegneserie og hun skriver om Marina Abramovic i MoMa, en sekvens jeg har sett flere ganger på TV og egentlig blitt litt fasinert av. Jeg så utstillingen av Jan Groth i Bergen Kunsthall og når hun skriver diktet Strek, så kjenner jeg meg igjen og husker husbonden mumlet at «dette må være ulltråd med komplikasjoner» .

Jeg kan bare anbefale et dykk inn i denne diktsamlingen, den er vel verd å lese.

STREK
Så starter den forkullede dagen.
Hjulene på stolen tar et skritt.
Kullstøv faller på den store foten.
Han reiser seg og lar
ikke strekene møtes;
viser med armene hvordan strekene ikke møtes.
Han vil være linje
tynnere, tar et skritt selv. Skjelve.
Det kan bli så stille.
Snart blir jeg en fremmedkriger, sier han,
ber om å få satt strekene, dødens stylter,
fint opp mot veggen.