Bentebing's Weblog

Mari Ann Augestad debuterer med denne romanen: Tre kvinner. Jeg har lest begeistra omtaler av denne og svært så lunkne, så det var med en viss forventning jeg gikk til lesingen.

Boken handler om den biske mormoren Maria, den såre moren og datteren Maria som har disse to kvinnelivene å måle seg opp mot. Mormorens ektemann var en sjarlatan, sjarmerende og lettlivet. Han forlot kone og barn og reiste til Amerika. Moren i fortellingen lengter alltid etter ham og ønsker så inderlig at han skal komme tilbake, noen han selvsagt ikke gjør. Mormoren styrer familien gjennom tilrettevisninger, små grynt og hevede øyebryn. Det er alltid en sur bemerkning i beredskap om datter eller datterdatter skulle finne på å gjøre noe upassende innenfor de svært strikte rammene hun har lagt for livet deres. Moren gifter seg og får datteren, mannen dør av kreft og hun blir alenemor slik som sin mor. Hun er en veikere type enn sin mor og er stort sett lei seg og savner både far og mann. Datteren forelsker seg i en gift mann som hun gjennom hele boken kaller «min elskede». Moren prøver å få Maria til å glemme ham ved å sende henne på journalistskole utenfor Oslo (langtvekkistan). Mannen hun er forelsket i har ikke tenkt å skille seg fra sin kone Hilde, men det er visst helt ok å ha en elskerinne likevel. Maria prøver å etablere et forhold til en hun kaller Erstatteren, det går en stund men hun involverer seg ikke i forholdet. De flytter sammen igjen og hun blir gravid med Rakel, men forholdet varer ikke. Hun velger stadig den gifte mannen.

Jeg ble ikke helt klok på denne boken. Hovedpersonen Maria ser ut til å klare både jobb og alenemor tilværelsen på strak arm, men når det kommer til «min elskede» virker det som hjernen kortslutter og det er bare de to.  De har en fortid, men framtiden? Fortellingen vandrer fram og tilbake i tid og gir etterhvert et bilde av tre ensomme og sårede kvinner. Vi får ikke et helt bilde av mormoren og moren, det er bare deres sår som stikker fram og gjør dem bitre, de har ikke klart å forsone seg med livet. Maria har nok en viss kjærlighet til datteren, men det er hele tiden forholdet til den gifte mannen som er i fokus. Dessuten blir en hver utfordring eller påkjenning disse tre kvinnene treffer på møtt med utsagnet : Hun er jo en Hardboger! Altså, med denne arven så må du tåle dette. Det blir ikke mye rom for individualitet her.

Andre som har skrevet om boka er Marianne og Artemisa – nesten i hver sin ende av skalaen. Slikt gjør jo litteratur interessant!