Ikke gråte av Lydie Salvayre er en overveldende roman om den spanske borgerkrigen, men ikke minst om den katolske kirkens totale knefall for fascistene og Francos styre.
I denne romanen møter vi mor og datter, de bor i Frankrike, men moren, Montse, er født og oppvokst i Spania. Hun er nå 90 år og har demens. Det meste har hun glemt eller roter til, men sommeren 1936 husker hun i detalj. Det var sommeren hun reiste med broren José til Barcelona og opplevde en frigjørende tid, vekk fra foreldre og de dystre utsiktene til å bli hushjelp i landsbyens rikeste familie. Broren José er overbevist anarkist og frihetsforkjemper og det er i Barcelona friheten og frihetsforkjempernes idealer råder. Montse nyter livet i Barcelona, det er sommer, folk er glade, man lever ut idealene og krigen er ikke påtrengende nær. Montse møter en franskmann som hun umiddelbart forelsker seg i, er sammen med en hel dag og natt og så forsvinner han uten at hun vet hva han heter eller kommer fra. Tidene endres i Barcelona, broren José vender tilbake til landsbyen og Montse blir med ham. Vel hjemme oppdager hun at hun er gravid og på 1930-tallet var det en utrolig skam og skjensel for hele familien. Diego, sønnen til den rikeste familien i landsbyen er forelsket i Montse og tilbyr seg å gifte seg med henne, hun aksepterer, men broren José mener hun er forrykt og bryter all forbindelse med henne. Han og Diego stod veldig langt fra hverandre politisk og i de dagene var det nærmest uoverstigelige murer mellom de ulike politiske fraksjonene i Spania. Monste blir tatt godt i mot i familien, nesten litt mye, men hun finner tonen med sin svigerfar og får etterhvert et nært forhold til ham.
Boken veksler mellom historien moren forteller, datterens betraktninger både om moren og om forholdene under borgerkrigen, og ikke minst leser vi om grusomhetene som ble utført på Mallorca. Hun leser George Bernanos bok om hvordan soldater for fram mot innbyggerne, drepte og voldtok og gjorde uopprettelig skade i mange menneskers liv. Bernanos var katolikk, trofast tilhenger av kirken, men grusomhetene han opplevde, så omkring seg og ikke minst at hans elskede kirke velsignet disse forferdelige gjerningene, fikk han til å ta avstand fra kirken og skrive om dette.
Ikke gråte er en interessant, rystende, men og en bok med morsomme detaljer. Når moren går i surr med franske og spanske begreper, kommer det ofte noe lattervekkende ut. Boka har fått stjerneomtaler i søkk og kav og jeg slutter meg med glede til dem. Jeg håper det blir flere bøker av Lydie Salvayre på norsk for dette er en spennende forfatter! Tine har også skrevet om boken og gir den en like hjertelig anbefaling!
Takk til Solum/Bokvennen for leseeksemplar.
Bentebing's Weblog 