Publisert i bøker

Alle kan drepe

Jørgen Brekke er ute med ny bok med politimannen Odd Singsaker som hovedperson og etterforsker av et spesielt drap. Jeg leste den forrige boken Avgrunnsblikk og  var vel sånn passe fornøyd med den, men denne var spennende og realistisk på en slik måte at jeg tenkte: dette kunne faktisk ha skjedd.

Boken starter i 1992 da en gruppe ungdommer som skal være sommervikarer på et aldershjem, kommer sammen og etterhvert får sterke relasjoner til hverandre. Det begynner ganske dramatisk da en av ungdommene, Selma sier: En av dere kommer til å drepe meg. Hun skriver på en krimroman og er en underlig skrue i den lille gruppen på fem som bor i samme brakke. Selma og Hedda kjenner hverandre fra før, mens de tre guttene ikke har møtt hverandre tidligere. De snakker om musikk, aktiv dødshjelp, om alderdom og de eldre som bor på hjemmet der de jobber. Det er en sommer som skaper varige minner hos alle.

I nåtid er Odd Singsaker med kollega Siri Holm på et bokbad på Trondheim folkebibliotek for å høre Anthon Bruun snakke om den siste boken sin.  Bruun har skrevet en kriminalroman som er blitt umåtelig populær. Han har fra tidligere mange bøker bak seg, men de har vært av det smalere slaget med tilsvarende leserskare. Hvorfor skriver en forfatter av hans kaliber en krim som ofte omtales med et skuldertrekk av de mer litterære forfatterne og kritikerne?
Mens Singsaker er der føder han kone Felicia en datter og han må for første gang ta ut pappaperm. Samtidig blir en mann funnet drept i huset sitt og etterforskeren Singsaker kjenner lysten til å ta jobben. Siden Felicia fortsatt er på sykehuset, drar Singsaker ut for å se på åstedet. Det ser ut som et vanlig drap, men noen, antakelig morderen har klort ut øynene på offeret. Det er en førsteamanuensis i litteratur på NTNU som er offeret. Hans kone Andrea blir avhørt, hun har vært på litteraturgruppe og er den som fant ham. Hun er i sjokk, men det er likevel noe ved henne som får Singsaker til å stusse. De prøver å finne løsningen i nærmiljøet, på arbeidsplassen og oppdager en relasjon til forfatteren Anthon Brun. Når Brun og Siri Holm forsvinner blir det virkelig dramatisk.

Kapitlene veksler mellom oppklaringen av mordet og forhistorien fra 1992. Dette er med på å sette ned tempoet i framdriften, men det gjør det også mer spennende å prøve å gjette seg fram til en mulig morder. Jeg er ekstremt dårlig til å gjette slikt og selvsagt kom avsløringen som en stor overraskelse på meg. Det er flott at handlingen er satt til Trondheim for da kan den som er kjent se for seg hvor vi befinner oss i handlingen. Det er troverdig, men jeg tenker litt på at Siri Holm må ha en utrolig høy smerteterskel…

Jeg synes fortsatt at Jørgen Brekke skriver godt, spennende og underholdende krim, vel verdt å bruke tid på.

Andre som har skrevet om boken er Tine, Artemisia og Min bok- og maleblogg

Publisert i bøker, Krim

Kvinnen i vinduet

Dette er en av de mest spennende kriminalromaner jeg har lest på lenge! A.J. Finn er et nytt bekjennskap for meg og jeg håper allerede nå på flere bøker fra denne forfatteren. Kvinnen i vinduet er en ikke-blodig, men medrivende fortelling om Anna Fox, barnepsykolog som i ti måneder ikke har gått ut av huset sitt i New York. Hun slipper bare inn fysioterapeuten og psykologen sin, hun tar uhorvelig mengder medisiner og drikker flaske på flaske med vin. Hun betrakter verden utenfor gjennom kameralinsen eller fra vinduene der hun vandrer fra rom til rom. Hun ser gamle svart-hvit filmer og gir råd på et nettforum til andre med psykiske problemer. Familien Russell flytter inn i nabohuset og hun får et nytt objekt å følge med på. Det mor, far og en sønn, de minner henne om hennes egen familie og det hun engang hadde.

