Bentebing's Weblog

Kunstneren Kristin Bortolotti bokdebuterer med denne bildeboken. En bildebok hun har laget etter at hun fikk vite at sønnen hennes har autisme. En magisk pappeske, tenk alt den kan gjøre? Vi kan reise og oppdage nye ting, nye kontinenter og vi har et trygt sted å bo og sove i.

Barna i denne boken flyr av sted i pappesken sin, men det er ingen oppdagelsesfryd over reisen. De ser nærmest litt skrekkslagne ut og de blir omtalt som oppdageren og eventyrersken. Noe som jeg oppfatter som ganske kjønnsstigmatiserende, noe klærne disse to har på seg og slik de agerer utover i boken understreker. De flyr over verden og kommer til Pangea, superkontinentet som man tror fantes før kontinentene delte seg, slik vi nå kjenner dem. Der møter de dinosaurer og vulkaner før turen går videre. De reiser til fremtidssamfunnet som beskrives slik:
I fremtiden har jorden blitt
en skygge av en drøm.
Alle er et nummer
i en upersonlig strøm.
Her leses våre tanker,
her telles våre skritt.
Nå er det vi som utvikles
med brukergrensesnitt.

De to i pappesken krysser videre over hav og himmelrom og de fortsetter å sveve når vi forlater boka.

Denne boken ser forlokkende ut med de myke blyanttegningene og det nostalgiske preget. Temaet er utforsket av andre forfattere og forventningen til nye tankesprell og oppdagelser ligger der når jeg begynner å lese boken. Da er det synd at teksten er så lite tilgjengelig for barn med ubegripelige ord og et stivt språk som gjør det vanskelig å huske hva vi nettopp har lest. Boken et utgitt av Cappelen Damm og har fått en grundig omtale i Barnebokkritikk.