Livet i skogen av Marie Darrieussecq er en liten bok i omfang, men mektig i innhold. Romanen er en dystopi om et framtids samfunn der folk blir født eller dyrket fram for å fungere som reservedeler for noen få, rike og priveligerte mennesker. Det er overvåking og kontroll av alt og alle i dette samfunnet. Hovedpersonen Viviane er psykolog og samtaler med mennesker som ikke innordner seg samfunnet. En av dem nekter å snakke med henne og på en merkelig måte blir hun mer berørt av denne personen enn av noen andre hun arbeider med. Viviane har en klone eller en halvdel som de kalles i dette samfunnet, Marie. Hun reiser på besøk til henne, men Marie ligger bare der, åpner øynene av og til og er helt lik Viviane når det gjelder utseende. Viviane har fått en lunge av henne og det gir henne dårlig samvittighet. Etterhvert må Viviane gi fra seg legemsdeler og da det ene øyet blir tatt beslutter hun å rømme. Pasienten som ikke ville snakke med henne på klinikken har gitt henne informasjon om et sted i skogen der hun kan rømme til. Hun gjør det, men føler et ansvar overfor halvdelen sin og befrir henne fra anstalten hun er på. Viviane trodde at hun skulle føle et fellesskap med Marie, men hun vil bare være sammen med de andre halvdelene og bryr seg lite om Vivianes ønsker.
Dette er en ganske dyster, men likevel fasinerende bok. Den minner meg om Ishiguro sin bok Gå aldri fra meg, som har noe av den samme tematikken, men som på mange måter var enda mer skremmende. Livet i skogen er mer observerende og reflekterende og det er bokens styrke slik jeg ser det. Jeg er ingen fan av dystopier, men jeg ble likevel grepet av denne romanen og vil gjerne anbefale den til de som har lyst til å lese noe anderledes. Rose-Marie har også lest og skrevet om denne boken.
Bentebing's Weblog 