Ved en anledning forviller hun seg ut, blir overmannet av angst og klarer ikke komme seg inn i huset sitt igjen. Da kommer fru Russell og hjelper henne inn, de snakker sammen og oppretter en slags kontakt. Noen dager senere hører hun et skarpt skrik og ser at fru Russell blir stukket ned. Hun ringer politiet, men når de undersøker er alt i den skjønneste orden i nabohuset. Hun treffer igjen fru Russell, men det er ikke kvinnen hun snakket med. Politiet mener de har gjort det som er nødvendig i saken, men Anna kan ikke la dette ligger og følger med både fra vinduet og gjennom kameralinsen. Hun følger etter fru Russell, men blir oppdaget og får beskjed av politiet om å holde seg unna denne familien.

Er Anna en pålitelig observatør? Hun tyller i seg alkohol og piller. Hun snakker med mannen og datteren sin, som hun sier hun er separert fra, men hvor er de egentlig? Det er mange overraskende vendiger i romanen og slutten er superspennede.

Som sagt, jeg ble helt fasinert av denne historien. Språket er godt, det er lett å lese og for de som er opptatt av gamle filmklassikere er det mange referanser til disse i teksten – noe som jeg synes er en bonus! Det er jo påske nå, så hva med denne? Jeg anbefaler den! Takk til Gyldendal for leseeksemplar.

Andre som har skrevet om boken er Beate og Åslaug

 

Publisert i bøker

Lempi

Minna Rytisalo debuterte med denne romanen i 2016 og den ble oversatt og gitt ut av Pax forlag i 2018. Boka har fått flere priser og det har den virkelig fortjent for Rytisalo skriver slik at personene hennes trer fram som levende mennesker og jeg blir interessert i hver enkelt av dem.

Boka har tre fortellere: Viljami, Elli og Sisko. Handlingen foregår under Fortsettelseskrigen i 1944 og framover. Viljami er første mann ut, han var gift med Lempi, en vakker kjøpsmannsdatter fra det nordlige Finland. Viljami er en sjenert og beskjeden mann, han blir helt overveldet når den vakre og livlige Lempi blir forelsket i ham og vil gifte seg med ham. Han selv kommer fra fattige kår, men han gjør alt for å gjøre huset og gården fra foreldrene så fine som mulig. De gifter seg og får en sommer sammen før han blir innkalt til krigstjeneste. Lempi er gravid og har bare hjelpejenta Elli med seg i hus og fjøs. Han blir skadet i krigen både fysisk og psykisk og bruker lang tid på å komme hjem. Han får vite at Lempi er borte, hun skal ha latt barna være igjen og reist med en tysker. Viljami er knust, hva kan livet by på nå? Det er en lyrisk beskrivelse av Lempi, landskapet og livet vi får i denne sekvensen. Viljami elsket virkelig Lempi, men elsket hun ham?

Neste person som forteller om Lempi er hjelpejenta Elli. Her får vi et helt nytt bilde av Lempi, en bortskjemt, lat og udugelig person. Elli hater Lempi, føler seg tråkket på og misunner den tydelige gleden Lempi og Viljami har av hverandre. Hun tar seg av hus og gård når Viljami må i krigen, Lempi gjør ingen ting. Når Lempi forsvinner er det hun som tar med barn og dyr og evakuerer. Hun kommer tilbake etter krigen og fortsetter arbeidet med å ta seg av alt som skal gjøres i huset. Hun håper på at Viljami skal se på henne som en ny kone, men han er oppslukt av sin egen sorg og ser ikke Elli på den måten. Det er lett å ikke like Elli. Hun lurer på folk, misunner og vi lurer på hva som egentlig skjedde da Lempi forsvant. Hvorfor er hun slik? Vi får noen små glimt av en jente som har blitt herset med, som har blitt utnyttet og som ikke har opplevd å bli verdsatt som et menneske i kraft av seg selv. Nå i huset til Viljami er hun nesten mor og nesten kone, bare nesten – hvem vet kan det bli helt?

Tredje forteller er Sisko, tvillingsøsteren til Lempi. Hun er ikke så vakker som Lempi, er skoleflink og kommer seg fram i verden. Hun gir oss bilder av barndommen og ungdomstiden de hadde sammen. Sisko forteller om en livsglad og ganske vill Lempi og om hvordan det hang sammen at Lempi giftet seg med Viljami. Sisko selv blir forelsket i en tysk soldat, Max. Han lover henne et nytt og godt liv i Tyskland etter krigen, men det er mye som blir anderledes når de kommer så langt. Det er en eldre Sisko som forteller, hun har blitt i Tyskland og vender tilbake til Finland for omsider å finne ut av hva som skjedde med søsteren. Hun kan ikke forstå at Lempi forlot et nyfødt barn og en liten gutt de hadde tatt til seg. Lempi var vill og gal, men ikke slik. Det er noe som ikke stemmer.

