I Nordhordland Litterære Selskap skulle vi lese Gullfisken av Jean-Marie Gustave LeClézio til vårt siste møte før sommerferien. Jeg fikk dessverre ikke vært med på det, men har i ettertid lest romanen og skriver litt om den nå selv om jeg gjerne skulle deltatt i duskusjonen.
LeClézio fikk Nobelprisen i litteratur i 2008 for sitt forfatterskap, Gullfisken kom ut i 2002 og henger tydelig sammen med beskrivelsen av flere av hans bøker om barn, barndom, oppbrudd og identitet.
Vi er i Marocco, et barn på seks år blir kidnappet fra gaten hun bor i og solgt til en eldre, streng dame som gir henne navnet Laila. Laila husker ikke hvor hun kommer fra, men har et mentalt bilde av hendelsen – å bli kastet i en sekk og ført bort fra gaten sin. Hun må lære seg å arbeide i huset, handle og vaske, men Lalla Asma som damen heter, lærer henne også å lese og skrive. Laila bor hos henne til hun dør og blir etterpå «overtatt» av svigerdatteren Zohra som slår og plager henne og ektemannen prøver å utnytte henne seksuelt. Hun rømmer til fondouken i byen hvor hun får bo sammen med Madame Jamila og «prinsessene». Fondouken både et herberge for unge jenter og damer som har rømt fra voldelige ektemenn og andre vanskelige forhold og et hus med ulike «tjenester». Laila får et nært forhold til flere av disse, men alt forandrer seg når Zohra sender politiet etter Laila for å få henne tilbake. Fondouken blir stengt og når Laila klarer å rømme fra Zohra, finner hun til slutt bare to av prinsessene igjen. Hun og Houriya bestemmer seg for å rømme til Paris og etter å ha spart sammen penger er de på vei. De finner seg et rom og Laila oppdager at folk er ikke så forskjellige i Paris som landet de kom fra. I huset der de bor får hun kontakt med folk som har jobb og hun får tilbud om en jobb på sykehuset. En kvinnelig lege blir oppmerksom på henne og hun blir bedt om å ta en jobb hos henne, det gjør Laila, men det viser seg at legen har et ønske om et seksuelt forhold og Laila går fra henne. Hun treffer Nono en gutt fra Kamerun og blir boende hos ham. Han er snill og hjelper henne. Hun møter Hakim som er student og han hjelper henne slik at hun kan forberede seg til å ta eksamen og få papirer. Hun møter bestefaren hans El Hadj som lengter tilbake til elva Senegal og barnebarnet som døde før hun kom til Frankrike. El Hadj dør og Laila får passet til barnebarnet, dette gir henne frihet til å reise og hun behøver ikke lenger være redd for å bli tatt av politiet. Likevel – det er all grunn til å være forsiktig.
I undergrunnen og på stasjonene er det musikk og Laila blir dratt dit, hun treffer Simone og de blir venner. Laila får lære å spille piano og hun synger – det er det som etterhvert blir hennes redning.
Gullfisken er en bok om å lete etter tilhørighet, flukt, utnytting av mennesker, men og om omsorg og gode mennesker som går langt for å hjelpe andre. Forfatteren klarer å sansynligjgøre personenes valg og vi får kjenne på rastløsheten og de kvelende kravene som omgir Laila. Dette er en bok som gjør inntrykk.
Bentebing's Weblog 