Dette var en flott leseropplevelse! Rytisalo skriver godt, landskap og personer blir levende og jeg kjører min egen «film» i hodet mens jeg leser. Jeg vil anbefale denne bok på det varmeste, den fortjener mange lesere!

Andre som har skrevet om boken er Beate og Tine. Takk til Pax for leseeksemplar.

Publisert i bøker

Fargene som forsvant

Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin har laget bildeboken Fargene som forsvant, den kom ut i 2017 og skulle vært med på min oversikt over 2017 bildebøkene, men først nå var den tilgjengelig på biblioteket. Det er en vakker, trist, rystende og håpefull bok.   En pike uten navn og hennes mor bor i en krigsrammet by. Det er mørkt, alt er ødelagt og hun har glemt alt som var fint, alt hun kunne glede seg over før. Moren trøster:
Snart er alt over, hvisker mor.
Og alt blir som før.
Men hvordan kan alt bli som før?

Den store fuglen som beskytter dem om natten kommer og minner piken på livet hun hadde. Den får henne til å huske de gode tingene, fargene og lydene, minner som er inne i henne og gir håp for en ny framtid.

Det er ikke mye tekst i boken, den er skrelt ned til det høyst nødvendige og det gir ekstra kraft til ordene, de får en egen poesi. Akin Duzakins illustrasjoner fyller ut teksten og gir en ekstra dimensjon gjennom fargebruk og detaljer som gir den voksne leseren assosiasjoner og som kan hjelpe den yngre leseren til å leve seg inn i pikens situasjon. Bildene viser ødelagte broer, veldig mange broer faktisk, hus i ruiner og fargebruken er mørk og dyster. Minnene som fuglen kaller fram har farger, men i en avdempet palett. Fuglens fortelling og råd om å holde sammen endrer fargene og får piken til å skimte farger igjen, både i fuglens vinger og i omgivelsene når dagen gryr.

Dette er heldigvis en bok som gir håp i en håpløs situasjon, en fin pratebok for barn som trenger å vite noe om verden utenfor oss og en bok som har et tydelig budskap til leseren både voksne og barn. Anbefales!

Publisert i bøker

Sing, unburied, sing

 Labbens lesesirkel valgte denne romanen av Jesmyn Ward til februarbok. Romanen vant National Book Award i 2017. Boken handler om Jojo på tretten år, søsteren Kayla, besteforeldrene Pop og Mam, moren Leonie og faren Michael. Mam har kreft og er svært syk, dette preger hele familien.  Leonie er svart og Michael er hvit noe som er problematisk i staten der de bor. Leonie er rusavhengig og det styrer livet hennes mer enn omsorgen for barna. Jojo og Kayla bor hos besteforeldrene og der bor også Leonie når hun dukker opp. Michael er i fengsel. Vi møter dem når Michael ringer og sier at han kommer ut fra fengselet. Leonie tar med seg barna og en venninne og kjører den lange veien til fengselet. Det blir en strevsom tur, for Leonie mangler den nødvendige omsorgen man må ha for å ta vare på barn. Vi får tilbakeblikk i Leonies liv gjennom hennes fortelling om broren Given som blir skutt av en fetter av Michael. Given dukker opp hver gang Leonie har ruset seg, han sitter og ser på henne uten å si noe, men hun føler ordene hans. Jojo vet at bestefaren Pop har vært i samme fengsel som Michael og han maser stadig på ham for å få han til å fortelle fra den tiden. Pop er svært motvillig til dette, men gir etterhvert etter og forteller om mishandling, hardt arbeid og vold mot de innsatte. Han forteller også om Richie, en gutt på tolv år som ble satt inn og som han prøvde å ta vare på. Når den vesle familien kommer fram til fengselet ser Jojo en gutt som har krøpet inn i bilen og sitter på gulvet. Dette er gjenferdet til Richie som forteller Jojo sin historie og  hans plan om å bli med tilbake til Pop slik at han kanskje kan hjelpe ham hjem, eller over på den andre siden av vannet. Det er bare Jojo og Kayla som kan se Richie og de er på hver sin måte fascinert av ham. Han blir med tilbake, Pop forteller slutten på historien om Richie, men det går ikke helt som han tenker.

Dette er en trist men fin historie om besteforeldre sin omsorg, å bli voksen, se og forstå sine foreldre og huske uten å måtte glemme. Det er håp som er gjennomgangstema i romanen. Boka er lett å lese, men ikke så lett å glemme.